Helt siden siden samarbeidet mellom In the Country, Solveig Slettahjell
og Knut Reiersrud så dagens lys for vel ti år siden, så har det
fascinert meg noe voldsomt. Det gjør det fortsatt og nå med nok en
dimensjon: Sidsel Endresen.
Jeg har hatt denne cden liggende siden lenge før jul og har gleda meg
som et barn som venter på å pakke opp julepresangene sine. Likevel har
jeg greid å vente til over nyttår med å pakke opp. Men for en
nyttårspresang det har vist seg å være.
Ikke overraska
Med de to første albumene, “Norwegian Woods” og “Trail of Souls»
relativt friskt minne så var forventningene, til tross for at
samarbeidet har ligget i stabilt sideleie noen år, av typen svært
stor. Årsaken til det var det de hadde gjort tidligere og sjølsagt
kobla til hvem vi har med å gjøre: Roger Arntzen, på både akustisk og
elektrisk bass, Pål Hausken på trommer og perkusjon og Morten Qvenild
på allehånde tangentinstrumenter, programmering og vokal samt Knut
Reiersrud på gitarer og fele (!) og Solveig Slettahjell på vokal farer jo
aldri med tull.
Her har vi tvert i mot både hver for seg og sammen fem strålende
stemmer som alltid bringer sine store personligheter til torgs, og som
alltid gjør noe, eller rettere sagt mye, med musikken.
I løpet av en toårsperiode har denne plata og denne musikken
vokst fram. Det har skjedd i Morten Qvenilds studio Ugla Lyd på
Nesodden, og det er også Qvenild som har skrevet den uhyre vakre
musikken.
Brontë og Dickinson
Hvem sin idé det var å hente frem den ikoniske lyrikken til søstrene
Emily og Charlotte Brontë og Emily Dickinson fra tidlig 1800-tall –
lyrikk som aldri blei gitt ut mens de levde, for slikt skulle jo ikke
kvinner drive med – vet jeg ikke. Ikke betyr det så mye heller,
bortsett fra at den var god.
Qvenild har gitt lyrikken akkurat den innpakninga den har spurt om, og
Slettahjell løfter frem tekstuniverset på sitt høyst personlige vis
med sitt nydelige uttrykk. Hun gir tekstene og oss akkurat den tida
og det rommet både de og vi trenger for å komme under huden på dem.
Og så er det den store og hyggelige overrakelsen på toppen av alt
dette flotte: Sidsel Endresen – sjølvaste – synger ikke, men resiterer
deler av dikta Slettahjell ikke synger, og hun gjør det med en styrke,
inderlighet og personlighet som bringer tankene tilbake til tida da
hennes stemme bergtok meg på et annet vis enn hun bergtar meg nå med
sitt improuttrykk. Jeg digger henne nå og digget henne da, og jeg vet
jeg ikke er aleine om ønsket å få høre Endresen synge tekster igjen.
Det er i alle fall lov å håpe etter dette “comebacket”.
Uansett så har dette blitt et gjenhør med In the Country, Solveig
Slettahjell, Knut Reiersrud og Sidsel Endresen som nok en gang
forteller oss om en kohort som gir meg en opplevelse av tidløs musikk
og lyrikk som vil leve i mange, mange tiår.
«Remembrance»
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene
