Fra en veteranmusiker jeg aldri har hørt fra tidligere blir vi gitt
ettertenksom og vakker musikk. Carlos Bica og hans univers egner seg
utmerket til å møte det nye året med.

Via det svært så produktive og innovative portugisiske plateselskapet
Clean Feed Records har verden, inkludert meg, siden 2001 fått
muligheten til å stifte bekjentskap med blant annet mye flott og
nyskapende portugisisk jazz. Likevel er dette mitt første møte med
bassisten og komponisten Carlos Bica.

Bica (66) er en solid bauta i portugisisk jazz og har blant annet
spilt med storheter som John Zorn, Lee Konitz og Kenny Wheeler. Han
har også skapt svært mye som bandleder, men likevel har jeg altså
makta å unngå musikken hans.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Unik kvartett

En inspirasjon for mye av musikken som blir presentert her er at 2024,
da plata blei sluppet, var et år da nellikrevolusjonen feira 50 års
jubileum. I 1974 blei fasciststyret i Portugal fjerna og demokrati og
ytringsfrihet gjeninnført. Det er idealer som er viktige for Bica,
musikken og jazzen generelt sjølsagt.

Her har han skrevet åtte av de tolv låtene og han og kvartetten tar
oss med inn i vakre og litt melankolske landskap som plutselig åpner
opp og går ut i løsslupne, nesten, men bare nesten, frie og
samtidsmusikalske ekskursjoner.

Med seg har han en trio med Eduardo Cardinho på vibrafon, Gonçalo Neto
på gitar og José Soares på altsaksofon og vokal på ett spor. Tre unge
og svært talentfulle herrer fra en helt annen generasjon enn Bica som
forteller oss at tilveksten av nye talent på jazzfronten der nede i
sørvest-Europa er i de aller beste hender.

Besetninga med bass, gitar, vibrafon og altsaksofon er langt fra a-4.
Det er ikke musikken heller. Den fascinerer og gjør meg nysgjerrig på
mer av det Carlos Bica har unnfanga.