Kvartetten Wako og Kjetil Mulelid Trio har mye til felles og mye helt unikt. Det de blant annet har til felles er at det er topp kvalitet på begge bandene.

Jeg har hatt gleden av å følge kvartetten Wako siden skive nummer en så dagens lys i 2015. Nå er nummer fire blant oss og jeg mener vi har med kanskje det aller mest spennende unge bandet i Norge, og vel så det, å gjøre. Simon Olderskog Albertsen på trommer, Kjetil André Mulelid på piano, Martin Myhre Olsen på saksofoner og Bárður Reinert Poulsen, fra Færøyene, på bass, møttes på jazzlinja i Trondheim og siden har utviklinga til de fire, både individuelt og kollektivt, gått rett til himmels.

Det har vært ei solid utvikling hele veien i Wako, og det de bringer til torgs nå er en slags sammensmelting av alt de har bedrevet så langt. At dette er en demokratisk enhet, til tross for at Mulelid og i størst grad Myhre Olsen skriver all musikken, fører til at musikken tar retninger sikkert ikke de fire ante noe om heller før de var i gang.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er løst, det er åpent, det er galskap, det er ro, det er frihet, det er humor, det er soloprestasjoner i toppklasse, det er en trygghet i kollektivet som gjør at alle kan gå akkurat dit de vil og samtidig være trygg på at sikkerhetsnettet er der. Det er jazz, men samtidig er det både pop- og rockimpulser her som tar musikken til steder du ikke ante fantes.

Når de så har invitert med seg gjester som Oslo Strings, Kyrre Laastad, Rob Waring, Espen Reinertsen, Jonas Kullhammar, Adrian Løseth Waade, Sissel Vera Pettersen og ikke minst Arve Henriksen – for ei stemme og for en retningsgiver – så er det ikke bare vi som lyttere, men også de fire innbyggerne i Wako som får seg både nye impulser og overraskelser. «Wako» er det beste Wako har gjort og det sier ikke reint lite.

Pianist, komponist og bandleder Kjetil Mulelid (29) kommer fra Hurdal. Det gjør også Tord Gustavsen og at det er et visst slektskap mellom de to er det ingen tvil om.

På trioen, som består av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer, si andre skive får vi utelukkende Mulelid-komposjoner, bortsett fra Hegges «Bruremarsj».

Det fått vi servert er vakker, melodisk, lyrisk triojazz som får tid, luft og rom til å utvikle seg via et samspill der alle tre viser at de ikke har det minste behov for å skinne på bekostning av de andre. Likevel får alle tre mer enn nok rom til å fortelle hvem de er og hva de står for – slik det skal være!

I tillegg til Gustavsen så finnes det også spor av både Keith Jarrett og Bill Evans i universelt til denne trioen, men aller mest er dette allerede Kjetil Mulelid Trio – noe helt for seg sjøl.

Wako og Kjetil Mulelid Trio – i disse to bandene finnes mye av det som norsk jazz kan bygge på i tiåra som kommer. Så bra er nemlig begge to.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.