Mange har fått med seg spenningsserien «Babylon Berlin» på NRK. Her kommer forlengeren og Gereon Rath er fortsatt i storslag – på sitt vis.

Volker Kutscher er både en flott historieforteller og en dyktig historiker.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den tyske suksessforfatteren Volker Kutscher (55) er blant mye annet også historiker – i alle fall har han studert historie. Måten han tar oss med til Berlin på i 1930 viser oss det og dermed blir «Den stumme døden» både en heftig spenningsroman samt en flott historietime.

Som de aller fleste krimforfattere så har også Kutscher en helt på lager – Gereon Rath. Som de aller fleste helter så er heller ikke Rath av typen A4 – han drikker nok cognac og han går så avgjort utover instruksen både titt og ofte. Opp til flere ganger underveis tar jeg meg i å tenke på Eirik Jensen; Rath går så avgjort sine egne veier, følger sine egne regler og kommer i konflikt med sine overordnende. Men, tror det eller ei, også Rath kommer i mål og løser også denne saken ved hjelp av sin kreativitet og uortodokse måte å gå frem på.

Rath er ikke akkurat samarbeidets mann, men noen liker han i korpset – og han liker noen. Det skal vise seg å bli utslagsgivende på sitt vis i denne spennende fortellinga også. Vi blir, som i «Babylon Berlin», tatt med tilbake til Berlin i 1930. Kutscher setter oss på et elegant vis inn i historiske/politiske situasjonen i Tyskland og Berlin og i løpet av noen få dager etter et dødsfall, eller kanskje et mord, på et filmsett, tar den ene hendelsen over etter den andre og sjølsagt henger de sammen.

Med den spennende og interessante tidskulissen og det lette og drivende språket til Kutscher, glitrende oversatt av Sabine Giske og Pål H. Aasen, fyker historia unna nesten uten dødpunkter. Fra tid til annen oppleves innholdet litt for metta av detaljer – Kutscher kunne gjerne skjært mer inn til beinet uten at historia hadde mista noe av den grunn.

Gereon Rath er flere ganger på kanten til å bli kasta ut både av etterforskninga og korpset, men greier seg – sjølsagt – fordi han løser ting på sitt utradisjonelle vis. Volker Kutscher bekrefter at han er en krimforfatter som går sine egne veier og som plasserer seg langt der oppe på lista.

Volker Kutscher

Den stumme døden

Bazar Forlag/Cappelen Damm

Svensk folkemusikk har vært fundamentet for mangt og mye. Med herrene Per Gudmundson og Bergan Janson får vi smake på en viktig del av kilden.

Per Gudmundson og Bergan Janson tar vare på ei viktig arv.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Bengt Berger har med sitt plateselskap Country & Eastern tatt på seg en viktig del av ansvaret for å videreføre både jazz og folkemusikk fra en rekke verdenshjørner. Det har han gjort på et strålende vis og med «Hjeltamôs» får vi herlig påfyll og en påminnelse om hvor flott og viktig denne delen av svensk folkemusikk er.

Jeg bryter gjerne sammen og tilstår at min kunnskap om svensk folkemusikk står noe tilbake å ønske. Gjennom min jazzinteresse har jeg likevel fått med meg hvor viktig denne tradisjonen har vært og er for nesten alt av musikk som har kommet ut av Sverige – uansett sjanger. Benny Andersson er en av dem har vært sentral i å løfte fram spelemannstradisjonen og når Bengt Berger gir ut musikk, ja da lytter man.

Felespilleren Per Gudmundson og trekkspilleren Bengan Janson henter sin inspirasjon fra både jazz, verdensmusikk og klassisk musikk. De har lært mye av Björn Ståbi, som denne plata er tilegna. De har åpenbart lært mye av mange andre også – her blir vi nemlig presentert for 17 polsker, marsjer, valser og annet tradisjonsstoff fra Rättvik, Orsa og dalstrøka innafor som gjennom disse tolkningene får et nytt og viktig liv.

«Hjeltamôs» er god, viktig og ærlig musikk spilt av ekte og særdeles dyktige spelemenn. De gjør en viktig jobb og det gjør også Bengt Berger som gir ut dette tidløse materialet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Per Gudmundson & Bergan Janson

Hjeltamôs

Country & Eastern/Naxos Norway

Ut fra ingenting dukka duoen Band of Gold opp for rundt tre år siden med en lykkepille av en debut. Her følger de opp på samme nivå .

Band of Gold både ser og høres ut som noe helt eget.

Bassist, vokalist, gitarist, pianist, synthesist, programmerer, perkusjonist og produsent – sikkert mye annet også – Nikolai Hængsle og vokalist Nina Elisabeth Mortvedt viste oss noe så voldsomt på første forsøk at de hadde truffet ei popåre som kunne føre dem langt. De fikk en sjelden mottakelse rundt om og vant som første norske artist Nordic Music Prize i 2015. Siden den gang har de brukt tida godt og gir oss her nok en drøy halvtime med herlig og unik popmusikk fra øverste hylle.

Nikolai Hængsle hører hjemme i generasjonen musikanter som kjenner få grenser. Han er overhodet ikke opptatt av musikalske sjangre – jazz, pop, rock und zu weiter spiller like viktige roller og det preger på alle vis musikken han er med på å skape om det er med Elephant9, Bigbang eller Band of Gold.

Alle tekstene, med et unntak, er skrevet av Mortvedt, mens musikken og arrangementene er unnfanga av begge to. Med seg til å skape dette fascinerende universet har de invitert med seg blant andre Olaf Olsen, David Wallumrød, Reine Fiske, Hans Hulbækmo og Kjetil Møster. Da er det lett å legge sammen hvor vi befinner oss på kvalitetsstigen.

Dette er noe så uvanlig som lettfattelig og fengende popmusikk der det likevel ikke er kompromissa på noe slags vis for at man skal bli popstjerner. Mortvedts vakre, lyse, lett nasale og luftige stemme er heldigvis miksa langt frem i lydbildet og fra tid til annen får jeg herlige ABBA-assosiasjoner underveis. Her ligger det utfordringer og venter både for musikerne og for oss på mottakersida; Hængsle & Co har nemlig sørga for at det finnes mange spennende detaljer som gjør dette til noe så mye mer enn ei vanlig A4 popskive.

Forventningene var store da jeg putta «Where´s the Magic» i spilleren. Alle har blitt innfridd og vel så det – dette er nemlig strålende popmusikk!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Band of Gold

Where´s the Magic

Jansen Records/Musikkoperatørene

Hver gang David Crosby melder er det på sin plass å lytte. Den meget aktive 77-åringen er klar med si fjerde soloskive på fem år!

David Crosby har det fortsatt – til de grader.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

For to år siden kom «Lighthouse» – en solid bekreftelse på at David Crosby på alle måter fortsatte hadde «det». Nå er han tilbake med det som nå kalles The Lighthouse Band: Becca Stevens og Michelle Willis, som vi møtte i Molde i sommer, og Michael League – Snarky Puppy-sjefen.

På sett og vis er dette fortsatt årgangs-Crosby. Vokalharmoniseringene er på det samme skyhøye nivået vi har vært vant til helt siden Crosby, Still, Nash & Young la lista for slike utflukter for noen tiår siden. Disse fire «nye» stemmene klinger like fint, men sjølsagt annerledes.

Alle spiller en rekke instrumenter og finner fram til de som passer til hver ny sang. Der har jeg League, som har vist gjennom en rekke samarbeidsprosjekt med Snarky Puppy, mistenkt for å ta et visst produsentansvar – han har så definitivt øre for slikt. Når de fire alle har usedvanlige stemmer, både hver for seg og sammen, så har dette blitt et flott tilskudd til den store Crosby-diskografien.

The Lighthouse Band klar for å gå på scena.

Crosby skriver i omslagsheftet at de fire gikk i studio med bare to ferdige sanger. Galskap – til vanlig – i følge han sjøl, men sammen med League, Stevens og Willis var han ikke spesielt bekymra for at det ikke skulle lykkes likevel. I løpet av en måned hadde mange nye sanger vokst fram – ofte med alle involvert både på låt- og tekstsida. I tillegg hadde Crosby plukka frem et par gamle sanger som har fått 2018-tapning og så blir festen avslutta med sjølveste «Woodstock» som jo C,S, N & Y hadde stor suksess med og som kanskje blir gjort som en hyllest til Joni Mitchell også.

«Here if You Listen» er nok en bekreftelse på at de gamle er eldst. David Crosby er en formidler og musikalsk personlighet helt der oppe og med Michael League, Becca Stevens og Michelle Willis har han han funnet nye lekekamrater som passer han utmerket.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

David Crosby

Here if You Listen

BMG/Warner Music

Håvard og Kjersti Stubø hyller sin far på et inderlig vis. Samtidig har det blitt et vemodig farvel med ei flott stemme.

Kjersti Stubø med et varmt og vemodig farvel.

Gitaristen og komponisten Thorgeir Stubø fikk alt for få år her på Tellus. Han forlot tida allerede i 1986, bare 42 år ung. To av barna hans har imidlertid fulgt i hans flotte jazzfotspor og her har de funnet frem til en skatt som de har videreutvikla og formidla sammen med noen av sine beste musikervenner.

For fem år siden skulle barndomshjemmet til Stubø-barna i Narvik selges. I den forbindelse kom Håvard (41) og Kjersti (48) over ei eske som skulle vise seg å inneholde håndskrevne noter til låter verken de to eller noen andre hadde hørt før. Sangene var skrevet av far Thorgeir, som var en melodiker og gitarist i forlengelsen av beboptradisjonen, vi som hadde gleden av å oppleve han aldri vil glemme.

Håvard og Kjersti slo raskt fast at dette var så fine låter at mange burde få anledning til å få «oppleve» pappa Thorgeirs univers en gang til. Kjersti satte raskt i gang med å skrive tekster på norsk – på Narvik-dialekt må vite – og en på samisk.

Sammen med to låter, som også Kjersti har skrevet tekster til, komponert av to andre profilerte musikanter fra Narvik og samtidige av Thorgeir, pianistene Terje Bjørklund og Karstein Hansen, gikk turen til Jan Erik Kongshaug og Rainbow Studio. Med elleve sanger i all hovedsak basert i et ballade- og medium tempo-landskap der de gode og varme melodiene løftes frem gjennom strålende ensemblespill av Mats Eilertsen på bass, Håkon Mjåset Johansen på trommer og Jørn Øien på piano – også han fra Narvik – sammen med Håvard på gitar som sin far og med Kjerstis vakre stemme og inderlige uttrykk i sentrum. Det kommer vel neppe som noen stor overraskelse at vi har med solister ganske langt opp i divisjonssystemet å gjøre heller.

Det vemodige med utgivelsen er at dette er siste gang vi får høre Kjersti Stubø synge. Underveis med dette prosjektet skulle det vise seg at hun hadde blitt ramma av en ikke livstruende hjernesvulst, men den hadde ødelagt hørselen hennes slik at det er umulig for henne å drive med utøvende musikk. Veldig trist, men bedre måte å avslutte sin aktive karriere på enn denne hyllesten til faren og musikken hans kunne hun nesten ikke ha drømt om.

Kjersti Stubø sier sjøl at dette rett og slett er et lite stykke nordnorsk jazzhistorie. Jeg legger gjerne til at det faktisk er norsk jazzhistorie vi snakker om.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjersti Stubø Kvintett

Notis

Bolage/Musikkoperatørene

Den tyske lydskulptøren J. Peter Schwalm skaper nye fascinerende landskap – nok en gang sammen med Eivind Aarset.

J. Peter Schwalm er og har ei original stemme.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Schwalm (47) har i en årrekke vært en foregangsmann når det gjelder å skape musikk i grenseland mellom elektro-akustiske instrumenter og ymse EDB-maskiner. Helt siden 1998 har han samarbeida med Brian Eno og de seinere åra har han ofte vært en viktig del av Punkt-festivalen i Kristiansand. Her kommer en forlengelse av alt dette og nok en gang i svært så original tapning.

Schwalm trakterer her gitarer, piano, samt ymse elektroniske duppeditter og akustiske og digitale lydmoduler, miksebord og trommer og synther. De som aner at det kan føre til et lydunivers ulikt alt annet, har faktisk helt rett. Når så Eivind Aarset fargelegger med sin gitar på seks av de ni spora og den engelske bassisten Tim Harries, også han med fortid hos Eno samt Bill Bruford og Steeleye Span, gjør det samme på rundt halvparten, så har Schwalm fått det akkurat slik han ville.

I perioden rundt arbeidet med denne musikken blei Schwalm ramma av kreft. Han har benytta musikken som en slags terapi og sjøl om den har et mørke over seg, så er det absolutt lys å finne i disse installasjonene eller melodiene.

For det Schwalm har skapt her er så avgjort melodisk. Det er vakkert, suggererende og ikke minst fascinerende. Det er musikk som skaper bilder mens den vokser frem – likevel fungerer den strålende uten bilder på en eller annen skjerm.

Som alltid når han blir invitert, og det har han blitt de siste ti åra av Schwalm, så skaper Eivind Aarset noe helt eget med hjelp av sin grå bestevenn og sine lyd- og stemningsskapende maskiner. Han ser og hører hva musikken spør etter til enhver tid og nok en gang tar han frem det som bare han har og som alltid gir musikken og oss noe mer.

J. Peter Schwalm er en helt spesiell kunstner og her kommer nok en bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

J. Peter Schwalm

How We Fall

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Innlandet, det vil si den langt framskredne duoen Ingrid Olava og Andreas Ulvo, har skapt et univers som er så inn til beinet som vel tenkelig.

Andreas Ulvo og Ingrid Olava – du verden så fint, så unikt, så….jeg mangler nesten ord.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Massimo Leardini

Det var vel ikke alle som så eller hørte for seg at vokalisten Ingrid Olava og pianisten Andreas Ulvo skulle dukke opp med et univers bestående av coverlåter. Derfor er det ekstra hyggelig og flott at de gjør det – spesielt når de gjør det så personlig, flott og annerledes som de gjør det her.

De to har jobba sammen i flere år og sakte, men sikkert vokste det frem et ønske om å gjøre et duoprosjekt sammen. Referansene til Ingrid Olava, som heter Brænd Eriksen også, og Ulvo er mange og hører hjemme over et stort spekter. Pop og rock er Ingrid Olavas spesiale og det de fleste forbinder henne med, mens Ulvo er en langt framskreden jazzmusikant med tydelige spor av både klassisk musikk og rock i uttrykket sitt.

Med fasit i hånd, eller i ørene, så er denne konstellasjonen så åpenbar at det er nesten utrolig at de ikke har tatt steget ut i det fri tidligere. Piano/vokal-duoer har jo ei lang historie spesielt i jazzverdenen og vi med norske røtter har jo en referanse med «Fairytales» – et intet mindre enn legendarisk album som Radka Toneff skapte sammen med Steve Dobrogosz like før hun gikk bort i 1982.

Innlandet har absolutt ikke gått i «Fairytales»-fella – de har ikke gjort forsøk på å skap en musikalsk slektning. De har derimot laga noe helt eget basert på sine egne forutsetninger og ditto referanser og det har endt opp som et smykke av ei plate.

Repertoaret er både overraskende og spennende: Totos «Africa» har aldri – ALDRI – blitt tolka på dette inderlige viset, og blir fulgt av Amy Winehouse-låta «Back to Black», tradlåta «Shenandoah», Paul Simons «Kathy´s Song», originallåta «Susann», Oscar Danielsons «Besvärjelse (Vi kommer älska dig då)», Arnulf Øverlands tekst «Om kvelden» til en en folkemelodi, Mary Chapin Caerpenters «Why Walk When You Can Fly» og festen avsluttes med standardlåta «Moon River».

Dette helt spesielle «settet» har de to satt sine voldsomt personlige bumerker på og det er en inderlighet, en personlighet og en styrke i det Innlandet gir oss som løfter dette visittkortet helt opp blant de store piano-vokal albumene – uansett sted og tid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Innlandet

Innlandet

SoundCanBeSeen/Musikkoperatørene

Engelske Snowpoet, det vil si vokalisten Lauren Kinsella og multiinstrumentalisten Chris Hyson, åpner opp nye og spennende dører.

Lauren Kinsella og Chris Hyson – Snowpoet – har skapt et eget, lite og fascinerende univers

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det engelske plateselskapet Edition Records, med blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal i stallen, er en kvalitetsgarantist. «Alt» som har kommet derfra de ti åra selskapet har eksistert har holdt et meget høyt kreativt nivå, og derfor er det alltid med stor forventning nye artister derfra blir ønska velkommen i heimen. Snowpoet, som her debuterer på labelen med sin andre skive, føyer seg elegant inn i kvalitetsrekka.

Lauren Kinsella (35), opprinnelig fra Irland, er som Hyson bosatt i London og en viktig del av den nye britiske jazzvinen med greiner inn i en rekke andre sjangre også. Sammen med Hyson, som spiller både akustisk og elektrisk bass, piano og synth, har hun med to unntak skrevet alt av tekster og musikk. Unntakene er coverlåtene «Dear Someone» av Gillian Welch og «Snow» av den islandske vokalisten Emiliana Torrini.

Apropos Island: Kinsella og Snowpoet blei allerede da bandets første skive blei sluppet i 2016, sammenlikna med Björk. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor, men Kinsella har avgjort staka ut kursen mot sin egen stemme også. Hun blei kåra til årets jazzvokalist i forbindelsen med debuten av radiostasjonen Jazz FM og sjøl om hun ikke er noen tradisjonell jazzvokalist så er det mulig å skjønne det også.

Her gir Snowpoet, som for anledninga er forsterka av saksofonisten Josh Arcoleo, gitaristen Nicholas Costello-White, trommeslageren Dave Hamblett og pianisten Matthew Robinson, oss åtte originallåter i tillegg til de to nevnte, og det er i et luftig, vakkert og forførende singer/songwriter-landskap med klare jazzovertoner vi befinner oss hele tida.

Kinsella har er ei vakker, lys og djupt personlig stemme som det er herlig å forsvinne inn i. Snowpoet har i tillegg et budskap som er av typen lett å like og lett å bli venn av og avhengig av. Da er for så vidt mye gjort da.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snowpoet

Thought You Knew

Edition Records/Border Music

Maria Solheim fikk sitt gjennombrudd før hun hadde runda 20 og «alle» sto i kø for å hylle den nye store singer/songwriter-stjerna fra Vesterålen. Så blei det stille, men nå er hun heldigvis tilbake.

Maria Solheim er en strålende historieforteller.

Maria Solheim har rukket mye mer enn å bli 36 år, fått barn, flytta til Svelvik og nå gitt ut seks album under eget navn. Hun har levd en viktig del av sitt liv og det setter så avgjort sitt preg på «Stories of New Mornings» – et visittkort som forteller oss at hun fortsatt har «det» som alle satte så voldsomt pris på da hun hilste på oss den første gangen.

At det blei stille er en sannhet absolutt med modifikasjoner: mellom 2001 og 2006 kom det fire album, så ett til i 2012 samt ei herlig barneplate sammen med Silje Sirnes Winge i 2106, men sammenlikna med starten, der hun var en viktig del av soundtracket til mange, så er et opphold på seks år fra forrige plate relativt lenge.

Nå er heldigvis lysta og gnisten tilbake igjen og for en historieforteller Maria Solheim er! Hun skriver om dagligdagse foreteelser og personlige problemstillinger som hele tida blir allmenngyldige – de som ikke kjenner seg igjen i noe eller alt her må nesten være forstumpa på et eller annet vis.

Utgangspunktet for denne skiva er at Solheim har hatt en drøm om å spille i band. Etter at den blei virkelighet, gikk hun tom og la bort gitaren. Men etter mange år borte fra musikken, så dukka det opp nye sanger i hodet hennes – og med sangene kom også drømmen tilbake – heldigvis.

Solheim befinner seg fortsatt i et slags sofistikert – her brukt med positivt fortegn – poplandskap der de smakfulle melodiene kler tekstene og det ofte nedpå uttrykket hennes på et herlig vis. Når hun så har med seg et empatisk lag med blant andre Trygve Skaug, Mari Kreken fra Darling West og Christer Slaaen som uhyre smakfull produsent, så har dette blitt årgangs-Maria Solheim, på engelsk med ett unntak for nordnorske «Ei kvinnehand», som det er lett å bli forført av. Så er det bare å håpe at hun holder tak i drømmen i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Solheim

Stories of New Mornings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Den amerikanske tangentvirtuosen Jamie Saft dukker opp i stadig nye versjoner og nesten alle er like spennende.

Bill McHenry, Nasheet Waits, Brad Jones og Jamie Saft har grunn til å smile.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De siste par åra har Saft (47) vist seg fram blant annet sammen med Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i bandet Starlite Motel, sammen med Iggy Pop, Bobby Previte og Steve Swallow i nok en overraskende kvartett og mutters aleine på «Solo a Genova». Nå er han tilbake i nok ei ny utgave: sammen med bassisten Brad Jones, tenorsaksofonisten Bill McHenry og trommeslageren Nasheet Waits møter vi den usedvanlig allsidige Saft i en ganske straight utgave her.

Gjennom ni Saft-komposisjoner som oppholder seg i et mørkt/lyst-landskap og som hele tida hører hjemme i et sein-bop uttrykk, samt standardlåtene «Violets for Your Furs», «Sweet Lorraine» og «There´s a Lull in My Life», viser Saft oss ei ny og ganske så tradisjonell, men likevel personlig side av seg sjøl som beveger seg godt inn i et Coltrane-univers fra 60-tallet. Jones og McHenry er ganske så ubeskrevne blad for meg, mens Waits kjenner vi godt her hjemme blant annet fra hans medvirkning i Jason Morans Bandwagon – han er enkelt og greit en av de store, unge trommeslagerne over there. Det bekrefter han her og Jones og McHenry forteller oss også at her har vi med sterke stemmer å gjøre.

Jamie Saft er med sin allsidighet og sitt tydelige uttrykk, uansett hvor han møter opp, en av de viktige pianostemmene anno 2018.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft Quartet

Blue Dream

RareNoiseRecords/MusikkLosen