Melody Gardot er både uamerikansk og amerikansk på samme tid. Det viktigste er at hun har noe å melde – og det har hun.

Melody Gardot er det nok en gang interessant å tilbringe kvalitetstid sammen med.

Melody Gardot har vært med på mye og opplevd mye til tross for at hun fortsatt bare er 30 år ung. Hun var utsatt for en alvorlig bilulykke som 19-åring, noe som har preget og fortsatt preger henne. Mens hun var i rekonvalesens skrev hun musikken som hun debuterte med i 2006 og som førte til et brakgjennombrudd da den blei relansert på Verve to år seinere. Verden hadde fått ei ny stemme i ei gate gått opp av blant andre Norah Jones og Madeleine Peyroux. Til tross for de fysiske plagene etter ulykka, hun må alltid bruke mørke briller og stokk, har Gardot vært usedvanlig produktiv og kvalitetssikker. Med “Currency of Man” tar hun nok et steg.

I perioder har Gardot bodd i Los Angeles og tekstene her er henta fra møter og opplevelser hun har hatt med mennesker på skyggesida både der og andre steder. Gardot er et sosialt bevisst vesen som løfter fram temaer som rasisme og annen sosial urettferdighet på et ekte vis.

Musikalsk har Gardot denne gangen bevegd seg et stykke i retning soul, funk, pop og rock, men uten å ta avstand fra sin lett jazza bakgrunn. Eliten av vestkystmusikanter som Vinnie Colaiuta, Dean Parks og Larry Goldings, samt heftige blåsere, gjør dette til et tøft og annerledes uttrykk som kler tekstene godt. Det skal garantert produsent Larry Klein, eks Joni Mitchell på alle slags vis, og som også har produsert Thomas Dybdahl, ha all mulig slags ære for.

Melody Gardot er en artist og ikke minst et menneske i stadig utvikling. Innpakninga er nok ganske så amerikansk, men jeg tror på henne på et vis jeg ikke alltid gjør med artister fra den sida av fjorden. Ekte vare med andre ord.

Melody Gardot

Currency of Man

Decca/Universal