Natalie Sandtorv – kom ikke å si at du ikke blei advart. Hun kan fort bli den neste Ålesundsjenta som legger verden for sine føtter.

For de som har hørt Sandtorv både live og/eller på plate tidligere, så kommer det ikke som noen bombe at hun er på vei til steder i og med musikken sin som de færreste når frem til. I 2016 blei hun tildelt den høythengende Talentprisen under Moldejazz, året etter takka hun for prisen med nyskrevet og personlig musikk og på Bodø Jazz Open møter vi henne ved et nytt, originalt veiskille.

Hedvig Mollestad vant den samme prisen for ti år siden, Siden har Sigrid meldt seg kraftig på. Begge, som Sandtorv, fra Ålesund. Tilfeldig? Neppe. Uansett om det er det eller ikke, så var det i alle fall flott å være til stede da Natalie Sandtorv «slapp» den nye musikken på åpningsdagen under Bodø Jazz  Open.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Med ei totalpakke der Sandtorv mer og mer framstår som en utadvendt og livsbejaende liveartist, med et band som både musikalsk og «scenisk» passer hennes uttrykk og ei lyd- og lyspakke jeg har Bodøs storstue Stormen mistenkt å ha ansvaret for, blei dette en time som kan ha vært utskytingsrampen for noe stort.

Musikken til Sandtorv har nå tatt ei slags neosoul/rhythm and blues-retning, men så avgjort med jazzspor i seg fortsatt. Det er et trøkk og et driv i liveopptredenen hennes som gjør at hun like godt kan stå på ei scene på Øya eller Roskilde – sjøl om jeg aldri har vært på noen av stedene, så mer enn aner jeg at det ville ha funka særs godt.

Ole Mofjell, med sine Eric Gravatt-høye cymbaler, driver bandet heftig fremover og de tre andre, Jonas Flemsæter Hamre, Eirik Havnes og Martin Vinje – sistnevnte spiller også med Sigrid, passer Sandtorvs musikalske visjoner som hånd i hanske.

Tøft, spennende og ganske så originalt – Natalie Sandtorv er på vei!

Jeg hadde gleden av å oppleve Al Di Meola i Stavanger for et par dager siden og var redd for at Bodø-konserten skulle bli en rein reprisetime. Det blei den heldigvis ikke; Di Meola hadde faktisk bytta ut bortimot halvparten av repertoaret.

Det taler så avgjort til Di Meolas fordel – han ønsker med andre ord ikke å gå i opptråkka fotspor. Når det er sagt så var oppskriften akkurat den samme – alt skal ende opp i heftige crescendi – hvis det heter det. Han imponerte nok en gang med sin formidable teknikk om det var i originalskrevet materiale, i musikk av hans mentor Astor Piazzolla eller i Beatles-låter som «Norwegian Wood» og «Because».

Etter ei stund blir det dessverre mest imponering og ikke det som berører andre deler av følelsesregisteret som blir engasjert. Den italienske trekkspilleren Fausto Beccalossi og den cubanske pianisten Kemuel Roig snakker minst like mye til meg som sjefen faktisk – en Di Meola som også imponerer med sin effektbruk.

Sjølsagt så er en konsert med Al Di Meola bra på mange vis, men han snakker altså ikke så voldsomt til meg. Både han og jeg kan sikkert leve godt med det.

I dag venter blant andre Jon Balke, John Scofield og Tord Gustavsen/Sigvart Dagsland på Bodø Jazz Open. Burde holde ei god stund det!