Jeg regner med at det er svært få hender som går i været hvis man spør
her hjemme om det er noen som kjenner til bassisten Alex McLaughlin.
Debuten mer enn anrtyder at han uansett fortjener at han sjekkes ut av
mange.

Det har seg slik at vi relativt få som driver med anmelderi av
jazzmusikk og tilliggende herligheter blir oppdaga av musikere og
agenter fra mer eller mindre hele verden. Det fører igjen til at vi
blir fora med musikk fra band og artister fra de fleste hjørner av
Tellus. Det er sjølsagt hyggelig for meg, men kanskje ikke for
postmannen som må bære tungt to til tre dager i uka. Slik har det seg
at debutplata til Alex McLaughlin har funnet veien til meg.

Totalt ukjent

Jeg har verken hørt om eller hørt noe fra McLaughlin, som ikke er i
slekt med noe mer kjente John, tidligere. Siden jeg synes det å møte
nye stemmer er noe av det mest spennende jeg utsetter meg sjøl for, så
var det med særdeles åpne ører jeg introduserte skrivestua for
bassisten og komponisten fra California.

Det er dessverre et faktum at hvis man befinner seg et stykke utenfor
New York så er sjansen for å få godt med oppmerksomhet rimelig liten.
Det er der McLaughlin bor, underviser og arbeider, men tilfeldighetene
eller godt promoarbeid har heldigvis ført til at han har greid å bryte
lydmuren.

I tradisjonen

McLaughlin er en fin bassist med en stor og varm tone i hornet. Til
debuten har han skrevet åtte fine låter som hører godt hjemme i den
tidløse amerikanske 50- og 60-talls tradisjonen. Her snakker vi
melodisk og “sangbar” musikk som McLaughlin har fått den anerkjente
trommeslageren Ulysses Owens, Jr. til å produsere.

Trommeslager Tina Raymond og pianist Jeremy Siskind kler McLaughlins
intensjoner perfekt og den langt framskredne trompeteren Jeremy Pelt,
som jeg har mistenkt for å ha lytta både en halvtime eller to på både
Miles Davis og Woody Shaw, sørger for å løfte dette visittkortet til
svært hyggelige høyder.

Det Alex McLaughlin & Co gir oss er absolutt bra, men flytter ikke på
noen måte noen merkesteiner. Kvartetten hadde gjort seg utmerket på
Herr Nilsen en lørdags ettermiddag eller på en annen intim jazzklubb,
hvis du skjønner.

Terje Gewelt er en allsidig trotjener som trives med mangt og mye. Her
kommer det åtte flotte eksempler på det.

Bassisten Terje Gewelt (64) har etter at han kom hjem fra studier på
Berklee i USA på midten av 80-tallet, der han blant annet tok timer
med ikonet Jaco Pastorius, vært en viktig musikant i det norske
jazzmiljøet Om det har vært med elbass eller i stor grad med den
fotside fela, så har Gewelt, opprinnelig fra Larvik, men nå bosatt i
Hallingdalen, vist oss at han kan gå inn i hva som helst av musikalske
settinger og bidra på et svært positivt vis..

Oppsummering

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Hvem og hva Gewelt er musikalsk får vi et godt svar på gjennom denne
oppsamlings cden. Her har han nemlig gått gjennom skuffer og skap og
funnet frem til åtte låter med like mange settinger. Ingen av
innspillingene har vært utgitt tidligere og er spilt inn mellom 1998
og 2022.

Det hele begynner med en ganske eksperimentell sak på duo med
trommeslageren og elektronikeren Terje Evensen. Ikke der vi har støtt
på Gewelt oftest opp gjennom åra, men det tar han raskt igjen på trio
med Staffan William-Olsson og trommeslager Adam Nussbaum, på duo med
pianisten Christian Jacob og på en herlig cover av “Both Sides Now”
med Karin Krog, William-Olsson og trekkspiller Alfred Janson.

Internasjonalt

Gewelt har også samarbeida med en rekke “utenlandske” storheter. Her
møter vi han sammen med “alle” saksofonisters favoritt, George
Garzone, med pianist i særklassse Jason Rebello, med trommeikonet
Billy Cobham og “vår” egen John Surman, før Gewelt avslutter aleine på
akustisk bass og timpani.

Dette har blitt et flott tilbakeblikk og samtidig en statusrapport på
hvem Terje Gewelt har vært og er – en framifrå musikant.

Helt siden siden samarbeidet mellom In the Country, Solveig Slettahjell
og Knut Reiersrud så dagens lys for vel ti år siden, så har det
fascinert meg noe voldsomt. Det gjør det fortsatt og nå med nok en
dimensjon: Sidsel Endresen.

Jeg har hatt denne cden liggende siden lenge før jul og har gleda meg
som et barn som venter på å pakke opp julepresangene sine. Likevel har
jeg greid å vente til over nyttår med å pakke opp. Men for en
nyttårspresang det har vist seg å være.

Ikke overraska

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Med de to første albumene, “Norwegian Woods” og “Trail of Souls»
relativt friskt minne så var forventningene, til tross for at
samarbeidet har ligget i stabilt sideleie noen år, av typen svært
stor. Årsaken til det var det de hadde gjort tidligere og sjølsagt
kobla til hvem vi har med å gjøre: Roger Arntzen, på både akustisk og
elektrisk bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild
på allehånde tangentinstrumenter, programmering og vokal samt Knut
Reiersrud på gitarer og fele (!) og Solveig Slettahjell på vokal farer jo
aldri med tull.

Her har vi tvert i mot både hver for seg og sammen fem strålende
stemmer som alltid bringer sine store personligheter til torgs, og som
alltid gjør noe, eller rettere sagt mye, med musikken.

I løpet av en toårsperiode har denne plata og denne musikken
vokst fram. Det har skjedd i Morten Qvenilds studio Ugla Lyd på
Nesodden, og det er også Qvenild som har skrevet den uhyre vakre
musikken.

Brontë og Dickinson

Hvem sin idé det var å hente frem den ikoniske lyrikken til søstrene
Emily og Charlotte Brontë og Emily Dickinson fra tidlig 1800-tall –
lyrikk som aldri blei gitt ut mens de levde, for slikt skulle jo ikke
kvinner drive med – vet jeg ikke. Ikke betyr det så mye heller,
bortsett fra at den var god.

Qvenild har gitt lyrikken akkurat den innpakninga den har spurt om, og
Slettahjell løfter frem tekstuniverset på sitt høyst personlige vis
med sitt nydelige uttrykk. Hun gir tekstene og oss akkurat den tida
og det rommet både de og vi trenger for å komme under huden på dem.

Og så er det den store og hyggelige overrakelsen på toppen av alt
dette flotte: Sidsel Endresen – sjølvaste – synger ikke, men resiterer
deler av dikta Slettahjell ikke synger, og hun gjør det med en styrke,
inderlighet og personlighet som bringer tankene tilbake til tida da
hennes stemme bergtok meg på et annet vis enn hun bergtar meg nå med
sitt improuttrykk. Jeg digger henne nå og digget henne da, og jeg vet
jeg ikke er aleine om ønsket å få høre Endresen synge tekster igjen.
Det er i alle fall lov å håpe etter dette “comebacket”.

Uansett så har dette blitt et gjenhør med In the Country, Solveig
Slettahjell, Knut Reiersrud og Sidsel Endresen som nok en gang
forteller oss om en kohort som gir meg en opplevelse av tidløs musikk
og lyrikk som vil leve i mange, mange tiår.

Ingrid Olava og Andreas Ulvo har sørga for nok ei vitamininnsprøyting
og det for evigheten. Innlandets andre visittkort er nemlig intet
mindre enn magisk.

Jeg tok meg den frihet å gå tilbake i arkivet for å sjekke hva jeg
skrev da duoen Innlandet debuterte for vel seks år siden. Jeg huska at
jeg var begeistra og vel så det, og det er akkurat det jeg fortsatt
er. Enda mer faktisk. Til tross for at jeg egentlig kunne ha kopiert
min anmeldelse anno dazumal fordi jeg fortsatt er veldig enig med meg
sjøl, så gjør jeg som Innlandet og gjør et skarve forsøk på å mene noe
anno 2025 i stedet.

Samme mal

Som på “Innlandet” fra 2018 så er det coverlåter som står på menyen.
David Fosters “After the Love Has Gone”, Sufjan Stevens´ “Death with
Dignity”, “It Was a Very Good Year”, Neil Youngs “Harvest Moon”, den
“ukjente” Lennon og McCartney-låta “I´ve Just Seen a Face”, Kate
Bush-klassikeren “Wuthering Heights”, “Hulls” av svenske Emil
Svanängen og Bob Dylans “Buckets of Rain” pluss et par
pianomellomspill av Ulvo er utgangspunktene, og du verden som de to har
makta å sette sitt preg på dette til dels velspilte materialet.

En dags øvelse

De to viste oss allerede i 2018 at det er helt spesiell kjemi og
empati ute og går mellom de to. I “oppkjøringa” til denne innspillinga
hadde de en hel dags øvelse og så var det rett på med begge i et rom
og kun hele takes.

Ingrid Olava er utstyrt med et helt spesielt og gjennomsiktig uttrykk
som ofte er så skjørt at man sitter og er redd for at det skal bryte
sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. En sangpedagog jeg kjenner
mente bestemt at her var det ikke noe hun kunne tilføre – Ingrid
Olavas instrument er så finslipt, inderlig og personlig som vel mulig og skal
ikke tukles med.

Når så klangmester Ulvo spiller akkurat så lite, men samtidig alltid
de riktige tonene gjerne med et gospel- eller klassisk fundament, som
en mer enn verdig forlenger av Keith Jarretts tankegods, så har dette
visittkortet blitt et magisk møte mellom to fantastiske stemmer som
har fortsatt vandringa fra debuten frem til det som i mi bok har
muligheten for å bli en klassiker.

“Fairytales” tenker “alle” på når det er snakk om dette formatet.
Innlandet og “II” kan gjerne vise seg å bli arvtakeren.

Ryan Keberle er en multiinstrumentalist, komponist og bandleder av en
rekke forskjellige band. Catharsis er nok uansett hans hjertebarn.

44 år gamle Ryan Keberle har mange bein å stå på. I utgangspunktet er
han en fremragende trombonist som blant annet har vært og er en viktig
medspiller i Maria Schneiders storband. Keberle har også en rekke
prosjekter under eget navn og sist jeg støtte på han var med hans
brasilianske band med musikk solid inspirert fra dalstrøka der sør.

Catharsis

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Keberle sier han er den heldigste bandlederen på Tellus . Årsaken sier
han er at han har fått lede Catharsis siden 2012 og at bandet og
musikken har fått muligheten til å utvikle seg over tid.

Sjøl om bandet har gitt ut en rekke skiver i løpet av disse åra, så er
dette mitt første møte med kohorten og, for å si det slik, så skjønner
jeg hva Keberle mener.

Med ei lagoppstilling der Keberle i tillegg til trombone, trakterer
elpiano, synth, piano og synger, som består av Eric Doob på trommer og
perkusjon, Camila Meza på vokal og gitar og Jorge Roeder på bass, samt
en liten gjesteopptreden fra Scott Robinson på tenorsaksofon, viser
Catharsis at de er en så samspilt og empatisk gjeng som vel tenkelig
etter over et tiår sammen.

Eget stoff

Keberle har skrevet mesteparten av musikken , men de covrer også
Victor Jara og Milton Nascimento på et usedvanlig flott og unikt vis.

Jovisst er dette jazz på høyt nivå, men singer-songwriter-genet kommer
også til overflata og tilsammen blir det personlig og varm musikk ut
av det som fortjener masse oppmerksomhet.

Mer makt til Ryan Keberle!

Trioen Krokofant begynner å nærmere seg veteranenes rekker snart!
Likevel framstår de like duggfriske og heavy som aldri før.

Vi må skru klokka tilbake til rundt 2010. Da møttes gitaristen Tom
Hasslan og trommeslageren Axel Skalstad i en platebutikk – noen som
husker slike antikvariske saker? – i hjembyen Kongsberg. Et personlig
og musikalsk vennskap oppsto raskt. Et par år seinere blei
saksofonisten Jørgen Mathisen hanka inn, i 2014 leverte trioen sitt
første visittkort og kongeriket hadde blitt berika med et
progrock/jazzrock-band med stort potensiale.

10 år seinere

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

De tre henger fortsatt sammen og har mye å fortelle både hverandre og
oss. Tro det eller ei så er “6” bandets sjette plateutgivelse og i
mine ører låter det lite friskt og sultent som da de inntok manesjen.
De par siste skivene har de vært kvintett med gigantene Ingebrigt
Håker Flaten og Ståle Storløkken som leiesoldater, men nå er de
tilbake til røttene som trio og du verden for et trøkk det er i de
tre.

70-tallet

Hvis noen mer enn antyder at 70-tallet med band som King Crimson og
Soft Machine og John Coltrane, for Mathisens del, er sentrale
inspirasjonskilder for Krokofant, så er jeg rimelig overbevist om at
“noen” ikke kommer til å bli saksøkt.

Hasslan og Mathisen, som også spiller litt synth, står for låtene hver
for seg og her står de heftige riffene og de sløye melodiene fortsatt
i kø.

Tøft- drittøft er det og her er det mat både for rockere og jazzister
og alle andre med sans for heftig kvalitetsmusikk. Krokofant gir seg
ikke – og bra er det!

Continue reading “The Bad Plus i ny versjon”

Thea Grant har vist seg frem på et spennende vis ikke minst i bandet
Juno. Her står hun på egne bein og du verden for en personlighet som
står frem.

Jeg hører hjemme i kategorien som lett lar meg fascinere. Noen ganger
skjer det ikke, noen ganger sitter det langt inne og det tar tid.
Andre ganger igjen skjer det umiddelbart. Da en av Gvarv i Telemark
sine største døtre, Thea Grant (27), inntok heimen med sin soloutflukt
“Water and Dreams” så skjedde det på første forsøk.

Jazzlinja

Grant er en av mange originale stemmer som har fått utvikle seg på
jazzlinja ved Nidelvens bredd i Trondheim. Der er det som kjent ganske
så høyt under taket – studentene blir oppfordra til å følge kicket
uansett i hvilken retning det vil ta dem. I bandet Juno har Grant og
de andre stemmene mer enn antyda at de har hatt et ønske om å gå sine
egne, unike veier.

Etter et ti dagers opphold på ei øy i Nord-Norge vokste ønsket og
behovet frem for å fortelle om opplevelsene et sted midt mellom havet
og drømmene.

Innover og utover

Grant tar oss med via tekster og ordløs improvisasjon både inn til
kjernen av hvem hun er og hvor hun vil og, omslutta av elektronikk og
synther, til drømmenes teater.

Hun skaper usedvanlig vakre og originale stemninger det er herlig å
dukke ned i og drømme videre til.

Dette er musikk kun Thea Grant kunne ha skapt – hun forteller oss
nemlig at hun er en unik artist med et stort potensial som kan og bør
utvikles videre i tiåra som kommer.

Den unge danske pianisten Rasmus Sørensen tar stadig nye steg i
retning seg sjøl. Det forteller han oss med nok ei herlig
trioinnspilling.

Rasmus Sørensen (27) er ute med sin tredje tilstandsrapport på to år.
På de to første, “Traits” og “Balancing Act”, fortalte han oss, sin
unge alder til tross, at han er en langt framskreden både komponist og
pianist. Begge skivene var i trioformat og stort sett med
egenkomponert materile.

Sørensen, som flytta tilbake til Danmark i 2023 etter flere år i New
York, forsetter i det samme triosporet og har med seg de samme folka
som på “Traits”, italienske, men New York-bosatte Francesco Ciniglio
på trommer og svenske Jon Henriksson på bass. Jeg har full forståelse
for at Sørensen forsetter det samarbeidet – trioen låter nemlig
strålende og svært samspilt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

New York Time

Rundt fem formative år har Sørensen tilbragt i jazzens hovedstad, New
York. Der sugde han til seg masse lærdom og etablerte seg blant de
heftigste gutta i klassen. Det hevdes at det kan finnes spor av Fred
Hersch, Brad Mehldau, Vijay Iyer, Robert Glasper og Craig Tavorn i
spillet, låtene og uttrykket til den unge dansken.. Jeg har få
problemer med å anerkjenne det og i mi bok finnes det ikke så mange
bedre pianistiske inspirasjonskilder.

Hjem igjen

Nå har altså Sørensen satt kursen hjem igjen, men at det er mye New
York i spillet hans hersker det liten tvil om. Trommeslager Ciniglio
er til daglig fast med i Wynton Marsalis´ band og det mer enn antyder
hva slags musikalsk tro han bekjenner seg til.

Til tross for kun 27 år på Tellus så er det en usedvanlig
gjennomskinnelig modenhet i det Rasmus Sørensen skriver og uttrykker.
I han har danskene fått frem en pianist som lett kan være med å prege
internasjonal pianojazz i tiåra som kommer.

Sverre Gjørvad er en musikant som stadig åpner nye dører. Her
inviterer han oss til å skape våre egne bilder.

En av Stathelles desidert beste trommeslagere gjennom alle tider,
Sverre Gjørvad (58), har de seineste åra gitt oss stadige påminnelser
om hvilken spennende og kreativ sjel han er. “Voi River”, blei fulgt
av “Elegy of Skies” og “Time to Illuminate Earth” i løpet av tre år.
Nå har han venta i tre år før forlengelsen, “Six Pieces for Cinema”,
har sett dagens lys.

Bilder

Jeg skreiv i mitt seineste møte med Gjørvad sin musikk at den var
åpen, luftig, søkende og bildefremkallende. Veldig mye av det samme
kan jeg si om dette ferske bidraget til diskografien og tittelen mer
enn antyder at slik er den faktisk også tenkt.

Jeg har Gjørvad, som nå har vært bosatt i Hammerfest i nærmere 20 år,
mistenkt for å se på mye film og/eller tv-serier. Der er det mye mulig
at han har henta godt med inspirasjon til musikken han har skapt denne
gangen.

De seks spora her, med inspirasjon fra samisk musikk, rock, jazz,
samtidsmusikk og gudene vet hva, er både fasinerende og nok en gang
bildefremkallende og hele tida ytterst original og dermed gjørvadsk.

Medsammensvorne

Nok en gang er Dag Okstad på bass, Kristian Svalestad Olstad på gitar
og Herborg Rundberg på piano mer enn hjertelig til stede også på denne
utgava av Sverre Gjørvads samlede verker. De kjenner hverandre svært
godt etter hvert og skjønner så avgjort Gjørvads intensjoner, slik at
bildene blir tydeligere og skarpere.

Nå er det bare for kreative filmskapere å melde seg – musikken er
klar. Hvis ikke – og for sikkerhets skyld – gjør som meg og lag dine
egne bilder til den.

PS Denne utgivelsen finnes kun digitalt.