hits

Heite saker

Den norsk/svenske kvintetten The Heat Death gir oss godt og vel tre timer med fyrrig frijazz fra klubben Glenn Miller Café i Stockholm.

The Heat Death i full aksjon på Glenn Miller Café.

Harald og Sonja har sendt trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen, bassisten Ola Høyer og tenorsaksofonisten og klarinettisten Kjetil Møster mens Carl XVI Gustav og Silvia har bidratt med alt- og sopraninosaksofonisten og fløytisten Martin Küchen og trombonisten Mats Äleklint. Tilsammen har det blitt et urheftig frijazzkollektiv med ubegrensede mengder energi og ditto evner til kommunikasjon.

Initiativtaker til dette bandet, som har eksistert i 6-7 år, er Ola Høyer, men reint bortsett fra det så framstår det som en uhyre kollektiv affære.

Her møter vi de fem på den intime Stockholmsklubben Glenn Miller Café, og sjelden har jeg vel opplevd improvisert musikk som befinner seg så langt unna idealene til opphavsmannen til klubbnavnet.

Når dette er innspilt går ikke fram av coveret, men faktum er at denne frijazzfesten med fem av de to lands mest uttrykksfulle, frisinnede og åpenhjertige improvisatorer, består av tre CD-er på godt og vel en time hver seg.

Det betyr at det er en kraftprøve for alle involverte - både de fem og vi som skal ta i mot alt dette som blir servert. Her er det tre «låter» per cd eller per sett og her tviler jeg på om det er gjort en eneste avtale på forhånd.

Det som også er åpenbart er at det er uante mengder med personlig og musikalsk empati ute og går og de teknisk langt framskredne individualistene er alle utstyrt med lytteapparater langt over gjennomsnittet.

Her skjer det noe nesten uten stans og musikken krever mye av både de involverte og av oss som sitter, står eller ligger på mottakersida. De som er villig til å ofre det blir behørig belønna - jeg lover!

PS Dessutren synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The Heat Death

The Glenn Miller Sessions

Clean Feed Records/MusikkLosen

Brobyggeren

Den danske gitaristen, komponisten og bandlederen Jakob Bro har skapt både musikk og et band på tvers av veldig mye.

Jakob Bro med sin utmerkede kvartett.

Alle foto: Matija Pužar

Jakob Bro (40) har vært med på relativt mye i si karriere. Samarbeidet med Paul Motian i hans Electric Bebop Band og seinere med salige Tomasz Stanko har garantert vært viktige stasjoner i hans vei mot seg sjøl.

Jakob Bro har noe spesielt å fare med.

Møtet med vår egen trommelegende Jon Christensen, det danske trompetikonet Palle Mikkelborg og den allestedsnærværende amerikanske bassisten Thomas Morgan (37), er nok en milepæl for Bro og mitt første livemøte med de fire blei akkurat så inderlig som jeg kunne se for meg etter å ha hørt bandets to plater.

Palle Mikkelborg og Jon Christensen fører meningsfull samtale.

Det er kanskje en lettvint metafor dette med brobyggeren, men det stemmer jo. Her møtes to generasjoner - ungkalvene Bro og Morgan og veteranene Christensen og Mikkelborg - og her møtes to erfaringsunivers. Det har Bro sett for seg kunne bli til noe vesentlig og det har det også blitt.

Først var bandet en trio, men inkluderinga av en de mest personlige musikantene i denne delen av verden i alle fall, posøren - og han har lov til å være det - Palle Mikkelborg, har gitt musikken nok en dimensjon.

For det intenst lyttende publikummet på Victoria fikk vi servert musikk i all hovedsak skrevet av Bro, men med Mikkelborgs «Youth» som ekstranummer.

Europas svar på Bill Frisell, Jakob Bro, og forlengeren til Charlie Haden, Thomas Morgan ser og hører Christensen og Mikkelborg på et fremragende vis og maleren Christensen - Manfred Eicher mener han skaper musikk sjøl om han ikke treffer trommene eller cymbalene, noe han viste oss på et humoristisk vis mot slutten av konserten - er med Bros ord som en Mozart for han. Mikkelborg spiller med og hos de de tre andre på et nært og inderlig vis med sin varme og flotte tone

Bro er alt fra en søker i den åpne og løse verden til en altrocker som med sin stille støy åpner opp helt nye landskap og melodikeren Mikkelborg binder ofte det hele sammen gjennom sine melodiske og fysiske vandringer.

Jon Christensen er som en Mozart for Jakob Bro.

Jakob Bro har skapt et band og musikk som kler 75 års jubilanten Jon Christensen perfekt. Og Christensen kler musikken like perfekt - som alltid.

Oslo Jazzfestival, Victoria Nasjonal Jazzscene, 17. august 2018.

Lys og mørke

Vi kjenner altfor dårlig til finsk jazz her hjemme. Trioen og musikken til pianisten Kari Ikonen er nok et eksempel på det.

Kari Ikonen Trio med sjefen i midta.

Med ujevne mellomrom får vi høre hvor bra kvalitet det er på jazzmusikken som kommer ut av vårt naboland i øst. Likevel er det dessverre slik at vi ikke har den samme tilgangen som for eksempel til dansk og svensk jazz - uvisst av hvilken grunn. Med Kari Ikonen Trio, et helt nytt bekjentskap for meg til tross for at dette er trioens tredje utgivelse, får vi igjen vite at det skjer spennende ting i de tusen sjøers land.

45 år unge Ikonen har bidratt på rundt 40 plater og spilt med folk som Lee Konitz, Louis Sclavis og Mathias Eick. Likevel har han altså greid å holde seg under radaren min. Det er sjølsagt dumt, i alle fall basert på det som blir servert her. Sammen med trommeslageren Markku Ounaskari, som vi kjenner fra samarbeid med blant andre Trygve Seim, og bassisten Olli Rantala, tar Ikonen oss med på ei akustisk, melodisk og rytmisk spennende reise basert på hans egne komposisjoner samt ei herlig tolkning av Aram Khachaturians «Waltz» fra «The Masquerade Suite».

Tittelen skulle kanskje tyde på at dette er mørkt, kaldt og dystert - slik vi så for oss finsk tv-teater for noen tiår siden, men det er det i liten grad. Musikken er søkende, varm og ettertenksom sjøl om den også har det kalde i seg. Den speiler på mange vis den finske sjela med de kontrastene som finnes også der. På ett av sporene gjør også vokalisten Mia Simanainen et fint innhopp.

Trioen har eksistert i fem år og er usedvanlig samspilt. Kari Ikonen kommer ikke til å passere under noen radar i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kari Ikonen Trio

Wind, Frost & Radiation

Ozella Music/ozellamusic.com

Flott på en trist dag

I dag gikk ikonet Aretha Franklin bort. Solveig Slettahjell har gjort dagen betydelig lettere enn den kunne ha blitt.

Solveig Slettahjell - vi snakker tett på.

Solveig Slettahjell (47) har vokst opp med gospel, Ten Sing, jazz, funk, soul og helt sikkert veldig mye Aretha Franklin. Derfor føltes det godt å plukke frem livealbumet hun spilte inn for et knapt år siden på Victoria Nasjonal Jazzscene i Oslo. Det er så i ånden til den store Aretha at det gjør godt på en trist dag.

Jeg har vært veldig begeistra for trøkket, inderligheten og ærligheten i uttrykket til Slettahjell helt siden jeg hørte henne for første gang for godt over 20 år siden. Slik har det vært hele veien siden gjennom en rekke forskjellige konstellasjoner som Slow Motion Orchestra, Kvitretten og Trail of Souls.

Med «Live at Victoria» kommer vi helt inn til kjernen i hva og hvem Solveig Slettahjell er. Det er nemlig kun hun og et flygel det handler om i stor grad. Jovisst får hun kvalitetshjelp fra trommeslager (og vokalist) Pål Hausken og gospelkoret Safari ved enkelte anledninger, men i bunn og grunn er dette Slettahjell så nært og nakent som vel tenkelig.

Gospel er en viktig ingrediens i denne historia til Slettahjell, men som alltid mikser hun det med jazz og soul og andre herligheter. Med et repertoar henta fra giganter som brødrene Gershwin, Tom Waits og Leonard Cohen samt Slettahjell-låter til dikt av Emily Dickinson og en helt egen: «Be Steady», gir hun oss en liten og helt uforglemmelig time.

Det er ikke vanskelig å høre og føle at Solveig Slettahjell stortrives i dette intime formatet. Hun forteller oss i enda større grad enn tidligere hvilken strålende historieforteller hun er og på en dag som denne blir det også som en stor hyllest til arva etter Aretha Franklin.

Takk for meg, hvisker Slettahjell helt til slutt. Det er på alle vis vi som skal takke.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Solveig Slettahjell

Live at Victoria

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

En voksen og en ung herres aften

Terje Nilsen og Daniel Herskedal tilhører to slags univers. Fellesnevneren er at de begge hører hjemme på øverste hylle.

Terje Nilsen i sentrum for sitt univers - her med bandet sitt KORK pluss pluss!

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen (66) har oppnådd noe som likner mistenkelig på ikonstatus. Årsaken til det tror jeg er minst todelt. For det første fordi han har laga og fortsetter å lage unik musikk og formidler det med en ekthet og ujålethet som er sjelden. Han er enkelt og greit en historieforteller av sjeldent kaliber. Dessuten er det slik at Nilsen gjennom å være usedvanlig sparsom med sine liveopptredener - han synes ikke noe særlig om å forlate sitt kjære Bodø - frivillig eller ufrivillig har blitt så ettertrakta at han lett fyller de største salene i kongeriket når han først tar seg ut.

Det er bare én Terje Nilsen - det holder lenge det.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Denne kvelden, i sjølvaste Oslo Konserthus omgitt av ingen ringere enn KORK, og et stjerneband under ledelse av pianisten og arrangøren Rob Mounsey, så var det nok en gang slik at Nilsen kom til sine egne og du verden så vel de tok i mot han.

Iført bøttehatten som han vel har vært eier av siden en gang langt inn i det forrige årtusenet, trona Nilsen som en konge i lenestolen som sjølsagt var plassert så sentralt som den skulle. Med sin underfundige humor, sin sjølironi - æ har jo slutta å drekk å det har jo hjulpe -, sin observasjons- og fortellerevne og sin ekthet og nok en gang ujålethet, så eide Nilsen salen fra første til siste stund.

To voksne herrer - Åge A og Terje N. Respekt!

Foto: Tor Hammerø

Han er ofte sjølbiografisk, men samtidig er det i et univers som de fleste av oss i større eller mindre grad kjenner oss igjen i. Der ligger sjølsagt også mye av hemmeligheten til Nilsens status. Han ga oss et tverrsnitt av sanger fra mye av si karriere og mye av det ferskeste. Egentlig var det bare høydepunkter underveis, men hans oversettelse av Cole Porter-klassikeren «Let´s Fall in Love», «Nåla i veggen», «Han Prins», «Den helvetes kjærligheta» og duetten med Åge Aleksandersen, «To mann i en båt», blir ikke glemt på ei stund. Når så festen blei avslutta med en av de fineste og klokeste visene i den norske sangskatten, «Mjelle», så var det ikke så mye mer å ønske seg.

KORK, Rob Mounsey, strengeherrene Terje Nohr og Gunnar Pedersen, trommeslager og elbassist (!) Steinar Krokstad, bassist Kjetil Sandnes og ikke minst lydmaestro Asle Karstad skal alle ha all mulig slags ære for at dette blei en stor aften i Terje Nilsens ånd og kommer ikke han dit jeg er i framtida, så reiser jeg dit han er. Herved er han advart!

Daniel Herskedal er strålende både som tubaist, komponist og arrangør.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Den andre herren som satte sitt klare preg på denne festivaldagen var av den «unge» typen: Daniel Herskedal er jo bare bare ungkalven med sine 36 år. Tubaisten, basstrompeteren, bandlederen, komponisten og arrangøren har i løpet sin relativt korte karriere vist både på plate og live at hans fascinasjon for reiser med påfølgende utfordringer, smaker, lukter og nye kulturer, har skapt spennende, annerledes og personlig musikk. De seineste åra har vi blant fått oppleve det på platene «Slow Eastbound Train» og «The Roc».

Herskedal er opprinnelig fra Molde, men har hatt København som base de seineste åra. Den metropolen har han benytta til å skape flere bestillingsverk og denne gangen var det Marinemusikken under myndig og inspirerende ledelse av Lars Erik Gudim som blei invitert med på reisa.

Denne gangen var det Herskedals fascinasjon for sjø og hav som var utgangspunktet for «Old Salt Legends». To dagers prøvetid hadde ført Marinemusikken og Herskedals trio med Eyolf Dale på piano og Helge Andreas Norbakken på perkusjon sammen til en større enhet og det var lett å merke empatien på scena.

Herskedal, Helge Andreas Norbakken og deler av Marinemusikken under ledelse av Lars Erik Gudim.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Herskedal skriver stort og bruker alle de dynamiske virkemidlene han har til disposisjon - noe Gudim & Co er med på å forsterke. Når så klangmester Dale og det rytmiske oppkommet Norbakken, på alt fra bilfelg til gudene vet hva - i perfekt samspill med perkkollega Knut Aalefjær, og Herskedal som tar oss med til mørke og tuuuunge steder på slutten, vet vi at vi har vært med på nok en høytidsstund sammen med Daniel Herskedal. Måtte dette verket bli spilt igjen og igjen og....

Daniel Herskedal & Co i historiske omgivelser.

Foto: Egil Austrheim/Oslo Jazzfestival

Terje Nilsen og Daniel Herskedal sørga for en nydelig onsdag under Oslo Jazzfestival.

Oslo Jazzfestival, onsdag 15. august 2018.

Dobbel Narvesen

Dag Magnus Narvesen fra Stavanger er bosatt i Berlin og har en universell og tidløs måte å spille trommer på.

Alexander von Schlippenbach og Dag Magnus Narvesen - et herlig møte.

Narvesen (35) er en av mange som har søkt til Berlin for å utvide sin horisont og for å møte nye utfordringer. Etter studier blant annet på jazzlinja i Trondheim, viser han oss her på disse to innspillingene at han har mye originalt å melde.

Mia Dyberg omgitt av Asger Thomsen og Dag Magnus Narvesen - fri flyt!

Om årsaken til at Narvesen føler seg tiltrukket av frijazzens åpenhet og, akkurat, frihet, skyldes de stavangerske foregangsherrene i faget, Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love, vet jeg ikke. Sannsynligheten er nok ganske stor, men uansett så Narvesen funnet sin egen retning og er åpenbart på vei noe han er helt aleine om.

Sammen med den svenske, men også Berlin-bosatte, altsaksofonisten Mia Dyberg og den danske bassisten Asger Thomsen - begge helt nye bekjentskaper for meg - gir han oss 14 "låter" som enten er skrevet av Dyberg og Thomsen eller fritt unnfanga i studio.

Alt befinner seg innenfor en søkende, løs rytmisk og melodisk ramme i tradisjonen etter den europeiske frijazztradisjonen med sterke røtter både i England og kanskje spesielt Tyskland.

Vi har med tre lyttende og empatiske musikanter å gjøre som spiller hverandre gode, gjennom akkurat å lytte og ikke sette seg sjøl, men kollektivet, i sentrum.

Narvesen har tydeligvis funnet seg vel til rette i den kulturelle smeltedigelen Berlin. Bedre eksempel på det enn møtet med den legendariske tyske avantgarde-pianisten Alexander von Slippenbach (80) er nesten ikke mulig å oppdrive.

På sett og vis er von Slippenbach en av grunnsteinene i denne frijazztradisjonen og han har på et kompromissløst vis holdt fana høyt helt siden 60-tallet. Det gjør han så avgjort fortsatt - han har neppe noe valg.

På dette møtet den 21. juli for vel to år siden i Berlin, som er å finne kun på vinyl, er alt fritt og uavtalt bortsett fra avslutningssporet, som er Thelonious Monks "Evidence".

Her er det ikke mye generasjonsmotsetninger å snakke om - de stiller fullstendig på lik linje. De tar med seg det de har lært og den de er inn i møtet og nok et unikt treffpunkt blir unnfanga.

Dag Magnus Narvesen forteller oss at han er ei stemme det skal bli svært spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mia Dyberg Trio

Ticket!

Clean Feed Records/MusikkLosen

Schlippenbach/Narvesen Duo

Interweaving

Not Two Records/nottwo.com

Happy glajazzrock

Det var Knut Værnes som sa det sjøl: vi slår et slag for glajazzrocken. Og du verden som de gjorde det.

Knut Værnes Group - flotte ambassadører for happy glajazzrock. Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Knut Værnes (64) har befunnet seg mer eller mindre i det samme musikalske landskapet helt siden et større publikum blei oppmerksom på han på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Vi snakker i et improviserende landskap der rock, funk og tilliggende herligheter er en like viktig ingrediens som jazz. Der dukka han opp, der er han og en hel del tyder på at der kommer han til å bli værende.

Knut Værnes gjør det han alltid har gjort - og gjør det bra.

Vi snakker om et landskap og et musikalsk uttrykk som alle de hippe og viktige forståsegpåerne putter raskt i flinkisbagen. Det skulle virkelig tatt seg ut om de hadde gitt denne typen jazz kred - det hadde på alle vis satt renomméet deres på spill.

Omar Hakim - vi snakker hip trommeslager i ultraklassen.

Jeg digger musikken til Værnes for det den er. Den gir seg nemlig ikke ut for å være noe annet enn: melodisk, hip, fusionprega og «ukomplisert» jazzrock med røtter langt tilbake, men med et klart 2018-stempel på seg også.

Frode Berg - tror det er lenge siden han har hatt det så hyggelig på jobb.

Ukomplisert er forresten et litt merkelig uttrykk akkurat i denne sammenhengen. Årsaken er at dette er lett tilgjengelig musikk, men som det kreves usedvanlig dyktige musikere for å gjøre bra.

Kasper Værnes - eplet og stammen-teorien blei bekrefta nok en gang.

Når Værnes har alliert seg med elbassist Frode Berg, supertrommeslager Omar Hakim - med fortid hos «alle» og ikke minst i Weather Report, sønnen i heimen Kasper Værnes på alt- og sopransaksofon og Jørn Øien på allehånde tangentinstrumenter, så snakker vi a-lag som passer musikken til Værnes og dette uttrykket bortimot perfekt.

Jørn Øien - Joe Zawinuls ukjente sønn.

Dette er musikk der det altså ikke er så mye tvil om hvor eneren kommer til å dukke opp. Den er lett tilgjengelig og utført akkurat slik Værnes&Co ønska at den skulle låte. Stor hyggefaktor med andre ord!

Knut Værnes Group

Oslo Jazzfestival, 14. august, 2018

Sola skinner

For tre år siden møtte vi SkyDive Trio for første gang. Du verden så godt det gjør med påfyll!

Mats Eilertsen, Olavi Louhivuori og Thomas T. Dahl - SkyDive Trio - et herlig kollektiv.

Gitarist Thomas T. Dahl, bassist - både med og uten strøm - Mats Eilertsen og trommeslager Olavi Louhivuori fra Finland har jobba sammen i flere konstellasjoner opp gjennom åra. Veien frem til denne trioen ga seg dermed på et vis sjøl - i alle fall låter det helt «korrekt» at de jobber videre frem mot seg sjøl.

SkyDive Trio fortalte allerede med debuten sin, "Sun Moee", at vi hadde med et kollektiv - med utmerkede individualister - å gjøre som kunne gi oss noe helt eget. Nå har vi jo blitt noe så uforskamma bortskjemt her på berget når det gjelder høykvalitets jazzmusikk at vi ikke blir overraska over det lenger - uansett er det like gledelig hver eneste gang.

Nok en gang har alle tre bidratt som komponister og nok en gang tar de oss med til vakre, melodiske, ofte rocka landskap som det er uhyre vakkert og herlig å oppholde seg i. Sjøl om SkyDive Trio på alle mulige måter er et kollektiv, så blir jeg i stadig større grad begeistra for den inderlige, varme og personlige stemma i gitaren til Thomas T. Dahl. Gi den mannen mye mer oppmerksomhet enn han har fått - han hører hjemme helt der oppe.

Når det gjelder Eilertsen og Louhivuori så har jeg sagt og skrevet mye tidligere - og jeg står ved alt. Her møter jeg elbassisten Eilertsen for første gang og at den gamle hardrockeren fikser det også, overrasker i alle fall ikke meg. De to herrene er en grunnbase som alle kunne ha ønska å ha i bånn og som fargeleggere.

SkyDive Trio forteller oss igjen at de har noe helt eget på hjertet: det er tøft, varmt, melodisk, søkende og hele tida høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

SkyDive Trio

Sun Sparkle

HUBRO/Musikkoperatørene

Det beste fra Junaiten

Det kommer mye rart fra USA om dagen. Da er det flott at saksofonisten Bill Evans og pianisten Kenny Barron gir oss flott musikalsk motgift.

Bill Evans - en av Miles Davis´ viktigste støttespillere i ikonets comeback på 80-tallet.

Foto: Stein Hødnebø

Det er ikke lenge siden Bill Evans (60) gjesta kongeriket sammen med den svenske supergitaristen Ulf Wakenius. Da var det med hans band Petite Blonde med trommeslager Dennis Chambers og elbassist Gary Grainger. Nå var de to sistnevnte erstatta med nok en trommeslager i samme liga. Keith Carlock, og vår egen elbasskjempe, Per Mathisen.

Ulf Wakenius kan det aller, aller meste - på og med en gitar.

Foto: Stein Hødnebø

Samarbeidet mellom Miles-eleven Evans og Oscar Peterson-støttspilleren Wakenius blei bekrefta umiddelbart med en usedvanlig elevert samtale mellom de to. For en musikalitet, for en empati, for et nivå!

Keith Carlock - en av den sjangerfri musikkens trommeikoner.

Fot: Stein Hødnebø

Når de så hadde alliert seg med en av moderne musikks storheter på trommer - Toto, John Mayer og Steely Dan er bare noen av arbeidsgiverne - Keith Carlock, så passa det utmerket når målet var å ta oss med til musikalske grenseland der fusion, jazzrock og tilliggende herligheter hører hjemme.

Per Mathisen hører hjemme i et slikt kremlag.

Foto: Stein Hødnebø

Med Sandefjords store elbass-sønn Per Mathisen som det urokkelige grunnfjellet, så blei dette en strålende seanse der de som eventuelt har noe mot såkalte flinkiser, ville fått kjørt seg kraftig.

Her gikk det unna i urheftige tempi der det var liten tvil om hvor eneren var, men samtidig hadde de sjølsagt også evnen til å ta´n helt ned. Når ballet blei avslutta med Miles-klassikeren "Jean Pierre", som Evans var med å unnfange, så var det svært hyggelig å rusle videre ut i festivalkvelden.

Kenny Barron - en av jazzens aller største elegantierer.

Foto: Torill Krook Karlsen

Neste og siste stoppested for undertegnede var bare noen hundre meter ned i gata. Der holdt nemlig en av mine pianofavoritter, Kenny Barron, til. Med en trio bestående av trommeslageren Jonathan Blake og den japanske bassisten Kiyoshi Kitagawa, viste Barron (75) oss det vi egentlig visste. Jazz frembragt av en trio som har jobba sammen i åresvis og med en av de mest smakfulle tangentplukkerne på Tellus, blir ikke så mye mer inderlig enn dette.

Barron, som jeg tror er født og oppvokst i blå blazer, har spilt med alt og alle og ga oss nydelige eksempler på hva musikk skrevet av Strayhorn, Veloso, Monk og Haden, pluss en rekke egne låter, blir til i slike omgivelser.

Kenny Barron er fortsatt en av mine pianofavoritter og Blake, en melodisk trommeslager i kjølvannet til Billy Higgins, og Kitagawa rykka en god el plasser oppover lista i løpet av mitt første med dem i levende live.

Junaiten har heldigvis mye flott å by på til tross for at han på toppen gjør sitt beste for å ødelegge det.

Bill Evans/Ulf Wakenius Project

Kenny Barron Trio

Oslo Jazzfestival, 13. august 2018

Funky saker

Altsaksofonisten og vokalisten Maceo Parker skapte seg et stort navn som James Browns saksofonist. Han er like funky uten Brown også.

Maceo Parker foran WDR Big Band - det groover.

De som har hatt gleden av å oppleve Maceo Parker (75) i levende live, veit at meir funky saksspill er vanskelig å oppdrive - på Tellus i alle fall. Slik har det vært i mange tiår nå og sjøl om Parker nå begynner å dra på åra, så har han det fortsatt - dette DET som er så vanskelig å definere.

Nå er det vel ikke helt sikkert Parker definerer seg som jazzmusiker sjøl om han improviserer og spiller saksofon - og synger. Han kommer så avgjort minst like mye fra soul, funk og rhythmn and blues som fra jazz, men det spiller vel ingen som helst rolle vel? Så lenge det er bra og heftig musikk så bryr det i alle fall meg midt i ryggen.

Her har den amerikanske pianisten, komponisten og, i denne sammeheng, arrangøren Michael Abene skrevet arr for det utmerkede kringkastingsstorbandet WDR som er bosatt i Köln. Alle tyske kringkastere med respekt for seg sjøl har jo storband av svært høy kvalitet og det høres på alle slags vis også i denne funky settingen.

Vi blir servert sju låter som alle handler om løøøøv, blant andre Stephen Stills-klassikeren "Love the One You´re With", Bobby Womacks "I´m in Love" og Stevie Wonders nesten ødelagte "Isn´t She Lovely".

Parker viser seg å være en over gjennomsnittet groovy sanger også og at det svetter av saksspillet kommer jo ikke som noen bombe akkurat. Storbandet låter akkurat så rått som det skal med et slikt repertoar, med en uhyre groovy trommeslager i Cora Coleman og med flere fine solister.

Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse, men tøff og svett storbandmusikk med en heftig Maceo Parker i front holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maceo Parker

It´s All About Love

Leopard/Border Music