Den unge svenske gitaristen Lage Nordling er et nytt bekjentskap for meg. Han melder seg på med noe eget allerede på første forsøk.
Den svenske gitaristen Lage Nordling har mye spennende for seg.
Jeg er jo så heldig at musikere, agenter og plateselskap over store deler av kloden forer meg med musikk jeg aldri har hørt fra musikere som også i stor grad er nye for meg. Lage Nordling (31) og hans Electric Ensemble hører avgjort hjemme i den kategorien.
Jeg synes alltid det er veldig spennende når det deles ut helt nye kort. Sammen med seg har Nordling et meget interessant lag der det er noen jeg kan nikke gjenkjennende til, nemlig altsaksofonisten Hannes Bennich og den norske elbassisten Anne Marte Eggen, trønder bosatt i Malmö, mens synthesisten Jesse Emmoth, gitaristen Samuel Hällkvist og trommeslageren Mario Ochoa er, så vidt jeg kan huske, førstegangsmøter for meg.
Artig fusjon
Jazz, prog og hip hop er viktige inspirasjonskilder for Nordlings univers. Han nevner også de musikalske idealene til Petter Eldh og Otis Sandsjö, to retningsgivere fra den svenske moderne og relativt unge generasjonen, og det mer enn antyder at det er tøff og kompromissløs musikk Lage Nordling & Co byr på også.
Den sjøltitulerte debuten til Nordling viser oss både gode solister og et kollektiv som vil musikken vel og som forteller oss at herfra kommer det til å komme mye interessant musikk de neste åra.
Lage Nordling Electric Ensemble «Lage Nordling Electric Ensemble» ZenneZ Records/zennezrecords.com
Splashgirl er en norsk trio som med alt for sjeldne mellomrom dukker opp med spennende tilstandsrapporter. Slik er det så avgjort også denne gangen.
Splashgirl er mer unik enn noen gang.
Trommeslager, perkusjonist, elektroniker og mye mer, Andreas Lønmo Knudsrød, tangentist og elektroniker Andreas Vold Løwe og bassist og elektroniker Jo Berger Myhre som har kjent hverandre siden år 2000, spilte sine første konserter sammen fire år seinere og ga ut si første plate som Splashgirl i 2007. Fram til 2018 kom det fem visittkort til og etter en rekke konserter både i Europa, USA og Japan er det nå klart for ei ny og spennende løypemelding.
Unikt samarbeid
Planen for samerbeidet med den helt spesielle amerikanske lydkunstneren Robert Aiki Aubrey Lowe og produsenten Randall Dunn var klar: høsten 2021 skulle de møtes i Ocean Sound på Giske på Sunnmøre for å spille inn ny musikk. En viss pandemi la opp til flere kjepper i hjula for den planen og amerikanerne fikk ikke lov å ankomme kjempers fødeland. Planene måtte forandres raskt og som strålende improvisatører så lykkes de med det også.
Musikken, som alle har vært med på å skape fundamentene til både hver for seg og sammen, samt ei tolkning av Talk Talk-låta “Taphead”, er en reaksjon på det som skjer rundt oss der musikere og andre kunstnere må konkurrere med kunstig intelligens.
Musikken blei spilt inn på Giske av Splashgirl, mens de to amerikanerne gikk i stduio over there – mer eller mindre samtidig. Noe blei først spilt inn her og så “bearbeida” der borte, mens noe blei unnfanga i USA og så ta tatt videre på Sunnmøre.
Det har ført til seks spennende, vakre, unike, stemningsfulle og ofte litt melankolske låter som inviterer oss inn i elektro-akustiske rom det gjør godt å oppholde seg i og som ber om at vi reflekterer over både budskapet og musikken.
Jeg hadde nesten glemt Splashgirl etter så mange års stillhet. Det lover jeg ikke å gjøre igjen – dette kollektivet er nemlig alt for bra og originalt til det.
Splashgirl & Robert Aiki Aubrey Lowe «More Human» Hubro/Musikkoperatørene
Bandet eller konseptet Black Lives forteller oss om alvoret som omgir oss og de gjør det med flott, variert og sterk musikk.
Black Lives er ei plante med mange flotte røtter.
For et par år siden debuterte det multinasjonale kollektivet Black Lives med visittkortet «Generation to Generation». Det gikk meg dessverre hus forbi, men heldigvis har jeg fått hekta meg på oppfølgeren «People of Earth». Noe forteller meg at både den første og i alle fall den andre utgivelsen fra Black Lives har både et politisk, sosialt, musikalsk og ikke minst medmenneskelig budskap.
Kollektiv
Bak dette store, flotte og viktige prosjektet står den amerikanske bassisten og hans kone Stefany Calembert. De er bosatt i Belgia, altså et land som på mange vis er et sentrum i Europa og en smeltedigel av folk og kulturer. Det bærer på mange vis også dette musikalske universet preg av.
Prosjektet og budskapet som står sentralt er en drøm for initativtakerne. Her er musikere fra USA, Afrika, Karibia og Europa i ei musikalsk gryte som både musikalsk og gjennom tekstene forenes i sin kamp for likhet og rettferdighet. De vil gjerne gjøre noe for bevisstheten vår når det gjelder fremtida til våre samfunn som de korrekt oppsummerer nå er så opptatt av materialisme og mangel av tro på hverandre at alt står i fare for å revne.
Herlig gumbo
De har satt sammen en nydelig gumbo med ingredienser fra jazz, soul, funk, hip hop, blues og sikkert en hel del andre godsaker til noe som det er lett både å engasjere seg i og bli fascinert av.
Når ingrediensene blir tatt vare på på beste vis av jazzmusikere som saksofonistene Jacques Schwarz-Bart, Pierrick Pédron og Marcus Strickland, pianistene Grégory Privat og Andy Milne, gitaristene Jean-Paul Bourelly og David Gilmore, trommeslageren Gene Lake, en rekke strålende rappere og vokalister, så har dette blitt en flott og sterk påminnelse om at vi må ta vare på den skjøre kloden vi bor på både for vår egen del og ikke minst for de som kommer etter oss.
Black Lives «People of Earth» Jammin´colorS/jammincolors.com
Tor Einar Bekken er ei helt spesiell røst – her på gitar og ukulele.
Tor Einar Bekken viser oss stadig nye sider.
Jeg har sagt og skrevet det før, men gjentar det gjerne: Tor Einar Bekken er ei flott og særegen sjel. I det mange, kanskje de aller fleste, trodde de visste hvor de hadde Tor Einar Bekken eller Dr. Bekken musikalsk, så gir han oss den ene overraskelsen etter den andre. Her kommer det to slike herlige påfyll.
Først ut er «Jagged Edge». På kassett, må vite. De som trodde Bekken var en blues/tradjazz-pianist, får her klar beskjed om at det også er andre sider ved denne helt spesielle musikeren. Her har nemlig henta frem sin første musikalske kjærlighet, den akustiske gitaren, og gitt seg frijazzen ivold. Inspirert av den britiske frijazz-scena med Derek Bailey som føringsoffiser, så skjønte Bekken at man ikke trengte å være verdens beste gitarist for å kunne uttrykke seg med en litt sliten akustisk gitar.
I løpet av to «låter», hver seg på vel 15 minutter, viser Bekken oss ei sprudlende og frilynt side av seg sjøl som fascinerer på et spesielt vis. Bekken kaster seg ut på 70000 favners djup uten redningsvest og i det råe opptaket, gjort på kontoret på enkleste vis, kommer han absolutt levende fra det på et kompromissløst og tøft vis.
Slåtter og ukulele
Som ikke dette var nok, så kommer det nok en u-sving fra Bekken. På den digitale utgivelsen «Ukuleleslåtter» – jeg føler meg rimelig sikker på at den tittelen aldri har vært brukt før – får vi møte Bekken med hans sans for norsk folkemusikk og, tro det eller ei, ukulele!!
I løpet av et dusin slåtter – egenskapte sådan – gir han oss herlige og personlige stemninger basert på sine egne opplevelser av den norske folkemusikken. Og tror det eller ei ukulela egner seg på et overraskende flott vis også i dette universet.
Tor Einar Bekken viser oss stadig nye og spennende sider av seg sjøl. Herlig!
Tor Einar Bekken «Jagged Edge» DrB Records/[email protected]Tor Einar Bekken «Ukuleleslåtter» DrB Records/drbekken.bandcamp.com
Sjøl om trio er et lite format så er det nok en gang stort format over det pianisten Dag Arnesen serverer oss.
Dag Arnesen forteller oss nok en gang hvilken unik musikant han er. Foto: Bent René Synnevåg
Mye kan sikkert sies om Dag Arnesen. Det aller meste svært positivt. En ting er for eksempel at han er særdeles standhaftig. I med og motgang har han holdt på sitt musikalske ideal og i samme grad har han også stått støtt med sitt kjære Brann – uansett vær og vind. Det første har jeg i alle fall veldig sansen for – og når jeg tenker meg om for det andre også, sjøl om laget spiller i rødt. Jeg liker folk som ikke kaster inn håndkleet – det viser Arnesen oss nok en gang her at han aldri gjør.
Jeg har vært så heldig å ha fått følge store deler av Dag Arnesen sitt musikalske liv og virke helt tilbake til 80-tallet. Høydepunktene har vært mange, men Ny Bris og ikke minst samarbeidet med Carla Bley satte uutslettelige spor.
Hele tida har Arnesen vært tro mot sine musikalske idealer. Som den gode bergenser han er, så har Grieg og mesterens musikalske verden vært et solid fundament for Arnesen og det er det absolutt fortsatt mulig å høre. spor av.
Som alltid, to av låtene her har levd et langt liv mens resten er nyskrevet, så er Arnesens sterke og vakre melodiske åre fremtredende. Det rytmiske og harmoniske aspektet ved komponist Arnesen er også tydeligere enn noensinne og samtidig som melodikeren og lyrikeren aldri legger bånd på seg, så blir dette intet mindre enn stor og vakker kunst.
Herlig trio
Arnesen er sikkert den første til å være enig i at trommeslager Øyvind Skarbø, som det groover stadig mer av, og bassist og Molde-supporter Magne Thormodsæter, som av fullt forståelige årsaker er stadig mer ettertrakta i både inn- og utland, skal ha mye av æra for at “Ice Braking” har blitt så bra som den har blitt.
Dette er en enhetlig og sammensveisa trio som vil den samme veien og som vet hvordan de skal komme seg dit – sammen. Jeg heier ustoppelig på Dag Arnesen. På Brann derimot….
Dag Arnesen Trio «Ice Breaking» Losen Records/MusikkLosen
ükya – med bare små bokstaver, må vite – tar oss med til spennende steder de færreste av oss har avlagt besøk tidligere.
ükya kompromisser ikke akkurat.
Det går litt i bølger når det gjelder hva slags uttrykk som til enhver tid gjelder for den oppvoksende jazzslekt. Frijazz har stort vært “der” her hjemme helt siden Svein Finnerud Trio “oppfant” sin form for frijazz på 60-tallet. Så har stadig nye generasjoner kommet til og veldig mye forteller meg at en eller annen form for frijazz alltid ville dukke opp – gjerne i en ny form. Det ligger liksom i sakens natur.
Trombonisten Emil Bø, gitaristen Kristian Enkerud Lien, på den akustiske utgava, og trommeslageren Michael Lee Sørenmo har alle bakgrunn fra diverse utdanningsinstitusjoner i inn- og utland. De tres interesse rundt det de kaller just intonation, europeisk kunstmusikk, minimalisme, jazz og britisk improvisert musikk, har åpenbart bragt trioen sammen til et fundament som i løpet av en studiodag for vel to år siden viste seg å stake ut ei retning som det skal bli veldig spennende å følge videre.
For å si det på en annen måte så er det veldig interessant å bli med på ferden allerede fra første dag. De tre fører seks totalt kompromissløse samtaler der den ene ideen tar den andre og der alle tre spiller like viktige roller. Jeg opplever at ideene får det rommet de fortjener og ting blir ikke dratt ut i langdrag. Det som skal sies blir sagt og så er samtalen over.
Dette er herlig og tidløs frijazz med tre unge herrer som utvilsomt har et stort potensial. Dette er altså første løypemelding og jeg ser allerede frem til neste. Den kommer garantert til å låte totalt annerledes enn den første.
ükya «We Come for an Experience of Presence» Nakama Records/Subversive Vibrations Distribution
Den danske pianisten Frans Bak har ei stor karriere som film- og tv-musikk-komponist. Nå har han tatt en snartur tilbake til popjazz-universet sammen med vokalisten Sinne Eeg.
Frans Bak gir oss vakker, men litt kjedelig musikk.
Frans Bak (66) har et stort navn langt utenfor Danmarks grenser i film- og tv-verdenen. Han fikk sitt store gjennombrudd på det området med musikken til serien “Forbrydelsen” som blei til “The Killing” i USA. Deretter har han hatt ei 25-årige karriere i den verdenen med store fremganger. I løpet av pandemien kjente han igjen en lengsel etter å skape musikk for eget band – å kjenne på den verdenen han var en del av tidligere der jazz var en svært viktig ingrediens.
Et tilfeldig nettmøte med saksofonisten Fredrik Lundin blei den utløsende faktoren. Det førte til at gnisten blei tent nok en gang. Et samarbeid med sangeren og tekstforfatteren Helle Hansen blei etablert og hennes lyrikk har danna fundamentet for Baks ti ballader.
En av Danmarks flotteste stemmer, Sinne Eeg, blei spurt om hun kunne tenke seg å synge det nye materialet og det ville hun gjerne. Sammen med et empatisk band bestående av Bak sjøl på akustiske og elektriske tangenter, amerikanske Peter Sprague på gitar, Thomas Vang på bass og Emil de Waal på trommer, samt flott krydder fra de fremragende saksofonistene Fredrik Lundin og Hans Ulrik på noen av låtene, blei det unnfanga, ja akkurat softe fundament for Eeg til å flyte over.
Alt foregår i balladeform og Bak skriver pen musikk. Bandet gjør akkurat det de blir bedt om og Eeg synger fint. Likevel blir dette for enstonig for meg. Det blir for lite mothaker til at det skal engasjere meg veldig til tross for musisering og vokal på høyt nivå. Det blir enkelt og greit litt kjedelig etter hvert.
Frans Bak ønskes så avgjort velkommen tilbake, men fortsetter han på denne veien så vil jeg gjerne at han kaster mye mer løs neste gang – at det ikke blir så soft som ved dette møtet.
Frans Bak «Softer Than You Know» Storyville Records/storyvillerecords.com
Trompeteren, komponisten og bandlederen Lyder Røed er i mine ører et av de aller største talentene i norsk jazz. Det sier ikke reint lite.
Lyder Røed, beskjedent plassert som nummer tre fra venstre i tredje rekke, har skrevet herlig musikk for OJKOS.
Påfyllet av talenter på jazzfronten her hjemme er bortimot utrolig befolkningsantallet tatt i betraktning. Mye har sjølsagt med de mange utmerkede utdanningsinstitusjonene fra Kristiansand i sør til Tromsø i nord på gjøre. Bergenseren Lyder Røed (29) har tilbragt viktige studieår ved Musikkhøgskolen i Oslo og har fortalt oss på mange vis hvilket enormt talent han er i besittelse av.
Både via Lyder Røed Kvintett og bandene Bangkok Lingo og Slow Is The New Fast, har Røed mer enn antyda at han er rikt utstyrt både som instrumentalist, låtskriver og sjef. Og i det ganske så forskjellige musikalske landskap.
Jeg har ikke noen tro på at Røed vil forlate noen av de melodiske og ofte hippe uttrykkene han har etablert med det første. Likevel staker han ut noe ganske så nytt denne gangen sammen med det ustoppelig spennende storband-konseptet OJKOS – Orkesteret for jazzkomponister i Oslo.
OJKOS er et kollektiv der unge komponister får muligheten til å vise hva og hvem de er og det svært godt befolka storbandet har uten unntak gjort en strålende jobb med å løfte frem materialet de har blitt presentert for. «Freespace» er på ingen måte noe unntak.
Poppa jazz
I tillegg til de nevnte bandene så har Røed også vært med i souljazzpop-bandet Fieh i sju år. Det bærer dette «verket» tydelige preg av. Røed beskriver musikken som en slags alternativ orkestral popmusikk. Med Sofie Tollefsbøl (Fieh) som en vokal frontfigur også her, så ser jeg absolutt ingen grunn til å bestride det. I tillegg er det sjølsagt mye jazz i uttrykket også.
OJKOS består for anledninga av mange av Fiehs medlemmer pluss en hærskare av unge, mer enn lovende musikanter stort sett med bakgrunn fra Musikkhøgskolen og de og det låter framifrå i Røeds låter og arrangement.
Før Lyder Røed runder 30 har han altså vist en rekke sider ved seg sjøl som gang etter gang bekrefter at han er et talent helt utenom det vanlige. Hvor han dukker opp neste er vanskelig å høre for seg – jeg gleder meg uansett.
Med fire utgivelser siden 2019 på sjølvaste Blue Note, har Joel Ross fortalt en hel jazzverden at han stiller svært langt fremme i rekka når det gjelder å videreføre vibrafonhegemoniet.
Joel Ross er absolutt en potensiell arvtaker.
Før Chicago-fødte og Brooklyn-bosatte Joel Ross har rukket å runde skarve 30 år, så har han altså markert og etablert seg voldsomt på jazzens verdensscene. Blue Note-sjef Don Was har åpenbart, sammen med store deler av jazzmenigheta, svært stor tro på kvalitetene til den djupt religiøse Ross, noe det store antallet utgivelser på kort tid taler sitt tydelige språk om.
Også før Was og Blue Note oppdaga Ross hadde han utgitt sin debut, men med Blue Note i ryggen har karriera skutt virkelig fart. Dette er mitt andre møte med Ross sine utgivelser, «The Parable of the Poet» fra 2022 var det første, og Ross framstår som mer tilgjengelig enn noen gang med «nublues». Musikken blei i stor grad unnfanga hjemme i New York under pandemien. Jobbene var i stor grad ikke-eksisterende og det var tid og rom til å skrive vakker og til dels melankolsk musikk med verdenssituasjonen i bakhodet og som inspirasjon.
Gode vibber
Ross hadde som ambisjon å lage et visittkort denne gangen som skulle være enklere enn de foregående – det skulle enkelt og greit være mer tilgjengelig. Det betyr på ingen måte at de forrige har vært «utilgjengelige», men de har vært mer komplekse enn det han ville at «nublues» skulle være. Han ville med andre ord vise frem ei litt annen side av seg sjøl uten at han skulle bli «kommersiell» av den grunn.
Med sju nyskrevne låter samt John Coltranes «Equinox» og «Central Park West» og Thelonious Monks «Evidence», forteller Ross at han er en meget dyktig og og uttrykksfull musiker. Her sprenger han ingen grenser, men sammen med sitt faste band gjennom mange år bestående av Jeremy Corren på piano, Jeremy Dutton på trommer, Kanoa Mendenhall på bass og ikke minst Immanuel Wilkins på altsaksofon, som vi får møte sammen med Bill Frisell i Molde om ikke lenge, gir Ross oss herlig og ekte Jazzmusikk med stor J. Ekstra hyggelig er det også å stifte bekjentskap med Ross sin partner, fløytisten Gabrielle Garo, på tre av spora.
Joel Ross er utvilsomt en vibrafonist for både nåtid og ikke minst tiåra som kommer. Han kan avgjort være arvtakeren til Milt Jackson, Gary Burton og de andre stilskaperne på instrumentet.
Det er ikke hver dag kormusikk står på programmet hos meg, men når det strålende norske plateselskapet 2L melder seg da skjerpes appetitten.
Nidaros domkor byr oss noe vakkert og inderlig.
De som har fulgt mine skriverier mer eller mindre tett vet at jeg beveger meg ut på tynn is nå. Uansett så støtter jeg meg nok en gang til Duke Ellingtons postulat om at det kun finnes to typer musikk, nemlig god og dårlig. Det Nidaros domkor byr på hører så avgjort hjemme i kategorien for god musikk – veldig god musikk, faktisk.
Utgivelsene til 2L tiltaler meg av flere årsaker. Tekstheftet er alltid omfattende og svært informativt – dette er på ingen måte noe unntak. Både på norsk og engelsk får vi ei innføring i prosjektet som er veldig inviterende. Likevel er det først og fremst lydproduksjonen til 2L-sjef Morten Lindberg som frister og imponerer hver eneste gang. For å si det på en annen måte: det er ikke tilfeldig at 2L-produksjoner både har vunnet og blitt nominert til amerikanske Grammy-priser en rekke ganger. Dette opptaket, gjort i sjølvaste Nidarosdomen, er nok en bekreftelse på at Lindberg og 2L fortsatt holder skyhøy standard også på det området.
Musikken
Denne gangen er det det langt framskredne Nidaros domkor under ledelse av Karen Haugom Olsen og med Petra Bjørkhaug på orgel, Anna Carlsen på cello og med sangsolistene Ditte Marie Bræin og Martin Vanberg som tolker musikken skrevet av Bjørkhaug og tekstene til Ragnhild Jepsen samt Domenico Scarlattis “Stabat Mater”.
Jeg skal på ingen måte gi meg ut på noen ekspertbedømmelse av korprestasjonen. Det er jeg absolutt ikke kompetent til. Det jeg føler jeg kan mene noe om når det gjelder denne hyllesten til alle mødre fra jomfru Maria til hverdagsmødre anno 2024, er at den snakker til meg og inviterer meg inn i en klangverden som er så sterk og flott at jeg vet at den setter spor som jeg er sikker på blir værende.
Dette er nok en gang musikk jeg er ganske så sikker på at Duke Ellington ville vært enig med meg i hører hjemme i kategorien god. Med sitt barokke og tidløse tonespråk gir Nidaros domkor meg fred og ro i sjela med denne hyllesten til mødre over hele kloden.
