Knut Anders Sørum er en artist jeg har den aller største respekt for. Den har ikke blitt mindre etter «Dom vonde orda».

Mitt forhold til Sørum har gått fra å se på han som en relativt A4-artist i popgata til å bli en inderlig hedersmann med soul på totendialekt. Dette har vokst fram sakte, men sikkert og med «Dom vonde orda» sier han klart fra: han er den hippeste og ikke minst inderligste og ærligste soulartisten kongeriket kan by på anno 2019.

Den ujevne nordmann blei første oppmerksom på Sørum da han vant Stjernekamp på NRK i 2016. Der viste han en allsidighet, utadvendthet og sjarm som gjorde at han raskt blei folkeeie.

Den statusen har Sørum benytta til å vise oss hvem han er på de aller fleste vis. Det har gjort han større også på de fleste måter i folks bevissthet.

Her viser han oss hvilken enorm historieforteller han er. Han skriver tekster usedvanlig mange sjømil bortenfor den vanlige popteksten, han viser seg frem på et svært så ekte og inderlig vis og den som sitter igjen uberørt etter dette møtet med Sørum får søke hjelp hos de som har utdannelse i slikt.

Når han så forteller oss om sitt innerste på uforfalska totendialekt og med så tøffe og groooovete soullåter som vi sjelden eller aldri har hørt her til lands, eller i Thailand der jeg befinner når disse orda skrives – det funker nemlig strålende her også -, så bekrefter Knut Anders Sørum sin posisjon helt der oppe. Heftig, ekte, inderlig og noe så forbanna ærlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.