Himmel og helvete

Knutby – historia om det som skjedde i og rundt menigheta på den svenske landsbygda rundt 2000 førte til at vi ikke trodde det vi hørte og leste. Her blir vi minna på det nok en gang i en glitrende dokumentarroman.

Jonas Bonnier har skrevet en sterk roman midt mellom fiksjon og virkelighet.

Jonas Bonnier er en svensk mediepersonlighet som har gått djupt inn i Knutby-historia før han bestemte seg for å skrive denne romanen. Det har nemlig vært skrevet en rekke bøker om det som skjedde i Jesu navn der ute i glesbygden ikke så langt fra Uppsala, men Bonnier har benytta de virkelige hendelsene til å skrive noe som befinner seg midt mellom historiefortelling og diktning.

Helge Fossmo og Åsa Waldau het de to hovedpersonene i dramaet som fikk utvikle seg i Knutby. I romanen heter de Sindre Forsman og Eva Skoog og persongalleriet er slik det var i virkeligheten – en virkelighet som førte til tragedier bortenfor all forstand.

Makt, sex, kontroll, manipulasjon og livsanskuelse så fjernt fra enhver form realisme som vel tenkelig, prega denne menigheta og førte til drap og ødelagte liv. Bonnier har sjølsagt skapt dialogene her, men han har lent seg på alt som finnes av kjent dokumentasjon. Derfor virker det hele svært tilforlatelig og så troverdig som mulig uten at primærkildene har bidratt.

Bonnier skriver svært godt og dialogene flyter som om vi var til stede i rommet sammen med de involverte. Skoog, eller Waldau om man vil, utnevnte jo seg sjøl til Kristi brud og det meste som foregikk etter at det skjedde var mer eller mindre på befaling fra henne eller Fossmo, unnskyld Forsman.

Er dette ei viktig bok i 2020? Ja, og årsaken er at det er viktig ikke å glemme og det av flere grunner. En av dem er at slike samfunn kan og vil oppstå både nå og i tida som kommer også i vår egen nærhet. Kanskje kan «Knutby» være en vekker som gjør oss oppmerksom på faresignalene når de dukker opp.

Jonas Bonnier
Knutby
Aschehoug

Georg og de fjerne slektningene

OnklP og De Fjerne Slektningene er jo bare en bandkonstruksjon, men dette møtet mellom Georg Reiss og hans to amerikanske søskenbarn er av det ekte slaget. Tøff og høyst overraskende musikk har det også blitt av det.

Georg, David og Kai Reiss – de ekte fjerne slektningene.

Da den langt framskredne treblåseren og og i stor grad tradjazzmusikanten Georg Reiss (63) fra Oslo møtte sine amerikanske søskenbarn David og Kai Reiss i studioet til  sistnevnte i Los Angeles i 2017, hadde de tre ikke sett hverandre siden de var barn.

De amerikanske gutta er sønn av Oscar Georg Reiss som leda storband i Oslo før krigen og som seinere utvandra til USA. Deres felles oldefar, Georg Michael Døderlein Reiss, var den første som tok doktorgrad i musikk i Norge, så de musikalske røttene er både solide og lange.

Georg er jo en svært anerkjent musikant stort sett i den mer tradisjonelle jazzgata samt klezmer og sigøynermusikk her hjemme, mens brødrene David og Kai har jobba med rock og jazzrock over there. David spiller gitar, mens Kai trakterer bass, trommer og gitar. Tre dager i studio i LA førte til et slektsstevne av sjeldent kaliber og de fleste som kjenner til Georg Reiss her hjemme vil nok bli ganske så overraska.

De tre gir oss sju låter som alle har bidratt til på komponistsida og vi blir servert uforfalska og tøff jazzrock med klarinett som det melodiførende instrumentet. Ikke hverdagsvare kan man trygt si, men det låter definitivt tøft og annerledes. Her snakker om tre søskenbarn som har funnet hverandre etter store deler av et liv på hver sine kontinentet, men etter kun kort tid sammen hadde de etablert et musikalsk språk de tydeligvis stortrives med.

»Heavy Wood» har blitt både overraskende, tøft, annerledes, groovy og morsomt. Hvis mulig hadde det vært show å høre Three Reisses live en gang – i mellomtida er «Heavy Wood» ei svært god erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Three Reisses
Heavy Wood
Lærdal Musikkproduksjon/Musikkoperatørene

Flott svorsk stemme

Aldri hørt om Terese Lien Evenstad sier du? Da er vi minst to, men nå er det uansett bare å åpne ørene og alle andre sanser.

Terese Lien Evenstad fronter verdens største kvartett på et ypperlig vis.

Fiolinisten, komponisten og bandlederen Terese Lien Evenstad (28) kommer opprinnelig fra Elverum, men har både studert og slått seg ned i Sverige, nærmere bestemt i Göteborg.

Med sitt andre album under eget navn forteller hun oss med all ønskelig tydelighet at hun fortjener mye oppmerksomhet. I fjor blei hun kåra til «Ung svensk solist 2019» og hun blei også tildelt J:son stipendet av Janne Schaffer. Vi snakker altså om en ung utøver som allerede har gjort seg bemerka der borte hos Carl XVI Gustav og Silvia – nå er det på høy tid at vi her i gamlelandet også får glede av hennes kunst.

Lien Evenstad har sine røtter i den tradisjonelle jazzen, men har på ingen måte noe mot å bryne seg på moderne jazz, nordisk folkemusikk, avant-garde og neo-soul. Hun er med andre ord en åpensinna utøver og her møter hun oss med et repertoar hun stort sett har skrevet sjøl og som blir krydra på vakkert vis til slutt med Carla Bley-klassikeren «Ida Lupino» – også kjent blant mange som tonefølget til Johs. Bergh og Karin Krogs nydelige tekst «Break of Day in Molde».

Brorparten av det svært så melodiske og vakre låtmateralet befinner seg i ballade- eller medium tempo, men Lien Evenstad kvier seg ikke for å dra til heller som for eksempel på åpninsglåta «Crossroads». Det swinger på et herlig og varmt vis av felespillet til sjefen og når hun så har omgitt seg med et ypperlig lag bestående av den framifrå trommeslageren Peter Danemo, Alexander Ivarsson på klarinett og bassklarinett, Arvid Jullander på bass og islandske Anna Gréta Sigurðardóttir – datter av den eminente saksofonisten Sigurður Flosason – på piano, så har hun makta å skape et bandsound som er både personlig og tiltalende.

Terese Lien Evenstad har altså «gjemt» seg for oss her vest for Strömstad og Svinesund i alt for stor grad fram til nå. Med «Perceptive» som flott visittkort er det bare å åpne opp ører, hjerter og klubbdører når sånt er mulig igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terese Lien Evenstad Quartet
Perceptive
Jotun Records/tereselienevenstad.com

Veldig god natt!

Pianisten Andreas Ihlebæk har tatt for seg en rekke kjente god natta-sanger og skrevet noen nye. Det gjør han på et vis som får roen til å senke seg.

Andreas Ihlebæk sørger for at den store ro kan senke seg for både store og små. Foto: Eva Rose

I tider ingen av oss har opplevd tidligere er det viktig med påfyll og inspirasjon. Andreas Ihlebæk aleine med flygelet i legendariske Rainbow Studio i Oslo gjør et vellykka forsøk med sitt inderlige bidrag.

Mitt kjennskap til og kunnskap om Andreas Ihlebæk begrenser seg til ei juleplata fra for noen måneder siden som han begikk sammen med Anders Tjore, «Dette er julemusikk». Her følger han opp i et ganske så annet univers; et univers der roen og inderligheten står enda mer i høysetet.

Tomas Linnes i Naxos Norway har for sikkerhets skyld starta opp et nytt plateselskap nesten midt oppe i alt kaoset som omgir oss. Det skal han ha all mulig slags ære for og utgivelesplanen for resten av året er både ambisiøs og lovende.

»Northern Lullabies» er selskapets første utgivelse av seks i år og legger lista høyt  for de som skal komme etter. Det er på alle måter en spesiell innspilling som kan snakke til små og store i alle aldre.

Ihlebæk har en ro, oversikt og klangfølelse i uttrykket sitt som kler disse vuggevisene på et nydelig vis. Han er sjøl vokst opp med at flere av sangene blei sunget for han og han opplevde at venners barn fant roen etter at han satte seg ved pianoet en sein kveldsstund. Da blei også ideen om å spille inn disse nydelige melodiene unnfanga.

»So ro lillemann», «Trollmors vuggesang», «Vi har ei tulle med øyne blå», «Byssan Lull», «Jon Blund» og «Den fyrste song» er noen av de kjente sangene som blir tolka på et vart og nedpå vis og som sikkert kan føre til at roen innfinner seg både hos store og små. I tillegg er musikken også egna til ettertanke. Det gjør heller ikke noe i disse tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Ihlebæk
Northern Lullabies
NXN Recordings/Naxos Norway

Herlig hilsen til snøen

Felespilleren Erlend Viken har imponert voldsomt med trioen sin. Her møter han opp med et nytt superband og slik låter det også.

Erlend Viken er en ekte spellemann.

Erlend Viken (35), som kommer fra Oppdal, men er bosatt på Nesodden, vant Landskappleiken klasse A i 2016. Det mer enn antyder at han er tradisjonsmusikant langt over gjennomsnittet. Når han også har samarbeida med så forskjellige artister som OnklP, Erlend Ropstad, Mathias Eick og Ingebjørg Bratland, så sier det det meste om hvilken allsidig og sjangerfri musikant vi har med å gjøre.

Her får vi være med på verket «Sastrugi» som Røros Folk Festival og Festspillene i Nord-Norge bestilte fra Vikens hånd og feler. Når Viken har spurt Tuva Syvertsen om å produsere herligheten så kommer det ikke som noen bombe at vi blir servert livsbejaende musikk med ingredienser fra gud hjelpe meg de fleste verdenshjørner – mange i alle fall. Folkemusikk, javel, men med solide doser rock og jazz innbakt også.

Utgangspunktet for verket var snø – både en hyllest til det hvite gullet og tanker rundt det at vi ikke lenger kan ta den for gitt. Det aller meste av musikken har Viken skrevet sjøl med et lite unntak fra et Ellen Andrea Wang-bidrag. Dessuten har Frida Ånnevik skrevet to flotte tekster. Musikken og budskapet egner seg både når det finnes snø, når vi tar farvel med den og når vi lengter tilbake til den. Den er med andre ord tidløs.

Erlend Viken sammen med sitt drømmeband pluss tekniker Bård Ingebrigtsen og produsent Tuva Syvertsen.

Når Viken har omkransa sitt mesterlige og personlige felespill med fargeleggere som Erland Dahlen på trommer og perkusjon, Marius Graff på gitar, banjo og vokal, finske Maija Kauhanen på kantele og vokal og Ellen Andrea Wang på bass og vokal, samt produsent Syvertsen som gjestevokalist på ett spor, så har «Sastrugi» blitt så varmt, spennende og annerledes som en hyllest til snøen kan bli med slike musikanter til stede.

Erlend Viken har imponert voldsomt de forrige gangene jeg har møtt han, musikken og uttrykket hans. Han gjør det i enda større grad nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Erlend Viken
Sastrugi
Heilo/Musikkoperatørene

Hipt fra kjelleren

Jazzland Recordings er i mine ører et særdeles spennende og oppegående plateselskap. Eierne og driverne Sten Nilsen og Jens Christian Bugge Wesseltoft har sjølsagt konsentrert seg i stor grad om norsk musikk, men med sine åpne ører er de klar for kvalitet fra andre steder også. Svenske Viktor Skokic Sextett hører avgjort hjemme i den kategorien.

Viktor Skokic Sextett har avgjort mye mer fokus på musikken enn det dette bildet tyder på.

Sjøl om bassisten, komponisten og bandlederen Viktor Skokic (37) har spilt med en rekke av broderfolkets jazzstorheter, så har han i alt for stor grad greid å passere under min radar. Det er det jo bare jeg som har fått lide under, i stillhet må vite, men med Skokic sin debut under eget navn så har det heldigvis blitt en orden på det.

Skokic, som i tillegg til å være en særdeles langt framskreden bassist og komponist også er matematiker og statistiker på Sahlgrenska sjukehus i Stockholm, har samla noen av Carl XVI Gustav og Silvias aller beste menn i sin sekstett: Thomas Backman på bassklarinett og altsaksofon, Rasmus Borg på piano, Christopher Cantillo på trommer, Alberto Pinton på klarinetter, fløyte og barytonsaksofon og Emil Strandberg på trompet. Noen av disse, som Cantillo, Pinton og Strandberg kjenner jeg godt fra før og alle er kvalitetsgarantister i utgangspunktet, og resten føyer seg elegant inn på det samme nivået.

Skokic har skrevet spennende, unik, skakk og annerledes musikk som han har fått med seg de fem andre til å skape ekskursjoner av i et landskap inspirert av blant andre Jan Johansson og Olivier Messiaen. Jeg mener også å høre spor av både Carla Bley og Thelonious Monk samt fra Balkan der Skokic har solide røtter.

Vi får møte seks musikanter som åpenbart stortrives med å utfordre både hverandre, seg sjøl og oss og som solistisk holder veldig høyt nivå.

Alt henger sammen med alt sa landsmoder Gro Harlem Brundtland for noen år siden. Det kan vi vel si i dette tilfellet også. Skokic er ikke den eneste bassisten i Sverige med røtter øst i Europa. Georg Riedel kom i sin tid fra gamle Tsjekkoslovakia og du verden som han har satt spor. Nå kan Viktor Skokic være neste mann i den rekka og for sikkerhets skyld er han samboer med den strålende sangerinna Sarah Riedel. Det deles ikke ut premie for å tippe hvem hun er datter av.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Viktor Skokic Sextett
Basement Music
Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Herlig chaos

Det er vel å ta hardt i å påstå at et samarbeid mellom Harald Tusberg jr. og Jens Christian Bugge Wesseltoft lå i lufta. Men du verden så flott at det blei en realitet. Dette er viktig folkens!

Jens Christian Bugge Wesseltoft og Harald Tusberg jr. har funnet hverandre noe så voldsomt.

Vi som har levd ei stund kjenner navnet Harald Tusberg godt. Han var i si tid kanskje den mest kjente TV-underholderen her til lands i tida da det var en kanal å velge i. De av oss som som har vandra langs hovedstadens gater noen år, kjenner også til ansiktet på karen på bildet over: Harald Tusberg jr. Han har levd et tøft liv, men har heldigvis aldri gitt slipp på drømmen. Med plata og det som har skjedd rundt den er den på sett og vis i ferd med å gå i oppfyllelse.

Bugge, blant venner, er så definitivt en herre med ørene, øynene og hjertet med seg. Hvis jeg har skjønt det rett så har han og Tusberg møttes på gata og Bugge har stoppa opp og hørt på hva Tusberg hadde å melde både musikalsk og menneskelig. Etterhvert oppsto det et bånd mellom de to og et ønske om å gjøre noe sammen vokste frem.

Som sagt så gjort og i fjor var det klart for sjøsetting av prosjektet der Tusbergs høyst personlige, slepende stemme bærer frem hans tanker og filosofi på et ekte og svært så inderlig vis. Tusberg kommer så definitivt fra rockeverdenen – den melodiøse, drømmende, sakteflytende delen av den der det er luft og rom nok til at tankene og ideene blir løfta fram og får plass til å ta bolig i oss.

Bedre, mer lyttende og allsidig musikalsk svirebror enn Bugge Wesseltoft er det nesten ikke mulig å tenke seg. Det finnes ingen grenser, som jeg kjenner til i alle fall, for den karen og han har ikledd Tusbergs tekster og budskap akkurat den påkledninga den har spurt etter. Når de så har invitert med seg «riktige» folk som Gisle Røen Johansen på saksofon – en kar som blir alt for lite hørt – Charles Mena på trommer og perkusjon og Ronni Le Tekrø på gitar, så har «Communichaos» blitt akkurat det budskapet Tusberg har hørt for seg – og som han drømt om. Tøft, herlig, inderlig og ikke minst viktig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Harald Tusberg jr. – Bugge Wesseltoft
Communichaos
S2 Records/Playground Music

Kompet går!

Den tyske trommeslageren Frederik Villmow har både studert på jazzlinja og slått seg ned i Trondheim. Dessuten spiller han så bra at vi gjerne kaller han halvt norsk.

Frederik Villmow Quartet + 1 i aksjon på Jazzhus Montmartre under plateinnspillinga.

Frederik Villmow (27) kommer fra Köln, men skjønte tidlig at han burde legge veien nordover for at han skulle utvikle seg som jazzmusiker slik han ønska. Første stopp var sommerkurs på Sørlandet og seinere den berømte jazzlinja i Trondheim altså.

Her får vi være med på Villmows debutskive som leder og han har for sikkerhets skyld inntatt legendariske Jazzhus Montmartre i København for anledninga. Ikke nok med det: Villmow har også satt sammen noe som likner på sitt drømmeband når han først skulle ta det store spranget.

Med seg fra sommerkurset på Søgne har Villmow bassisten Julian Haugland fra jazzmetropolen Evje ikke så langt unna Søgne. På sopran-og tenorsaksofon sin landsmann Marc Doffey som er bosatt i Berlin og på piano danske Carl Winther, med ei venstrehånd han har arva etter McCoy Tyner og et trøkk i spillet sitt som er sjeldent. Som spesiell gjest blei også den danske tenorsaksofonveteranen Tomas Franck invitert med og med et solid slektskap til både Dexter Gordon og John Coltrane løfter han det hele til heftige høyder.

Med et repertoar bestående av tre Villmow-låter, to av Franck samt standardlåtene «Skylark», på duo med Doffey og Haugland, og «A Nightingale Sang in Berkeley Square», arrangert på et spennende vis av Franck, blir vi invitert med på Jazzklubb med stor J der det swinger noe så inn i helvete. Vi befinner oss i et hardbop-landskap med sterke røtter tilbake til USA på 60-tallet og til København der mange av de store amerikanske solistene havna i kortere eller lengre tid.

Frederik Villmow har på ingen måte krevd rampelyset for egen del på debuten sin. Han er der hele tida må vite og er veldig tilstede med sin autoritet, men kun for å skape et kollektivt hele som swinger og groover og du verden som det gjør det. Tøft – beintøft er det.

Carl Winther var så avgjort med på festen.

Enn så lenge har altså Frederik Villmow gjort «nordmann» av seg. Det er å håpe at det norske jazzmiljøet vet å sette pris på det. Både som trommeslager og bandleder er han utvilsomt et stort talent.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frederik Villmow Quartet feat. Tomas Franck
Live in Copenhagen
AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Skremmende bra

Jørn Lier Horst skriver den ene bra krimromanen etter den andre. Det spørs om ikke «Illvilje» er den aller beste.

Jørn Lier Horst – for en penn, for en fantasi, for en grundighet.

Det smule forbeholdet om dette er Lier Horsts beste henger sammen med at jeg ikke har lest alt han har skrevet. Uansett så er «Illvilje» en leseopplevelse som blir sittende i lenge av flere grunner.

Språklig blir Lier Horst bare bedre og bedre. Hans økonomiske språkføring gjør at det ikke finnes nesten et eneste overflødig ord på de 360 sidene – sider som fyker unna i et sjeldent tempo siden det er veldig vanskelig å legge boka fra seg før øynene glir igjen.

Storyen, med den fengslede og særs bestialske massemorderen Tom Kerr i ei sentral rolle, er både ond, men samtidig høyst realistisk. Lier Horst har bedrevet psykologi-research på et svært høyt nivå og når han samtidig benytter sin politifaglige bakgrunn til å gjøre det hele så troverdig som vel tenkelig, så er det krimkunst av beste klasse.

Det hele begynner med en rekonstruksjon der Kerr skal vise hvor han har gravd ned et av sine ofre. Det går veldig galt og fra da av ruller ballen fort og i akkurat så mange retninger at man blir sittende å lure på hvem, hva, hvor og når helt til siste side.

Lier Horst benytter seg ikke av styggere virkemidler enn han må, men han skaper likevel ny spenning. De 84 korte kapitlene tar oss alltid et steg videre og Lier Horst makter å holde mange potensielle dører åpne nesten helt til slutt. Og sjølsagt er William Wisting med sin jordnære tilnærmingsmåte en særdeles viktig brikke også  denne gangen. Jeg har skjønt at han begynner å nærme seg pensjonsalder, men der mener jeg Lier Horst bør benytte sin dikteriske frihet til å holde Wisting på den rette sida av streken i mange år til.

«Illvilje» egner seg ypperlig som påskekrim. Den egner seg forresten resten av året også.

Jørn Lier Horst
Illvilje
Capitana forlag

Nytt håp!

Solfrid Molland tenkte garantert ikke på koronaviruset da hun laga «Håpets kappe» i fjor. Når verden nå har gått av skaftet så betyr denne musikken og budskapet likevel mye mer enn hun kunne ane.

Solfrid Molland gir oss et vakkert og inderlig håp.

Solfrid Molland (52) har i alt for lang tid greid å unngå min opperksomhet. For fire år siden blei det endelig en orden på det og med plata «Forvandling» fortalte hun meg at hun hadde noe helt spesielt å melde.

Derfor var det med stor forventning oppfølgeren «Håpets kappe» inntok heimen og det har blitt intet mindre enn høytidsstund av dette møtet. Komponisten, pianisten og sangeren Solfrid Molland fra Tysvær ved Haugesund har dykka ned i en materie der det å stå opp for jorda vår på tvers av tro og livssyn er det sentrale budskapet. Det kan ikke være viktigere enn det akkurat nå!

Molland har skrevet musikk til tekster gjendikta av Erik Hillestad, skrevet av Ingvar Hovland samt tradisjonelle sufitekster. Inspirasjonen har hun henta fra kristendommen, jødedommen og fra islam – Oslo Domkirke, synagogen i Oslo og moskeen Islamic Cultur Centre er direkte kilder til instrumentale melodier hun har skapt.

Hun synger med en ekthet og varme som går rett inn der den gjør godt og når hun da i sin komponisttilnærming henter hemningsløst fra norsk, arabisk og jødisk folkemusikk og klassisk musikk og sikkert mye annet, så har det blitt et musikalsk visittkort som betyr mye.

Ikke minst viktig er det at hun omgir seg med grenseløse musikanter som med hver sin helt unike stemme tar musikken til flotte steder. Bassist Mats Eilertsen, oudist og vokalist Aziz Kossai, fiolinist Daniel Lazar og trompeter Hayden Powell er et utsøkt knippe medspillere som gjør «Håpets kappe» til noe godt og noe veldig viktig både nå og etter at verden forhåpentligvis kommer i vater igjen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

 

Solfrid Molland
Håpets kappe
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene