hits

Tøft fra øst

Kjenner du ikke til de finske musikantene Max Zenger, Joonas Leppänen, Tomi Nikku og Teemu Åkerblom? Ingen grunn til å fortvile - her kommer det nemlig en mulighet til å gjøre noe med det.

Maxxxtet i aksjon med et oppmerksomt publikum.

Av en eller annen grunn har vi altfor lite kontakt med det som skjer i finsk jazz her hjemme. Danske og svenske utgivelser, band og musikanter har vi større oversikt over, men kvaliteten på det som dumper ned fra de tusen sjøers land fra tid til annen, borger for at vi bør låne både ett og to ører til det som kommer derfra.

For ei lita stund siden kom det en konvolutt med tre utgivelser fra Finland. Pianisten Olli Ahvenlahti har jeg allerede omtalt - nå står kvartetten Maxxxtet for tur. Sjefen for bandet er altsaksofonisten og bassklarinettisten Max Zenger, som har skrevet alle låtene og som sjølsagt «står» bak navnet på bandet. Med seg har han trommeslageren Joonas Leppänen, trompeteren og flygelhornisten Tomi Nikku og bassisten Teemu Åkerblom. De tre sistnevnte har jeg truffet på i andre sammenhenger, men dette er mitt første møte med Zenger.

Dette er relativt unge herrer med blikket opp og frem og med denne kvartetten uten akkordinstrument involvert, så er det fritt fram et musikalsk budskap som henter mye inspirasjon fra cooljazzens skattkammer. Det serveres varm, melodisk musikk stort sett i medium tempo og interaksjonen mellom Zenger og Nikku i deres kollektive utflukter er av meget høy klasse. Fundamentet som Leppänen og Åkerblom serverer er det heller ikke noe som helst å sette fingeren på.

Coolmusikkens yppersteprester som Chet Baker, Lee Konitz, Warne Marsh og Lennie Tristano skapte dette uttrykket med lange, logiske og spennende linjer på slutten av 40- og begynnelsen av 50-tallet. Slik Maxxxtet videreforedler det, så forteller de oss at det er et tidløst tonespråk. «Chapter 2», det deles ikke ut premie for å tippe hva bandets debutskive heter, med Maxxxtet er nok en bekreftelse på at nivået på finsk jazz er høyt uansett hva slags målbånd man benytter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maxxxtet

Chapter 2

Eclipse Music/maxzenger.com

Den nye vinen

Pianisten, komponisten og bandlederen Kjetil André Mulelid er en flott representant for den nye generasjonen jazzmusikere. Her møter vi han i to utgaver - helt forskjellige, men like spennende.

Kjetil André Mulelid og Emilie Vasseljen Storaas - Kjemilie - en hudløs og inderlig duo.

Med bakgrunn i debut-cd-en «Hverdagene», som kom ut i 2016, så er det overhodet ikke overraskende at duoen Kjemilie med Kjetil André Mulelid på piano og som komponist og Emilie Vasseljen Storaas på vokal og som tekstforfatter har noe veldig spesielt å fare med. De to traff hverandre mens de studerte på jazzlinja i Trondheim - en utdanningsinstitusjon der bare de aller mest talentfulle kommer inn.

Det er altså en kjemi og empati mellom de to som er sjelden. De er begge langt framskredne lyttere og Vasseljen Storaas, jo da hun er datter av pianogiganten Vigleik Storaas, sine tekster som hun framfører på klingende trøndersk og som handler om blant annet rotløshet og det å føle seg fanget, det å søke etter det som kan sette en fri og dermed også kjenne at man vokser - livet der altså, blir fulgt, forsterka og inderliggjort av Mulelids melodier og vakre klangbehandling. Det skader heller på ingen måte at den fremadstormende og uttrykksfulle fiolinisten Håkon Aase er med og fargelegger over halvparten av låtene.

Dette er duojazz så hudløs og nær som vel tenkelig - vakkert og sterkt.

Kjetil Mulelid Trio med sjefen i sentrum, flankert av Andreas Skår Winther og Bjørn Marius Hegge.

Mulelid, som opprinnelig kommer fra den samme bygda som Tord Gustavsen, Hurdal, er nå bosatt i København. Det hindrer han på ingen måte i å samarbeide med sine «gamle» norske venner både titt og ofte. Det har blant annet ført til unnfangelsen av hans egen trio bestående av Bjørn Marius Hegge på bass og Andreas Skår Winther på trommer.

Trioen har akkurat kommet med sin debut-cd på velrennomerte Rune Grammofon der de følger i fotspora til In the Country og Espen Eriksen Trio. Det mer enn indikerer at Rune-sjef Rune Kristoffersen legger lista høyt og Kjetil Mulelid Trio, mellomnavnet er droppa muligens av internasjonale markedsføringshensyn, er langt unna å rive - veldig langt.

Alle musikantene involvert på disse to innspillingene er under 30 år, men viser tross det en modenhet og originalitet som er imponerende. Også her har Mulelid skrevet all musikken, bortsett fra en fri improvisasjon, og her hentes det hemningsløst fra salmer til frijazz og hele tida med en melodisk, nordisk tone over det hele med masse luft og frihet.

Den empatiske grunntonen vi fant hos Kjemilie, har Mulelid & Co på alle slags vis greid å videreføre til trioen sjøl om det sjølsagt låter helt annerledes. En ny trio med stort potensial er unnfanga og skal bli veldig spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kjemilie

Bakkekontakt

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Kjetil Mulelid Trio

Not Nearly Enough to Buy a House

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den største

I fjor kom dokumentaren «Chasing Trane» - 50 år etter at John Coltrane la ned hornet for godt. Den har jeg ikke fått sett, men nå er i alle fall musikken til filmen her - den holder lenge den!

John Coltrane - en av jazzens aller største.

Da John Coltrane la ned horna for godt den 17. juli 1967, bare 40 år gammel, stilna en av de sterkeste, vakreste og flotteste stemmene i jazzen - i all musikk spør du meg. Fra midten av 50-tallet og til det hele tok en brå slutt på grunn av leverkreft, ga Coltrane oss noe som har vært, er og kommer til å forbli stort. Han er en av dem som har vært stilskapere og som har betydd enormt mye for sine samtidige, både musikanter og publikummere over hele kloden, og slik er det fortsatt den dag i dag og slik vil det fortsette å være for all fremtid.

Coltrane ga gjennom sine mange inderlige og personlige måter å utvikle jazzen på, verden et nytt syn på så mangt. Hans alvor, hans styrke, hans voldsomme kraft og hans vidunderlige tone gjorde noe med alle som kom i hans nærhet og som fikk anledning til å «møte» han på andre vis seinere. John Coltrane er er enkelt og greit en kraft man ikke går uberørt videre fra.

Filmskaperen John Scheinfeld har laga dokumentaren «Chasing Trane» og Coltrane-viteren Ashley Khan har skrevet coverteksten her. De elleve låtene som er med i dokumentaren og som finnes på denne cd-en, er henta fra perioden 1957-1963 - i manges ører Coltranes beste periode. Ingenting er nytt, men noe er sjeldent og det er en blanding av studio- og liveinnspillinger.

For meg er det høytid hver gang hver gang Coltrane kommer med sitt budskap og disse versjonene av blant annet «A Love Supreme», «Giant Steps», «My Favorite Things», «My One and Only Love» med vokalisten Johnny Hartman og en godt og vel 16 minutter lang versjon av «Chasin´the Trane» fra Village Vanguard med kun Jimmy Garrison og Elvin Jones, er så avgjort også det. Uten unntak er alt dette håndplukka materialet fantastisk, historisk og stilskapende. Nå gleder jeg meg til å få se dokumentaren også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

John Coltrane

Chasing Trane - The John Coltrane Documentary

Impulse!/Universal

Går seg ikke bort

Erling Kagge har hatt god tid til å tenke gode tanker. Og nok en gang greier han både å formidle og å dele dem.

Erling Kagge tar ett skritt både av og om gangen. Ingen dum tanke det!

Om Erling Kagge har hatt god tid? Det er jeg vel egentlig litt i tvil om, men han har i alle fall benytta tida si godt. I fjor ga han oss sine tanker om stillhet i boka «Stillhet i støyens tid» og nå følger han opp med sine erfaringer rundt det å gå - både kort og langt.

Det er vel kjent at Kagge har gått langt - svært langt - og det har ført til «utflukter» til både det ene og det andre polet, ehhh jeg mener polen. Sjøl om Kagge er et utprega sosialt vesen og trives i andres selskap, så har han også et et stort og tydelig behov for ensomhet.

I sin «ensomhet» setter Kagge stor pris på å gå, det være seg korte turer til og fra kontoret, en tur i marka eller de laaaaange turene til Nord- og Sørpolen. Disse forskjellige måtene å gå på har generert mange og gode tanker og her ligger essensen i denne inspirerende, lille boka også.

Kagge, som hadde et nært og lærerikt forhold til filosofen Arne Næss, deler tanker om mangt og mye underveis her. Går vi fra eller går vi til? Hvilke muligheter åpner seg når man benytter seg av de to undersåttene de fleste er utstyrt med?

Kagge henter også eksempler fra andre som har gått eller skrevet om det å gå. Det har utvilsomt vært en kilde til gode tanker og løsninger på problemer gjennom årtusener. Kan noen oversette denne boka til engelsk og gi den til Trump? Nei, han leser ikke bøker uansett, men mange vil helt sikkert ha glede av den også langt utenfor Harald og Sonjas grenser.

Gåing og stillhet henger sammen, skriver Kagge. Stillhet er abstrakt, gåing er konkret. Så sant, så sant. Livet varer lenger når du går - å gå forlenger øyeblikkene. Det at gåing er tregt, i motsetning til alt annet som foregår i høyt tempo, gjør at det å gå er noe av det mest radikale man kan foreta seg.

Jeg er sjøl en gåer og finner mye inspirasjon i Kagges tanker. Det kan alle andre gåere, og andre som har tenkt å bli det, også gjøre.

Erling Kagge

Å gå - ett skritt av gangen

Kagge Forlag

Det er i Skien det skjer

Etter at kongeriket har fått Trondheim Jazzorkester, Bergen Big Band og Ensemble Denada, så var det sjølsagt på sin plass at østlandsområdet også fikk sitt store jazzensemble. Scheen Jazzorkester har på kort tid etablert seg i det ypperste sjiktet og her følger nok et bevis på det.

Scheen Jazzorkester med ei strålende startoppstilling.

Foto: Stian Herdal

Det er åtte år siden det som som i dag er Scheen Jazzorkester så og/eller hørte sin spede begynnelse. Bakgrunnen var at man ønsket et tilbud til profesjonelle eller semiprofesjonelle jazzmusikere i Grenlandsområdet - både når det gjaldt utøvende musikanter og slik at det kunne finnes et «sted» for komponister å få presentert musikken sin.

I løpet av disse årene har bandet vokst, ikke når det gjelder antall musikanter, men når det handler om ambisjoner og profesjonalitet, og per i dag er Scheen Jazzorkester et bortimot fulltids og profesjonelt band hvis jeg har skjønt det riktig. Slik låter det i alle fall!

I stor grad har bandets egne medlemmer og andre fra Grenlandsområdet, som Eyolf Dale, skrevet original musikk for ensemblet som her består av André Kassen, Børge-Are Halvorsen, Jon Øystein Rosland på saksofoner og fløyte, Line Bjørnør Rosland på bassklarinett, Finn Arne Dahl Hanssen og Thomas Johansson på trompeter, Benedikte Follegg Hol, Magne Rutle og Åsgeir Grong på tromboner og et «komp» bestående av Rune Klakegg på piano, synth og trekkspill, Jan Olav Renvåg på bass og Audun Kleive på trommer. Det betyr et band befolka av etablerte og langt framskredne musikanter og unge, fremadstormende instrumentalister med stort potensiale. Til sammen framstår Scheen Jazzorkester her som et stort ensemble som allerede nå befinner seg helt der oppe i internasjonal toppklasse - sånn er det med den saken.

Mye av æren skal gå til tenorsaksofonist Jon Øystein Rosland som har skrevet og arrangert musikken på «Tamanoar» - navnet på en schwær maurspiser for de som lurte. Dette er langt fra tradisjonell storbandmusikk og så er heller ikke Scheen Jazzorkester noe storband - det er et stort band. Det virker som Rosland har, som Duke Ellington, hatt akkurat disse musikanten i bakhodet da han skrev musikken og med solister som Børge-Are Halvorsen, Thomas Johansson - ikke Johansen som det står i coverteksten -, André Kassen, Rune Klakegg og ikke minst Audun Kleive på plass, så er jo det et privilegium.

Dette er spennende musikk både melodisk, harmonisk og rytmisk og Rosland har greid å sette sitt bumerke på det hele og det har på alle slags vis Scheen Jazzorkester makta også. Det er annerledes, utfordrende, men samtidig tilgjengelig musikk for stort band og både Scheen Jazzorkester og Jon Øystein Rosland har tatt store steg i retning seg sjøl og ingen andre. Tøft!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Scheen Jazzorkester & Jon Øystein Rosland

Tamanoar

Losen Records/MusikkLosen