Wako har vært, er og kommer til å bli værende noe av det mest
spennende som har skjedd i norsk jazz de siste tiåra. Nok et bevis på
det har nylig sett dagens lys.

Kvartetten Wako har eksistert i ti år. Herrene fra Leirsund, Hurdal,
Stjørdal og Færøyene – den ene jazzmetropolen større enn den andre –
møttes på jazzlinja i Trondheim og har hundrevis av konserter og seks
album bak seg før de nå muligens gir oss sitt foreløpige høydepunkt
med “Evig liv, perfekt orden”. Hvilken tittel!

Utfyller og utfordrer

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Trommeslager Simon Olderskog Albertsen, pianist Kjetil A. Mulelid,
saksofonist Martin Myhre Olsen og bassist Bárður Reinert Poulsen fant
hverandre noe voldsomt der oppe ved Nidelvens bredd. Det de fant har
de fortsatt å utvikle på et høyst personlig vis de ti åra bandet har
eksistert.

Alle fire har bidratt i en rekke andre konstellasjoner, og er nå
bosatt i Oslo og København, men har heldigvis holdt sammen i Wako.
Årsaken er åpenbar: bandet har hatt og har et stort potensial. De fire
kan hverandre ut og inn og de både utfordrer og utfyller hverandre på
et høyst spesielt vis.

Kollektivet og individualistene

Vi har med fire framifrå individualister å gjøre – individualister som
aldri går i veien for hverandre og som samtidig har kollektivet i
sentrum.

Myhre Olsen er hovedkomponisten, men Mulelid og Poulsen har også
bidratt. Musikken varierer fra nydelige ballader til det mer
storslagne og med leik og åpenhet som viktige ledestjerner. Det hele
avsluttes med Myhre Olsens “To Mom and Dad, it´s Okay” – noe av det
vakreste som har vederfaret mitt sanseapparat på ei god stund.

“Evig liv, perfekt orden” har blitt liggende til marinering hos meg et
par måneder. Det har den på ingen måte tatt noen skade av – dette er
nemlig tidløs og ja, evig musikk.