Flott og grenseløst

Treblåseren, komponisten, storbandlederen og søkeren Mathilde Grooss Viddal er en sjelden og viktig blomst i den norske musikkfloraen.

FriEnsemnlet med Naïssam Jalal som gjest på fløyte.

Mathilde Grooss Viddal (48) har vært og er en standhaftig sjel som ikke har den minste tanke om å gi seg. Helt siden 2004 har hun holdt det schwære FriEnsemblet, som ved denne anledninga består av tolv musikanter pluss den fransk-syriske fløytisten Naïssam Jalal som spesiell gjest, i gang. Mellom 2006 og 2014 har hun/de gitt ut fire skiver og med "Out of Silence", tittelen inspirert av Nobel-talen til Malala Yousafzai, har hun skapt et verk som bør vekke oppmerksomhet langt utenfor våre grenser.

Grooss Viddal hørte Naïssam på programmet "Jungeltelegrafen" på NRK, tok sporenstreks kontakt og de møttes i Paris i 2015. Denne andre gangen de traff hverandre var på Nasjonal Jazzscene Victoria med et repertoar bestående av komposisjoner begge hadde begått.

Seinere blei det konserter på Bø Jazzklubb og på Kampenjazz i Oslo og dette visittkortet er henta fra alle disse konsertene. Her møter arabisk musikk jazz fra Norge anno vår tid og det har blitt en livsbejaende, frisk og herlig fusjon mellom musikalske kulturer der Grooss Viddal & Co har funnet tangeringspunkter og inspirasjon på tvers av avstanden - en eventuell avstand som de gjør sitt beste for å viske ut. Når det er sagt så får særpreget lov til å eksistere og musikantene vet hvordan de skal finne møtestedene - hele veien.

Med et lag bestående av altsaksofonisten Dag Stiberg, trompeterne Per Willy Aaserud og Eivind Lønning, trombonisten Øyvind Brække, fiolinisten Britt Pernille Frøholm, elektronikeren og pianisten Tellef Kvifte, vibrafonisten og trommeslageren Knut Kvifte Nesheim, trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad og bassisten Ellen Brekken samt perkusjonistene Safaa Al-Saadi og Sattar Al-Saadi og den eminente og sjangerkryssende fløytisten Naïssam Jalal, har Mathilde Grooss Viddal skapt et verk som bør åpne ører og andre sanser i mange deler av verden. Kloden trenger slik musikk og slike budskap nå.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathilde Grooss Viddal er en musikant med en klar og tydelig visjon.

Mathilde Grooss Viddal/FriEnsemblet ft. Naïssam Jalal

Out of Silence

Giraffa Records/MusikkLosen

Fra den store smeltedigelen

Berlin blir av mange kunstnere regna som det viktigste møtestedet. Bandet Projekt Schwedt er et godt eksempel på at det kan være riktig.

Projekt Schwedt har noe originalt på hjertet.

Tor de Jazz goes international - he he! Det har seg nemlig slik at i stadig større grad så kommer det skiver og henvendelser fra det store Utlandet og etter at jeg omtalte Eric Schaefer + The Shredz, så tok tangentisten i bandet, Volker Meitz, kontakt. Han ville gjerne sende meg sin egen musikk og det var sjølsagt ikke nei i min munn.

Meitz er en viktig musikant i det unge, spennende og sjangerfrie Berlin-miljøet der en hel del norske musikanter også har bosatt seg, blant andre Karl Ivar Refseth og Håvard Wiik.

Projekt Schwedt kom i stand på initiativ fra Meitz etter at han inviterte likesinnede til en session på Cafe Niesen i Berlin. Alle involverte skjønte umiddelbart at det de hadde vært med på hadde potensial til noe mer og etter en tur i studio høsten 2015, var det åpenbart at her fantes det mer enn nok materiale til å lage en dokumentasjon av det.

Meitz satte i gang med effektpålegg og kreativ miksing og med utgangspunktet elbassisten Fabian Kalbitzer, altsaksofonisten, bassklarinettisten og fløytisten Kathrin Lemke - som siden har forlatt tida, trombonisten og sousafonisten Jason Liebert og trommeslageren og perkusjonisten Bernd Oezsevim hadde skapt sammen med tangentsjef Meitz, har det blitt til et spennende og originalt visittkort som forteller oss mye om smeltedigelen Berlin.

Det er låter og stemninger som henter hemningsløst fra fra frijazz via Miles´70-talls estetikk til mer rocka uttrykk. Det er åpent og løst for så å bli nesten straight og funky - her skiftes det fra den ene grooven og stemningen til den neste lenge før man går lei.

Projekt Schwedt og Volker Meitz har mye å melde og gjør det på et høyst personlig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Projekt Schwedt

Kreuzblendentraum

WismART/nrwvertrieb.de

Pangavslutning

Brazz Brothers med universalgeniet James Morrison og Rebekka Bakken med toppa startoppstilling - en ypperlig måte å avslutte Oslo Jazzfestival på.

James Morrison kan alt, spiller alt - og gjør det humor.

Alle foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Etter 33 timer i flygemaskina var australske James Morrison klar som blekk for nok et møte med sine norske sjelsfrender i The Brazz Brothers. Hvis jetlag oppfører seg slik vil jeg ha det hver dag, for mer velopplagt, spillesugen og suveren spillemann er det ikke mulig å finne på bygdene nå til dags.

James Morrison er intet mindre enn et universalgeni som kan spille alt som blir satt foran han. Tar jeg ikke mye feil har han spilt inn storbandskive der han trakterer alle instrumentene og alle stemmene!!!!!

Denne kvelden var det trompet, flygelhorn, trombone, tenorhorn (?) og piano som stod på programmet - såvidt jeg husker. Bortsett fra trompeten, var alle instrumentene på lån, men det gjorde ikke Morrison det aller minste.

Med det livsbejaende Brazz Brothers, med brødrene Helge (trombone og vokal) og Jan Magne Førde (trompet og flygelhorn), Runar (horn) og Stein Erik Tafjord (tuba), Kenneth Ekornes (trommer og perkusjon) og Kåre Nymark jr (trompet), som bød på et hjertelig gjensyn etter flere års pause for min del, tok Morrison oss gjennom et tverrsnitt av sitt musikalske liv med alt fra "St. James Infirmary" via "You Are My Sunshine" og nydelige "Danny Boy" til en av mine favorittlåter gjennom alle tider, Joe Zawinuls urgroovy "Mercy, Mercy, Mercy".

Når Morrison i tillegg til å være en instrumentalist av Guds nåde - han fikser høydetrompet som få andre og han spiller så inderlig og nedpå som vel tenkelig når det passer seg - også har en scenepersonlighet som sørger for at han har publikum i sine hule hånd fra første sekund, så blei dette en hyggestund av de sjeldne.

Med et Brazz Brothers i toppslag og en musikant av ypperste kaliber som James Morrison som gjest, kunne ikke avslutningsdagen på festivalen kommet bedre i gang faktisk. Da gjenstod det bare for Morrison å fly 33 timer tilbake til sitt kjære Australia.

The Brazz Brothers og James Morrison - en perfekt match.

Kenneth Ekornes - et orkester i seg sjøl.

Rebekka Bakken - et musikalsk fyrverkeri.

Alle foto: Matija Pužar /Oslo Jazzfestival

Rebekka Bakken kommer aleine på scena, setter seg ved pianoet og synger Tom Waits´"Time". Fra da av og i godt og vel 90 minutter eier hun rommet og gir publikum et varmt, personlig og alt for sjeldent møte med en artist vi her på hjemmebane kjenner alt for lite til.

Bakken stakk til New York for mange år siden for å leve ut drømmen. Det har hun så definitivt gjort, men etter flere stopp rundt om i Europa, så er hun heldigvis tilbake i kongeriket nå.

Bakken, som er besjela med ei særegen og høyst personlig stemme, masse humor og sjølironi, skriver flotte låter om både hverdagslige og viktige temaer. I sin musikalske verden, som henter uhemma fra pop, rock, kabaret, kveding, folkemusikk, salmer, jazz og gudene vet hva, ga hun oss ei slags "forestilling" som gikk rett hjem og med rødvinsglasset i sin nærhet - herlig med en artist som dropper vannflaska (!) - storkoste hun seg i like stor grad som publikum virka det som.

Med et stjernelag med Rune Arnesen på trommer, Børge Petersen-Øverleir på gitar og vokal og Jonny Sjo på elbass, som alle fikk plass til å fortelle oss hvilke strålende instrumentalister de er, bekrefta Bakken at vi har en vokalist, låtskriver og formidler blant oss som fortjener mye mer oppmerksomhet her hjemme enn hun har fått.

Med flotte festivaler både i Bodø, Stavanger, Trondheim, København, Molde og Oslo bak meg, er det bare å se fram til 2018 og ny festivalsesong. Det gledes allerede!!!!!

Bakken med sitt superlag med Jonny Sjo, Rune Arnesen og Børge Petersen-Øverleir.

Spennende fra de tusen sjøer

Det norske plateselskapet AMP kaster sitt nett der det finnes kvalitetsmusikk. Nå har de fått flott fangst i Finland.

Joonas Leppänen Alder Ego - spennende fra Finland.

AMP Music & Records, med base i Oslo, har sørga for at mye "ung" kvalitetsmusikk har sett dagens lys - både norsk og etterhvert også fra dalstrøka rundt. Det fortsetter de heldigvis med og her presenterer de en finsk kvartett med helt ferske navn for min del.

Sjefen for Joonas Leppänen Alder Ego er, ikke overraskende, trommeslageren og komponisten Joonas Leppänen. 33-åringen fra Jyväskylä har studert i Berlin i en årrekke, men er nå tilbake i Finland med en rekke impulser fra det store Utland.

Vel hjemme har han satt sammen en kvartett med tre andre likesinnede og jevnaldrende, svært lovende musikanter. Tomi Nikku spiller trompet og flygelhorn, Jarno Tikka trakterer tenorsaksofon og Teemu Åkerblom sørger for deler av fundamentet med sin bass. På to av spora får de også besøk av Harri Kuusijärvi på trekkspill.

En av låtene er kollektivt unnfanga, mens resten er Leppänen-komposisjoner. Uten akkordinstrument blir det masse rom og luft både kollektivt og til hver enkelt å vise seg frem i og Alder Ego makter på et fint vis å sette farge på de bildene Leppänen har sett for seg når han har skrevet musikken.

Uttrykket er melodisk, litt melankolsk, søkende - litt finsk, må vite - og hele tida personlig. De fire har søkt etter et eget lydbilde og funnet det og AMP skal ha kreditt for at de åpner opp ørene våre for musikk som eller ville hatt vanskelig å finne vei hit til oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Joonas Leppänen Alder Ego

Joonas Leppänen Alder Ego

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Try This at Home

Michael Brecker laga ei skive som heter "Don´t Try This at Home". Heldigvis fulgte ikke Petter Wettre det rådet og hans hyllest av sitt store forbilde vil bli huska lenge. Svært lenge.

Petter Wettre med sitt stjernelag - Michael Brecker passa på i bakgrunnen.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

Petter Wettre har aldri sett noen grunn til å legge skjul på sin store beundring for Michael Brecker som forlot tida for ti år siden, bare 57 år gammel. Med sin unike innfallsvinkel til å skape musikk og sin ytterst personlige måte å spille saksofon på, influerte Brecker tusenvis av musikanter og begeistra millioner av musikkelskere. Jeg var i New York på en stor jazzhappening den dagen Brecker ikke makta kampen mot kreften lenger og kan bekrefte at det var en helt spesiell stemning i den store jazzfamilien den dagen.

Oslo Jazzfestival syntes heldigvis at Wettres idé om en hyllest i forbindelse med at det var ti år siden den viktige stemma stilna, var god. Wettre har drevet livslang "forskning" i Breckers liv og levned og i løpet av denne kvelden fikk han på alle vis ut essensen i Breckers budskap og musikk, samtidig som han viste oss hvilken stor musikalsk personlighet han er i seg sjøl.

Med et håndplukka lag med den svenske bassisten Daniel Franck, Hermund Nygård på trommer, Hans Mathisen på gitar og Jørn Øien på tangenter, tok Wettre oss gjennom et tverrsnitt av Breckers musikalske univers. Det er altså musikk så tøff, så intens og så personlig at ingen annen kunne ha unnfanga den og jeg tror ikke det er mange andre enn Petter Wettre som kunne ha videreformidla den heller - i alle fall ikke slik.

Wetttre & Co var særdeles godt "pålest" og at dette var en høytidsstund for de på scena - og oss i salen - var lett å merke. Wettre hadde tatt på seg finskoa og alle hadde pønta seg, ikke minst Nygård som ikke kasta vesten en gang! Apropos Nygård - for en vanvittig bra trommeslager han er; for et trøkk, for en intensitet, for en ekthet!

Det samme kan på mange vis sies om de andre også - dette var et perfekt lag for denne strålende hyllesten og med høydepunkter som "Itsbynne Reel", med overraskende fiolingjest, Kathrine Hvinden Hals, den nydelige balladen "When Can I Kiss You Again?", som Brecker spilte på sin siste skive, og Pat Methenys "Song for Bilbao", blei dette intet mindre enn en minneverdig opplevelse.

For de som tror på slikt, så kikka nok Michael Brecker ned fra skya si og smilte og takka Petter Wettre for hyllesten og kanskje sa han "I´m glad you tried this at home". Vi som var så heldige å være der var i alle fall det.

Hermund Nygård - for en trommeslager, for en musikant!

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

De møttes igjen Michael Brecker og Petter Wettre.

Foto: Tor Hammerø

Før vi kom så langt blei kvelden innleda med Ola Kvernbergs Steamdome. Det er altså et band og en musikk så voldsom og så tøff at den utvider de flestes oppfatning av hva og hvem Ola Kvernberg er som musikant radikalt. Musikken er rocka, groovete og intens på et annet vis enn det vi har hørt fra Kvernberg tidligere og med to trommeslagere og en perkusjonist, to gitarer av og til - Kvernberg er en av dem - elbass og orgel og Tor Breivik på lyd og en lysmester i samme klasse, så blei dette en fin introduksjon for meg av Sentralen som konsertlokale. Tøft - drittøft som det vel heter på Moaskiftet, Kvernbergs hjemtrakter.

Steamdome fra Moldejazz i fjor.

Mellom disse to utblåsningene fikk jeg også med meg nok et møte med trioen Gurls. Det var stor stas da jeg hører dem på Maijazz i Stavanger og det var enda stasere nå.

Hanna Paulsberg, tenorsaksofonist i stjerneklassen, har sammen med vokalist Rohey Taalah og bassist Ellen Andrea Wang, laga ei musikalsk "forestilling" så morsom, så sjølironisk, så musikalsk original og så bra at det bare er å heise flagget.

Det handler en del om Paulsbergs "jakt" på den rette og for bandets og musikkens skyld, så "håper" jeg at hun aldri finner han! Da vil jo tilsiget av ideer til tekster tørke inn og det vil jeg ikke. Når det er sagt så unner jeg Paulsberg alt godt: hun viser med dette bandet og denne musikken en allsidighet mange nok ikke visste om og omringa av Taalah - for en grooooooovy vokalist - og Wang - ei stjerne i seg sjøl, og trommeslager Henrik Lødøen, som sjølsagt var plukka ut på audition og ikke bare av musikalske kriterier, så fortalte Gurls oss at kongeriket nok en gang er berika av noe helt nytt.

Gurls fra Maijazz i Stavanger.

Foto: Tor Hammerø

Oslo Jazzfestival

Fredag 18. august

Sentralen og Nasjonal Jazzscene Victoria

Klar til å overta

Leo Sidran er en singer/songwriter mer enn klar for å ta over stafettpinnen etter legender som Bob Dorough og Dave Frishberg. Og så gjør han alt sjøl!

Leo Sidran har veldig mye å melde og på et særdeles musikalsk vis.

Sjøl om 40 år unge Leo Sidran, sønn av jazzmusikeren Ben Sidran, har vært i aksjon siden tidlig på 90-tallet, så er dette mitt første møte med han. Han har gitt ut en rekke skiver under eget navn, med duoen Joy and the Boy og med sin far. "Mucho Leo" er hans fjerde soloskive og, sjøl om den har ligget til marinering i heimen ei stund, så holder den mål både nå og i lang framtid.

Gjennom de ti låtene, der Sidran nesten sjølsagt har skrevet alt av både tekst og musikk, får vi møte en singer/songwriter som umiddelbart forteller oss at han er en historieforteller av rang. Han tar for seg de store temaene - de som handler om Livet - og han er tydeligvis et menneske som både har levd og lært. Her snakkes det, eller rettere sagt, skrives og synges om et levd liv.

Sidran er ikke bare en bra sanger, som han har miksa seg sjøl tilstrekkelig langt frem i lydbildet, men han er også en framifrå multiinstrumentalist som spiller alle instrumenter sjøl her, det være seg trommer, hans opprinnelige instrument, bass, gitar og tangenter.

Dette er musikk i singer/songwriter-tradisjonen med impulser fra både folk, rock, pop og en dose jazz. Leo Sidran har passert under min radar alt for lenge - det forteller han med all ønskelig tydelighet med "Mucho Leo".

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Leo Sidran

Mucho Leo

Bonsaï Music/Nardis Records/Naxos Norway

Fra Norge til Sør-Afrika

Eyolf Dales Wolf Valley og Torun Eriksen omkransa Halles Komet på flott vis under torsdagen på Oslo Jazzfestival.

Eyolf Dale Wolf Valley - nesten hele i alle fall.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

De tre konsertene jeg fikk med meg av torsdagens Oslo Jazzfestival viste et lite tverrsnitt av hva som skjer i norsk jazz og dalstrøka innafor. Det hele begynte med et herlig gjenhør av pianisten, komponisten og bandlederen Eyolf Dales Wolf Valley-prosjekt. Fjoråret ga oss både ei flott debutskive med bandet og en ditto konsert under Moldejazz.

Nok en gang hadde han med seg sitt superlag bestående av Kristoffer Kompen (trombone), Gard Nilssen (trommer), Hayden Powell (trompet), André Roligheten (tenorsaksofon, klarinett), Rob Waring (vibrafon), Adrian Løseth Waade (fiolin) og Per Zanussi (bass) og repertoaret var en blanding av materiale fra skiva pluss en hel del nytt.

Dale har skrevet nydelige arrangement for ei spesiell besetning og dette var nok en bekreftelse på at det Dale & Co holder på med er moderne, melodisk jazzmusikk på internasjonalt meget høyt nivå. Musikken er frisk, spennende og annerledes sjøl om den har med seg impulser fra en rekke kilder. Det er bortimot unødvendig å si at solistisk var det øverste hylle som var representert tvers gjennom, jeg velger likevel å gi en ekstra liten imaginær blomst til Adrian Løseth Waade som vokser kraftig for hver gang jeg hører han. Og så er det temposkiftene til Gard Nilssen da - makaløst!

Halles Komet feirer 10 års jubileum og vel så det.

Foto: Matija Pužar/Oslo Jazzfestival

For godt og vel ti år siden traff Edvard Askeland (bass), Morten Halle (saksofoner og fløyte) og Torstein Lofthus (trommer) på pianisten Andre Petersen da de turnerte med det legendariske bandet Søyr i Sør-Afrika. Det har ført til et varmt, godt og langvarig vennskap både menneskelig og musikalsk. Det har ført til flere turneer og to skiver og i forbindelse med konserten på Herr Nilsen var også trompeteren og flügelhornisten Feya Faku invitert med fra den andre sida av jordkloden.

Den eneste setninga Petersen har lært seg på norsk er "Lukke døra etter deg", men musikalsk har både han og alle de andre involverte lært mye av hverandre.

Bortsett fra en vakker duoversjon av Billy Strayhorn-låta "Daydream" var alt materialet skrevet av herrene i bandet. Vi snakker melodisk, moderne jazzmusikk med tydelige spor av afrikanske impulser. De som for eksempel har et nært forhold til musikken til Abdullah Ibrahim, fant mye å glede seg over i løpet av denne timen også.

Blant høydepunktene trekker jeg gjerne frem duellen mellom Lofthus og Petersen og den "motrytmiske" soloen til Lofthus til slutt forteller alt om hvilken perkusjonist han er - uansett sjanger.

Halles Komet ga oss en varm og herlig time på intime og fullsatte Herr Nilsen.

En festivalsjef må slappe av noen ganger også - her representert ved Edvard Askeland.

Foto: Tor Hammerø

Torun Eriksen har alltid mye på hjertet.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

Kvelden blei avslutta med en time av konserten med Torun Eriksen og hennes utmerkede band bestående av Andreas Bye (trommer), Kjetil Dalland (elbass, gitar) og Jørn Øien (tangenter) samt gjest Ole Jørn Myklebust (trompet). Det kan enkelt og greit ikke gå gæernt - Torun Eriksen & Co er nemlig så talentfulle at det er umulig. Konserten, som forresten var døvetolka, blei likevel som en liten reprisetime av de seineste konsertene jeg har hørt med bandet - bortsett fra den unike stemma til Myklebust da.

Den nye låta, som vi fikk servert på duo med Eriksen og Dalland, tyda uansett på at mye nytt er på gang og jeg gleder meg allerede til hvor jeg skal få møte Torun Eriksen neste gang. Hun har overraska meg mange ganger før og gjør det sikkert igjen.

Ole Jørn Myklebust gjorde en strålende gjesteopptreden med Torun Eriksen.

Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

I en egen verden

Den norske bassisten og elektronikeren Jo Berger Myhre og den islandske tangentisten og trommeslageren Ólafur Björn Ólafsson tar oss med til steder vi aldri har vært før.

Jo Berger Myhre og Ólafur Björn Ólafsson funderer på hva de har skapt.

Jo Berger Myhre fra Sandefjord kjenner vi fra bandet Splashgirl og ikke minst fra samarbeid med Susanna og som fast medlem av bandet til Nils Petter Molvær de seineste åra. Ólafur Björn Ólafsson er et nytt bekjentskap for meg, men med fartstid fra band og artister som Sigur Rós og Jonsi, så mer enn antyder det at han er en musikant vel verdt å låne øre til.

Her har de to truffet hverandre så til de grader i et Ólafssons studio i et nedlagt lagerlokale i utkanten av Reykjavik. I løpet av noen vårdager i fjor kom de sammen rundt masse instrumenter og noen gammeldagse opptaksmaskiner. Der gikk de til verket for å skape noe helt eget som har fått betegnelsen ambient-gotiske improvisasjoner....Jeg er langt fra sikker på om jeg vet hva det betyr, men jeg er sikker på at det er fascinerende og suggererende musikk. En av de fire låtene er komponert, resten er unnfanga underveis.

Det de to har makta å skape er stemninger blant annet basert på naturen ved havet rundt studioet - det er goldt, det er varmt, det er vilt, det er flott, det er søkende, det er luftig. Dette er to musikanter som lar seg utfordre, som lytter og som videreformidler det som kommer opp på et unikt og kreativt vis.

Lytteren blir anbefalt å høre musikken på vinyl i riktig rekklefølge - side A før side B. Siden jeg kun har blitt utstyrt med en cd uten noen form for informasjon - jeg vet ikke navnet på låtene en gang - så kan jeg ikke annet enn tro på det som predikes. Uansett så låter det magisk og helt spesielt på den lille runde også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jo Berger Myhre & Ólafur Björn Ólafsson

The Third Script

HUBRO/Musikkoperatørene

Kriminelt bra!

Sjøl om vi fortsatt skriver august, så kan det godt være at årets beste krimroman har sett dagens lys. Og ja, jeg har lest Jo Nesbøs "Tørst". Vi snakker om Aslak Nores "Ulvefellen".

Aslak Nore har skrevet en krimroman med stort internasjonalt potensial.

Det kommer ikke som noen bombe akkurat at Aslak Nore (39) er i stand til å skrive god litteratur. Både som journalist og forfatter har han tidligere bevist at han holder et meget høyt nivå, men for meg blir likevel "Ulvefellen" hans endelig steg opp i eliten.

Nore er med "Ulvefellen" helt der oppe i tetsjiktet blant norske krimforfattere og det er jo ensbetydende med ei plassering helt der oppe også internasjonalt. Dessuten er utgangspunktet og tematikken i "Ulvefellen" av typen som gjør at historia Nore forteller også kan - og bør - gå rett hjem hvor som helst på Tellus i alle fall.

Nore har gjort research på linje med det beste fra bygdene nå til dags for å heve historia opp dit den har landa. Vi blir tatt med tilbake til krigsårene 1941 til 1944 og den dramatiske historia utspiller seg hovedsakelig i Tyskland, men også Norge, Sverige og England er involvert. Agenter, dobbeltagenter, nazister, jøssinger og desertører spiller alle viktige roller og Nore har makta å gi hele persongalleriet en enorm troverdighet. Ikke bare blir vi invitert inn i ei spennende og dramatisk historie som er troverdig fra ende til annen, vi blir også tatt med på en historietime egna til lærdom som vel er like viktig nå, om ikke viktigere, enn noensinne siden 1945.

Nore greier å dra oss med gjennom historia slik at vi lurer på om dette er ei fortelling fra virkeligheten. Han gjør det med en temperatur, et driv i språket og en sans for detaljer som er sjelden og som forteller mye om hvilket forarbeid som ligger bak romanen.

Nore overdriver ikke bruken av virkemidler eller blodige drapsscener mer enn nødvendig - det var slik det foregikk har han greid å overbevise meg om.

Aslak Nore har inntatt en plass på pallen med "Ulvefellen" - både ute og hjemme.

Aslak Nore

Ulvefellen

Aschehoug

Vakkert og originalt

Endless Field er en spennende amerikansk duo som har invitert høyprofilerte gjester som Ingrid Jensen og Donny McCaslin.

Ike Sturm og Jesse Lewis - Endless Field - trives i naturen og naturen trives med dem.

Jeg er så privilegert at jeg får tilsendt musikk fra ymse himmelstrøk, blant annet fra Sambandsstatene. Mye av det har jeg aldri hørt før og heller ikke hørt om musikantene. Duoen Endless Field hører med i den kategorien. Det er herrene Jesse Lewis som trakterer diverse akustiske og elektriske gitarer og synger og Ike Sturm som spiller akustiske og elektriske basser, synger og spiller elpiano. Etter å ha blitt fascinert av musikken deres, har jeg lest meg opp på hva og hvem de to er og jeg fant til og med ut de hadde spilt i Norge i slutten av mai - av alle steder på Eidsvoll og på Modum!!!!!

Etter å ha jobba sammen mer enn ti år i New York, fant de ut at de ville skape et lite kollektiv sammen. De hadde jobba med mangt og mye før Endless Field så dagens lys og flere av dem er med som gjester på noen spor her, blant andre den strålende pianisten Fabian Almazan, den Oslo-aktuelle Ingrid Jensen på trompet og Donny McCaslin, tenorsaksofonisten som samarbeida med David Bowie på hans siste skive, "Black Star".

Endless Field og musikken de har skapt er sterkt inspirert av naturen de tydeligvis er spesielt tiltrukket og benytter seg mye av. De har makta å skape en egen sound med finger-style linjer, improvisasjon og ambiente teksturer. Folkmusikk ligger også hjertene deres nær og tilsammen har det altså blitt noe helt eget. Uttrykket er åpent, luftig, vakkert og på alle måter forlokkende og når så spesielt Jensen og McCaslin setter sine helt spesielle bumerker på toppen av det hele, så blir det ekstra herlig å forsvinne i dette nye universet.

Endless Field gir ut musikken sin på det spesielle selskapet Biophilia Records og det sier det det meste om hva og hvem de er og hvor bevisste de er. Dette selskapet gitt nemlig ut cd-cover på resirkulerbar papp, men uten cd! Her finnes det kun en kode som man kan laste ned og høre musikken så mye man vil og i den kvaliteten man ønsker.

Både musikken og tanken bak hele produksjonen er altså flott - nå kan altså alle, ikke bare folk på Eidsvoll og Modum, få oppleve dette flotte universet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Endless Field

Endless Field

Biophilia Records/endlessfield.bandcamp.com

hits