Tor Hammerø

Eyolf Dale er av typen pianist, komponist og bandleder som aldri skuffer. Det gjør han på ingen måte denne gangen heller.

Eyolf Dale er usedvanlig uttrykksfull uansett i hvilken setting han befinner seg i.

Hver gang Eyolf Dale (32/33) har noe nytt å melde, så spennes forventningens bue ganske så heftig. Grunnen er at om det har vært i solo-, duo med André Roligheten i Albatrosh eller med hans «Wolf Valley»-band, som slapp sin debut sommeren 2016, så har en av de aller fremste representantene for Grenlandsbølga vist en smakssans, en originalitet og en kompromissløshet som gjør at vi vet at det aldri kommer en likegyldig tone derfra.

Med oppfølgeren til «Wolf Valley» har Dale nok en gang gitt oss et personlig vitnesbyrd der han har gått inn i seg sjøl, sett for seg bilder og deretter skrevet nydelig og urpersonlig musikk i en travel arbeidsperiode – musikk som blei en slags motsats til travelheten han ellers opplevde. På sett og vis blei komposisjonene og arbeidet med dem og arrangementene en slags rekreasjon for Dale. Det intime og personlige han satt for seg sjøl og jobba med, har han tatt med seg til noen av sine beste musikalske venner – de samme som på «Wolf Valley» – og de kjenner hverandre enda bedre nå etter mye jobbing sammen både her hjemme og utenlands.

Oktetten, bestående av Kristoffer Kompen på trombone og eufonium, Gard Nilssen på trommer, Hayden Powell på trompet og flygelhorn, André Roligheten på tenorsaksofon og klarinett, Rob Waring på vibrafon, Adrian Løseth Waade på fiolin og Per Zanussi på bass, er sjølsagt håndplukka på øverste hylle av Dale og jeg skjønner godt at han ikke har sett noen grunn til å gjøre skifter fra «Wolf Valley»-bandet. Solistisk holder sjølsagt alle sammen skyhøyt nivå og kollektivet låter det stadig mer empatisk og tettere.

Eyolf Dale har laga ti låter som varer i vel 50 minutter og som tar oss med inn i en melodisk sfære der det er udelt godt å være og der man samtidig blir utfordra på et inderlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Eyolf Dale

Return to Mind

Edition Records/Border Music

Møtet mellom Jan Gunnar Hoff, Audun Kleive, Per Mathisen og Mike Stern denne lørdagskvelden på Victoria var av typen som vil bli huska lenge – svært lenge!

Hoff, Mathisen, Stern og Kleive – vi snakker saker!

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Foto: Tor Hammerø

Den amerikanske supergitaristen Mike Stern har jeg hatt gleden av å oppleve sammen med både Miles Davis og Jaco Pastorius. Det var tydelig hvorfor de to ikonene ønska å ha med seg den tidligere Blood, Sweat & Tears-musikanten: han hadde ei voldsom utstråling og en helst spesiell og vakker tone i gitaren sin. Han hadde skapt seg uttrykk der han hadde henta masse inspirasjon fra både blues, rock og jazz.

Det var på 80-tallet og det er veldig hyggelig å kunne melde at Stern (65) er like sulten, utadvendt og personlig i sin tilnærmingsmåte den dag i dag. Det som gjør det ekstra imponerende at han er der han er nå, er at han for et par år siden brakk begge hendene i en ulykke og det var lenge usikkert om han kunne spille gitar igjen. Legekunstnere og hans egne stålvilje har fått han tilbake, men vi ser underveis at han må hjelpe seg sjøl med venstrehånda for å få festa plekteret i høyrehånda. Likevel er Stern den som roper one more når de fleste tror det er slutt etter to ekstranummer!

Samarbeidet med tangentist Jan Gunnar Hoff, trommeslager Audun Kleive og bassist Per Mathisen, går over ti år tilbake. Denne lørdagen avslutta de en norgesturné som har blitt møtt med jubel overalt og det er fire herrer som utstråler både empati, spilleglede og langt framskredne kvaliteter både individuelt og kollektivt som møtte et fullsatt Victoria befolka av et svært så vennlig innstilt publikum som fikk det de hadde kommet for og vel så det.

Repertoaret bestod av låter av Hoff og Stern i et tøft, moderne og ganske så tidløst fusionlandskap der flinkismislikerne ville ha rista på hodet og ikke skjønt bæret. De var definitivt ikke tungt representert i salen, men de som ønska seg nok et kapittel av dette samarbeidet med alt fra de vareste og vakreste ballader til det heftige og rocka – Stern avslutta like godt med Jimi Hendrix´ «Red House» med seg sjøl som mer enn akseptabel vokalist også – fikk en særdeles hyggelig lørdagskveld.

Høydepunktene sto i kø: Samspillet mellom Hoff og Stern, det groovete basspillet til Mathisen, beatet til Kleive og ikke minst duetten mellom Kleive og Stern – og alle de flotte låtene og den legendariske gitarsounden til Mike Stern. I dag og i morra er de i studio i Oslo for plateinnspilling – det er bare å glede seg!

Stilstudier og takk for festen fra Mathisen, Stern, Hoff og Kleive.

Foto: Francesco Saggio

Hoff – Kleive – Mathisen – Stern

Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo, 3.3.18

Fra Hamar-området har det dukka opp en stor og hyggelig overraskelse i form av vokalisten Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet.

Camilla Tømta og hennes Low-Fly Quintet låter slik de ser ut: stilig og med røtter noen år tilbake.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Camilla Tømta (42) trenger ikke lang tid på å fortelle oss at hun er en tekstforfatter, sanger og formidler som det er verdt å bruke en hel del tid sammen med. Med sitt Low-Fly Quintet, bestående av Ole Gjøstøl på piano, Skjalg Lidsheim på trommer, Uri Sala på bass og Siri Snortheim på cello – alle med røtter ikke så langt fra Hamar, sjøl om Sala opprinnelig kommer fra Barcelona, tar hun oss med på ei morsom og innholdsrik reise med musikalske røtter nesten helt tilbake til jazzens opprinnelse.

Tømta, med både norske og amerikanske røtter, har en svært så allsidig musikalsk bakgrunn. Gospel, blues og pop er en del av hennes musikalske DNA, men jazz har åpenbart vært en svært sentral kilde lenge. Det er lett å høre både i foredraget og uttrykket hennes og ikke minst i hennes måte å skrive låter og tekster på.

I tillegg til en rekke originallåter, byr Tømta & Co på standardlåter som Fats Wallers «Black and Blue», «But Beautiful», «After You´ve Gone» og «Black Coffee». Det mer enn antyder hvor vi befinner oss i det musikalske landskapet og Tømta er en stilsikker formidler med jazzen fra 30- og 40-tallet solid innabords.

Det Low-Fly Quintet, med si ganske så originale besetning, serverer oss er noe uvanlig i den norske jazzfloraen. Geirr Lystrup har skrevet et flott dikt til og om Tømta i omslagsheftet og varmen han beskriver henne med, greier hun absolutt å formidle sammen med både melankoli og lyse og mørke stemninger. Det var på høy tid, men nå kan endelig Hamar forbindes med noe annet enn et stupetårn!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Low-Fly Quintet

Stop for a While

Losen Records/MusikkLosen

De forrige møtene med den amerikanske tangentisten Jamie Saft har vært med enten våre egne Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i Starlite Motel eller med Iggy Pop, Steve Swallow og Bobby Previte. Nå treffer vi han i en helt ny, men like spennende setting.

Jamie Saft har et talent som pianist på størrelse med skjeggets lengde.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Jamie Saft (46) har vært og er en svært så ettertrakta tangentist i amerikansk og internasjonal jazz. Han har utgitt ca 25 skiver under eget navn og mange flere som sidemann. «Solo a Genova», innspilt live i Teatro Carlo Felice i Genova, Italia den 3. mars i fjor, er likevel Safts aller første soloalbum og du verden for en beskjed han gir oss.

Saft, som er mest kjent som en stor og nyskapende modernist, har heller aldri lagt skjul på sin hengivenhet overfor Bob Dylan og hans tonespråk og her kommer to Dylan-låter, dandert på et helt personlig vis: «Po´Boy» og «Restless Farewell». Det er ikke bare Dylan Saft har vokst opp med og her gir han oss herlige versjoner av mer eller mindre legendariske låter skrevet av Curtis Mayfield, John Coltranes «Naima», ZZ Top, Stevie Wonder, Joni Mitchell, Charles Ives samt Miles Davis og Bill Evans´ «Blue in Green».

Som man vil skjønne så har Saft henta inspirasjon fra en rekke svært så forskjellige kilder og han setter hele tida sitt eget umiskjennelige bumerke på tolkningene. Alt er gjort svært så melodisk og i full respekt for utgangspunktene og Jamie Saft forteller oss enkelt og greit at han er, i tillegg til alt annet, også en solopianist på aller øverste hylle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft

Solo a Genova

RareNoise Records/MusikkLosen

Bjøro Håland er en institusjon i norsk musikkliv – intet mindre. Han har stått på scena i 50 år og markerer det med både ny skive og lang turné.

Bjøro Håland – ingen over, ingen ved siden.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det kommer nok som en aldri så liten overraskelse for de fleste at jeg skriver om Bjøro Håland. Countrymusikk er nok ikke det som ligger mitt hjerte nærmest, men som så ofte før så støtter jeg meg på Duke Ellingtons postulat: det finnes kun to typer musikk, god og dårlig. 74 år unge Bjøro Håland med 23 album og over 4 millioner solgte hører hjemme i den første kategorien.

Når han her i forbindelse med 50 års jubileet har alliert seg med et kremlag som jeg har en mistanke om at produsent Bjørn Ole Rasch har hatt mer enn en finger med i spillet for å sette sammen, så har «Tracks» blitt nesten som en ønskekonsert. Med gitaristene GT Ugland og Rolf Kristensen, pianisten Frode Mangen, munnspilleren Charlie Blackwater, bassisten Per Elias Drabløs og trommeslageren Per Hillestad – storheter innen en rekke sjangre – pluss et herlig knippe korister, flyter Hålands varme baryton som fløte over det hele med en ekthet og inderlighet som bare en sanger med et stort hjerte for denne musikken og dette uttrykket kan formidle.

Håland gir oss et dusin låter som har betydd mye for han opp gjennom åra som «Wichita Lineman», «Green Green Grass of Home», «Rosa Rio», Kris Kristoffersons «Why Me Lord» og Mark Knopflers «Are We in Trouble Now» og det er absolutt ingen tvil om at dette er et visittkort fra en veteran som fortsatt har det – it som det heter på hans andre morsmål.

Det er bare å gratulere Håland med de 50 første på scena og ønske hjertelig til lykke med mange, mange flere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bjøro Håland

Tracks

Grappa/Musikkoperatørene

Noen mener kanskje Jan Johansson bør ha enerett på akkurat jazz på svenska-begrepet. Slik er det vel ikke og Bo Sundström, han fra Bo Kaspers Orkester dere vet, gjør så absolutt ikke skam på dette legendariske begrepet. Dessuten kan han definitivt regnes som en etterkommer av Johansson.

Bo Sundström har kommet enda nærmere jazzen enn sammen med Bo Kaspers Orkester.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bo Sundström (56), sjefen og frontfiguren i Bo Kaspers Orkester, er forundra over at han er i live. Ikke helt bokstavelig da, men han sier sjøl at han ikke fatter at han overlevde sine første 50 år her på Tellus. Årsak: han hadde ikke hørt en eneste tone av John Coltranes klassiske skive «Ballads» innspilt i 1963. Noe forteller meg at Sundström har hørt mye på den siden den gang – veeeeldig mye. Det er det forresten usedvanlig mange gode grunner til.

Den åpenbaringen førte til at Sundström, som jo har fortalt oss om klare jazzrøtter i Bo Kaspers også, begynte å fordype seg grundig i jazzens standardskatt med røtter i 50- og 60-tallet. Han skjønte raskt at det var mulig og vel så det å synge disse tekstene på svensk – de måtte måtte bare gjendiktes først!

Som tenkt, så gjort og Sundström har skrevet nydelige oversettelser eller kanskje bedre gjendiktninger av fantastiske låter som «I Love You», «The Way You Look Tonight», «Once Upon a Summertime», «My Foolish Heart» som har blitt til tittellåta «Mitt dumma jag», «Darn That Dream», «You Don´t Know What Love Is» og «I Can´t Give You Anything But Love». Dessuten har han tatt med en annen favoritt også, Tom Waits, og oversatt hans «All the World Is Green». På toppen av kransekaka finner vi to klassikere som allerede var oversatt på best mulig vis til svensk: Beppe Wolgers «Monicas vals» som Monica Zetterlund udødeliggjorde sammen med Bill Evans pluss Lisa Nilssons nydelige tekst til Lars Gullins «Danny´s Dream». For et knippe!!!!

Når så Sundström har alliert seg med Jonas Kullhammar som produsent, inntatt legendariske Atlantis Studio i Stockholm, fått med seg kompisene Jonne Bentlöv på trompet, Björn Jansson på saksofon og klarinett og Robert Östlund på gitar fra Bo Kaspers samt et så stilriktig komp som vel tenkelig med Ulf «Morfar» Engström på bass, Daniel Fredriksson på trommer og Vladan Wirant på piano, så kunne dette nesten ikke gå gæernt. Det har det da heller ikke gjort.

Bo Sundström har med sin ekte og personlige stemme og uttrykk og sin voldsomme respekt for dette stoffet, gjort ti strålende versjoner av en viktig del av standardskatten. Jazz på svenska har fått et nytt kapittel og du verden så glad vi skal være for at Bo Sundström overlevde Coltranes «Ballads».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bo Sundström

Mitt dumma jag

Columbia/Mr RADAR/Sony Music

Når man kommer fra det samme strøket som Alf Prøysen, så har man både mye å slekte på og strekke seg etter. Hvis man vil fortelle historier vel å merke. Det både vil og kan Frida Ånnevik – på et vis som ville gjort n´Alf stolt.

Frida Ånnevik er intet mindre enn en unik historieforteller.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Frida Ånnevik (33) har vært med oss i snart ti år nå. Fra hun ga oss sitt første visittkort i 2010 har det vært åpenbart at hun har vært i besittelse av et historiefortellertalent av uhyre sjelden kvalitet. Når hun samtidig skriver låter av samme klasse og har ei stemme som løfter budskapet så vakkert og personlig fram som det hun gjør, så blei det tidlig klart at Frida Ånnevik skulle bli værende en viktig budbringer i lang, lang tid.

I 2016 ga hun oss «Her bor» som blei fulgt av «Flyge fra» bare et år etterpå. For et par dager siden blei det klart at Ånnevik blei tildelt Spellemannpris for tredje gang for den seineste – «Her bor» fikk samme utmerkelse året før. I forlengelsen av debatten og reaksjonene som har kommet etter at Astrid S blei tildelt Årets Spellemann-pris, har det såvidt jeg har fått med meg vært enstemmighet rundt Ånneviks tildeling – her er det ikke mye tvil om at det er kvalitet som blir satt pris på.

De to skivene blei spilt inn samtidig. Underveis skjønte Ånnevik at det faktisk var to skiver hun var i ferd med å begå. De blei altså utgitt med et års mellomrom og for oss som har litt tungt for det, kom den heldigvis som dobbeltalbum også.

Ånnevik er som sagt en historieforteller av rang. Tematisk handler «Her bor» om å høre til, mens «Flyge fra» i stor grad dreier seg om å føle seg annerledes eller utafor. Begge deler makter Ånnevik å sette fantastisk flotte ord på – ord som får meg til å lytte, til å sitte ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av den minste nyanse – de er det nemlig mange av.

Når hun så har med seg et superlag med Kåre Chr. Vestrheim i produsentstolen samt et band bestående av Pål Hausken på trommer og perkusjon, Andreas Løwe på tangenter, Jo Berger Myhre på basser og Haldor Røyne på gitarer, som tilsammen skaper landskap i et vise/pop-landskap med enkelte jazzovertoner – hun avslutter faktisk festen med sin egen oversettelse av jazzklassikeren «You Must Believe in Spring» – «Du må tru på vår» -, så er denne doble dosen med Ånnevik-poesi av typen som går inn i klassikerkategorien for der å bli værende.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Frida Ånnevik

Her bor – Flyge fra

Grappa/Musikkoperatørene

De aller færreste her hjemme har nok hørt om den finske trioen 3TM. Gir du deg sjøl en sjanse, kan jeg love deg noe ganske så unikt og spennende.

3TM ser ut som vanlig trio, men har noe helt eget å by på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er bare å rekke hånda i været hvis du har bra oversikt over 3TM leda av trommeslageren Teppo Mäkynen og med tenorsaksofonisten Jussi Kannaste og bassisten Antti Lötjönen som likeverdige partnere. Ingen av mine hender gikk i alle fall i været. Kannaste og Lötjönen har jeg hatt gledet av å møte i noen band de seineste åra, men både når det gjelder 3TM og Mäkynen så er det aller første gang.

Det sier nok noe om at vi kan og vet for lite om det som skjer i finsk jazz – dette er nemlig noen av de aller mest spennende, unge finske jazzmusikerne og de har så absolutt mye originalt å bringe til torgs.

Her har denne trioen skapt seg sitt eget lille univers relativt langt unna en tradisjonell jazztrio. For det første finnes det ikke noe akkordinstrument her og for det andre har Mäkynen inkorporert samples og lyder som mer enn krydder til det totale lydlandskapet. Det har altså ført oss til et sted mellom akustisk jazz og ganske så abstrakt elektronika der etablerte skillelinjer når det gjelder sjangre blir viska bort på et spennende vis.

Mäkynen, Kannaste og Lötjönen har mye å melde hver for seg, men i mine ører er det det kollektive uttrykket som er det mest spennende og originale med «Form». Som om ikke det er nok så viser også Teppo Mäkynen seg fram som en framifrå kunstfotograf og cd-en blir fulgt av et hefte med ti av hans fotografier. Spennende – det også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

3TM

Form

We Jazz Records/[email protected]

Duoen Yügen, bestående av Marthe Lea og Håkon Aase, har fått reisefølge av Mats Eilertsen. De gir oss noe helt spesielt.

Yügen og Mats Eilertsen inviterer oss med på en herlig ekskursjon.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Saksofonisten, og her også vokalisten, gitaristen og perkusjonisten, Marthe Lea, og fiolinisten, og her også harmoniumisten, kanteleisten og perkusjonisten, Håkon Aase, har, til tross for at de bare er godt og vel 25 år, markert seg kraftig i norsk jazzliv allerede. Vi har blant annet støtt på dem sammen med storheter som Thomas Strønen, Mathias Eick, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Ole Morten Vågan og Jarle Vespestad, men de to, som møtte hverandre på Norges Musikkhøgskole, har her skapt et eget lite univers med røtter mange steder.

Lea fra Stavanger og Aase fra Seljord i Telemark har søkt og funnet i så forskjellige kilder som folkemusikk fra India og Tibet, afrikanske toneganger, europeisk kunstmusikk – Ligeti og jazz/impro. Dette har de skrudd sammen til noe som låter helt unikt må vite og når de så har invitert med seg Mats Eilertsen som en ekstra stemme, så blir dette et møte ulikt alt annet som har vederfaret sinnet.

Marthe Lea og Håkon Aase er to representanter for den oppvoksende slekt som benytter enhver anledning til å vise at de har noe spesielt å fare med og at de nekter å gå opptråkkede stier. Dette er vakker, original, kontemplativ musikk egna for ettertanke og sjelefred. Jeg synes det er vanskelig å kreve så mye mer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så raskt som mulig.

Yügen

Yügen

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Svært få musikanter har imponert meg mer både som musikant og som menneske enn Tom Harrell.

Det låter fantastisk vakkert av Tom Harrells flygelhorn – og trompet.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Tom Harrell (71) har gitt ut 32 skiver under eget navn siden 1976. I tillegg har han bidratt på en rekke utgivelser som sidemann med blant andre Bill Evans, Charlie Haden og Lee Konitz. Dessuten har han leda en rekke band – fra kvartett til storband – opp gjennom karriera si. Han har også turnert en hel del verden rundt de seineste fire tiåra. Alt dette har han gjort med en tung schizofrenidiagnose som har ført til tung medisinering.

Sjukdommen og medisineringa har prega Harrell på det viset at han har en subbende gange og når han ikke spiller, men er på scena, så står han rett opp og ned uten noen tydelige emosjoner eller bevegelser. Når han spiller derimot er han voldsomt tilstede og leverer et trompet/flygelhornspill som er så vakkert, utadvendt og personlig at man ikke skulle tro det var den samme personen det dreide seg om.

De seineste åra og på de seineste utgivelsene har Harrell i stor grad jobba sammen med med minst en blåser til, men nå ønska å uttrykke seg seg aleine med sin trompet/flygelhorn – som han har multitracka ved flere anledninger her.

Repertoaret er en blanding av gammelt og nytt, men alt skrevet av Harrell og tilpassa kvartettformatet. Det er uten unntak varm, melodisk, utadvendt og positiv akustisk jazz, med litt elpiano, med røtter i bopmusikk. Harrell får den beste assistansen tenkelig fra Adam Cruz på trommer, Danny Grissett på piano og Ugonna Okegwo på bass – alle har jobba med Harrell i en årrekke – til å befeste sin posisjon som en av nåtidens aller beste trompetere, komponister og bandledere innen denne sjangeren.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tom Harrell

Moving Picture

HighNote Records/MusikkLosen