Ei stjerne har begynt å skinne

Ellen Andersson - det er bare å merke seg navnet med en eneste gang. I henne har nemlig søsterfolket fått ei ny potensiell vokalstjerne.

Ellen Andersson har det meste i seg til å bli en vokalist som vi kan glede oss over i mange tiår fremover.

Om ikke lenge deles de største utmerkelsene i svensk jazz ut - Jazzkatten 2017. Nominert i både klassen for beste nykommer og beste gruppe finner vi Ellen Andersson Quartet. Det sier en hel del om hvilken anseelse den 26 år unge Andersson från Linköping allerede nyter i det svenske jazzmiljøet og etter å ha hygga meg med hennes og deres debutalbum, så skjønner jeg absolutt begeistringa.

Det er interessant å merke seg forskjellen på norsk og svensk jazz - noe som Andersson faktisk er et godt eksempel på. Den oppvoksende slekt her på berget søker helt tydelig i mer originale og ofte eksperimentelle landskap, mens man i Sverige - og Danmark også for den sakens skyld - holder seg mye tettere opp til den amerikanske jazztradisjonen.

Begge uttrykkene eller landskapene har så avgjort livets rett og Ellen Andersson forteller oss at hun har egenskapene som skal til for å tilføre blant andre "´S Wonderful", "You´ve Changed", "Au Privave", "Everything I Love" og "I Cried for You" noe nytt og personlig.

Med ei vakker, luftig og stilsikker stemme og uttrykk der hun også viser seg å være en scatter på høyt nivå, forteller hun oss at hun har lytta på alle fra Billie Holiday og alle rundt henne. Ut fra det er altså Ellen Andersson på vei til sitt eget unike uttrykk - et uttrykk som fra tid til annen kan minne om vår egen Hilde Louise Asbjørnsen faktisk.

Når hun så omgir seg med et ungt og like stilsikkert band bestående av Sebastian Brydniak på trommer, Anton Forsberg på gitar og Hannes Jonsson på bass - hvilke instrumenter de spiller måtte jeg google meg fram til siden det ikke er nevnt på coveret - og gjestene Peter Asplund på trompet og flygelhorn og det danske stjerneskuddet Oilly Wallace på altsaksofon, som bare 21 år ung har hele tradisjonen fra både Cannonball Adderley og Charlie Parker inne, og som det gnistrer av, så er tonefølget det aller beste.

Ellen Andersson er så definitivt i gang med noe som kan bli veldig spennende - neste gang håper jeg hun tar ytterlige steg i retning seg sjøl.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ellen Andersson Quartet

I´ll Be Seeing You

Prophone Records/Naxos Norge

Noe for seg sjøl

Aldri hørt om Akmee før? Da er vi to, men bak dette bandnavnet skjuler noen av våre mest spennende unge jazzmusikanter seg.

Erik Kimestad Pedersen, Erlend Olderskog Albertsen, Andreas Wildhagen og Kjetil Jerve - til sammen er de Akmee. Den firbente til høyre er såvidt jeg vet ikke med i bandet.

Jeg slutter aldri å bli imponert over tilsiget av nye, unge jazzmusikanter og ditto uttrykk her til lands. Noen, les herrene Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista skyhøyt for noen tiår siden og siden har det altså kommet stadig nye generasjoner som har fulgt opp svært godt - så godt at det har blitt lagt veldig godt merke til rundt om i hele verden.

I 2013 bestemte pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen seg for å starte et nytt band og med seg inviterte de bassisten Erlend Olderskog Albertsen og trompeteren Erik Kimestad Pedersen. Navnet på bandet blei Akmee, men bare noen få konserter rundt om i Europa i løpet av disse åra har ført til at kvartetten har levd et relativt beskjedent liv. Det har det absolutt ikke vært noen grunn til.

Med "Neptun" gir Akmee oss sin debut-cd og det tar veldig kort tid for å skjønne at de har noe spesielt å by på - som veldig mange av sine samtidige. Jerve har skrevet halvparten av de fire låtene, mens Olderskog Albertsen og Wildhagen bidrar med en hver. Når de forteller at Jens Bjørneboes "Haiene" og sein Coltrane er viktige inspirasjonskilder, så er det kanskje mulig å skjønne hvor dette bærer hen.

De fire går kollektivt til verket og er alle strålende lyttere i et landskap som både er reflekterende og utadvendt. Solistisk har alle mye å melde slik det er med store deler av denne norske generasjonen og Akmee har "endelig" fortalt oss hvem de er. En strålende start har det blitt!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Akmee

Neptun

Nakama Records/Diger Distro

Ei levende legende

Steve Winwood er et ikon i populærmusikken og forteller oss med disse 23 låtene henta fra forskjellige konserter hvor stor og viktig han er.

Steve Winwood slo gjennom som 15-åring og er fortsatt i full fyr.

Tangentist, gitarist og vokalist Steve Winwood (69) viste seg fram for første gang som tenåring i brorens jazzband. Det tok ikke lang før omverdenen oppdaga hans unike talent og fra han var 15 var han med i Spencer Davis Group - et band som slo gjennom både på fotballøya og internasjonalt med hits som "I´m a Man" og "Gimme´Some Lovin´". Seinere gikk det slag i slag med supergrupper som Traffic og Blind Faith med kompanjonger som Eric Clapton og etterhvert sto også Winwood fram som soloartist.

Winwood har aldri fått den samme populariteten eller statusen som Clapton, men kvaliteten har det aldri stått på. Med sin miks av soul, rock, bluesrock og jazz, har Winwood skapt et univers som har vært umiskjennelig og bare hans. Han er en melodiker av rang og både som instrumentalist og som vokalist groover det noe vederstyggelig av Mr. Winwood. Det har det gjort siden 60-tallet og det gjør det fortsatt.

På denne doble live cd-en, som også er gitt ut som fire lp-er, gir han oss rundt to og en halv time med en bortimot full gjennomgang av hele karriera si med kjente låter som de to nevnte pluss "40.000 Headmen", "Higher Love", "Why Can´t We Live Together" og "Back in the Highlife Again" - 23 låter i alt.

Med et band med blant andre Richard Bailey på trommer og Paul Booth på saksofon blir dette en heidundrende fest og en solid bekreftelse på at Steve Winwood både har vært og er en gigant innen pop/rock-musikk med solide impulser fra en rekke andre sjangre også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Steve Winwood

Winwood: Greatest Hits Live

Wincraft Records/Border Music

Det beste Ane kan være

"I wanna be the best I that I can be with you" sang Ane Brun. Det var hun da også - noe så voldsomt.

Ane Brun er nå så sjef at det er bare å gi henne verdensherredømme.

Foto: Tor Hammerø

Det er i låta "Black Notebook" at hun synger akkurat den strofa som mange forbinder med henne og i løpet av de knappe to timene i den fullsatte storsalen i Oslo Konserthus, ga hun oss uendelig mange prov på hvilken enorm artist hun har utvikla seg til å bli. Jeg har opplevd henne i alt fra en kjeller i hennes hjemby Molde aleine med sin gitar som nesten ukjent, via Sentrum Scene i Oslo til utekonsert på Moldejazz til dette nye høydepunktet hos 40 års-jubilanten Oslo Konserthus. Bedre presang fra Brun til Konserthuset og til oss er nesten ikke mulig å ønske seg.

Det er ikke akkurat småtterier for en artist å fronte et enormt orkester som Kringkastingsorkesteret - KORK - men Ane Brun er i stand til det på alle slags vis. Hun er nå nemlig i besittelse av en autoritet, en personlighet og en originalitet som gjør at hun eier enhver setting hun velger å gå inn i eller blir invitert til.

På vårparten i år gjorde hun tre utsolgte konserter i legendariske Berwaldhallen i Stockholm med Sveriges Radios Symfoniorkester under ledelse av Hans Ek. Seinere gikk turen til Gøteborg og endelig var det klart for Norges-premiere også, men nå med KORK altså, men fortsatt med Ek med taktstokken. Det blei en voldsom, bortimot magisk opplevelse.

Det er en trygg og usedvanlig sikker Brun som inntar scena i Oslo - hun stortrives med KORK, Ek og sine faste medsammensvorne Martin Hederos på tangenter og fiolin, Ola Hultgren på trommer og Ellekari Larsson på kor og de stortrives med henne. Med sin ujålete måte å møte publikum på, på uforfalska Molde-dialekt sjølsagt - her va de ikkje nåkka knoting eller svårsk til tross for 17 år i Stockholm - var kontakten av det utmerkede slaget fra start til mål gjennom de to timene.

Med et repertoar med låter henta fra store deler av hennes karriere med høydepunkter som nevnte "Black Notebook", "One", hennes versjon av Beyonces "Halo", hennes tolkning av operastoff av Monteverdi, en sonette av Shakespeare hun har satt musikk til, "Alfonsina y el Mar", som hun lærte seg i tida på Molde videregående og hennes to - nesten eneste - sanger på norsk og på klingende romsdalsk, med utrolig vakkert samspill med multitalentet Hederos på fele i "Du gråter så store tåra", er bare et knippe av det som har lagra seg på harddisken for å bli der lenge - veldig lenge. Morsomt å høre en svensk korist synge på romdskalsk også forresten!

Arrangementene, som både Ek, Martin Hederos, Johan Lindström og flere til har skapt, er uten unntak av det voldsomme, sterke og flotte slaget som løfter fram Bruns budskap og vokal på et forbilledlig vis. Ek gjør nesten sjølsagt en framifrå jobb med taktstokken, KORK beviser igjen at de er Norges beste band, perfekt lyd av Hans "Surte" Norin og Oscar Söderlund og et publikum som storkoste seg - mer er det nesten ikke mulig å ønske seg.

Ane Brun er nå en artist som ikke passer inn i noen sjanger lenger - hun er sin egen. Denne kvelden var hun det beste hun kunne være sammen med oss.

Foran Norges beste band, Kringkastingsorkesteret, fortalte Ane Brun oss hvilken enorm artist hun har blitt.

Foto: Tor Hammerø

Ane Brun og Kringkastingsorkesteret

Oslo Konserthus, 20. september 2017

Det swinger av Grieg

Den norske stringswing-kvartetten Touché Monet tar for seg nasjonalskatten skapt av Edvard Grieg og viser oss at det kan swinge kraftig av salige Edvards fantastiske toneskatt.

Touché Monet sørger for å gi Edvard Griegs toneskatt ny innpakning.

Jon Larsen og Hot Club de Norvège har på mange måter ansvaret og har satt standarden for stringswing her til lands. Den lista er lagt høyt og det er intet mindre enn veldig hyggelig både å se og ikke minst høre at det kommer stadig nye konstellasjoner og musikanter som fører arven videre.

For to år siden fikk jeg stifte bekjentskap med Touché Monet for første gang. Den gang het de Touché! og med debutskiva "Gypset" fortalte de oss at kongeriket hadde fått et nytt stringswingband av meget solid format.

Med "Grieg Swing" mer enn bekrefter gitaristene Johan Tobias Bergstrøm og Bård Helgerud, den amerikanske, men Norge-bosatte fiolinisten Meade Richter og bassisten Fredrik Solberg at de er et band i strålende utvikling. Det swinger og groover noe vederstyggelig av bandet hele veien og det er flotte solistprestasjoner fra alle involverte samt gjesten Georg Reiss på klarinett og tárogató på to av spora.

Repertoaret består av alt fra "Solveigs sang" via "Norsk dans nr 2" til "Mor Åses død" og nesten hele veien viser det seg at Griegs musikk egner seg utmerket i stringswingtapning også - i alle fall når det er herrer med slike kvaliteter som de i Touché Monet er utstyrt med.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Touché Monet

Grieg Swing

Hot Club Records/Musikkoperatørene

hits