hits

Gammel dansk

Den danske trioen 65 1/2 hadde definitivt Bill Evans Trio som sine idealer. Her møter vi de unge danskene i historiske opptak fra 1966 og 67.

65 1/2 i aksjon - unge, men modne herrer.

Bill Evans ga verden noe helt nytt med sin trio på begynnelsen av 60-tallet. Sammen med bassist Scott LaFaro og trommeslager Paul Motian blei det servert en type kollektiv kammerjazz der alle instrumentene spilte ei like viktig rolle. Bill Evans blei en inspirator for mange verden rundt - her hjemme blei stafettpinnen ført elegant videre av pianisten og elegantieren Egil Kapstad.

I Danmark slo også Bill Evans´musikk og tankegods ned og i forlengelsen av Bill Evans skive «Trio 64», der Gary Peacock hadde erstatta avdøde LaFaro, så avleggeren Trio 65 1/2 dagens lys med tre meget lovende, unge danske musikanter.

Disse innspillingene er gjort i henholdsvis 1966 og året etter og da var pianisten Kenneth Knudsen 20, bassisten Ib Lund Nielsen 25 og trommeslageren Ole Streenberg 20. De oppnådde stor popularitet i hjemlandet og det er ikke vanskelig å skjønne - dette er nemlig elevert kammerjazz av meget høy standard.

Knudsen, som vi blant annet kjenner her hjemme fra en strålende trio med Palle Mikkelborg og Niels-Henning Ørsted Pedersen - deres versjon av «Imagine» er av typen uforglemmelig - har skjønt og tatt opp i seg hva og hvor Evans ville med musikken sin og sammen med Lund Nielsen og Streenberg, som begge er ukjente størrelser for meg, danderer de både originalkomposisjoner og standardlåter som «Stella By Starlight», «There Will Never Be Another You», «Naima» og «Santa Claus Is Coming to Town» på et flott og personlig vis - i Bill Evans´ånd.

Denne musikken er altså 50 år «gammel», men den er på alle vis tidløs og har mye å gi oss også i 2017 - og sikkert også i 2067!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trio 65 1/2

66 67

Storyville Records/MusikkLosen

Fint møte

Den italienske vokalisten Marilena Paradisi og den amerikanske pianisten Kirk Lightsey har satt hverandre stevne - på norsk «mark».

Marilena Paradisi og Kirk Lightsey har funnet tonen.

Sjøl om den italienske vokalisten Marilena Paradisi har ei karriere som strekker seg tilbake til begynnelsen av 90-tallet, så er dette mitt aller første møte med henne. Det kan man trygt si er på høy tid. Pianisten Kirk Lightsey (80) derimot har jeg hatt gleden av å høre/møte i forbindelse med Dexter Gordons amerikanske «gjennoppstandelse» på begynnelsen av 80-tallet og han fortalte alle med mottakerapparatet i orden at vi hadde med en pianist i den moderne, melodiske gata å gjøre som hørte - og fortsatt hører - hjemme i ultraklassen.

Hvordan Odd Gjelsnes, sjefen for norske Losen Records, har kommet over denne utmerkede duoen vites ikke, men han skal uansett ha all mulig ære for at vi får gleden av å bli med dem på denne intime utflukten.

Med unntak av avslutningslåta «Fresh Air», som Paradisi har skrevet teksten til og Lightsey har tonsatt og der han også spiller fløyte, så består repertoaret blant annet av Charles Mingus´ «Portrait», den nydelige standardlåta «Some Other Time», Wal Waldrons «Soul Eyes», Ron Carters «Little Waltz» og tittellåta som Wayne Shorter har skrevet melodien til.

Det de to gjør er å føre eleverte samtaler basert på en langt framskreden musikalitet, lytteevne og empati. De to har ikke noe behov for å imponere noen, men gjør det likevel med sitt personlige uttrykk. Paradisi har ei flott og varm stemme og Lightsey en rikdom og dynamikk i uttrykket som han er ganske så aleine om.

«Some Place Called Where» har blitt et lite smykke av ei plate som passer ypperlig å ta frem når kveldene blir mørke, kalde og lange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilena Paradisi - Kirk Lightsey

Some Place Called Where

Losen Records/MusikkLosen

Julaften for deadheadene

Mickey Hart var trommeslager i Grateful Dead i to perioder. Her forteller han oss at fortsatt har dette spesielle.

Mickey Hart er midt i 70-åra, men meget i slag.

Mickey Hart (74) blei, sammen med den andre Grateful Dead-trommeslageren, Bill Kreutzmann, kalt the rhythm devils. Både under og etter legendariske Grateful Deads eksistens, fra 1965 til frontfiguren Jeremy Garcia gikk bort i 1995, har Hart vært i full gang med å «forske» i all verdens musikk og med si første soloskive siden «Superorganism» i 2013, kommer det nok en beskjed om at han fortsatt har veldig mye originalt å by på.

Denne skiva er «oppkalt» etter Harts database RAMU - (random access musical universe), som han etterhvert har utvikla til et slags instrument. Her har han samla lyder, stemmer, instrumenter og gudene vet hva siden 80-tallet og med denne utgivelsen serverer han oss et tverrsnitt av sin musikalske verden anno 2017.

Grateful Dead var så definitivt et psykedelisk rockeband, men de henta uhemma inspirasjon fra både rock, folkemusikk, bluegrass, blues, country og jazz. Slik er det også med Harts unike musikalske univers. Her er det ingen grenser - her er det ingen hemninger.

Når vi kan melde at han har invitert med seg tablasjefen Zakir Hussain, bassisten Oteil Burbridge, talkingdrum-maestroen Sikiru Adepoju, congamesteren Giovanni Hidalgo, saksofonguru Charles Lloyd og vokalistene Avey Tare fra Animal Collective og Tarriona «Tank» Ball fra New Orleans-bandet Tank and the Bangas, og satt dem og mange andre sammen med en rekke fieldopptak, blant annet av en «rappende» auksjonarius, så er det ikke vanskelig å begripe at «RAMU» hare blitt noe helt eget.

Dette er tøff rockemusikk med jazzovertoner, med impulser fra en rekke kilder kloden rundt og med mye annet krydder også. «RAMU» er nok en beskjed om at Mickey Hart er en spennende og unik musikant og konseptualist.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mickey Hart

RAMU

Verve Forecast/Univeral

Den viktigste stemma

Pust er en vokalsekstett som på et inderlig og originalt vis forteller oss at den menneskelige stemma er den aller viktigste.

Pust ute i naturen der stemma hører hjemme.

Vokalsekstetten Pust har eksistert i godt og vel 10 år. Besetninga, som i dag består av sopranene Anne Hilde Grøv og Camilla Susann Haug, alten Elisabeth Anvik, tenoren Jostein Hasselgård, barytonen Håvard Gravdal og bassen Mads Iversen, har i stor grad vært stabil hele veien og det høres - Pust er ei a capella-gruppe som klinger noe så voldsomt sammen, slik bare et empatisk kollektiv som har eksistert i mange år kan.

«Huggu over vatn» er gruppas femte cd. Det er ei nydelig stemning over det de gir oss fra start til mål og de seks stemmene danderes på forskjellig vis fra låt til låt. Det har de garantert fått hjelp til også av den finske produsenten Jussi Chydenius - lederen for den finske vokalgruppa Rajaton.

Her får vi alt fra egetskrevet materiale, via folketoner til flotte og unike covervesjoner av blant annet Sigur Rós´ «Fljótavik» til Jan Garbareks udødelige og underskjønne «Molde Canticle». De fleste står fram som solister med sine helt personlige stemmer og i tillegg krydres det hele med enkelte og virkningsfulle besøk av tubaisten Lars Andreas Haug, fiolinisten Gjermund Larsen og perkusjonisten Knut Aalefjær.

Pust har funnet fram til noe helt eget i en rekke musikalske grenseland. Det er vakkert, det er unikt, det er sterkt - det er en bekreftelse på at den menneskelige stemma er den aller sterkeste stemma av dem alle.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Pust

Huggu over vatn

Grappa/Musikkoperatørene

Ny stjerne?

Saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas er et relativt ubeskrevet blad her hjemme. Han kan raskt bli ei ny, viktig stemme.

Chet Doxas med et vanvittig trøkk.

Musikanter som har jobba med Carla Bley, Dave Douglas og Steve Swallow vekker umiddelbart min interesse. Den canadiske, men New York-bosatte saksofonisten, komponisten og bandlederen Chet Doxas (37) hører hjemme i den ligaen og med sitt solo-visittkort «Rich in Symbols» bekrefter han hvorfor han er så ettertrakta.

Sammen med sin bror, trommeslageren Jim Doxas, etablerte Chet seg tidlig på den canadiske scena. Der fikk stadig flere fra den andre sida av grensa til Sambandsstatene også ørene opp for han og i stadig større grad forteller han oss nå at han er i ferd med å etablere seg med noe helt eget.

Doxas er i tillegg til å være en utmerket musiker også svært interessert i bildekunst. Det er utgangspunktet for musikken her. Det er blant andre kunstnere som Fab 5 Freddy og Robert Mapplethorpe som har inspirert Doxas og live er bildene til de to og flere andre «med» på konsertene som et fysisk bakteppe.

Med en strålende kvartett med herrer som ligger i den øverste delen av vannskorpa i den moderne New York-familien, trommeslager Eric Doob, bassist Zach Lober og gitarist Matthew Stevens - ikke blant de mest kjente, men meget langt framskredne, og gjester som trompeter Dave Douglas, pianist John Escreet og ikke minst synthesist Liam O´Neil, skaper Doxas, som i tilegg til saksofon også trakterer synther, musikk som henter hemningsløst fra kilder som rock, jazz, impro og filmatiske landskap.

Til sammen har det blitt tøff, original og suggererende musikk - slik låter spennende bilder - som plasserer Chet Doxas langt oppe på lista allerede nå. Han er så avgjort en musikant å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chet Doxas, nummer to fra høyre, med sin høyst oppegående kvartett.

Chet Doxas

Rich in Symbols

Ropeadope/chetdoxas.bandcamp.com