Med diktsamlinga “Ute, langt der ute” tar Edvard Hoem oss med på noe som minner sterkt om en ferd gjennom livet hans – og til mange av oss andre også.

Edvard Hoem (72) har helt siden debuten på slutten av 60-tallet vært en av de store stemmene i norsk litteratur. For det store publikummet er det prosaforfatteren Hoem som står spesielt høyt i kurs og slektshistoria hans, med “Slåttekar i himmelen” i sentrum, har nok en gang løfta Hoem opp blant våre aller største dikterstemmer. Poeten Hoem har av ymse årsaker spilt ei mindre sentral rolle, men her viser han hvilken enorm poet han både har vært og er.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg ikke er noen stor diktleser. Likevel har jeg hatt enorm glede av å lese denne samlinga. Årsakene er sikkert både mange og sammensatte. Det kan ha noe med det å gjøre at jeg er født og oppvokst i bortimot det samme området som Hoem og som han beskriver slik at jeg føler hjemlengselen mange ganger underveis..

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den andre hovedårsaken er den novellistiske måten Hoem skriver sine dikt på og som tiltaler meg veldig. Og som om ikke det er nok så er et jazz- og musikkavhengig menneske som meg veldig fascinert av den rytmiske og musikalske måten Hoem skriver på – det swinger enkelt og greit av han.

Det vi blir servert her er dikt som stammer fra begynnelsen av hans karriere, noe fra slutten av 70-tallet mens det meste er upubliserte dikt av til dels nyere dato. Alt holder mål også med 2022-briller og et av mange høydepunkt for meg er “Bassisten møter framande damer på Atlanterhavsvegen” – om en konsert under Moldejazz i 1989 med Maria João, Aki Takase og Niels-Henning Ørsted Pedersen. Jeg var der og Edvard Hoem tar meg tilbake på et unikt vis.

Poeten Edvard Hoem er like glitrende som prosaforfatteren. Hoem er en komplett forfatter, sier Dag Solstad. Jeg er enig med sistnevnte taler.