Den tyske gitaristen Dagobert Böhm har vært på dødens rand. Det kan føre noe fint med seg – blant annet vakker og positiv musikk.

Mitt kjennskap til Dagobert Böhm (62) er som sjef for plateselskapet Ozella Music der en rekke norske musikere og grupper også har gitt ut sin musikk. Jeg ante faktisk ikke at Böhm var musiker og det er da også hele 23 år siden han ga ut sin forrige plate. Nå følte han at det var på tide å fortelle verden at han var til stede igjen og det kan godt ha med å gjøre at han var vært gjennom livstruende sjukdom. Det har sjølsagt ført til refleksjon av det djupe slaget og i Böhms tilfelle også vakker og meditativ musikk.

Her har Böhm gjenskapt låter fra sin tidligere produksjon samt skrevet en hel del ny musikk. Alt dette fremfører han på diverse gitarer, stort sett akustiske. Ofte er gitarene stemt på “underlige” måter og enten møter vi Böhm aleine eller sammen med multitangentisten Carsten Mentzel og/eller våre egne Karl Seglem på tenorsaksofon og Knut Hem på dobro og islandske Ómar Guðjónsson på pedal steel og trommer.

Musikken er vakker og reflekterende og befinner seg i et melodiøst og nedpå landskap et sted mellom folk og jazz. Her skjer det ingenting revolusjonerende eller oppsiktsvekkende – her blir det kun skapt musikalsk velvære som kan gjøre godt for sjel og sinn. Det holder ofte lenge det.