Brian Krock anyone? Jeg har mine tvil om veldig mange hender gikk opp i lufta når navnet blei nevnt. Mine hender blei i alle fall holdt i ro, men fra nå av skal jeg følge godt med når navnet blir nevnt.

Ett av de store privilegiene ved å være på mottakersida når det gjelder musikk og få muligheten til å mene noe om den, er at avsendere fra store deler av kloden etter hvert blir oppmerksom på hva man holder på med og dermed spør etter adressa. På det viset tilflyter det undertegnede musikk med en rekke artister jeg ellers aldri ville hørt om eller hørt. Altsaksofonisten, klarinettisten og bassklarinettisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Brian Krock hører hjemme i den kategorien.

30 år unge Krock har slått seg ned i den mest spennende og den vanskeligste byen å slå gjennom i på kloden, New York. Etter studier på Manhattan School of Music, har Krock som opprinnelig kommer fra Chicago, tatt stadig nye steg og viste seg frem for vel et år siden med sitt storband Big Heart Machine som debuterte med skive under samme navn.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med i sin kvartett Liddle – som også er tittelen på skiva – er kjernen fra storbandet: trommeslageren Nathan Ellman-Bell, den finske gitaristen Olli Hirvonen, som også har bosatt seg i NY, og bassisten Marty Kenney. Ekstra gjester er den irske elbassisten Simon Jermyn og tangentisten Matt Mitchell.

Krock har skrevet det aller meste av materialet. Hirvonen og Anthony Braxton, en stor inspirasjonskilde for Krock, har i tillegg bidratt med ei låt hver.

Bandet har jobba mye sammen og hatt fast jobb månedlig på klubb i NY. Musikken, som varierer fra den strengt noterte til det åpne, løse og ganske så abstrakte, fører oss inn i nye og spennende landskap som Krock og Liddle skal ha all ære for å ha initiert og skapt.

Vi har med fire til seks musikanter å gjøre som alle hører hjemme på et meget høyt nivå. De har sammen funnet fram til et eget uttrykk basert på historia sjølsagt og Brian Krock er så avgjort en instrumentalist og ikke minst komponist som skal følges i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Superlaget med svenskene Lars Danielsson og Nils Landgren og tyskerne Wolfgang Haffner og Michael Wollny og ikke minst en legendarisk konsert med like legendariske e.s.t. gir oss et flott innsyn i det beste av «svensk» jazz.

Det er bare vel et halvt år siden debutskiva til 4 Wheel Drive, bestående av Lars Danielsson på bass og cello, Wolfgang Haffner på trommer, Nils Landgren på trombone og vokal og Michael Wollny på piano, så dagens lys. Det tok kun svært kort tid å skjønne tar her hadde vi med et lag i toppklasse å gjøre.

Siden innspillinga blei gjort har de turnert kraftig. Bandet har utvikla seg og på slutten av vårturneen ville de dokumentere hvor de hadde kommet. Det har ført til at vi får bli med på en konsert i Stuttgart den 19. april – den siste på vårturneen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nok en gang møter vi kvartetten der alle bidrar med egne låter. Samtidig får vi hippe tolkninger av kjente Genesis- og Sting-sanger. All fire er jo stjerner i seg sjøl, men her drar de lasset sammen – her er det ingen som har behov for å stjele rampelyset på bekostning av de tre andre. Alle vet de har noe å melde og de gjør det uten å virke brautende. 4 Wheel Drive har det enkelt og greit hyggelig med hverandre – og oss.

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., eksisterte fra 1993 til Svensson gikk bort i en dykkeulykke i 2008. De hadde etablert seg som et av de mest innovative og spennende ensemblene på verdensbasis, i et grenseland de skapte sjøl.

Det musikalske og personlige vennskapet var av det unike slaget der alle tre spilte like viktige roller. Musikken har evighetens stempel på seg, og den lever sitt tidløse liv.

Nå har «noen» funnet frem en konsert som mange av de involverte mente var en av trioens aller beste – den 10. oktober 2001 i Göteborg Konserthus. Jeg har ingen som helst grunn til å protestere på det.

Jeg har sjølsagt ikke hørt mer enn en brøkdel av konsertene til denne legendariske  trioen, men uansett er det greit å slå fast at denne Göteborg-kvelden så avgjort var av de store. Du verden for et band – du verden for en kveld.

Til sammen er dette en solid manifestasjon på hva kremen av moderne svensk jazz har vært og er. Heftig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Anders Sørum er en artist jeg har den aller største respekt for. Den har ikke blitt mindre etter «Dom vonde orda».

Mitt forhold til Sørum har gått fra å se på han som en relativt A4-artist i popgata til å bli en inderlig hedersmann med soul på totendialekt. Dette har vokst fram sakte, men sikkert og med «Dom vonde orda» sier han klart fra: han er den hippeste og ikke minst inderligste og ærligste soulartisten kongeriket kan by på anno 2019.

Den ujevne nordmann blei første oppmerksom på Sørum da han vant Stjernekamp på NRK i 2016. Der viste han en allsidighet, utadvendthet og sjarm som gjorde at han raskt blei folkeeie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den statusen har Sørum benytta til å vise oss hvem han er på de aller fleste vis. Det har gjort han større også på de fleste måter i folks bevissthet.

Her viser han oss hvilken enorm historieforteller han er. Han skriver tekster usedvanlig mange sjømil bortenfor den vanlige popteksten, han viser seg frem på et svært så ekte og inderlig vis og den som sitter igjen uberørt etter dette møtet med Sørum får søke hjelp hos de som har utdannelse i slikt.

Når han så forteller oss om sitt innerste på uforfalska totendialekt og med så tøffe og groooovete soullåter som vi sjelden eller aldri har hørt her til lands, eller i Thailand der jeg befinner når disse orda skrives – det funker nemlig strålende her også -, så bekrefter Knut Anders Sørum sin posisjon helt der oppe. Heftig, ekte, inderlig og noe så forbanna ærlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Da er bind tre i Jan Ove Ekebergs verk om «Den siste vikingkongen» unnagjort og Ekeberg bekrefter sin enorme historiekunnskap, sin dramatiske klo og sin veldig flotte fortellerevne.

Siden 2016 har Ekeberg bragt oss tilbake i tid sånn cirka 1000 år og for de av oss som er interessert i både historie, ei god fortelling, godt språk og spenning, så er Jan Ove Ekeberg og hans univers en sann svir.

Det er ei linje, en framdrift og en evne til å gjøre denne historia spennende som man må ha et helt spesielt gen for å skape. Jan Ove Ekeberg har det genet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne gangen får vi bli med Harald Hardråde på utferd til både Konstantinopel, Sicilia og Jerusalem. At det er ei dramatisk reise med ditto opplevelser underveis er intet mindre enn en underdrivelse. Det som gjør dette ekstra spennende er at vi i stor grad ikke vet hva som er fakta og hva som kommer fra Ekebergs velutviklede fantasi.

For dem som har fulgt Ekebergs forfatterskap og journalistiske virke før den tid, så kommer det ikke som noen bombe at det er en forfatter som har gjort usedvanlig god research vi støter på. Det fører til at vi går ned og inn i detaljene på et av til nesten nerdete vis og mange digger helt sikkert det. For meg kan det nesten bli i meste laget av og til, men jeg setter voldsom pris på grundigheten og troverdigheten til Ekeberg.

Som en mer enn gjennomsnittlig historieinteressert leser, så har jeg har storkost meg med disse tre bindene om den siste vikingkongen. Det ligger i korta at det kommer minst et bind til også. Jeg gleder meg allerede.

Trombonisten, arrangøren og komponisten Joe Fiedler har jobba med en av verdens mest berømte TV-serier, Sesame Street, i 10 år.

Jeg bryter sammen og tilstår at jeg aldri har vært i kjernegruppa til Sesame Street – kan kanskje ha noe med alder å gjøre? Jeg har uansett skjønt at dette har vært superpopulært og banebrytende barne-tv også langt utenfor Sambandsstatenes grenser. På 90-tallet var det også en populær norsk versjon, Sesam Stasjon, så mange generasjoner har garantert et tett forhold til stasjonen og musikken.

I USA er det produsert godt over 4000 episoder siden 1969 og Fiedler, som har tolka den tyske trombonegiganten Albert Mangelsdorffs arv med sin egen trio, vært og er inspirert av Ray Anderson og Carla Bley, har jobba med storheter som Andrew Hill, Eddie Palmieri og Charles Tolliver, har hatt en svært viktig finger med i spillet det seineste tiåret.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Har tar han for seg kjente låter som – man trenger på ingen måte å ha vært fast TV-seer for å ha et godt forhold til dem – «Sesame Street Theme», «Rubber Duckie» og «People in Your Neighborhood», og lager strålende jazzversjoner av dem og gjerne med et funky lite latinpreg.

Med et svært kompetent band med følgende topp New York-musikanter, Sean Conly på elbass, Jeff Lederer på sopran- og tenorsaksofon, Michael Sarin på trommer og med Steven Bernstein på trompet og sleidetrompet som spesiell gjest på noen av spora, sørger den framifrå trombonisten Fiedler for at Sesame Street-universet blir tatt med inn i jazzverdenen på et herlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjetil Bjerkestrand og Mathilde Grooss Viddal er to musikanter med mye flott på hjertet. Med hver sin «Stabat Mater» har de gitt oss hvert sitt høydepunkt. Det sier ikke reint lite.

Jeg har ikke tall på i hvor mange musikalske settinger jeg har møtt og opplevd Kjetil Bjerkestrands unike klo de seineste tiåra. Fellestrekket er allsidigheten og kvaliteten i det han ustoppelig gir oss.

For ei stund siden hadde jeg gleden av å være til stede på slippkonserten til hans «Stabat Mater» i Jakobs kirke. Det blei nok en opplevelse som har tatt bolig i sjel og sinn og som garantert kommer til på bli værende der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stabat Mater betyr dødsmesse og det er det første verket den ettertrakta Freiværingen har skrevet som ikke har vært et bestillingsverk. Han har sjøl vært gjennom en tøff sjukdomsperiode, men har vært åpen på at kampen mot kreften har kommet dit at de med makt over sånt nå har sagt at han er frisk.

Det har garantert prega komponisten Bjerkestrand mens han skrev de sju satsene. Live Maria Roggen framfører de gamle tekstene på engelsk og latin og medtangentist Øystein Moen, fiolinist i ultraklassen Arve Tellefsen sammen med TrondheimSolistene sørger for at vi møter Bjerkestrands unike univers som alltid henter inspirasjon fra «alle» hjørner og kanter i den musikalske floraen.

Det er alltid en styrke og kraft i det Kjetil Bjerkestrand gir oss som aldri slutter å forundre meg. Denne gangen mer enn noen sinne.

Det flotte bildet til Sverre Bjertnæs, som preger omslaget, har vært med Bjerkestrand gjennom hele skriveprosessen. Det gjør hele opplevelsen ekstra sterk.

Saksofonisten og klarinettisten Mathilde Grooss Viddal har vaka rundt vannskorpa i norsk jazzliv i mange år. Hun fortjener mye mer oppmerksomhet både som instrumentalist, komponist og bandleder og sammen med bandet Meditations & Prayers forteller hun oss hvorfor.

Bandets «Stabat Mater» i åtte satser der de har fått litt «hjelp» av både Sibelius, Haden og Monk til skrivejobben, og som blir avslutta med Grooss Viddals «Peace», viser oss at hun har en visjon, en retning med med sin musikk som hun er ganske så aleine om.

Med et utmerket og originalt band bestående av Harpreet Bansal på fiolin, Øyvind Brække på trombone, Børge-Are Halvorsen på tenorsaksofon og Per Willy Aaserud på trompet og elektronikk, skaper Grooss Viddal vakre og høyst personlige stemninger.

Mathilde Grooss Viddal skaper inderlig musikk som sørger for at den store ro kan senke seg. Det trengs ofte i vår tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helt siden 70-tallet har Arild Andersen funnet frem til noen stortalenter og løftet de frem. Han slutter heldigvis aldri med det og det låter stadig tøffere og mer livsbejaende.

Nå er det vel en aldri så liten overdrivelse å hevde at unge Andersen (74) – han må forøvrig være verdens yngste av det slaget – har funnet Håkon Mjåset Johansen (trommer), Helge Lien (tangenter) og Marius Neset (tenor- og sopransaksofon). De tre supertalentene har så avgjort makta å komme opp til overflata og vel så det ved egen hjelp, men det er uansett Andersen som har satt dem sammen til det som på alle slags vis fortjener betegnelsen supergruppe. Du verden så tøft dette låt for et fullsatt og overbegeistra Victoria. Som Andersen hadde sagt på telefonen til sin hjertens utkårede: Det var så dårlige stoler der at folk spratt opp og klappa med en gang vi var ferdige!

Det vi møtte var altså et så empatisk, samspilt, virilt, virtuost og livsbejaende band som vel tenkelig. Det kommer jo ikke som noen bombe lenger at disse fire er i stand til nær sagt hva som helst, men denne kvelden var av typen gå opp i en høyere enhet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med et repertoar bestående av Andersen-komposisjoner, gamle som nye, heftige som nedpå, så tok de oss med til smule farvann og til de høyeste topper. Det kan skrives bøker om soloprestasjonene underveis, klangbehandlinga til Lien, de vulkanliknende utfluktene til Mjåset Johansen, den hinsides kraften og kreativiteten til Neset og Andersens ustoppelige livsbejaenhet – det er et smil i spillet hans som ingen andre bassister har – men det tillater ikke tida og plassen akkurat nå. Det får holde med å slå fast dette låt noe så vederstyggelig fint og fett at resten av Tellus har fortjent et møte med denne kvartetten. Jeg er overbevist om at verden hadde blitt et mye bedre sted å være hvis det hadde skjedd.

Som det siste ordinære nummeret spilte bandet den urvakre balladen «The Day». Den dedikerte Andersen til Jan Erik Kongshaug og Paolo Vinaccia. Kanskje satt de to vennene der oppe et sted, så på hverandre og var skjønt enige om at det var hyggelig og at det hadde vært en fantstisk konsert.

Arild Andersen Group

Victoria Nasjonal Jazzscene, 9.11.19

Fullt, ca 300

Hvis du aldri har hørt om konstellasjonen Arthurs – Khroustaliov – Sartorius så er vi altså minst to. De tar oss uansett med ut til de ytterste sfærer.

Bak de tre navnene skjuler den engelske trompeteren Tom Arthurs, landsmannen Isambard Khroustaliov (aka Sam Britton) på elektronikk og sveitsiske Julian Sartorius på trommer og perkusjon seg. Skjuler seg er vel å ta hardt i – de viser seg faktisk frem uten å dekke seg bak noe som helst egentlig.

Det hevdes at det eneste man kan forvente seg fra disse tre herrene er det uforventede. Det skal være sikkert og visst. Det svært oppegående portugisiske selskapet Clean Feed Records er kjent for å åpne portene for de som ønsker å gå egne veier og denne trioen passer utmerket inn i den porteføljen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De tre frilynte musikantene gir oss en knapp time med fem «komposisjoner» som varer fra knappe seks til vel 20 minutter. Vi snakker totalt frie ekskursjoner der alt dreier seg om kommunikasjon.

Vi har med tre personligheter å gjøre som har gått djupt inn i materien og som åpenbart trives i åpne landskap der alt kan skje – og det gjør det da også. Er det jazz? Er det impro? Er det samtidsmusikk? Jeg vet ikke og viktig er det heller ikke. Det viktige er at de skaper unik musikk og et personlig utrykk og det gjør de på alle slags vis i et landskap ingen av oss visste fantes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Store deler av den oppvoksende slekt norske jazzmusikere er kanskje mer sjangerutslettende enn noen gang. Lite er hyggeligere enn det og eksemplene står i kø: Broen, Finity, The Switch og Arthur Kay er veldig gode eksempler i alle fall.

I perioder har det her hjemme vært vanntette skott mellom musikere som har hørt hjemme i den ene eller andre sjangeren. Ikke bare vanntette skott: man har også skula på og til dels sett ned på hverandre. Slik det oppleves nå er det heldigvis en saga blott og dyktige musikanter går inn og ut av hverandres sjangre og ofte viskes stadig fler grenser ut.

Broen er ute med sitt tredje visittkort og Marianna Sangita Angeletaki Røe, Heida Karine Johannesdottir Mobeck, Anja Lauvdal, Lars Ove Stene Fossheim og Hans Hulbækmo forteller nok en gang at Duke Ellingtons påstand om at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig – fortsatt holder. Her befinner vi i oss i kategorien svært god faktisk.

Broen henter hemningsløst fra R&B, rap, jazz, improvisasjon, psykedelia, dub, elektronikk og støy og setter det sammen til popmusikk a la Broen – og ingenting annet. Jeg har hatt gleden av å oppleve bandet live og med Marianna S. A. Røe som strålende frontfigur så befinner Broen seg nå på et svært høyt internasjonalt nivå med sitt unike uttrykk.

Tre av de samme musikantene, Hulbækmo (trommer), Johannesdottir (tuba og effekter) og Lauvdal (tangenter), er også med i sekstetten Finity. De tre andre er Torstein Lavik Larsen (trompet og synth), Kyrre Laastad (elektronikk og perkusjon) og Hanna Paulsberg (tenorsaksofon). Mange av røttene her er å finne på jazzlinja i Trondheim og låtene til Johannesdottir og Lauvdal – tidligere duoen Skrap – henter nok en gang blygselfritt fra nær sagt hva som helst.

Finity er likevel mye mer et «jazzband» enn Broen. I løpet av de knappe 27 minuttene denne debuten varer blir vi utfordra fra alle kanter og de seks utfordres så definitivt sjøl i landskapet der det programmerte møter det som skjer der og da.

Finity tar oss med til et nytt univers der åpne og nysgjerrige sinn skaper noe de er helt aleine om i nye grenseland – nok en gang.

Neste stopp er bandet The Switch som er ute med sitt femte visittkort. Også her har musikanter som Tore Flatjord (trommer) og Arthur Kay Piene (tangenter) solide jazzrøtter, men de bryr seg heldigvis heller ikke nevneverdig om sjangre.

Bandet, med Spellemannpriser i skapet, er et usedvanlig sofistikert popband som leverer på et svært høyt nivå med tekstene til Peter Vollset og vokalen til Thomas Sagbråten som svært sentrale ingredienser. Nydelige vokalharmonier, varme og veldig fine låter i et fjernt slektskap med Beach Boys og 10CC og et band som har jobba med detaljene på et vis som ligger sjømil bortenfor den daglige middle of the road-popen vi blir overfora med.

«Birds of Paradise» er mitt første møte med bandet og smakene frister absolutt til en ny porsjon ved en seinere anledning.

Siste stopp på denne kjappe gjennomgangen av fire fine utgivelser er Arthur Kay, her uten etternavn, fra The Switch mutters aleine. Jeg har hatt et avstandsforhold til mange av de prosjektene Arthur Kay har bidratt til de seineste åra og har så definitivt skjønt at han har mye spennende og originalt på hjertet.

Med denne soloutgivelsen på vel 26 minutter så tar han nok et steg som forteller at han både som låtskriver, vokalist og tangentist har ei stemme som i landskap som funk, pop, psychedelia, jazz og gudene vet hva, som er så tøff, personlig og hip at det bare er å åpne opp ørene uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Arthur Kay låter som et schwært band!

Her har vi med fire band/artister å gjøre som gruser sjangre og som skaper musikk som kun har kvalitet og originalitet som målestokk. Hippe saker på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den cubansk/amerikanske pianisten, komponisten og bandlederen Fabian Almazan har vist seg fram i en rekke sammenhenger allerede, men med denne trioskiva tar han steget helt opp.

Jeg har hatt gleden av å oppleve Fabian Almazan (35) én gang i levende live. Det var i bandet til trommeslageren Mark Guiliana under Copenhagen Jazz Festival for et par år siden. Det tok kun noen få takter å slå fast at vi hadde med et helt spesielt pianotalent å gjøre.

Likevel skulle det ta enda et par år før jeg fikk møte han som leder med «This Land Abounds with Life» – hans fjerde visittkort under eget navn. Som sidemann har Alamazan vært svært ettertrakta blant annet av Terence Blanchard, Ambrose Akinmusire og Dave Douglas – tre av de aller hippeste trompeterne over there.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er det kun hans egne komposisjoner, med to unntak, som gjelder. Utgangspunktet for musikken er i stor grad at Almazan besøkte Cuba for første gang på 23 år – hans foreldre og hans søster flytta/flykta til Miami, USA da han var liten gutt.

Røttene og kulturen har på ingen måte forlatt Almazan til tross for at han ikke har bodd på Cuba og har skinner inspirasjonen gjennom i alle slags farger og temperament. De to låtene han ikke har skrevet sjøl er en av den cubanske rockeren Carlos Varela og en av den store stridepianisten Willie «The Lion» Smith fra Harlem hvor Almazan bor nå.

Vi får møte virtuosen Almazan i alt fra solo, via duo til trio samt ei låt med strykekvartett. Uansett viser han oss at han er i besittelse av noe uhyre personlig og veldig spennende.

Når trioen har eksistert helt siden 2011 og består av trommeslageren Henry Cole og bassisten Linda May Han Oh, to av ung amerikansk jazz´ største kapasiteter på sine instrumenter, så har dette ført til en empatisk og samspilt trio som hører hjemme helt der oppe.

Utgivelsen er å finne på Almazans eget svært så miljøvennlige selskap Biophilia Records. Det tøffe, mangekanta og inneholdsrike coveret er produsert på resirkulerbart papir og inneholder en kode som man kan laste ned musikken fra. Hipt, langsiktig og miljøvennlig – akkurat som musikken. Fabian Almazan har allerede inntatt en plass i favorittsjiktet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.