Etter å ha blitt hjernevaska av ei religiøs sekt i Tyskland, holdt Jon Harald på å miste både forstanden og livet. Heldigvis fant han en vei ut og han fant også veien inn i musikken. Her gir han oss sitt andre solopiano-visittkort. Også det er egna til ettertanke og ro.
Mange har nok fått med seg den smått utrolige livshistoria til Jon Harald, som har valgt å droppe etternavnet i forbindelse med denne innspillinga. Den er på mange vis ei historie til skrekk og advarsel for alle som er i gang med en flørt med en eller annen form for karismatisk bevegelse.
Hvordan man enn snur og vender på det så er det i alle fall mulig å se på Jon Haralds historie slik at det alltid er en sjanse til å komme seg ut og komme seg videre. Han er åpenbart en søker på alle mulige slags vis og han har garantert funnet noe som er mer verdifullt gjennom musikken enn der han søkte tidligere.
Jon Harald er en melodiker og en estetiker som gjerne vil formidle noe enkelt og noe vakkert. Han er ikke noen teknisk verdensmester ved pianoet – det er det forsåvidt mange nok som er – men han er en uttrykksfull pianist som har funnet fram til kjernen i seg sjøl og til det melodisk vakre han ønsker og makter å formidle.
Han har skrevet ti låter som kan bli noe like i formen og når det gjelder tempi og temperament, men som hele tida har dette ekte og personlige i seg.
«Sky Is the Limit» er musikk som egner seg til ettertanke, ro, meditasjon og til det som er ekte. Jon Harald har og er ei viktig stemme for mange.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Den franske vokalisten Cyrille Aimée har fortalt oss om sitt potensiale noen år nå. Med denne liveskiva er det lett å skjønne at vi snakker om et fyrverkeri.
Cyrille Aimée er garantert et fyrverkeri i levende live.
Det er på ingen måte lett for «utlendinger» å slå gjennom i jazzens hjemland, USA. Cyrille Aimée (33) er et av få unntak som beviser at det går an og stjernestatusen har bare vokst siden debuten på et stort selskap med «It´s a Good Day» kom i 2014. Seinere fulgte hun godt opp med «Let´s Get Lost» for to år siden, men dette er likevel en annen type stadfestelse siden det er Aimées «livedebut».
Musikken er spilt inn i løpet av en kveld på jazzklubben med det franske navnet Le Poisson Rouge i New York den den 16. august i fjor. Det var et farvel til bandet hun hadde jobba med i flere år og gjort flere hundre konserter med over hele kloden. Det skulle være en fest for både bandet og for hennes trofaste fanskare og det har det da også blitt.
Sammen med gitaristene Adrien Moignard (akustisk) og Michael Valeanu (elektrisk), trommeslageren Dani Danor og bassisten Dylan Shamat, tar Aimée oss med på ei rundreise i sitt musikalske repertoar som forteller oss om en usedvanlig utadvendt, hot og ikke minst allsidig vokalist.
Aimée er vokst opp med stringswingmusikk og stakk av hjemmefra som lita jente for å få synge med Django-band i hjembyen. Den musikken har fortsatt en sentral plass i hennes hjerte, men sammen med sitt utmerkete band har hun satt et stempel på det som har flytta musikken mot vår tid også.
I tillegg har Aimée full oversikt over bebop-uttrykket, Thelonious Monks «Well, You Needn´t» er et godt eksempel og hun scatter som få, pluss at hun tolker både Stephen Sondheim og Michael Jackson-låter på et herlig jazzvis.
Cyrille Aimée er åpenbart en liveartist som går veldig hjem hos sitt publikum. På sitt sjarmerende engelsk, med en liten fransk aksent både når hun synger og når hun sjarmerer publikum mellom låtene, bekrefter hun at hun kommer til å være i den ganske tradisjonelle og hardtswingende vokaljazzens tetsjikt noen tiår fremover.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Dette er åpenbart et forfatterskap som fortjener stor oppmerksomhet og da er det vel like greit å begynne med starten. «Sommerlys, og så kommer natten» kom ut på morsmålet i 2005 og er Stefánssons debutroman. Av en eller flere merksnodige årsaker har den ikke blitt oversatt til norsk før må. Her kan vi så avgjort slå fast at det var på høy tid.
Jeg bryter sammen, om ikke i krampegråt, så i alle fall lett rødmende og tilstår at jeg altså heller ikke har oppdaga det som skal være hans største verk, trilogien «Himmelrike og helvete», «Englenes sorg» og «Menneskets hjerte», som er historiske romaner med fundament i fiskeriene på Island rundt det forrige århundreskiftet. Basert på hans debutroman så har jeg mye å glede meg til.
I «Sommerlys, og så kommer natten» tar Stefánsson (54) oss med til et lite univers et stykke utenfor Reykjavik. Det hele foregår i en småby med rundt 500 innbyggere, og områdene utenfor, og kan leses både som en helhetlig roman eller som ei novellesamling med åtte nesten frittstående elementer.
Med et språk så rikt, så sterkt og så uhyre personlig som jeg sjelden har opplevd, så inviterer Stefánsson leseren inn i et møte med mennesker, en kultur, et liv og måter å leve på som både er spennende og annerledes for de aller fleste av oss.
Det er et driv i fortellingene som hans språklige mesterskap løfter frem, og som oversetter Tone Myklebost skal han stor ære for å ha ikledd en vakker norsk språkdrakt, og som gjør dette til et møte som aldri kommer til å bli glemt. Vi blir kjent med mennesker, karakterer, skjebner og drømmer som uten stans fascinerer.
Det er ikke til å undres over at Stefánsson har blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpis fire ganger. Det som forundrer er at han aldri har vunnet den. Jeg har uansett fått meg en ny favorittforfatter.
Trompeteren Thomas Johansson (35) fra Skien har gjennom en rekke konstellasjoner de seineste åra etablert seg på ei svært høyt plassert hylle – også internasjonalt. Her får vi møte han i to ganske så forskjellige settinger og du verden for noen bekreftelser vi får.
Skien Jazzorkester, Large Unit og ikke minst kvartetten Cortex er tre band der talentet og originaliteten til Thomas Johansson har fått anledning til å blomstre noe voldsomt. For meg er møtet med Jon Rune Strøm Quintet og «Fragments» det første med denne gruppa. Innspillinga er gjort på Nasjonal Jazzscene Victoria i mars i fjor og bassist, komponist og bandleder Strøm har, i tillegg til Johansson, med seg André Roligheten, også han fra Skien, på tenorsaksofon, nok en bassist i Christian Meaas Svendsen og trommeslager Andreas Wildhagen.
Man skal ikke ha tilbragt veldig mye tid sammen med frilynt, yngre norsk jazz for å ane at dette nesten må være en konstellasjon med usedvanlig mye originalt og framtidsretta på hjertet. Strøm & Co har hele den moderne jazzhistoria innabords, man kan på ingen måte se bort fra at Ornette Coleman har vært en stor inspirasjon, og makter på sitt unike vis, både individuelt og kollektivt, å ta musikken inn i vår tid også.
Bortsett fra åpningssporet, «Bånsull etter moren», har Strøm skrevet all musikken og i landskap der det melodiske møter det frie, er det usedvanlig herlig å oppholde seg.
Thomas Johansson har svært mye å melde.
Thomas Johansson har også tatt steget helt ut og laga ei solo trompetskive. Den finnes på vinyl og digitalt og er spilt inn i hjembyen på Spriten Kunsthall i november 2016. På enten trompet eller flygelhorn serverer Johansson oss ti låter han har skrevet sjøl.
Er det mulig å holde på oppmerksomheten med kun et blåseinstrument slik Johansson gjør det her? Noe så definitivt! Med sin tekniske briljans, sin allsidighet og sine mange tilnærmingsmåter, så bokstavelig talt spruter Johansson ut ideer og løsninger. Han bekrefter til fulle sitt voldsomme potensial og forteller oss at i han har kongeriket fått en topp internasjonal trompeter – igjen.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Sonar, bestående av gitaristene Stephan Thelen og Bernhard Wagner, elbassisten Christian Kuntner og trommeslageren Manuel Pasquinelli, har eksistert siden 2010 og gitt ut tre skiver før «Vortex». Her har de invitert med seg David Torn, som blant annet har jobba med Jan Garbarek, kd lang og David Bowie, i utgangspunktet som produsent, men det endte med at han spiller på alle spora også.
Sonar er åpenbart et band med en tydelig retning og en helt spesiell måte å skape sitt univers på. Det er mye rock i det minimalistiske uttrykket og gitaristene har en helt egen måte å stemme horna sine på. Det betyr at Sonar låter ulikt alt annet som har kommet min vei.
Når så David Torn (65), en av de mest originale gitarstemmene i moderne musikk, har fått frie tøyler som produsent og gitarist, og i tillegg slipper seg løs med live looping og annen manipulering, så blir de seks ganske lang låtene på «Vortex» en ganske så spesiell og annerledes musikalsk utflukt.
På sett og vis er dette sakteflytende og minimalistisk musikk, men det skjer en hel del her hele tiden og spesielt setter Torn sitt umiskjennelige bumerke på musikken som Stephan Thelen stort sett har skrevet. «Vortex» og Sonar med David Torn er intet mindre enn en stor og hyggelig overraskelse.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er nesten naturstridig, men lille Stjørdalen har altså på kort tid produsert to bassister av meget høy klasse. Her bekrefter Erlend Olderskog Albertsen det.
Erlend Olderskog Albertsen, nummer tre fra venstre, i spissen for nok et ungt kremlag.
For noen måneder siden vant Bjørn Marius Hegge Spellemannprisen med sin debutskive. Som Erlend Olderskog Albertsen så kommer han også fra Stjørdalen.
Det som har skjedd i norsk jazz siden de fire store, det vil si Andersen. Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista for rundt 50 år siden, kan gjerne sammenliknes med det svenske tennismiraklet. Først kom Björn Borg og inntok verdenstoppen, så kom mange andre. Slik har det vært i norsk jazz også og nivået på et sensasjonelt høyt antall musikanter har vært og er skyhøyt.
Bassist, komponist og bandleder Erlend Olderskog Albertsen (30) har studert både på jazzlinja i Trondheim og på Musikkhøgskolen i Oslo. Han spiller i band som Filosofer og Akmee og han debuterer under eget navn med «RødssalG nEEn GlassdøR» – del tittelen på midta så skjønner du hvor dette bærer hen.
Sammen med sine samtidige Nils Andreas Granseth på trombone – et nytt og spennende navn for meg som også var med Maria Schneider i Molde, Kjetil Jerve på piano, Martin Myhre Olsen på altsaksofon, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Mannila Wildhagen på trommer, tar Olderskog Albertsen oss med inn i et spennende og usedvanlig univers – et uhyre personlig sådan.
Landskapene vi blir invitert inn i er både sammensatte og vidtfavnende. Noe av musikken er ganske så straight, mens andre deler er åpne og frie og alle de involverte har skjønt hvor Olderskog Albertsen vil. Om det spriker i alle retninger? På ingen måte – de to «verdenene» utfyller hverandre på et eksemplarisk vis og når så bandet er befolka med solister i det ypperste sjiktet – Myhre Olsen blei for sikkerhets skyld henta til Praha av en Chick Corea her om dagen – så har dette blitt en flott bekfreftelse på at bassismen både i Stjørdalen og Norge fortsatt befinner seg på et meget høyt nivå.
PS Dessuten håper jeg Trump blir avsatt så raskt som mulig.
Veldig mange er opprørt over det som skjer rundt de mange skytetragediene i USA. Heldigvis er det noen som gjør mer enn bare å mene noe – Terence Blanchard er en av dem.
Blanchard (56) har, helt siden han tok over for en annen New Orleans- trompeter – Wynton Marsalis – i Art Blakey´s Jazz Messengers på begynnelsen av 80-tallet, vært blant de ledende trompeterne på kloden. Lenge har han operert i en straight akustisk setting, men de seinere åra har han også skua inn i et landskap der både funk, hip hop, rhythm and blues og rock har vært blant ingrediensene.
Etter de mange, tiltagende og grusomme skytetragediene rundt om i USA, bestemte Blanchard seg for å prøve og gjøre sitt for å skape en ytterligere opinion mot galskapen. Han bestemte seg for å reise rundt til noen av stedene der de verste tragediene hadde utspilt seg for på den måten å komme i «dialog» med de som var mest prega av grusomhetene.
Det betyr at all musikken her er spilt inn live i enten Cleveland, Dallas eller St. Paul og sammen med et band bestående av mye yngre musikanter enn han sjøl – Fabian Almazan på tangenter, Charles Altura på gitar, David Ginyard, Jr. på elbass og Oscar Seaton på trommer – så tar Blanchard oss med inn i et moderne og hipt landskap som folk også langt utenfor jazzmenigheta kan tillate seg å like.
Dr. Cornel West, en kjent amerikansk filosof, bidrar også med å resitere et par tekster som sier mye om hvordan vi kan og bør være som mennesker og de lange spora – det lengste på vel 17 minutter – er absolutt egna til ettertanke sjøl om de ikke er propagandistiske på noe som helst vis.
Vi snakker bare om funky og tøff musikk på tvers av en rekke sjangere. Også her framstår sjølsagt Blanchard som en glitrende trompeter. Hipt!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig. Noe forteller meg at Blanchard er relativt enig i det.
I´ve Just Met a Girl Named Maria heter det i Leonard Bernsteins berømte «West Side Story»-sang. Som avslutning på festivalen fikk vi møte nok en del av musikken til årets Artist in Residence, Maria Schneider. For en fantastisk måte å ta farvel med henne og hennes musikk på i Molde domkirke.
Maria Schneider (57) har vært en annerledes og svært spennende «husartist» under årets Moldefestival. Annerledes fordi hun ikke er utøvende musiker sjøl, men «kun» komponist, arrangør og orkesterleder. Det har aldri skjedd før i rekka av såkalte «husartister» og dermed blei måten hun blei presentert på forskjellig fra tidligere års artister som vi har møtt i en rekke konstellasjoner som utøvende musikanter.
Ensemble Denada
På åpningsdagen møtte vi Schneider i ei fantastisk jazzdrakt sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Der viste hun seg fram som komponist, arrangør og orkesterleder i arva etter sin mentor Gil Evans. Seinere i uka har vi støtt på henne som fuglekikker, i en interessant åpen samtale med publikum tilstede og som gjestedirigent for et lydhørt ungdomsstorband.
Den klassiske Schneider
Festivalen blei bortimot avslutta i natt i det vi fikk møte Schneider i sin klassiske drakt der hun sammen med de fantastiske TrondheimSolistene, blåsere fra Ensemble Denada og Luftforsvarets musikkorps, pianist Olga Konkova og bassist Per Mathisen og ikke minst sangsolist Eir Inderhaug, framførte de to verkene «Carlos Drummond de Andrade Stories» og «Winter Morning Walks», basert på dikt av den amerikanske poeten Ted Kooser. Det første verket hadde tatt utgangspunkt i lyrikk av den brasilianske dikteren med samme navn.
Et herlig samarbeid mellom Eir Inderhaug og Maria Schneider.
Foto: Thor Egil Leirtrø
De to verkene, fantastisk formidla i kirka av lydmaestro Asle Karstad, fortalte oss om bredden i musikktilnærminga og allsidigheten til Schneider. Vi visste hvilken gigant hun er i jazzsammenheng, men for de fleste av oss var det nok en overraskelse hvilken storhet hun også er som klassisk komponist og dirigent.
Schneider leda TrondheimSolistene med en tydelig autoritet og de lystra hennes minste vink slik bare et ensemble av deres kaliber er i stand til.
Hun resiterte også alle de ni diktene av Kooser som hun hadde tonsatt for å sette «menigheta» inn i stemninga og det var så avgjort med å bidra til at vi kom under huden på både musikken og tekstene. Inderhaug, med sin enorme utstråling og stemmeprakt, løfta poesien til steder Schneider og alle vi som hadde privilegiet å være tilstede bare kunne drømme om.
Denne konserten i domkirka var en bortimot perfekt avslutning på Schneiders residens under Moldejazz. Det var også en strålende avslutning på ei uke som bekrefter Moldejazz sin status som landets beste jazzfestival eller som Maria Schneider har uttalt både underveis og i kirka:
«Moldejazz is the best jazzfestival in the world». Den dama snakker aldri tull. Hun snakker heller ikke over seg!
Sorry brødre – det blei Vold og Andersen
Det er 50 år siden Jan Erik Vold og Arild Andersen var på Moldejazz samtidig for første gang. Da spilte de ikke sammen, men det gjorde de heldigvis nå.
Jan Erik Vold og Arild Andersen – vi snakker øverste hylle. Aller øverste.
Foto: Thor Egil Leirtrø
Det snakkes ofte om legender både innen musikk og litteratur. Det er ikke alltid de som omtales egentlig passer til betegnelsen, men når det gjelder Jan Erik Vold og Arild Andersen så er legende-betegnelsen noe så voldsomt på plass.
Langvarig samarbeid
De to har kjent hverandre siden 60-tallet og samarbeida blant annet på det ikoniske albumet «Briskeby Blues» der Jan Garbarek Quartet var tonefølget. Sjøl om det har vært stor suksess hver gang de har gjenfunnet tonen, så har det skjedd relativt sjelden. Derfor var det ekstra hyggelig å stifte nytt bekjentskap med de to i et repertoar der de både hadde henta frem gamle schlägere og satt det sammen med ganske nytt materiale.
Rosevinner
Arild Andersen har gjesta Moldejazz 44 ganger og blei tildelt Molderosa tidligere i uka. Vold har ikke vært her så ofte, sjøl om han på alle slags vis er verbaljazzeren her til lands. Etter å ha gitt oss fantastisk lyrikk med snert, humor, samfunnskritikk og ironi, samtidig som han har oversatt en rekke utenlandske poeter til norsk, kom han i dag til en mer enn fullsatt sal i Teateret Vårt – en sal med masse forventninger som alle blei innfridd.
Den times lange seansen med sjelsfrendene Vold og Andersen begynte med klassikeren «Tang» fra «Briskeby Blues». Tonen var satt og publikum storkoste seg fra første stavelse/tone. Etterhvert fikk vi både oversatt lyrikk, strålende eksempler på hans bitende samfunnskritikk i dikt om sju år gamle Nathan født og oppvokst på Stord som skulle bli deportert fra Norge, hans humor når han fortalte om Therese Johaug som hadde smurt seg bort og stadig tilbakevendende Billie Holiday i «Strange Fruit».
Looperen fra Notre Dame
Bedre reisefølge for Vold enn Arild Andersen med sin syngende og varme tone, er vel faktisk ikke mulig å tenke seg. Han hadde skrevet en hel del ny musikk for anledninga, men vi fikk også stifte bekjentskap med hans legendariske «Gardsjenta» som var reisefølget for «Loffen» – kanskje Volds mest kjente dikt.
Andersens bruk av loopmaskin er alltid effektfull og uten unntak brukt akkurat der den skal brukes. På det viset utvider han seg sjøl til et lite orkester, men hele tida med den største fintfølelse. De to kledde hverandre slik bare to bestevenner som har mye felles i banken kan kle hverandre.
Som Vold deklamerte fra klassikeren «Funny»: Sorry brødre det ble meg – Jeg får prøve å gjøre så godt jeg kan.
Vi legger til for egen regning: vi er ikke sorry for at det blei Jan Erik Vold og Arild Andersen.
Ola Kvernberg og sola hadde varma opp de rundt 5500 og man kunne nesten høre det på summinga at nå skulle det bli party party med rimelig høy allsangfaktor. Her følger en gjennomgang av alle låtene som blei spilt.
14 kvinner – Popstjerne-entré fra Jo N – han kom til sine egne og de tok vel i mot han. -Vi har gleda oss – på romsdalsk. Jo vill hylle kveldens sjef som er? Seremonimester Espen «Sledgehammer» Stenhammer!!!! Allsang fra alle kvinnene blei bejubla. Snakk om sette standarden fra første takt. Jo mente det skulle være sangkonkurranse mellom publikum og Di derre og lurte på hvem som kom til å vinne. Terning: 4 – vi må jo ha noe å gå på!!
Hvor er min kvinne – Terning 4: Jo: Det er noe spesielt med å komme hjem til Molde og høre en fræning (skal ikke ha vært Ola Kvernberg) rope: I ælske de Jo!!! Ikke låta med aller størst allsangfaktor, men noen tusen var nok med likevel. I alle fall når det ordløse partiet der alle kan hekte seg på med en gang bli sunget. Jo vet hvilke knapper som skal trykkes på!
Sjelden har det kokt som det gjorde denne fredagskvelden på Romsdalsmuseet.
Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke
Lykkelig – Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av – i alle fall et par stykker av fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.
Erik Vea Terning 5 Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt mye etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget – de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri blei det samme
Lykkelig – Terning 4: Ny låt som Jo sier det blir noen av – i alle fall et par stykker fra den nye skiva «Høyenhall». Mer nedpå fra voksne Nesbø, godt med et pustehull allerede nå. Bandet sitter som kammar i kram snø, som det heter i Eidsvågen som Nesbø stammer fra.
Erik Vea Terning 5: Herlig og poetisk intro til låta om antihelten som kom til mål, men relativt langt etter skjema. Her venter ikke publikum på refrenget – de er med fra første strofe. NM på skøyter blei aldri det samme etter at onsdagsløperen la opp – før Jo vekte han til live igjen. Erik Vea gikk garantert rundetidene ned i kveld. Jo slo til med Kleive-dialekt – spæsielt har aldri vært uttalt så bredt – publikum tok over og sang refrenget aleine. Her får folket det de vil ha gitt! Noe annet skulle tatt seg ut!
Jakka mi Terning: 4 De første gjestene: The Horny Horns bedre kjent som Red Hot ved tre av dem. Bakersønn Larsen, født og oppvokst like ved Roseby, med gloheit bassolo og trompetsolo fra stålleppa Magnus Malmedal Vågen. Sjefen, Espen Stenhammer, får også anledning til å skinne med kveldens trommesolo i sin sedvanlige gulldress. Publikum reagerer på Jos minste vink – full allklapp når de får beskjed. Frøken Wilhelmsen nailer slutten!
Jo Nesbø og Unni Wilhelmsen var blant de mange som fant hverandre denne kvelden.
Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke
Det går fint – Terning: 4 Ny låt med Stenhammer på gitar. Nok en gang mer nedpå enn de gamle hitene. Litt allsang også denne «ukjente» hiten – i følge Jo er det bare ingen som veit det ennå – at der en hit altså. Men også allsnakk blant allmuen.
Håp – Terning: 5 Nærmest en ballade hittil, nesten en powerballade etterhvert – fra 2006. Fra samleplate med gamle sanger, men denne var henta fra Nesbøs soloalbum. Veldig fint budskap som Unni W var med på å løfte.
75 Terning: 5 Jo forteller at han tar jobben for den faste vokalisten på denne låta – Daniel Berg Hestad. Lars J med herlig banjointro. Observerte et par, tre stykker som ikke sang. Jo prøver seg på vokale allsangfinter – ingen eller alle biter på.
Huset på Nes – Terning: 6 Hyllest til de avdøde gutta fra Di derres oppstart, Sverre Beyer og Knut Nesbø. Sjølvaste gitarsjef Knut Reiersrud gjester med sin lilla hatt og grønne gitar – og for en gitarsolo!!!!!!! Denne låta blei også spilt i begravelsen til Knut i 2013. I kveld sitter Knut I Bakrommet der oppe og skulle gjerne vært med. Vi var mange som hilste til Sverre og Knut disse minuttene. Dette er kanskje Jos aller fineste og sterkeste låt.
Rumba med Gunn Terning: 5 Publikum tar over med en gang – en, to tre har aldri vært sunget heftigere og høyere noen gang, noe sted. Banjo-Lars slår til igjen. Det er så fett å være her i Molde sier Jo – tror han mener det! Masse mikrofoner ut mot publikum – trengs egentlig ikke.
Jenter Terning: 5 Ola Kvernberg er gjest – han mener låta er en springar. Lingedalens store sønn Magnus Larsen jr, som var med i Leikarringen akkurat her på Museet, viste allmuen hvordan et hallingkast skulle utføres med velvillig hjelp av Unni med stanga. Ola svingte det sjølsagt kraftig av og allmuen sang ikke bare refrenget, men også versene. Begynte kanskje å bli noen slitne matadorer etter hvert der ute også……
Faren til Ivar (alle) Terning: 5 Her er alle gjestene med: Knut, Ola og Red Hot-blåsen. Alle liggende på scena – med fotklapp!!! Prøver å ta publikum ned – lykkes bare så där!!! Går mot finale nå med ny allsang-rekord. Alle instrumenter blir lagt bort – her er det bare allsang. Det bukkes, men ingen tror vel i fullt alvor at det er over.
Ekstra
90-metersbakken (Unni) Terning: 5Alle går av, men publikum gir seg sjølsagt ikke. De er tilbake og Jo byr på en ny presang: Det er Unni som skal synge – hun er aleine på scena. Og som hun synger! Bakersønn Larsen fra Kneipen på strykebass. Annerledes og flott!
Ikke stopp Terning: 4 Fra den nye skiva. Skikkelig opp-tempo-låt som ikke har noen allsangfaktor foreløpig – kommer nok etter hvert på den også. Tøft med full blåserekke.
Børs Café – Terning: 5 Beklager at det kommer ei låt 3/4-takt – valsetakt. Synes det er flott et romsdalinger tar på hverandre midt på dagen! En av de stor hitene, sjøl om den er både melankolsk og ettertenksom. 5000, stort sett romsdalinger, svaier samtidig – rørende og bortimot vakkert. Lars Jones og Halvor Holter på munnspill – tøft!!! Stor vokalinnsats av bakeren…..Enda bedre av Unni W.
2 fulle menn Terning: 6 Folket vil åpenbart ha MFK-sangen «Her kommer Molde», men den kommer nok ikke. Det gjør Jokke Nilsens legendariske «To fulle menn» som var en av de første låtene Di derre spilte. Etter vel to timer er det nok snart slutt på årets store party party. Skal vi sees igjen? Ja kommer det fra 5000 – Jo svarer med jeg ringer deg!!!!
Steintøft fra Moaskiftet
Det har kommet mye tøft fra Fræna opp gjennom åra, men at en kar fra området rundt Moaskiftet skulle innta den store utescena på Romsdalsmuseet under Moldejazz med noe av det tøffeste og mest sjangersprengende av musikk på denne sida av det meste, det hadde gitt skyhøye odds for kun kort tid siden. Ola Kvernberg gjorde akkurat det foran et publikum som storkoste seg i sola.
Med sitt superlag bestående av trommeslagerne/perkusjonistene Erik Nylander, Olaf Olsen og Martin Winstad, elbassist Nikolai Hængsle Eilertsen, organist Daniel Buner Formo og gitarist Øyvind Blomstrøm, kom Kvernberg og musikken ut gjennom ei røyksky et heavy rockeband verdig.
Ola Kvernberg og hans Steamdome sørga for hetetokter på Museet.
Foto: Kjell Langmyren/Romsdals Budstikke
For Ola, som har tilbragt utallige timer på Museet i sine formative år både som musikant og menneske, var det å få stå på scena her sjøl, en drøm som virkelig gikk i oppfyllelse.
Blant låtene var en hyllest til hans adopterte hjemby Trondheim og Svartlamoen – «Black Lemon» – og den var på mange vis representativ for det aller meste som blei servert publikum på dette vorspielet. Her snakker vi egentlig instrumental rockemusikk med store doser improvisasjon innebygd og Kvernberg spilte også mye på ymse tangenter og var heller ikke fjern for å bruke stemma.
«Steamdome» er på alle vis et con amore-prosjekt – det ligger i tjukke lag utenpå alle involverte at dette synes de er usedvanlig morsomt. Det er åpenbart både i måter det uttrykker seg på, fungerer sammen som kollektiv og gjennom alle smila som blei delt fra scena.
Når musikkjinj (litt i tvil om den siste j-en) – som det vel heter der Ola kommer fra rundt Moaskiftet i Fræna en liten time fra Molde – blir så suverent formidla av lydmaestro Tor Breivik, så var denne timen bortimot den beste måte å sette folk i stemning for det de fleste nok hadde kommet for, Di derre med gjester – blant andre Ola Kvernberg!
Det er lite stykke tid og en enorm mengde med musikk som er unnagjort siden Kvernberg stod i Storgata som guttunge under en festival for vel 20 år siden og fikk noen velfortjente kroner i plastkoppen. Nå er toget «Steamdome» noe så veldig i gang og lar seg neppe stoppe av noe som helst. Hvilken stasjon det vil ankomme neste gang aner vi heldigvis ingenting om – kanskje ikke Ola Kvernberg heller. Tut tut!!!!
Cross Currents Trio, med Dave Holland, Zakir Hussain og Chris Potter, og Ingebjørg Bratland sørga for en stor og variert torsdagskveld på Moldejazz.
Cross Currents Trio – for et band!
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
En enorm opplevelse
Det å møte på amerikanske såkalte supergrupper, kan være så ymse. Cross Currents Trio er ei slik gruppe, men tok livet av alle mulige fordommer.
Zakir Hussain – for en tablaist!
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Bassist Dave Holland, tablaist Zakir Hussain og tenor- og sopransaksofonist Chris Potter er hver for seg noen av de mest uttrykksfulle musikantene som finnes på sine respektive instrumenter. Det trenger som kjent ikke å bety at det blir stor musikk ut av det når slike mestere møtes. For noen er det nemlig slik at egoene blir for store – de kolliderer enkelt og greit. Det skjedde på ingen måte denne Molde-kvelden. Det blei derimot en opplevelse for evigheten – intet mindre.
Dave Holland – for en bassist!
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Med et repertoar satt sammen av låter de alle hadde skrevet, blei vi invitert inn i et musikalsk landskap så empatisk, virtuost, og så rytmisk og melodisk spennende som nesten vel tenkelig.
Chris Potter – for en saksofonist!
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Det at jazz royalty, som Hussain kalte Holland, og Potter hadde funnet sammen igjen, var for så vidt ingen overraskelse. De har ved flere anledninger i flere band vist oss at de har noe helt spesielt å melde sammen. Det at tablamesteren over alle, Zakir Hussain, som vi først blei kjent med gjennom John McLaughlins Shakti, skulle bli en del av et nytt kollektiv med de to, var nok en overraskelse for mange. Det skulle i alle fall vise seg å bli et lykketreff av de sjeldne.
Her det snakk om å utfylle og utfordre hverandre på et inderlig og herlig hele veien. Egoene står aldri i veien for det kollektive sjøl om alle får anledning til å skinne – og du verden som de skinte alle tre!
Hussain, som skapte mote både med spillet sitt og sveisen sin (!), rundt Shakti-tida, hadde blant annet skrevet ei hyllest-låt til sin gamle sjef John McLaughlin som blei et av mange høydepunkt. Hussain er intet mindre enn en trollmann ved, rundt og på sine tablas. Holland er en musikalsk virtuos som spiller bass som får det til å virke så lett – det er det garantert ikke – og Potter med sin enorme teknikk, tar arven etter Michael Brecker videre på sitt eget vis.
De tre stortrives tydeligvis sammen. Det var nesten som om dette var det første møtet, noe det ikke var. Det var bare et sjeldent møte – for evigheten.
Den nye røysta
De seineste åra har det blitt mer og mer klart at arva etter Kirsten Bråten Berg og Sondre Bratland er i de beste hender. Hun heter Ingebjørg Bratland.
Ingebjørg Bratland – for en historieforteller!
Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke
Det er en sterk og flott tradisjon under Moldejazz at det er blir presentert kirkekonserter som vil bli huska. Jeg føler meg ganske sikker på at denne stunda med nok ei stor og personlig stemme fra Telemark, nærmere bestemt Vinje, Ingebjørg Bratland (28) kommer til å føye seg inn i den rekka. Som sine læremestre, som jeg nesten tar for gitt at Bråten Berg og Sondre Bratland er, så starta Ingebjørg Bratland med kveding i ung alder – som 5-åring for sikkerhets skyld. Denne folkemusikkinnflytelsen bærer hun fortsatt med seg i uttrykket sitt på et inderlig og ekte vis.
Gjennom sine fire plateinnspillinger på fem år, med voldsom respons både på strømming og i fysisk platesalg, har Bratland med si urvakre røyst skapt sitt eget lett melankolske popunivers, men hele tida med klare røtter til sin oppvekst i folkemusikkland og fortsatt på sin uforfalska og nydelige Vinje-dialekt.
Endelig Molde
Etter masse turnering, stod Molde på reiseruta for aller første gang. Publikum kjente åpenbart sin besøkelsestid og tok på alle vis vel i mot henne og hennes empatiske band bestående av bass, piano/tangenter, gitar og trommer. De var der for at Bratland skulle skinne – og det gjorde hun.
Repertoaret, som Bratland hadde satt sammen fra store deler av sin produksjon, hadde hovedvekt på hennes seineste plate, «Hjarteskjell». Det er en melankolsk, litt sår og litt sart overtone i uttrykket til Bratland som det gjør det godt å forsvinne inn i, reflektere til og drømme seg bort i. Med sanger som kjærlighet, avstand, nærhet, savn, ensomhet og ekthet – også i coverlåter av Leonard Cohen, «Songen om Bernadette», Bob Dylans «You Make Me Feel My Love» som har blitt til «Fordi eg elskar deg» i Bjarte Hjelmelands oversettelse og Joachim Thåströms «Over sundet», som blei servert som avskjedspresang, fortalte Bratland oss at hun allerede er en artist med noe viktig og evig på hjertet.
Trygg og ekte
Det skal bli spennende å følge Bratlands videre ferd mot sitt eget univers. Hun er allerede en historieforteller av klasse og live binder hun det hele sammen på et sjarmerende vis med humor og sjølopplevde erfaringer. Det er ei frisk fjelluft i røysta til Ingebjørg Bratland som ikke kunne ha kommet fra noe annet sted enn Vinje. Det var godt å rusle ut i den vakre Moldenatta med denne presangen av en Ingebjørg Bratland-konsert som følge.
