Den portugisiske trommeslageren João Lencastre er ute med et nytt triovisittkort og nok en gang er det vår egen New York-baserte bassist Eivind Opsvik som bidrar på best mulig vis.

João Lencastre er en særdeles aktiv trommeslager og bandleder som har leda band i mange størrelser. De seineste åra har det ofte vært trioformatet som har stått i fokus og her kommer den andre innspillinga på to år med «vår mann» Eivind Opsvik og den amerikanske pianisten Jacob Sacks som Opsvik jobber mye sammen med i New York.

Den første, «Movements in Freedom» som kom for to år siden, har av uforklarlige årsaker blitt stående på ventehylla i heimen, men bedre anledning til å finne den frem enn når oppfølgeren «Song(s) of Hope» nå dukka opp, er jo vanskelig å finne.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Den eneste låta som ikke Lencastre har skrevet eller som er kollektivt unnfanga, er åpningssporet på «Movements in Freedom». Det er Ornette Colemans «Street Woman» og det og den forteller også en hel del om i hvilke landskap denne trioen befinner seg.

Musikken er, som hos Coleman, åpen, løs og fri, men samtidig har den en iboende melodikk i seg som er ustoppelig fascinerende. De tre utmerkede musikantene har åpenbart funnet fram til hverandre og utfordrer både seg sjøl og oss på et herlig vis. Her er det mye luft, rom og tid som benyttes på best mulig vis og Eivind Opsvik, som vi seinest hørte her hjemme med det smått legendariske bandet The Quintet under Oslo Jazzfestival, viser oss igjen hvilken enorm autoritet han har blitt .

João Lencastre forteller oss hvilken flott utvikling han, trioen og musikken hans har hatt de seineste åra med disse to utgivelsene.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Naimaka» er mitt andre møte med duoen Leagus som består av Kristian Svalestad Olstad på gitar og Herborg Rundberg på piano, tangenter og stemme.

De to imponerte voldsomt med debuten «Lea Áigi» som kom i 2016 der de tok med  samiske tradisjoner inn i et improvisasjonslandskap. På sett og vis har de fortsatt den reisen med «Naimaka», men de har utvida horisonten betydelig i tillegg.

De har skrevet all musikken i fellesskap og så synger Rundberg, som har solide samiske røtter, en tekst av Nils-Aslak Valkeapää. I et grenseløst musikalsk landskap der samtidsmusikk, rock og improvisasjon er satt sammen på et høyst personlig vis, åpner de to opp nye dører og ikke minst horisonter.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Det er ei vakker og ettertenksom stemning i budskapet til Leagus, men fra tid til annen tar de tak og trøkker til også. De to har denne gangen fått hjelp av trommeslagerne Wetle Holte og Christer Jørgensen til å ta musikken i ei til dels ny retning og med de lytteegenskapene alle fire viser oss, så makter de det.

Det er masse bilder i musikken til Leagus – bilder som ber deg om å bli til steder de færreste av oss har vært tidligere. Det har vært spennende å bli invitert med dit og det er flott å bli der værende også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Leagus
Naimaka
Camo/digerdistro.no

Vokalisten Claire Martin og gitaristen Jim Mullen tilhører avgjort Premier League når det gjelder engelske jazzmusikere. Her møter vi dem i en hyllest av gitarikonet Wes Montgomery.

Hadde Claire Martin (52) og Jim Mullen (73) vært født på den andre sida av Atlanterhavet, så hadde de vært verdensstjerner på jazzhimmelen. Siden de hører hjemme på Brexit-øya så må de ta til takke med solid oppmerksomhet på hjemmebane og til dels i resten av Europa. Slik er det dessverre, men kvaliteten står det uansett ikke på.

Martin har, som blant andre saksofonist Tommy Smith, fått hedersutmerkelsen OBE av Dronning Elizabeth. Det sier for så vidt ikke så mye om hvor bra hun synger, men det gjør i alle fall denne hyllesten av Wes Montgomery (1923-68) – kanskje den mest groovy gitaristen som har besøkt Tellus. Hans usedvanlig personlige teknikk der han benytta seg av tommelen i stedet for plekter – han la visstnok om fordi naboene klaga over bråk når han øvde med plekter – ga spillet hans en helt spesiell varme. Ikke mange har fulgt i hans fotspor, men Jim Mullen, som også har ei rockekarriere blant annet sammen med Brian Auger og Average White Band bak seg, har gjort det og det strømmer også varme ut av spillet hans.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Hvordan samarbeidet har oppstått vet jeg ikke, men sammen med seg har de to engelskmennene tre utmerkede dansker. Mads Bærentzen trakterer pianoet, Kristian Leth spiller trommer og bassansvaret tar Thomas Ovesen seg av. Bortsette fra Leth, som vi etter hvert kjenner godt her hjemme for sitt elegante og ustanselig swingende trommespill, er de andre nye navn for meg, men de passer utmerket inn i dette musikalske universet.

Vi blir servert elleve låter som mange vil nikke gjenkjennende til. Ballet blir åpna av Montgomerys «Road Song» og blir fulgt av en rekke standardlåter som «Polka Dots and Moonbeams», «´Round Midnight», «Goin´ Out of My Head» og «The End of a Love Affair» – krydra med andre Montgomery-låter, både av Wes og hans bror Buddy. Alt swinger og groover i Wes Montgomerys ånd og det er flott at hans arv blir tatt vare på på et så strålende vis av glitrende musikanter som Martin, Mullen og deres danske vanner.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hørt om tenorsaksofonisten Paul Jones før? Hvis svaret er nei, så er vi minst to om den saken. Uansett er han vel verdt å tilbringe tid sammen med.

Den 36 år unge amerikanske tenorsaksofonisten Paul Jones er bosatt i jazzens hovedstad New York. Han platedebuterte som bandleder for fem år siden og har sakte, men sikkert skapt seg et solid navn i The Big Apple. Ved hjelp av det norske selskapet AMP Muisc & Records får vi nå også anledning til å bli bedre kjent med Jones her hjemme.

Etter en to ukers Europa-turné for vel et år siden gikk hans svært så internasjonale kvartett bestående av den nederlandske gitaristen Syberen van Munster, den italienske trommeslageren Francesco De Rubeis og den engelske bassisten Tim Thornton – sistnevnte har vi møtt på AMP tidligere – i studio i Roma og spilte inn sju Jones-komposisjoner pluss en fin versjon av standardlåta «It Might as Well Be Spring».

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Med røtter spesielt i amerikansk jazz fra 50- og 60-tallet og med et svært solid melodisk fundament, viser Jones oss at han er tradisjonalist med blikket retta fremover. Den fine og gode melodien står hele tida i sentrum og det er relativt liten tvil om hvor eneren er.

Her blir det ikke sprengt ei eneste grense – her blir det «kun» servert flott musikk av fire empatiske og svært dyktige musikanter. Det holder ei god stund det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paul Jones Quartet

The Process

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Miles – Miles Davis! For meg er han det største ikonet når det gjelder musikk. Når det så dukker opp ei ny skive med han så er sjølsagt forventningene enorme. Mange blir innfridd, men ikke alle. Men det er jo Miles da!

Miles Davis (1926-91) – bare det å skrive og smake på navnet betyr noe helt spesielt. Katten min var også oppkalt etter helten over alle helter – Miles. Jeg hadde gleden av å oppleve han to ganger – i Molde i 1984 og -85 – og det er to opplevelser som aldri kommer til å forlate kroppen. Spesielt midnattsmessa i 1984 er av typen viktige opplevelser i livet.

Miles er av sorten personligheter og musikanter som aldri forlater en. Han er den som blir spilt aller mest i heimen og slik kommer det alltid til å være. Hans univers er helt spesielt og det samme er personligheten. Jeg skriver bevisst er – Miles eksisterer fortsatt på så mange vis.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

If you don´t mind, we´d like to play something for you innleder Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – en av låtene på «Rubberband». Nei da, we don´t mind – at all! Historia til denne utgivelsen er både lang og helt spesiell og sjøl om den neppe kommer til å bli min Miles-favoritt, så forteller den mye om hvem han var på slutten av livet og karriera.

Mot slutten forlot Miles plateselskapet Columbia som han hadde vært tilknytta i mange tiår og der de aller fleste av hans store utgivelser så dagens lys. Han gikk til en av hovedkonkurrentene, Warner Music, på 80-tallet og der møtte han produsenten Tommy LiPuma som blant annet hadde jobba med George Benson, Al Jarreau og Barbra Streisand. Miles var full av ideer, blant annet ville han at sangeren, gitaristen og produsenten Randy Hall skulle ta seg av produksjonen.

Miles ville nok en gang utfordre seg sjøl og skiva som blei spilt inn mellom oktober 1985 og januar året etter skulle være både kommersiell og funky. Miles var ute etter the street sound og han ville at musikken skulle inneholde elementer fra jazz, funk, rock, calypso, latin og soul. Slik blei det også, men LiPuma mente dette ikke var rett for Miles på dette tidspunktet – han ville at han skulle jobbe med Marcus Miller og det førte til legendariske «Tutu».

Man kan jo ikke påstå at det var ei feil beslutning eller retningsvalg og derfor blei «Rubberband» liggende på hylla. For fire år siden blei Miles Davis Estate, som tar seg av interessene til Miles, kontakta for å høre om det var interesse for å gi ut musikken som de færreste visste om. Det blei snakk om å gi det ut slik det blei produsert for nesten 35 år siden, men Miles´ nevø Vince Wilburn, Jr. som spilte trommer med sjefen i noen av han siste band, og to av Miles´ barn, fant ut at de ville oppdatere det hele.

De henta inn igjen Randy Hall og en rekke vokalister: Ledisi, Medina Johnson og Lalah Hathaway pluss Hall sjøl og gjorde produksjonen mye mer 2019 på alle vis, men sjølsagt uten at Miles´ særpreg blei rokka ved.

Den fantastiske tonen, gjenkjennelig i løpet av et nanosekund, er der hele veien og trompeteren Miles er i storform. Låtene og retninga kan man sjølsagt diskutere til man blir blå i trynet og for meg kommer ikke dette til å bli min favoritt-Miles noen gang, men det er likevel veldig spennende å høre hvor han hadde tenkt seg.

Det er tøft, det er hipt, det er kommerst, det er Miles. Om det skulle være den minste tvil: Miles lever!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det gjør så godt å høre noen ta de minste på alvor og lage god musikk for dem. Det har duoen Snurr-Musikkeriet gjort for andre gang,

Det begynner å nærme seg tre år siden jeg møtte duoen Snurr-Musikkeriet for første gang. Sjøl om jeg neppe er i den mest naturlige målgruppa, så synes jeg likevel det er hyggelig å høre hvordan Margrete Augdal på vokal, ukulele, tangenter og perkusjon og Lene Anett Killingmo på saksofon, bassklarinett, fløyte, melodika, perkusjon og vokal, nok en gang introduserer oss for et univers som faktisk snakker til unger fra nesten 1 til nesten 100.

De to tar både musikken og tekstene – de har skrevet alt sjøl – sitt publikum og seg sjøl på alvor. Samtidig gjør de det med masse humor og tekstene er altså av slaget som får både smilet på plass og tankene i gang – både hos de minste og hos oss som har levd ei stund.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

De to har åpenbart en solid formell bakgrunn og de henter inspirasjon fra både pop, gospel, hip-hop, jazz, elektronika og sikkert mye annet og setter det sammen til noe de er ganske så aleine om.

Snurr-Musikkeriet, og alle andre som jobber med årntli musikk for den oppvoksende slekt, gjør en veldig viktig jobb for at så mange som mulig skal få en ekte start også på denne delen av livet sitt. Og hvem «Kenni i heisen» handler om deles det ikke ut premier for å gjette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Til tross for at «Future Memories» er gitaristen Yotam Silbersteins sjette utgivelse under eget navn, så er dette mitt første møte med han. Det var på høy tid.

Yotam Silberstein (38) var sett på som et stjerneskudd i hjemlandet fra han var tenåring. Som så mange andre talentfulle landsmenn- og kvinner var det da naturlig at turen gikk til New York og der har han bodd og virka siden 2005. Han begynte da å studere på velrennomerte New School og fra denne høsten begynner han å undervise på den samme skolen. Med hans ferske «Future Memories» i høytalerene, så er det å håpe at han får mye tid til å spille også.

Hva årsaken er vet jeg ikke, men det finnes altså et svært stort antall israelske jazzmusikere som har gjort det stort på den andre sida av Atlanterhavet de seineste åra. På gitarsida er det spesielt Gilad Hekselman vi har fått stifta bekjentskap med, men Yotam Silberstein forteller oss umiddelbart at han hører hjemme i den samme ligaen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Med sin varme og personlige tone i gitaren tar han oss med til melodiske landskap som har sterke forgreiner til brasiliansk musikk. Unikumet Hamilton de Holanda, som spiller bandolim – det er korrekt skrevet ja, har også komponert to av låtene. Når Silberstein også har med seg pianisten, trekkspilleren og perkusjonisten Vitor Gonçalves fra Brasil på flere av spora, så er den rette stemninga tatt vare på.

Ellers har Silberstein skrevet nesten all musikken. Et av unntaka er en liten intro  unnfanga av bassisten i laget, John Patitucci, som mange vil kjenne igjen fra bandene til Chick Corea og ikke minst Wayne Shorter de seineste åra. Det at Patitucci er involvert sier også en hel del om på hvilket nivå Silberstein befinner seg. Ellers spiller trommeslageren Daniel Dor, også han israeler bosatt i New York, og tangentisten Glenn Zaleski viktige roller.

«Future Memories» er et vakkert og usedvanlig melodisk visittkort fra en gitarist som hører hjemme i den øverste divisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den bergenske bassisten Ole Amund Gjersvik er av den ustoppelige sorten. Det betyr at det kommer musikk i bøtter og spann derfra – heldigvis.

Siden 1990 har Ole Amund Gjersvik (55) gitt ut plater under eget navn på sitt eget selskap Acoustic Records. Det gjør han fortsatt og i stadig større grad, men nå kommer alt kun digitalt. Musikken blir ikke noe mindre givende og spennende av den grunn.

Først ut i denne bunka bestående av sju utgivelser er duoen Into the Beast som i tillegg til Gjersvik består av vokalisten Marita Moe Sandven. Her serverer de oss en rekke originallåter med fri impro med tekster både på norsk og engelsk pluss tre standardlåter. Her tas det sjanser og skapes settinger som er av det spennende slaget. Moe Sandven er et nytt bekjentskap for meg og forteller meg umiddelbart at her har Bergen frambragt ei ny stemme det skal bli interessant å følge.

»Down the Blues Lane – Alone» er Gjersvik mutters aleine i bluesland må vite. Det er langt i fra bare bassisten vi møter her: Gjersvik spiller også gitar, trommer og munnspill og så plystrer og synger han også! Et flott eksempel på Gjersviks voldsomme allsidighet.

»Goodbye» er et duoalbum med pianisten Tore Hegdahl. Sistnevnte er et nytt bekjentskap for meg. Gjersvik og han kler hverandre på et inderlig vis i tolkningene av en rekke kjente og mindre kjente sanger som Pat Methenys undervakre «Travels», svenske folketoner og standardlåter som «For All We Know» og «Goodbye». Bare det å høre igjen «Travels» er verdt inngangspengene aleine.

På «Folksongs» er vi tilbake til Gjersvik í solotapning og her dreier det seg utelukkende om bassisten Gjersvik. Ni mer eller mindre kjente folkesanger som for eksempel «Blåmann, Blåmann», «Den fyrste song» og «Danse mi vise gråte min sang» blir tolka på et høyst personlig og nedpå vis der Gjersvik får bassen til å synge. Vakkert!

»Moments» viser oss nok ei side av Gjersvik. Sjøl om vi kun møter han og bassen hans nok en gang, så er det her samtidskomponisten- og musikeren Gjersvik som inntar høytalerne. Dette er musikk som krever en hel del av oss som lyttere, men under overflaten her finnes det stadig nye lag det er spennende å stifte bekjentskap med.

»Twisted Walk» et et nytt solomøte med Gjersvik. Her spiller han i tillegg til bass – både akustisk og elektrisk – også elektriske og akustiske gitarer, trompet og munnspill. Han nekter seg ingenting den karen! Han har skrevet all musikken og den spenner over alt fra frirock til frijazz og gir oss nok et glimt av hva og hvem Ole Amund Gjersvik er.

Festen avsluttes med «Feelin´ Blue». Det er albumet som minner mest om et av de andre, nemlig «Down the Blues Lane – Alone». Her er det blues for alle penga og Gjersvik synger, spiller gitar, bass og munnspill. Tøft og originalt.

Ole Amund Gjersvik er en spennende og unik musikalsk personlighet. Han er ustoppelig kreativ og kjenner få om noen musikalske grenser. Her har vi altså fått hilse på sju av hans visittkort fra 2019 og året har fortsatt noen måneder igjen…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelske saksofonisten Tim Garland blei kjent gjennom samarbeidet med Chick Corea. Her viser han at han står noe voldsomt på egne bein.

Tim Garland (52) blei for alvor lagt merke til da Chick Corea inviterte han med i Origin-bandet sitt. Da skriver vi slutten av 90-tallet og Garland fikk plutselig hele verden som si leikegrind. Årsaken til at Corea, som både kunne og kan velge på aller øverste hylle, spurte Garland var sjølsagt at han hadde noe helt eget å fare med.

Etter noen år sammen med Corea, valgte likevel Garland å fortsette karriera si med base på fotballøya. Det betyr ikke at han spiller i noen lavere jazzdivisjon, men det betyr at oppmerksomheten ikke blir den samme som om Corea er bandleder og USA er utskytingsrampen.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Med verket – for dette er virkelig et verk – «Weather Walker» viser Garland seg fram som en framifrå komponist. Musikken, inspirert av The Lake District i nordvest-England og stemningene dette området har satt Garland i opp gjennom livet hans, er skrevet og er arrangert for English Session Orchestra bestående av 35 strykere pluss en strykeoktett som kommer på toppen av orkesteret. Med Garland sjøl på sopran- og tenorsaksofon, hans faste pianist Jason Rebello og hans tyske kollega Pablo Held som deler på pianojobben og bassisten Yuri Goloubev, opprinnelig russisk, men nå bosatt i England, har  Garland skapt et vakkert univers som viser at den særegne jazzmusikeren Garland, med en sterk og uttrykksfull tone som kan minne litt om Marius Neset også når det gjelder trøkk, også har et solid grep om den klassiske verdenen.

Dette er flott, vakker, sterk og uhyre personlig musikk av en komponist og saksofonist fra øverste hylle. Tim Garland må gjerne ta turen over fjorden så raskt som mulig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.