Høgtflyvende visjoner

Pianisten og komponisten Norvald Dahl møtte jeg for første gang for et års tid siden. Nå møtes vi igjen i to nye settinger.

Norvald Dahl har dratt hjem for å spille solopiano.

Det første møtet med Norvald  Dahl (41), som har jazzstudier bak seg både i Stavanger, Trondheim og Oslo, var via hans platedebut med en trio bestående av hans sjøl på piano, Mats Eilertsen på bass og amerikanske Jon Irabagon på saksofon. Ei ganske så spesiell instrumentering kan man trygt si.

Det Dahl viste oss der og som han fortsetter å fortelle oss på de to nye skivene sine, er at han er en musiker som både ønsker og evner å gå sine egne veier. Først gjør han det gjennom svennestykket for alle pianister – mutters aleine.

Dahl kommer opprinnelig fra Fosnavåg på Sunnmøre  og det var tilbake til og det flotte kulturhuset der med et flygel i samme klasse han tok turen for et år siden for å dokumentere hvem han er som solopianist.

Dahl er i besittelse av en langt framskreden klangfølelse. Når han så får reisefølge av et piano som gir han alle de svara han er ute etter så blir «Flying High» en ekskursjon bestående av mye musikalsk lyrikk der inspirasjonskilder som Bill Evans, Keith Jarrett og Helge Lien skinner gjennom uten å bli dominerende. Improvisasjon og jazz er altoverskyggende i uttrykket, men både folkemusikk og klassisk musikk har åpenbart vært der også for Dahl.

De ni låtene som varer i knappe 40 minutter er egna for ettertanke – musikk som skapt for tida vi lever i nå altså.

Norvald Dahl har invitert Colin Stranahan fra New York.

Dahl gir seg ikke på noen måte der. I august i fjor kom trommeslageren Colin Stranahan til sjølvaste Fosnavåg for å spille inn duoalbum med den svært så driftige Dahl som akkurat har gjort seg ferdig med sin master på Musikkhøgskolen i Oslo.

Stranahan er en ettertrakta trommeslager på New York-scena og kan skryte av samarbeid med legender som Herbie Hancock, Joni Mitchell, John Scofield og Sting.

Her møtes de to i nok en spesiell setting: piano og trommer. Dahl plusser dog på med sin synthpark, men uansett blir det et spesielt lydbilde av denne duoen.

Bortsett fra ei Stranahan-låt og standardlåta «Bye Bye Blackbird», så er det nok en gang Dahl-komposisjoner som står på menyen.

Pop, klassisk musikk og jazz er viktige bestanddeler i denne velsmakende gryta og Dahl og Stranahan fører eleverte samtaler som det er svært hyggelig å bli invitert som lytter til.

Dessuten skal Dahl ha mye skryt for flott og smakfull coverdesign på begge utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Norvald Dahl
Flying High
Blåmann Records/norvalddahl.com

 

Norvald Dahl – Colin Stranahan
The Vision
Blåmann Records/norvalddahl.com

Dobbel Hole takk!

Bassisten, komponisten og tenkeren Sigurd Hole har noe helt spesielt for seg. Det gjelder både når vi møter han aleine og sammen med folkesangeren Eli Storbekken.

Sigurd Hole tar voldsomme musikalske sjanser og lykkes. Foto: Tore Sætre

Det å gi ut ei solo bassplate og dra store deler av verden rundt aleine med den store fela, krever både mot, initiativ og kreative evner et solid stykke over gjennomsnittet. Sigurd Hole (38), som mange sikkert kjenner fra samarbeidet med både Jon Eberson, Eple Trio og Tord Gustavsen, er heldigvis utstyrt med alt dette.

Som om ikke det er nok, så er Hole ute på andrerunden når det gjelder soloplater. For to år siden ga han oss «Elvesang» – et vakkert og unikt visittkort som fortalte oss hvilket enormt potensial det var og er i musikken og uttrykket hans. «Encounters», sammen med Jarle Vespestad og Håkon Aase, kom ut i samme rennet og var nok en bekreftelse på Holes allsidighet.

I fjor høst tok han turen tilbake til den vakre og ville øya Fleinvær utenfor Bodø. Det første oppholdet der to år tidligere, hadde fortalt Hole at dit måtte han tilbake for å skape viktig og ikke minst personlig musikk.

I løpet av ei uke spilte han inn intet mindre enn et dobbeltalbum – i og med naturen. Det vil si at musikken blei spilt inn både innendørs og, når været tillot det, utendørs. Når studio blei under tak lot de dørene stå åpne slik at naturen fikk spille med uansett.

Hole formidler musikk i stor grad basert på frie improvisasjoner, men med mye folkemusikk i ryggraden samt salmen «Eg veit i himmelrik ei borg». Han viser oss hvilke enorme muligheter en bass har i slike hender og med et slikt intellekt. Han skaper så mange stemninger, lyse og mørke må vite, og tar oss samtidig med på så mange ekskursjoner som ingen av oss har vært invitert med på tidligere.

Det er så vart, det er så varmt, det er så ekte og det er så inderlig at man i tida vi lever i nå likevel kan få tro på at snart lysner det igjen.

Sigurd Hole og Eli Storbekken fører flotte samtaler.

Hole kommer fra Rendalen. Da er det ikke veldig langt til Tolga i det tidligere fylket Hedmark – nå Innlandet. Der kommer folkesangeren Eli Storbekken fra og siden hun er datter av folkemusikklegenden Egil Storbekken så lå det vel i korta hvor Eli skulle havne hen musikalsk også.

Storbekken har jobba med folkesang i mange tiår og i 2016 materialiserte det seg i et samarbeid med Hole og «Fabel» var et flott første visittkort fra de to.

Denne gangen har Storbekken funnet fram til sanger både for store og små som hun har dukket ned i Norsk Folkemusikksamling og henta fram. Det er både stubber, regler, bånsuller, lokker og viser fra hjemfylket til både henne og Hole.

Sjølsagt har de to tatt seg solide friheter med materialet og Hole, som har arrangert låtene, har hatt medmusikantene Frode Haltli på trekkspill og Terje Isungset på perkusjon og munnharpe langt fremme i bevisstheten da han skapte fundamentene.

Storbekken og Hole har en voldsom respekt for utgangspunktet, men med et slikt a-lag til å tolke og ta det videre skulle det bare mangle om ikke musikken blei tatt med til nye steder også. Flott, spennende og annerledes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Sigurd Hole
Lys/Mørke
Elvesang/Musikkoperatørene
Eli Storbekken og Sigurd Hole
Spellstenen
Heilo/Musikkoperatørene