Noe så inne i granskauen tøft

Helt siden 70-tallet har Arild Andersen funnet frem til noen stortalenter og løftet de frem. Han slutter heldigvis aldri med det og det låter stadig tøffere og mer livsbejaende.

Arild Andersen har gjort det igjen: satt sammen ei supergruppe. Alle foto: Francesco B. Saggio

Nå er det vel en aldri så liten overdrivelse å hevde at unge Andersen (74) – han må forøvrig være verdens yngste av det slaget – har funnet Håkon Mjåset Johansen (trommer), Helge Lien (tangenter) og Marius Neset (tenor- og sopransaksofon). De tre supertalentene har så avgjort makta å komme opp til overflata og vel så det ved egen hjelp, men det er uansett Andersen som har satt dem sammen til det som på alle slags vis fortjener betegnelsen supergruppe. Du verden så tøft dette låt for et fullsatt og overbegeistra Victoria. Som Andersen hadde sagt på telefonen til sin hjertens utkårede: Det var så dårlige stoler der at folk spratt opp og klappa med en gang vi var ferdige!

Håkon Mjåset Johansen – en musikalsk vulkan.

Det vi møtte var altså et så empatisk, samspilt, virilt, virtuost og livsbejaende band som vel tenkelig. Det kommer jo ikke som noen bombe lenger at disse fire er i stand til nær sagt hva som helst, men denne kvelden var av typen gå opp i en høyere enhet.

Helge Lien – intet mindre enn en klangmester.

Med et repertoar bestående av Andersen-komposisjoner, gamle som nye, heftige som nedpå, så tok de oss med til smule farvann og til de høyeste topper. Det kan skrives bøker om soloprestasjonene underveis, klangbehandlinga til Lien, de vulkanliknende utfluktene til Mjåset Johansen, den hinsides kraften og kreativiteten til Neset og Andersens ustoppelige livsbejaenhet – det er et smil i spillet hans som ingen andre bassister har – men det tillater ikke tida og plassen akkurat nå. Det får holde med å slå fast dette låt noe så vederstyggelig fint og fett at resten av Tellus har fortjent et møte med denne kvartetten. Jeg er overbevist om at verden hadde blitt et mye bedre sted å være hvis det hadde skjedd.

Marius Neset – en ustoppelig og kreativ kraft.

Som det siste ordinære nummeret spilte bandet den urvakre balladen «The Day». Den dedikerte Andersen til Jan Erik Kongshaug og Paolo Vinaccia. Kanskje satt de to vennene der oppe et sted, så på hverandre og var skjønt enige om at det var hyggelig og at det hadde vært en fantstisk konsert.

Arild Andersen Group

Victoria Nasjonal Jazzscene, 9.11.19

Fullt, ca 300

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg