Aldri hørt om Hilde Trætteberg Serkland? Da er vi minst to, men herved anbefales det å gjøre noe med det.

Det at verken du eller jeg har hørt om Trætteberg Serkland, kan nok ha med det å gjøre at hun er bosatt i kongeriket Bergen. Da er det ofte ganske langt til resten av landet, dessverre. Leit, men slik er det bare i mange tilfeller.

Hilde Trætteberg Serkland (37) er både skuespiller, låtskriver og sanger og viser egentlig alt dette på sitt debutalbum. På sin uforfalska bergensdialekt forteller hun oss at hun er historieforteller vel verdt å låne både et og to ører til.

Hun befinner seg seg i et singer/songwriter-landskap og når det viser seg at hun har samarbeida med Karoline Krüger på ei av låtene, så er ikke det overraskende. Det er absolutt en forbindelse i ektheten og inderligheten i de tos uttrykk.

Trætteberg Serkland har jobba med dette stoffet i mange år og det er åpenbart at dette ikke er noe venstrehåndsarbeid verken når det gjelder låtene og spesielt tekstene. Hun har noe å fortelle om mellom-menneskelige forhold og hun gjør det det på et vis som gjør at jeg tror på henne – hun forteller om et levd liv og hvor viktig toveisrelasjonene er for henne.

Når hun så omgir seg med noen av Bergens ledende musikanter som Halvor Folgerø på bass og fagott, Helge Lilletvedt på tangenter og Ivar Thormodsæter på trommer og perkusjon og gjør en flott duett med André Søfteland på et spor, så har dette blitt en debut som bør åpne nye dører for Hilde Trætteberg Serkland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den nigerianske forfatteren Oyinkan Braithwaite debuterer med et brak. Vi snakker krim totalt annerledes fra alt annet som har vederfaret oss og dessuten er den dritmorsom.

Med sin «tynne» debut som forfatter, vel 220 siders krimbøker er ikke hverdagskost for å si det forsiktig, har Oyinkan Braithwaite (32) skapt nesten sin egen sjanger.

Verden rundt har skrytet stått i kø for romanen som kom ut på engelsk i 2017. Årsaken er åpenbar og vi stiller oss i rekka av hyllere. Braithwaite har nemlig åpna opp helt nye dører i sjangeren.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvem som er den skyldige blir det ikke lagt skjul på fra aller første side for oss lesere. Bare det er jo uvanlig, men hvordan det ender avslører hun ikke før hun må. Med sitt økonomiske og fargerike språk tar Braithwaite oss med på ei reise i en kultur som er ganske ukjent, men desto mer spennende for oss – den nigerianske. Det som skjer rundt de to søstrene som er hovedpersonene i dramaet, kunne neppe skjedd her hos oss – akkurat derfor får fortellinga en ekstra dimensjon. Det blir ikke bare en krimromanen, det blir også ei innføring i en kultur.

Dessuten er Braithwaite direkte morsom – det er så mye mørk humor underveis at man i tillegg til å lese den som krimroman også blir sittende å småhumre etterhvert som de fortleste sidene fyker unna.

Oyinkan Braithwaite har lagt lista skyhøyt for seg sjøl med denne knalldebuten. Noe forteller meg at hun er i stand til å gå over i neste forsøk på enda større høyder også.

Folkemusikkgruppa Majorstuen med Jorun Marie Kvernberg i spissen tar farvel etter 20 år. Bedre måte å gjøre det på enn med «Jubel» er vanskelig å høre for seg.

Etter åtte plater, en Spellemannpris og cirka 300 konserter i 20 land, sier altså Majorstuen takk for seg. Frøet som blei sådd på Norges musikkhøgskole i Oslo rundt 2000 – i Majorstuens umiddelbare nærhet – skulle vise seg å vokse til noe mye større enn det Kvernberg og de andre kunne tenke seg.

Har tatt med seg arva

I gruppa der alle fem spiller fele, men krydrer lydlandskapet med andre strykeinstrumenter også, har folkemusikken ligget i bånn hele tida. Slik er det fortsatt, men de fem er usedvanlig åpensinna musikere som gjerne lar seg inspirere av både rock, indiemusikk og jazz. Det fører til et ensemblesound som er sjeldent samtidig som det er fem individualister fra øverste hylle som møtes med masse humor – det blir det enkelt og greit heftig musikk av i et landskap som har Majorstuens bumerke på seg.

Spennende låtskrivere

Fire av de fem majorstuerne har skrevet musikk til avskjedsalbumet. I tillegg har de invitert tre meritterte musikere fra tre ganske så forskjellige univers til å skrive ny musikk også: Broder Ola Kvernberg fra jazzens verden, nok en felespiller, Gjermund Larsen, fra folkemusikkverdenen som også har ei fortid i bandet og kanskje mest overraskende, indierockeren Thea Hjelmeland. Dette sier det aller meste om hvor åpne sinn de fem i Majorstuen er besjela med og du verden så sprudlende, morsom og heftig denne avskjeden har blitt. Mer livsbejaende gravøl skal man leite svært langt etter.

Avskjedsturné?

Majorstuen skal etter planen på en solid avskjedsturné til høsten. Det er sjølsagt lov å håpe at den lar seg avvikle, men slike garantier utstedes jo ikke lenger i våre dager. Skulle det ikke lykkes å få bandet på veien en siste gang, så er uansett «Jubel» en strålende erstatning som kan være med oss til evig tid. Og vi kan bare takke for 20 herlige år som blir avslutta på best mulig vis.

Majorstuen

Jubel

Majorstuen Fiddlers Company/Musikkoperatørene

Reklame |

Da Jon Christensen forlot oss for kort tid siden, blei kanskje den viktigste historia i norsk jazz avslutta. Her får vi være med på den aller siste etappa.

Det har vært sagt og skrevet mye flott om Jon Christensen både før han gikk bort og etter. Jeg kan slutte meg til det aller meste. For meg var han nemlig både en musikalsk døråpner og retningsgiver og jeg er stolt over å kunne kalle han en god venn også. Han satte og vil fortsette å sette spor som heldigvis ikke vil være mulig å viske ut.

Christensens ECM-katalog er godt dokumentert flere steder, men han gjorde mye mer – også på andre selskap. Den aller siste innspillinga blei gjort i løper av to aprildager i 2018 og sjølsagt blei den gjort i Rainbow Studio med Jan Erik Kongshaug ved spakene og med musikken til den russisk/amerikanske pianisten Yelena Eckemoff som utgangspunkt. Hans nærmeste følgesvenn gjennom flere tiår, Arild Andersen, var hjertelig til stede ved bassen og med etterfølger Thomas Pohlitz Strønen med nok et trommesett var kvartetten som man kunne ønske seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Eckemoff er, i tillegg til å være en fin pianist, en multikunstner. Hun har skrevet et dikt til hver av låtene. De er med i coverheftet som billedkunstner Eckemoff har laga coverbildet til også.

Dette har blitt en dobbelt-cd med 14 låter. Eckemoff er en lyrisk melodiker med klassisk bakgrunn som ønsker å skape stemninger gjennom både sine låter og sitt pianospill. Det lykkes hun definitivt med sjøl om ikke alle låtene er like minneverdige. Bedre reisefølge enn Andersen, Christensen og Pohlitz Strønen kunne hun heller ikke be om. Andersen med sin store, varme og syngende basstone, Christensen som fargeleggeren som han i stadig større grad blei mot slutten av karriera si og Pohlitz Strønen som den straighteste av de to trommeslagerne, men likevel med rom til å vise oss hvilken stor personlighet han er, blir akkurat så lyttende og skapende som vi vet de er.

Dette var nok ikke Jan Erik Kongshaugs siste opptak, men blant dem. Uansett er det både vemodig, men samtidig flott at både han og Jon er sammen her. Vi snakker to bautaer i norsk og internasjonalt musikkliv som betydde mye for hverandre og for oss alle. Det er bare å takke og bukke – Jon Christensen og Jan Erik Kongshaug vil være med oss for alltid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Etter å ha fulgt Marte Eberson, Martin Halla og Øystein Skar noen år i diverse konstellasjoner, er det ingen bombe at det nye bandet Löv låter kanon – og vel så det.

Supergruppe er på mange vis et oppbrukt uttrykk, men i dette tilfellet er det bortimot lov å bruke det likevel. Tangentist og vokalist Marte Eberson og tangentist Øystein Skar kjenner mange fra Highasakite og fra andre eleverte konstellasjoner. Vi vet hva de står for og vi vet at de aldri serverer noe som befinner seg under svært så solid kvalitet. Når så kongerikets flotteste og mest særprega herrestemme, Martin Halla, som mange blei slått i bakken av da han vant The Voice på TV 2 i 2012 er den tredje «stemma» i Löv, så er forutsetningene absolutt til stede for at vi har fått besøk av et band som kan bli en ny schläger både i pop-Norge og langt utenfor også.

Med Eberson som en slags retningsgiver når det gjelder låtskrivinga, har disse elleve låtene blitt et nytt, lite popunivers der bandets særpreg er supertydelig. Sjøl om de er «bare» tre, så har de skapt et stort lydbilde og utnytta de studiomulighetene de har hatt til disposisjon på eller beste måte. Dessuten er vokalen produsert akkurat så langt fram i lydbildet som den fortjener – Halla er og blir en vokalist i verdensklasse. Store ord? Absolutt, men jeg mener det.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Låtene er enkle å få et forhold til. Dansbare er de sikkert også for de som har slike tilbøyligheter og man skal heller ikke se bort fra at allsangfaktoren absolutt er til stede også.

»Nostalgia» er et tøft, hipt og høyst originalt visittkort. Om det er nok til å slå gjennom på den store scena slik Highasakite gjorde, gjenstår å se. Kvaliteten står det i alle ikke på. Löv is definitely in the air!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Löv
Nostalgia
Need Music Records

Du skal ha fulgt svært godt med for å ha inngående kjennskap til trekkspilleren Kalle Moberg. Nå er muligheten her og den bør du benytte.

De mest ihuga har støtt på Kalle Moberg (25) fra Sandvika i det store bandet til Paal Nilssen-Love, Large Unit. Det var også slik denne solodebuten kom i stand. På turné med Large Unit i Japan fikk produsentlegenden Jim O´Rourke høre Moberg og han mente spontant at det den unge bæringen hadde å fare med burde spilles inn så raskt som mulig.

Slikt sies sikkert ofte, men den Tokyo-bosatte O´Rourke mente det og kort tid etter kom mail med invitasjon til ny Japan-tur med innspilling som mål. For vel et år siden var det klart både for plateinnspilling og nye møter for Moberg med en rekke japanske musikere – møter som vil komme ut på plate seinere i år.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Her er det altså Moberg mutters aleine og jeg skjønner O´Rourkes fascinasjon. Jeg har heller aldri hørt trekkspill traktert slik Moberg gjør det i løpet av en drøy halvtime. På de seks låtene, som jeg antar i stor grad er fritt improvisert, skaper Moberg lydlandskap og stemninger som er hinsides alt annet du har hørt tidligere.

Når noen skaper noe helt nytt, uforutsigbart og spennende, så er jeg veldig lett å fange. Kalle Moberg har greid alt dette og skal bli et veldig spennende navn å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den islandske pianisten og komponisten Ingi Bjarni, som også reagerer når etternavnet Skúlason blir nevnt, har samla et skandinavisk drømmelag og musikken har også blitt deretter.

Ingi Bjarni Skúlason (32), som har sin base i hjembyen Reykjavik, studerte både i Göteborg, København og Oslo da han tok sin master i komposisjon. I løpet av disse oppholdene både lærte han mye og møtte en rekke musikanter som han skulle få gleden av å skrive for.

Med «Tenging», islandsk for forbindelse, kommer resultatet av alt dette. Sammen med den svenske bassisten Daniel Andersson, den estiske gitaristen Merje Kägu og våre to representanter, trommeslageren Tore Ljøkelsøy og trompeteren Jakob Eri Myhre, har Ingi Bjarni skapt et unikt lite univers.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Musikken hans har sine røtter i både jazztradisjonen, nordisk folkemusikk og elektronika sjøl om dette er et akustisk visittkort. Ingi Bjarni har med hjelp av sine fire medsammensvorne, som han har hatt i bakhodet da han skreiv i musikken, skapt fascinerende og melodiske lydlandskap som er alt fra reflekterende og nedpå til utadvendte og sprudlende.

»Tenging» har fått strålende mottakelse hjemme på sagaøya og vunnet en rekke priser. Det er absolutt på tide at vi her til lands, og folk i mange andre land også for den sakens skyld, får ørene opp for dette flotte bandet, den fine musikken og utmerkede solister.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kvartetten Wako og Kjetil Mulelid Trio har mye til felles og mye helt unikt. Det de blant annet har til felles er at det er topp kvalitet på begge bandene.

Jeg har hatt gleden av å følge kvartetten Wako siden skive nummer en så dagens lys i 2015. Nå er nummer fire blant oss og jeg mener vi har med kanskje det aller mest spennende unge bandet i Norge, og vel så det, å gjøre. Simon Olderskog Albertsen på trommer, Kjetil André Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Bárður Reinert Poulsen, fra Færøyene, på bass, møttes på jazzlinja i Trondheim og siden har utviklinga til de fire, både individuelt og kollektivt, gått rett til himmels.

Det har vært ei solid utvikling hele veien i Wako, og det de bringer til torgs nå er en slags sammensmelting av alt de har bedrevet så langt. At dette er en demokratisk enhet, til tross for at Mulelid og i størst grad Myhre Olsen skriver all musikken, fører til at musikken tar retninger sikkert ikke de fire ante noe om heller før de var i gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er løst, det er åpent, det er galskap, det er ro, det er frihet, det er humor, det er soloprestasjoner i toppklasse, det er en trygghet i kollektivet som gjør at alle kan gå akkurat dit de vil og samtidig være trygg på at sikkerhetsnettet er der. Det er jazz, men samtidig er det både pop- og rockimpulser her som tar musikken til steder du ikke ante fantes.

Når de så har invitert med seg gjester som Oslo Strings, Kyrre Laastad, Rob Waring, Espen Reinertsen, Jonas Kullhammar, Adrian Løseth Waade, Sissel Vera Pettersen og ikke minst Arve Henriksen – for ei stemme og for en retningsgiver – så er det ikke bare vi som lyttere, men også de fire innbyggerne i Wako som får seg både nye impulser og overraskelser. «Wako» er det beste Wako har gjort og det sier ikke reint lite.

Pianist, komponist og bandleder Kjetil Mulelid (29) kommer fra Hurdal. Det gjør også Tord Gustavsen og at det er et visst slektskap mellom de to er det ingen tvil om.

På trioen, som består av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer, si andre skive får vi utelukkende Mulelid-komposjoner, bortsett fra Hegges «Bruremarsj».

Det fått vi servert er vakker, melodisk, lyrisk triojazz som får tid, luft og rom til å utvikle seg via et samspill der alle tre viser at de ikke har det minste behov for å skinne på bekostning av de andre. Likevel får alle tre mer enn nok rom til å fortelle hvem de er og hva de står for – slik det skal være!

I tillegg til Gustavsen så finnes det også spor av både Keith Jarrett og Bill Evans i universelt til denne trioen, men aller mest er dette allerede Kjetil Mulelid Trio – noe helt for seg sjøl.

Wako og Kjetil Mulelid Trio – i disse to bandene finnes mye av det som norsk jazz kan bygge på i tiåra som kommer. Så bra er nemlig begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ida Frisch har skrevet et langdikt som både er fascinerende, annerledes og til ettertanke.

Jeg er på ingen måte noen langt framskreden diktleser, men noe med Ida Frisch (29) sin lille, tynne «Kjære Grønland» tiltalte meg allerede fra tittelen. Frisch romandebuterte i 2018 med «Klør», men denne «dikt-novella» er mitt første møte med henne.

Fascinasjonen bare tiltok etterhvert som de cirka 60 sidene blei tilbakelagt. Årsaken er enkelt og greit at Frisch snakka til meg med sitt langdikt som gjerne kan leses som et debattinnlegg også.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Frisch er åpenbart svært opptatt av miljøspørsmål og med det som utgangspunkt skriver hun innsiktsfullt og inderlig om Grønland og hvilken skjebne verdens største øy muligens er i ferd med å møte. Den hvite kappa er i ferd med å forsvinne og hva kommer det til å bety for Grønland? Og hva kommer det til å bety for oss?

Dette store og viktige spørsmålet setter Frisch opp mot sitt eget liv og spørsmålene  hun stiller seg rundt det. Hun makter å koble disse to universene sammen på et elegant og ettertenksomt vis – på et vis som gjør at våre egne tanker og liv også blir involvert.

Derfor har «Kjære Grønland» blitt både et viktig dikt og et enda viktigere debattinnlegg. Ida Frisch har og er ei stemme vi bør lytte til både nå og ganske sikkert i åra som kommer også.

Roger og Tore Johansen er musikalske brødre, på alle slags vis, fra Bodø som her hver for seg bekrefter det nok en gang.

Hva som befant seg i frokostblandinga til familien Johansen på Tverlandet utenfor Bodø, hadde vært interessant å få innsyn i. Noe musikalsk må det uansett ha vært i muslien for både storebror Roger (47), en framifrå trommeslager, og Tore (42), en trompeter på svært høy hylle, har nå i flere tiår fortalt oss at de har noe eget å melde. Heldigvis fortsetter de med det.

Vi begynner like godt med minstebror Tore. Han har alltid likt å skrive sanger og her kommer noen av dem. Tekstene er skrevet av ikoner som Tor Jonsson, Knut Hamsun, Robert Frost oversatt av Johansen, Tomas Tranströmer oversatt av Jan Erik Vold, Inger Hagerup og Rupert Brooke oversatt av Trygve Valøy. Johansen har skrevet all musikken, blant annet to instrumentaler inkludert «Elegi for Egil», dedikert til Egil Kapstad.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uten unntak er musikken Johansen har skrevet slik at den løfter fram teksten – den får tid, luft og rom til å leve slik den skal og bør. Musikken er nedpå, melodiøs og nesten sjølsagt i balladeform.

Til å være med å tolke dette vakre materialet har Johansen invitert med seg bassist Johannes Eick – du verden så flott å ha han tilbake i manesjen -, vokalisten Eva Bjerga Haugen – hvorfor blant andre Ketil Bjørnstad og Tom S. Lund stadig spør om hennes bidrag får vi nye eksempler på her, Vigleik Storaas, Kapstads arvtaker på piano her hjemme, og Tor Yttredal på sopran- og tenorsaksofon. Ingen trommer med andre ord og det trengs da heller ikke her. Vi snakker om musikalsk lyrikk og Tore Johansen er en mester i faget.

Bror Roger, som med sine fem bonusår på baken, har sikkert vært en viktig inspirasjonskilde for Tore. Både under eget navn i diverse andre konstellasjoner har han vist oss hvilken hardtswingende og stilsikker trommeslager han er og nok en gang bekrefter han altså det.

På sett og vis har det ikke vært stuereint å spille standardstoff rett frem her til lands, men det er akkurat det Roger liker aller best og her gjør han det og du verden så bra han gjør det.

Med et repertoar bestående av låter som «I´m Old Fashioned», «Falling in Love with Love», «Felicidad» og «Beautiful Love», en Halvard Kausland-låt samt en av trioens pianist, usedvanlig smakfulle Magne Arnesen, blir vi tatt med på ei vakker, stilsikker og tidløs trioreise. En dannelsesreise rett og slett.

Mye av æra for det skal så avgjort den geniune svenske bassisten Hans Backenroth også ha. For et buespill, for en time, for en groove det er i spillet hans.

Roger Johansen lefler ikke. Han gjør det han skal på sitt personlige vis i musikkens tjeneste og det swinger og groover fra første til siste takt. Vi snakker Jazzmusikant med stor J. Herlig!

Det er bare å slå fast nok en gang at frokostblandinga på Tverlandet var av aller beste merke – uansett hva det var i den.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.