Store deler av den oppvoksende slekt norske jazzmusikere er kanskje mer sjangerutslettende enn noen gang. Lite er hyggeligere enn det og eksemplene står i kø: Broen, Finity, The Switch og Arthur Kay er veldig gode eksempler i alle fall.

I perioder har det her hjemme vært vanntette skott mellom musikere som har hørt hjemme i den ene eller andre sjangeren. Ikke bare vanntette skott: man har også skula på og til dels sett ned på hverandre. Slik det oppleves nå er det heldigvis en saga blott og dyktige musikanter går inn og ut av hverandres sjangre og ofte viskes stadig fler grenser ut.

Broen er ute med sitt tredje visittkort og Marianna Sangita Angeletaki Røe, Heida Karine Johannesdottir Mobeck, Anja Lauvdal, Lars Ove Stene Fossheim og Hans Hulbækmo forteller nok en gang at Duke Ellingtons påstand om at det finnes kun to typer musikk – god og dårlig – fortsatt holder. Her befinner vi i oss i kategorien svært god faktisk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Broen henter hemningsløst fra R&B, rap, jazz, improvisasjon, psykedelia, dub, elektronikk og støy og setter det sammen til popmusikk a la Broen – og ingenting annet. Jeg har hatt gleden av å oppleve bandet live og med Marianna S. A. Røe som strålende frontfigur så befinner Broen seg nå på et svært høyt internasjonalt nivå med sitt unike uttrykk.

Tre av de samme musikantene, Hulbækmo (trommer), Johannesdottir (tuba og effekter) og Lauvdal (tangenter), er også med i sekstetten Finity. De tre andre er Torstein Lavik Larsen (trompet og synth), Kyrre Laastad (elektronikk og perkusjon) og Hanna Paulsberg (tenorsaksofon). Mange av røttene her er å finne på jazzlinja i Trondheim og låtene til Johannesdottir og Lauvdal – tidligere duoen Skrap – henter nok en gang blygselfritt fra nær sagt hva som helst.

Finity er likevel mye mer et «jazzband» enn Broen. I løpet av de knappe 27 minuttene denne debuten varer blir vi utfordra fra alle kanter og de seks utfordres så definitivt sjøl i landskapet der det programmerte møter det som skjer der og da.

Finity tar oss med til et nytt univers der åpne og nysgjerrige sinn skaper noe de er helt aleine om i nye grenseland – nok en gang.

Neste stopp er bandet The Switch som er ute med sitt femte visittkort. Også her har musikanter som Tore Flatjord (trommer) og Arthur Kay Piene (tangenter) solide jazzrøtter, men de bryr seg heldigvis heller ikke nevneverdig om sjangre.

Bandet, med Spellemannpriser i skapet, er et usedvanlig sofistikert popband som leverer på et svært høyt nivå med tekstene til Peter Vollset og vokalen til Thomas Sagbråten som svært sentrale ingredienser. Nydelige vokalharmonier, varme og veldig fine låter i et fjernt slektskap med Beach Boys og 10CC og et band som har jobba med detaljene på et vis som ligger sjømil bortenfor den daglige middle of the road-popen vi blir overfora med.

«Birds of Paradise» er mitt første møte med bandet og smakene frister absolutt til en ny porsjon ved en seinere anledning.

Siste stopp på denne kjappe gjennomgangen av fire fine utgivelser er Arthur Kay, her uten etternavn, fra The Switch mutters aleine. Jeg har hatt et avstandsforhold til mange av de prosjektene Arthur Kay har bidratt til de seineste åra og har så definitivt skjønt at han har mye spennende og originalt på hjertet.

Med denne soloutgivelsen på vel 26 minutter så tar han nok et steg som forteller at han både som låtskriver, vokalist og tangentist har ei stemme som i landskap som funk, pop, psychedelia, jazz og gudene vet hva, som er så tøff, personlig og hip at det bare er å åpne opp ørene uansett hvilken sjanger man bekjenner seg til. Arthur Kay låter som et schwært band!

Her har vi med fire band/artister å gjøre som gruser sjangre og som skaper musikk som kun har kvalitet og originalitet som målestokk. Hippe saker på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.