hits

Allsidig og original

Komponisten og pianisten Helge Iberg har noe ganske så spesielt å fare med - uansett sjanger.

Helge Iberg har ei spesiell stemme både som pianist og ikke minst komponist.

Helge Iberg (64) har gjennom hele si karriere vist oss unike innfallsvinkler til det meste. På grunn av helseproblemer har han dessverre vært borte fra rampelyset i perioder, men nå er han heldigvis tilbake og det med to helt forskjellige, men på hvert sitt vis like fascinerende visittkort.

De ivrigste blant oss har fått med seg Helge Ibergs samarbeid med så forskjellige artister som Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Elin Rosseland, Anne-Lise Berntsen, Per Vollestad og Odd Børretzen opp gjennom åra. Likevel har han fått alt for like oppmerksomhet og årsakene kan helt sikkert være mange.

Noe av grunnen kan nok skyldes at Iberg på grunn av sjukdom har vært forhindra fra å spille offentlig i lange perioder. En annen årsak er helt sikkert at Iberg har vært en kompromissløs musikant og komponist som aldri har lefla med kommersen. Han har nemlig vært bånn ærlig mot seg sjøl og sine idealer. Det er han heldigvis fortsatt.

Sammen med et kremlag bestående av Mats Eilertsen på bass, Bendik Hofseth på saksofoner og vokal, Elin Rosseland på vokal og Paolo Vinaccia på trommer og perkusjon, forteller jazzmusikeren Iberg oss at han så langt i fra har sagt sitt siste. Som på soloskiva "Standards and Vanguards" fra 2009 fortsetter Iberg her å "omskape" og benytte kjente standardlåter til noe helt eget. Han har på ingen måte satt seg fore å tolke standardskatten i tradisjonell forstand - han bruker den til en utskytingsramp for helt unike ekskursjoner. Hans medsamemnsvorne her har noe så alvorlig skjønt hans intensjoner og bidrar til å gjøre disse utfluktene til noe helt spesielt. Annerledes, spennende og veldig i den ånden vi har opplevd Helge Iberg før om åra.

Som ikke det var nok, så har altså Iberg også gitt oss "Life Music" som er et herlig bevis på hvilken komponistkapasitet han er også udi den klassiske/samtidsmusikalske verdenen. Noe av musikken er spilt allerede i 2007 - musikk for solofiolin og kammerorkester - med Atle Sponberg som solist med Det Norske Kammerorkester som medspillere.

Hovedverket er fra 2016 og er skrevet for Hans Christian Bræin på klarinett, Geir Inge Lotsberg på fiolin, Øystein Birkeland på cello, Ingfrid Breie Nyhus på piano og Johanne Byhring på marimba.

Jeg bryter raskt sammen og tilstår at det ikke er i denne verdenen jeg har mine sterkeste referanserammer, men uansett lar jeg meg fascinere av uttrykket og spenningen i musikken. Det er en type dynamikk i det Iberg vil formidle som gjør at man blir sittende helt ytterst på stolkanten for ikke å gå glipp av noe som helst.

Helge Iberg har nok en gang fortalt oss at han er svært spennende musikant og komponist - i de fleste grenseland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Helge Iberg´s Jazz-Kammer

A Musical Offering

Odin Records/Musikkoperatørene

Helge Iberg

Life Music

Pro Musica/Musikkoperatørene

Drømmelandet

Den danske pianisten Thomas Clausen og den brasilianske fløytisten og saksofonisten Carlos Malta har funnet sitt musikalske drømmeland.

Carlos Malta og Thomas Clausen har mye å snakke om.

Det er ingen bombe akkurat at musikk er et grenseløst språk. Møtet mellom Clausen og Malta er likevel en herlig bekreftelse på at det stemmer.

Det kommer heller ikke som noen stor overraskelse at den 68 år unge Clausen, som har jobba mye med giganter som Niels-Henning Ørsted Pedersen, Palle Mikkelborg og Gary Burton søker mot brasilianske musikere og musikken som har kommet ut av landet deres. Helt siden midten av 90-tallet har nemlig Clausen i stadig nye settinger jobba med musikere fra Brasil.

For to år siden "fant" Clausen og den eminente fløytisten og saksofonisten Carlos Malta hverandre. De jobba en hel del som duo og i fjor gikk de i studio for å lage "Dreamland" med komposisjoner av begge to pluss en herlig versjon av sjølveste "Tiger Rag".

Mye er fortsatt på duo, men på henholdsvis fem og fire av de tolv låtene er også den brasilianske bassisten Romulo Duarte og den svenske trommeslageren Niclas Campagnol invitert inn i varmen.

Clausen og Malta - hvilken enorm fløytist han er - kler hverandre bortimot perfekt. De to bringer elementer fra sine to kulturer til bords og dette har blitt et herlig møte der jazz møter samba og med impulser fra blant annet klassisk musikk, har dette blitt et kammermusikalsk møte av ypperste kvalitet.

Campagnol og Duarte tilfører masse groove og trøkk på de spora der de bidrar og sørger for at "Dreamland" har blitt et herlig musikalsk måltid med masse ingredienser og mye fint krydder.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Carlos Malta - Thomas Clausen

Dreamland

Stunt Records/MusikkLosen

Vakkert om slutten

Vokalisten, tekstforfatteren og låtskriveren Thea K. Eriksen har gjort seg fine og sterke tanker om døden.

Thea K. Eriksen gjør det vanskelige på et fint og vakkert vis.

Døden er et tema de aller fleste av oss skyver så langt fra oss som vel tenkelig. Thea K. Eriksen (40) fra Lillehammer tør der andre tier og setter ekte og inderlige ord på døden. Når hun så formidler det på et varmt og personlig vis med fine låter til, så har det blitt et flott visittkort fra ei ny stemme for meg.

Jeg har aldri verken hørt om eller hørt Thea K. Eriksen tidligere. Dette er derfor nok et eksempel på at rundt omkring i kongeriket så finnes det mange skjulte skatter.

Eriksen har åpenbart et kristent utganpunkt og har blant annet jobba som kateket. Det er muligens derfor hennes engasjement og kunnskap om dette ofte bortgjemte og tabubelagte temaet er så stort og ekte.

Hun har skrevet alt av tekster og melodier og framfører dem med ei vakker nordlandsdialekt som heldigvis er plassert langt fremme i lydbildet. Det gjør ingenting når man har noe å melde. Hele veien befinner vi oss i et melodiøst og lettfattelig visepoplandskap med enkelte jazzovertoner - et landskap som kler både Eriksen, tekstene og tematikken på et ypperlig vis.

Eriksen, helt sikkert med god hjelp av tangentist, arrangør og produsent Morten Reppesgård, har makta å kle dette budskapet i et ganske så lyst og ikke minst åpent og varmt landskap. Mats Eilertsens varme basstone, Øyvind Ekse på gitar, Geir Åge Johnsen på trommer og Kristin Sevaldsen på saksofon og kor sørger for utmerka reisefølge hele veien.

Thea K. Eriksen formidler noe viktig og mye til ettertanke med sitt requiem. Velkommen skal hun og musikken hennes være.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Thea K. Eriksen

Himmelfestivalen - Et requiem

Hysj Records/thea.k.eriksen@gmail.com

Tøft og tungt

Bak Hypersomniac skjuler en italiensk vokalist og låtskriver og et norsk superlag seg. Det blei saker det!

Hypersomniac - et prosjekt med et superlag med noen av våre beste menn uansett sjanger.

Når fedrelandet sender ut trommeslager Torstein Lofthus, trompeter Nils Petter Molvær, tangentist Ståle Storløkken og gitarist Eivind Aarset, er det ikke så mye som tyder på at ting kan gå gæernt. Det gjorde det ikke heller ikke. Sammen med den australske elbassisten Colin Edwin (Porcupine Tree) og sjefen for det hele, den italienske vokalisten og låstkriveren Lorenzo Esposito Fornasari - LEF - skapte de et univers i den legendariske kjelleren i Munkedamsveien som nå heter Røverstaden, men som før het Club 7 og Sardine´s, som vil bli huska ei god stund.

Det kom egentlig ikke som noen bombe at LEFs prosjekt "Hypersomniac", egentlig et multimediaprosjekt, skulle være så bra. Jeg har nemlig hørt og skrevet om skiva som blei sluppet rundt nyttår. Der spilte Bill Laswell elbass og Kenneth Kapstad trommer, men "erstatterne" senka ikke nivået akkurat.

LEF er en meget bra vokalist som har skapt ei fortelling om et framtidssamfunn der tankekontroll er et tenkt scenario - et musikalsk 1984 på et vis. Den musikalske innpakninga henter like mye fra beintøff rock som fra improvisert musikk/jazz, men det er likevel en helhet over det hele som gjør "Hypersomniac" som til noe helt spesielt.

Og når Molvær og Aarset møtes så oppstår det som alltid magi. De to har en forståelse langt utenfor det som kan læres - de bare har det. For noen landskap de kan male sammen! Spesielt i de rolige, atmosfæriske passasjene er de så unike og mesterlige at de nok en gang satte spor for svært langt tid framover.

Når så The Mad Professor, aka Ståle Storløkken, glir så elegant og kreativt inn i dette universet, så blir det ekstra dimensjoner gang på gang. Og så Torstein Lofthus da! Karen fra Øystese er enkelt og greit en trommeslager i ultraklassen uansett hva slags setting han blir plassert i - han kan alt, han gjør alt og han gjør det med en tilstedeværelse som er sjelden. Colin Edwin spilte ei ganske så beskjeden, men likevel viktig rolle og LEF leda denne supergjengen på et flott vis.

Kjelleren i Munkedamsvien har mye å skrive på skrytelista si. "Hypersomniac" bør komme langt opp den lista.

Hypersomniac

Klubben i Røverstaden

Fredag 20. april 2018

Alle foto: Tor Hammerø

First we take Oslo....

Tyske Michael Wollny er en av den moderne jazzens mest spennende pianister. Her følger to glitrende eksempler på det.

Michael Wollny omgitt av Eric Schaefer og Christian Weber utgjør tilsammen en formidabel trio.

Michael Wollny Trio i samarbeid med blant andre Det Norske Blåseensemble under ledelse av Geir Lysne, gir oss «triojazz» med nogo attåt som er både spennende og annerledes.

Wollny (39) har helt siden årtusenskiftet fortalt de som har villet høre at han er en virtuos pianist i en rekke grenseland som kjenner få om noen grenser. I tillegg til å være en særdeles ettertrakta utøvende musikant, er Wollny også professor i Leipzig.

Trioformatet har åpenbart vært Wollnys foretrukne format gjennom det meste av hans karriere og med trommeslager Eric Schaefer og bassist Christian Weber har han funnet fram til to sjelsfrender som både vil den samme veien og som har blitt enige om hvordan den skal forseres.

Det som kanskje skulle bli en vanlig cd-utgivelse har blitt to og det av helt forståelige årsaker. "Oslo" har blitt til gjennom et samarbeid som har vart gjennom år med Det Norske Blåseensemble, bestående av 24 toppmusikanter med hjemmebane i Halden og i eksistens siden 1734. Vår store arrangør og bandleder for store ensembler mest i Tyskland, men også her hjemme, Geir Lysne, hadde ideen om denne fusjonen og Wollny skjønte raskt at et improviserende "band" som DNBE og trioen hadde mye å "snakke om".

DNBE bidrar på tre av de 13 spora og er med på å skape et musikalsk landskap som henter hemningsløst fra jazz, klassisk musikk og såkalt samtidsmusikk. Musikken er spilt inn hos maestro Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studio og det hele låter deretter. Det skjedde i løpet av tre septemberdager i fjor og deretter satte trioen kursen for Wartburg i hjemlandet.

Der gikk trioen på scena for en livekonsert med nesten helt nytt repertoar og med besøk av den framifrå franske sopransaksofonisten Emile Parisien på noen av låtene. Det forteller mye om allsidigheten og bredden til Wollny & Co. Vi snakker om en pianotrio i det aller øverste internasjonale sjiktet med masse dynamikk, empati og ikke minst personlighet i seg. Nå må det norske publikumet snart få ørene opp for Michael Wollny også - av en eller annen uforståelig grunn har det skjedd i altfor liten grunn så langt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Michael Wollny Trio

Oslo

ACT/Musikkoperatørene

Michael Wollny Trio

Wartburg

ACT/Musikkoperatørene