Ingrid Olava og Andreas Ulvo har sørga for nok ei vitamininnsprøyting
og det for evigheten. Innlandets andre visittkort er nemlig intet
mindre enn magisk.
Jeg tok meg den frihet å gå tilbake i arkivet for å sjekke hva jeg
skrev da duoen Innlandet debuterte for vel seks år siden. Jeg huska at
jeg var begeistra og vel så det, og det er akkurat det jeg fortsatt
er. Enda mer faktisk. Til tross for at jeg egentlig kunne ha kopiert
min anmeldelse anno dazumal fordi jeg fortsatt er veldig enig med meg
sjøl, så gjør jeg som Innlandet og gjør et skarve forsøk på å mene noe
anno 2025 i stedet.
Samme mal
Som på “Innlandet” fra 2018 så er det coverlåter som står på menyen.
David Fosters “After the Love Has Gone”, Sufjan Stevens´ “Death with
Dignity”, “It Was a Very Good Year”, Neil Youngs “Harvest Moon”, den
“ukjente” Lennon og McCartney-låta “I´ve Just Seen a Face”, Kate
Bush-klassikeren “Wuthering Heights”, “Hulls” av svenske Emil
Svanängen og Bob Dylans “Buckets of Rain” pluss et par
pianomellomspill av Ulvo er utgangspunktene, og du verden som de to har
makta å sette sitt preg på dette til dels velspilte materialet.
En dags øvelse
De to viste oss allerede i 2018 at det er helt spesiell kjemi og
empati ute og går mellom de to. I “oppkjøringa” til denne innspillinga
hadde de en hel dags øvelse og så var det rett på med begge i et rom
og kun hele takes.
Ingrid Olava er utstyrt med et helt spesielt og gjennomsiktig uttrykk
som ofte er så skjørt at man sitter og er redd for at det skal bryte
sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. En sangpedagog jeg kjenner
mente bestemt at her var det ikke noe hun kunne tilføre – Ingrid
Olavas instrument er så finslipt, inderlig og personlig som vel mulig og skal
ikke tukles med.
Når så klangmester Ulvo spiller akkurat så lite, men samtidig alltid
de riktige tonene gjerne med et gospel- eller klassisk fundament, som
en mer enn verdig forlenger av Keith Jarretts tankegods, så har dette
visittkortet blitt et magisk møte mellom to fantastiske stemmer som
har fortsatt vandringa fra debuten frem til det som i mi bok har
muligheten for å bli en klassiker.
“Fairytales” tenker “alle” på når det er snakk om dette formatet.
Innlandet og “II” kan gjerne vise seg å bli arvtakeren.
«II»
SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene
