Sjøl om trio er et lite format så er det nok en gang stort format over det pianisten Dag Arnesen serverer oss.
Mye kan sikkert sies om Dag Arnesen. Det aller meste svært positivt. En ting er for eksempel at han er særdeles standhaftig. I med og motgang har han holdt på sitt musikalske ideal og i samme grad har han også stått støtt med sitt kjære Brann – uansett vær og vind. Det første har jeg i alle fall veldig sansen for – og når jeg tenker meg om for det andre også, sjøl om laget spiller i rødt. Jeg liker folk som ikke kaster inn håndkleet – det viser Arnesen oss nok en gang her at han aldri gjør.
Stayer
Jeg har vært så heldig å ha fått følge store deler av Dag Arnesen sitt musikalske liv og virke helt tilbake til 80-tallet. Høydepunktene har vært mange, men Ny Bris og ikke minst samarbeidet med Carla Bley satte uutslettelige spor.
Hele tida har Arnesen vært tro mot sine musikalske idealer. Som den gode bergenser han er, så har Grieg og mesterens musikalske verden vært et solid fundament for Arnesen og det er det absolutt fortsatt mulig å høre. spor av.
Som alltid, to av låtene her har levd et langt liv mens resten er nyskrevet, så er Arnesens sterke og vakre melodiske åre fremtredende. Det rytmiske og harmoniske aspektet ved komponist Arnesen er også tydeligere enn noensinne og samtidig som melodikeren og lyrikeren aldri legger bånd på seg, så blir dette intet mindre enn stor og vakker kunst.
Herlig trio
Arnesen er sikkert den første til å være enig i at trommeslager Øyvind Skarbø, som det groover stadig mer av, og bassist og Molde-supporter Magne Thormodsæter, som av fullt forståelige årsaker er stadig mer ettertrakta i både inn- og utland, skal ha mye av æra for at “Ice Braking” har blitt så bra som den har blitt.
Dette er en enhetlig og sammensveisa trio som vil den samme veien og som vet hvordan de skal komme seg dit – sammen. Jeg heier ustoppelig på Dag Arnesen. På Brann derimot….
«Ice Breaking»
Losen Records/MusikkLosen