Den danske gitaristen Jakob Bro er en av de viktigste plekterførerne
nå til dags. Her får vi møte han med et fantastisk band gjort for
nesten elleve år siden og som aldri har vært gitt ut før.

Etter å har fått sitt store internasjonale gjennombrudd sammen med
Paul Motian og Lee Konitz, har Jakob Bro (46) etablert seg på den
internasjonale stjernehimmelen under eget navn. Særlig gjaldt det med
trioen han satte sammen med Jon Christensen og Thomas Morgan.

Bro kom inn Kontz´ musikalske liv i 2008 på anbefaling fra Motian og
han debuterte under eget navn på ECM med “Gefion” i 2015. Noen måneder
etter at den var spilt inn var Bro i studio i New York med et
stjernelag og et knippe egenkomponerte låter som av uforståelige
årsaker har blitt liggende på vent på ei hylle etter innspillinga i
Avatar Studio i mars 2014.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

For et lag!

Med Andrew Cyrille på trommer, Bill Frisell på gitar, Lee Konitz på
alt- og sopransaksofon – noe som skjedde ganske sjeldent, Jason Moran
på piano og Thomas Morgan på bass, har Bro fått samla noe som likner
mistenkelig på hans drømmelag. Han hadde spilt med alle bortsett fra
Moran før denne sessionen, men det høres ut som om sekstetten hadde
spilt sammen i åresvis.

Sju nydelige Bro-låter er utgangspunktet for disse ekskursjonene som,
hvis de er eksempel på hva som befinner seg i skuffer, skap og på
hyller hos ECM, forteller oss om en kvalitet og originalitet som gir
håp om at det er mye godt i vente også på dette området.

Åpent og melodisk

Bro skriver intet mindre enn nydelig og tidløs musikk – musikk som
åpenbart snakker til musikere og publikum over hele Tellus. Her har
det ført til usedvanlig eleverte samtaler mellom noen av klodens aller
mest uttrykksfulle jazzmusikere med den gang 86-årige Lee Konitz i
spissen.

“Taking Turns” var muligens av typen glemte opptak. Det er i alle fall
svært hyggelig at det har kommet til overflata og har vederfaret
allmuen. Dette er nemlig intet mindre enn strålende!

Når fire av Svorges beste jazzmusikere setter hverandre stevne så må
det vel bli bra? Ikke nødvendigvis, men denne gangen har det blitt
det. Noe så vederstyggelig, faktisk!

Når Carl XVI Gustaf och Silvia sender bassist og mpcist – hva nå enn
det er – Petter Eldh og for anledninga kun tenorsaksofonist,
klarinettist, kontrabassklarinettist, cor anglaistist – en type obo –
og fløytist Per “Texas” Johansson og Harald og Sonja bidrar med
trommeslager og perkusjonist Gard Nilssen og pianist, elpianist og
synthesist Ståle Storløkken, så ligger det i korta at resultatet kan
bli av den ekstraordinære sorten.

Supergruppe

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Både i jazzen og i andre sjangre har begrepet supergruppe dukka opp
med jevne mellomrom. Like ofte som det har blitt vellykka resultat av
møtene som både musikere og arrangører har skapt, så har det blitt
stjernecrash ut av det.

I dette tilfellet, med den kjennskap jeg har til de fires bakgrunn,
autoritet og enorme musikalske personligheter, så var jeg overhodet
ikke bekymra for at Unionen skulle havne i det uføret den forrige
unionen med de to landa involvert opplevde i 1905.

De fire kjenner hverandre fra en rekke konstellasjoner de seineste åra
og, uansett hvem som tok initiativet, så var nok han/de rimelig trygge
på at dette ville gå veien.

Alle bidrar

Åpnings- og avslutningssporet er kollektivt unnfanga. I tillegg har
Eldh, Nilssen og Storløkken bidratt med låter. Vi får servert musikk
med et stort spenn, fra låter som er nedpå og reflekterende til heftig
og groovete, og hele veien frem til musikk med inspirasjon fra
samtidsmusikk. Johanssons bruk av ganske uvanlige instrumenter er
viktige for bredden i Unionens tilnærming til det å skape unik musikk.

Når så alle fire er individualister og kollektivister av aller
ypperste internasjonale klasse – likevel innrømmer jeg at
cymbalspillet til Nilssen pirrer spesielt når det minner meg om eneren
Jon Christensen – så har denne gjenoppstandelsen av Unionen blitt
akkurat så bra og originalt som det var lov å håpe.

PS Det skader forresten heller ikke at Mattias Ståhl bidrar på vibrafon på ett spor.

Helt fra Al Jarreau dukka opp på den store scena på begynnelsen av
70-tallet til han gikk bort, så var han en stilskaper og et mannlig
jazzvokalikon. Denne tidligere uutgitte konserten er nok en
bekreftelse på det.

Al Jarreau (1940-2017) ga vokaluttrykket noe helt nytt da han
introduserte seg sjøl for et stort publikum etter at han skjønte at
han kanskje hadde mer å gi allmuen som musiker enn som psykolog. Vi
var mange som blei slått i bakken av hans sjangersprengende og
livsbejaende uttrykk og det inspirerte mange til å komme etter, ikke
minst Bobby McFerrin.

Det blei relativt stille rundt Jarreau de siste åra av hans liv og
derfor er det ekstra hyggelig at superprodusent Zev Feldman og hans
team på Resonance Records har gravd djupt og funnet frem til denne
konserten som blei holdt den 13. august 1976 på den lille klubben The
Childe Harold i Washington, DC.

Fint band

Sammen med sitt faste band for store deler av karriera, Ben Atkins på
elbass, Tom Canning på elpiano og string ensemble og Tom Drake på
trommer, tar en svært opplagt og inspirert Jarreau for seg en rekke
kjente originallåter som “Lock All the Gates” og “We Got By”, samt at
han tolker – på sitt unike vis – låter som “Fire and Rain”, “Take
Five” og “Shiny Stockings”.

Det swinger og groover noe vederstyggelig av Jarreau her der han
synger tekst og scatter på Jarreausk på et opptak som er “reingjort”
slik at det høres ut som om konserten var gjort i går.

Minner

Som alltid med Resonance-utgivelsene så er det gjort en strålende jobb
med tekstheftet. De 40 sidene med fine bilder fra hans karriere
inneholder blant annet flotte bidrag fra Nile Rodgers, Dionne Warwick,
Dee Dee Bridgewater, Will Downing, Philip Bailey og en rekke andre.

Til sammen har det blitt en flott tilvekst til Al
Jarreau-discografien. Han var et ikon og her er han på sitt aller
beste.

Det er alltid spenning i lufta når Carl Petter Opsahl gir lyd fra seg.
Han går nemlig alltid egne veier.

Carl Petter Opsahl (60) er en musiker og personlighet jeg har satt
stor pris på gjennom flere tiår. Det han har holdt på med både som
musiker og prest har vært gjennomsyra av ærlighet, inderlighet og
ekthet. Det fortsetter han sjølsagt med på “Peace, Love & Justice” –
avslutninga på hans trilogi om tro, håp og kjærliget.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Fra trad til folk

Der jeg først blei oppmerksom på Opsahl var i traduniverset med
Caledonia Jazzband. Der har han vært trofast helt siden 1982, men
Opsahl har på alle vis utvida sin horisont betydelig på veien frem til
nå.

Folkemusikk har i stadig større grad blitt en viktig del av Opsahls
musikkanskuelse og han har også studert ved Ole Bull Akademiet på
Voss. Frijazz har heller ikke Opsahl stilt seg avvisende til, for å si
det sånn.

Bassklarinett

Iført kun sin kjære bassklarinett, med en tone som kan minne om John
Surmans fra tid til annen, fullfører Opsahl trilogien som begynte med
“Kyrkja” – tro og “Mystery of Listening” – håp og nå altså “Peace,
Love & Justice” – for kjærlighet. Opsahl har skrevet all musikken og
fusjonerer sine inspirasjonskilder på et usedvanlig personlig og
fascinerende vis. Det skinner med andre ord gjennom fra første til
siste takt at det er Carl Petter Opsahl som har skapt dette og ingen
andre kunne ha gjort det.

Spennende reisefølge

Med seg til å foredle disse musikalske rettene har han invitert med
seg tre helt ferske navn – for meg i alle fall. Elle Fenchel på
trommer, Sikia Chi Masters Heien på gitarer og Uma Morelia Bustos
Reksten på basser – alle studenter på Norges Musikkhøgskole – viser at
etterveksten er i de aller beste hender og spsielt hyggelig er det jo
å kunne slå fast at jenter stormer frem som instrumentalister i en
grad vi aldri har sett eller hørt maken til tidligere.

Jeg har trodd på Carl Petter Opsahl og og inderligheten hans fra
første tone for noen tiår siden. Det er det absolutt ingen grunn til å
slutte med.

Mitt tredje møte med den spanske pianisten Daniel Garcia er nok en
bekreftelse på at han hører hjemme helt der oppe.

I 2019 kom “Travesuras” som blei fulgt opp av “Via de la Plata” to år
etterpå. Daniel Garcia (41) på piano og en smule vokal sammen med
Michael Olivera på trommer og og litt vokal og Reinier “El Negrón” på
bass har vært trofaste mot hverandre og musikken hele tida og slik
fortsetter det definitivt og så på “Wonderland”

Berklee

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Etter flere år på Berklee i Boston med blant annet Danilo Pérez som
mentor, har Garcia vendt snuten hjemover og med sin formidable teknikk
fusjonerer han blant annet den spanske flamenco-tradisjonen med et
moderne jazzuttrykk som det gnistrer av.

Vi har med en uhyre samspilt trio å gjøre der de tre responderer på de
aller minste vink. Til tider er musikken svært heftig og
temperamentsfull, men dynamikken er så voldsomt på plass og alle vet
når det er tid for å ta´n ned.

Den israelske gitaristen Gilad Hekselman og vokalistene Lau Noah og
Verónica Ferreiro gjester på hvert sitt spor og tilfører herlig
krydder.

Daniel Garcia inviterer oss inn i et landskap der positive drømmer
møter mørke tanker – inn til djupet av hva han er og hva musikken kan
uttrykke,

Daniel Garcia imponerte med sine to første ACT-utgivelser. Det
fortsetter han så avgjort med på “Wonderland” også.

Tor Einar Bekken, eller Dr. Bekken, er en herre som aldri slutter å overraske meg. Her følger nok et eksempel på det.

Musikk-, og spesielt blues-interesserte, har kjent til og hatt et
forhold til Bekken i tiårsvis. Han spilte seg også til en til svært
fortjent bluespris på Notodden Bluesfestival i 2019. Men Bekken har
også ei anna side og det er den vi får høre her.

Improgitar

Her møter vi nemlig Bekken som soloimpromusiker med en 12-strengers
gitar eller på piano. Det er heller ikke første gang Bekken tar en
avstikker til improland og viser oss hvilken allsidig og åpensinna
artist han er, men her gjør han det i en helt ny setting.

Kunstneren Anders Elsås, bosatt i Trondheim, har drevet og driver med
noe så ukommersielt som installasjonskunst. I Galleri KNUST i
Trondheim har han en stor metallinstallasjon han har kalt “The Ship”
og knytta til den det er det både cymbaler, pianostrenger og annet som
Elsås kan skape lyd med.

Elsås har flere ganger samarbeida med musikere og på høsten i fjor
blei Bekken invitert til KNUST for å “samtale” med Elsås.

Inderlig

Det vi blir vitne til er totalt fritt improviserte strekk på
heholdsvis gitar og piano der Elsås responderer med lyd han skaper via
sin installasjon – eller motsatt: at Bekken responderer på det Elsås
foretar seg.

Spennende og annerledes er det uansett. Sjølsagt hadde det vært enda
mer interessant å være tilstede og fått se det som foregår, men i
heimen er det mulig å skape sine egne bilder.

Tor Einar Bekken forteller oss nok en gang at han er en ustoppelig kreativ sjel.

Denne innspillinga finnes på kassett.

Den 40 år gamle amerikanske bassisten Joe Sanders har vært en
musikernes musiker i et par tiår allerede. Her kommer nok en
bekreftelse på hvorfor.

Joe Sanders er vel ikke det mest kjente bassnavnet der ute som
soloartist i alle fall. Når det kan bokføres at han har jobba med
Charles Lloyd, bidratt på Joshua Redmans “Where Are We” og spilt med
vår egen Lage Lund, så sier det en hel del om på hvilket nivå han
befinner seg.

Til tross for at dette er Sanders´s tredje soloutflukt, så er det mitt
første med musikeren som har bodd både i California og New York før
han han bosatte seg i Frankrike for et par år siden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hjemme og ute

Her møter vi han med elleve egenkomponerte låter gjort både i
livesammenheng i Europa og i hjemmestudio. Live har han med seg
toppsaksofonistene Seamus Blake og Logan Richardson og Gregory
Hutchinson – trommeslager på samme nivå. Studiolåtene er enten med han
aleine på akustisk eller elektrisk bass, trommer, piano, stemme og
programmering eller med tangentisten Taylor Eigsti på ett spor og
tenorsaksofonisten Jure Pukl på ett spor.

Alt er melodiøst, varmt og moderne – musikk anno the 2020s – men med
en solid fot i tradisjonen. Sanders er en strålende bassist, men har
på ingen måte noe spesielt behov for rampelyset på egne vegne av den
grunn.

På hjemmespora viser han ei helt annen side der han trakterer det
aller meste sjøl – også det framifrå.

Dette har så avgjort vært et møte med Joe Sanders og hans univers som
frister til flere besøk.

Svorske Johan Lindvall og hans trio tar stadig nye steg i retning seg
sjøl. “End” er det flotteste steget så langt.

Den særegne svenske pianisten, komponisten og bandlederen Johan
Lindvall har tilbragt mesteparten av sitt voksne musikalske liv i
Norge. Her har han studert, musisert og fått muligheter, ikke minst på
Moldejazz, som han neppe ville fått på hemmaplan. Det skal vi her til
lands være svært glade for.

Tredjerunden

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har fått med meg mye, men ikke alt som har kommet fra Johan
Lindvall (34) det siste tiåret og vel så det. Det har vært ei klar
retning i hans ganske så stille og hele tida ettertenksomme
kunstnerskap. Han har aldri latt seg friste av trender og hipskap, men
ei åpenbar tro på sin minimalistiske tilnærming til det å skape
musikk.

Sammen med bassist Adrian Myhr og trommeslager Andreas Skår Winther
har Lindvall fortsatt å dykke ned i et landskap der vakre melodier og
unike linjer får anledning til å ta små avstikkere som fordrer nøye
lytting blant de tre i bandet og oss på mottakersida for å få med oss
spenninga som ligger like under overflata.

Kan hverandre

Lindvall, Myhr og Skår Winther kan hverandre etter mange år sammen. De
reagerer på de minste hint og de makter å skape storhet i det stille.

De elleve relativt korte spora er flotte og høyst personlige
vitnesbyrd fra en unik pianist og trioen hans – Johan Lindvall Trio.

Fra en veteranmusiker jeg aldri har hørt fra tidligere blir vi gitt
ettertenksom og vakker musikk. Carlos Bica og hans univers egner seg
utmerket til å møte det nye året med.

Via det svært så produktive og innovative portugisiske plateselskapet
Clean Feed Records har verden, inkludert meg, siden 2001 fått
muligheten til å stifte bekjentskap med blant annet mye flott og
nyskapende portugisisk jazz. Likevel er dette mitt første møte med
bassisten og komponisten Carlos Bica.

Bica (66) er en solid bauta i portugisisk jazz og har blant annet
spilt med storheter som John Zorn, Lee Konitz og Kenny Wheeler. Han
har også skapt svært mye som bandleder, men likevel har jeg altså
makta å unngå musikken hans.

Unik kvartett

En inspirasjon for mye av musikken som blir presentert her er at 2024,
da plata blei sluppet, var et år da nellikrevolusjonen feira 50 års
jubileum. I 1974 blei fasciststyret i Portugal fjerna og demokrati og
ytringsfrihet gjeninnført. Det er idealer som er viktige for Bica,
musikken og jazzen generelt sjølsagt.

Her har han skrevet åtte av de tolv låtene og han og kvartetten tar
oss med inn i vakre og litt melankolske landskap som plutselig åpner
opp og går ut i løsslupne, nesten, men bare nesten, frie og
samtidsmusikalske ekskursjoner.

Med seg har han en trio med Eduardo Cardinho på vibrafon, Gonçalo Neto
på gitar og José Soares på altsaksofon og vokal på ett spor. Tre unge
og svært talentfulle herrer fra en helt annen generasjon enn Bica som
forteller oss at tilveksten av nye talent på jazzfronten der nede i
sørvest-Europa er i de aller beste hender.

Besetninga med bass, gitar, vibrafon og altsaksofon er langt fra a-4.
Det er ikke musikken heller. Den fascinerer og gjør meg nysgjerrig på
mer av det Carlos Bica har unnfanga.

Det heftige lille storbandet Cosmic Swing Orchestra med røtter fra
jazzlinja i Trondheim fortsetter å imponere med ei herlig liveplate.

Det er vel to år siden jeg fikk høre Cosmic Swing Orchestra og det
sjøltitulerte debutalbumet deres for første gang. De og det imponerte
på direkten og noe fortalte meg at bandet og ideen til pianisten,
komponisten og renessanse-mennesket Petter Dalane (30) fra Bergen
ville være en urheftig liveopplevelse.. Nå bekreftelsen på den
antakelsen – du verden så tøft det låter!

2023

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Bandet, som så dagens lys i 2018, gjorde en rekke konserter i 2023 og
denne tilstandsrapporten er henta fra flere av disse. Musikken, som i
all hovedsak er skrevet av Dalane, men med et par bidrag av Øyvind
Mathisen og Jørgen Bjelkerud, er en herlig gumbo av alt fra swing, via
ballroom til Kurt Weill og Sun Ra og gudene vet hva! Alt er drita
seriøst, men tilsatt akkurat store nok doser galskap og humor.

Jazzlinja

Dalane har mer enn en tanke og visjon bak det han gjør. Han er en
engasjert ung mann som vet hvor han vil med seg sjøl og musikken sin
og det har han fått utmerka assistanse til å sette ut i livet av gode
venner og mer eller mindre samtidige fra jazzlinja i Trondheim. Dalane
spiller i tillegg til piano også elpiano og klarinett, bassjobben blir
delt mellom Kertu Aer og Alexander Riris, Jørgen Bjelkerud på
trombone, Even Brodwall trakterer valthorn og wagner tuba, Ola Lømo
Ellingsen og Øyvind Mathisen på trompet, Sara Fjeldvær på vokal, Jenny
Frøysa på barytonsaksofon og bassklarinett, Erlend Vangen Kongtorp på
tenor- og sopransaksofon og klarinett, Aksel Rønning på altsaksofon,
klarinett og fløyte, Bjørn André Syverinsen på trommer og Zakarias
Meyer Øverli på tenorsaksofon og strupesang. Det vil si noen av de
aller mest lovende vi har her hjemme og de stortrives åpenbart i
Dalanes unike univers.

Dette er tøft, utadvendt, herlig og sprudlende – direkte livsbejaende
faktisk. Petter Dalane og Cosmic Swing Orcehstra er en slags norsk
forlenger av Sun Ras musikalske livsanskuelse – intet mindre.