Danske Anne Mette Hancock er et nytt krimbekjentskap for meg. Med «Pitbull» har hun umiddelbart fortalt meg at hun inntar en plass høyt oppe på lista.

Et av privilegiene ved å skrive om bøker er at postmannen stikker innom med bøker av forfattere jeg aldri har hørt om. Anne Mette Hancock (40) tilhører den kategorien og det skulle altså bli den tredje boka med journalist Heloise Kaldan og etterforsker Erik Schäfer i et slags tospann før jeg fikk den ære.

Hancock – i Danmark heter krimforfatterne Hancock og Riel og for oss jazzavhengige så swinger det allerede med forfatternavnene – debuterte i 2017 med «Likblomsten» og fulgte opp med «Mercedes-snittet» og fikk stormende mottakelse både hjemme og ute – har en måte å dra leseren inn i plottet sitt på som er både sjeldent og sterkt.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Denne gangen er utgangspunktet at Kaldan har fått et nært forhold til en døende mann i forbindelse med research til en artikkel hun skal skrive om våketjenesten – en ordning der frivillige følger ensomme døende på den siste runden. Det utvikler seg til en type nært forhold mellom de to og underveis skjønner Kaldan at den døende vil si henne noe, men at han likevel ikke får det til.

Det hun får vite fører henne fra København til en liten by i Sønderjylland og der skjønner hun raskt at det ligger mange uoppklarte forsvinningssaker fra 90-tallet. Noen svar fører til stadig flere spørsmål og Hancock er svært dyktig til å legge ut stadig nye tråder.

Det er et driv i språket og i fortellinga som gjør at det er bortimot umulig å legge fra seg «Pitbull». Og når vi tror at vi har løsninga på det meste, så finter Hancock oss bort igjen og igjen og igjen – slik de beste krimforfattere gjør.

Anne Mette Hancock har etablert seg i tetsjiktet på første forsøk.