hits

Nye og spennende stemmer

Engelske Snowpoet, det vil si vokalisten Lauren Kinsella og multiinstrumentalisten Chris Hyson, åpner opp nye og spennende dører.

Lauren Kinsella og Chris Hyson - Snowpoet - har skapt et eget, lite og fascinerende univers

Det engelske plateselskapet Edition Records, med blant andre Eyolf Dale og Daniel Herskedal i stallen, er en kvalitetsgarantist. «Alt» som har kommet derfra de ti åra selskapet har eksistert har holdt et meget høyt kreativt nivå, og derfor er det alltid med stor forventning nye artister derfra blir ønska velkommen i heimen. Snowpoet, som her debuterer på labelen med sin andre skive, føyer seg elegant inn i kvalitetsrekka.

Lauren Kinsella (35), opprinnelig fra Irland, er som Hyson bosatt i London og en viktig del av den nye britiske jazzvinen med greiner inn i en rekke andre sjangre også. Sammen med Hyson, som spiller både akustisk og elektrisk bass, piano og synth, har hun med to unntak skrevet alt av tekster og musikk. Unntakene er coverlåtene «Dear Someone» av Gillian Welch og «Snow» av den islandske vokalisten Emiliana Torrini.

Apropos Island: Kinsella og Snowpoet blei allerede da bandets første skive blei sluppet i 2016, sammenlikna med Björk. Det er absolutt mulig å skjønne hvorfor, men Kinsella har avgjort staka ut kursen mot sin egen stemme også. Hun blei kåra til årets jazzvokalist i forbindelsen med debuten av radiostasjonen Jazz FM og sjøl om hun ikke er noen tradisjonell jazzvokalist så er det mulig å skjønne det også.

Her gir Snowpoet, som for anledninga er forsterka av saksofonisten Josh Arcoleo, gitaristen Nicholas Costello-White, trommeslageren Dave Hamblett og pianisten Matthew Robinson, oss åtte originallåter i tillegg til de to nevnte, og det er i et luftig, vakkert og forførende singer/songwriter-landskap med klare jazzovertoner vi befinner oss hele tida.

Kinsella har er ei vakker, lys og djupt personlig stemme som det er herlig å forsvinne inn i. Snowpoet har i tillegg et budskap som er av typen lett å like og lett å bli venn av og avhengig av. Da er for så vidt mye gjort da.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Snowpoet

Thought You Knew

Edition Records/Border Music

Flott gjenhør

Maria Solheim fikk sitt gjennombrudd før hun hadde runda 20 og «alle» sto i kø for å hylle den nye store singer/songwriter-stjerna fra Vesterålen. Så blei det stille, men nå er hun heldigvis tilbake.

Maria Solheim er en strålende historieforteller.

Maria Solheim har rukket mye mer enn å bli 36 år, fått barn, flytta til Svelvik og nå gitt ut seks album under eget navn. Hun har levd en viktig del av sitt liv og det setter så avgjort sitt preg på «Stories of New Mornings» - et visittkort som forteller oss at hun fortsatt har «det» som alle satte så voldsomt pris på da hun hilste på oss den første gangen.

At det blei stille er en sannhet absolutt med modifikasjoner: mellom 2001 og 2006 kom det fire album, så ett til i 2012 samt ei herlig barneplate sammen med Silje Sirnes Winge i 2106, men sammenlikna med starten, der hun var en viktig del av soundtracket til mange, så er et opphold på seks år fra forrige plate relativt lenge.

Nå er heldigvis lysta og gnisten tilbake igjen og for en historieforteller Maria Solheim er! Hun skriver om dagligdagse foreteelser og personlige problemstillinger som hele tida blir allmenngyldige - de som ikke kjenner seg igjen i noe eller alt her må nesten være forstumpa på et eller annet vis.

Utgangspunktet for denne skiva er at Solheim har hatt en drøm om å spille i band. Etter at den blei virkelighet, gikk hun tom og la bort gitaren. Men etter mange år borte fra musikken, så dukka det opp nye sanger i hodet hennes - og med sangene kom også drømmen tilbake - heldigvis.

Solheim befinner seg fortsatt i et slags sofistikert - her brukt med positivt fortegn - poplandskap der de smakfulle melodiene kler tekstene og det ofte nedpå uttrykket hennes på et herlig vis. Når hun så har med seg et empatisk lag med blant andre Trygve Skaug, Mari Kreken fra Darling West og Christer Slaaen som uhyre smakfull produsent, så har dette blitt årgangs-Maria Solheim, på engelsk med ett unntak for nordnorske «Ei kvinnehand», som det er lett å bli forført av. Så er det bare å håpe at hun holder tak i drømmen i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Maria Solheim

Stories of New Mornings

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Ny Saft-smak

Den amerikanske tangentvirtuosen Jamie Saft dukker opp i stadig nye versjoner og nesten alle er like spennende.

Bill McHenry, Nasheet Waits, Brad Jones og Jamie Saft har grunn til å smile.

De siste par åra har Saft (47) vist seg fram blant annet sammen med Kristoffer Berre Alberts, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen i bandet Starlite Motel, sammen med Iggy Pop, Bobby Previte og Steve Swallow i nok en overraskende kvartett og mutters aleine på «Solo a Genova». Nå er han tilbake i nok ei ny utgave: sammen med bassisten Brad Jones, tenorsaksofonisten Bill McHenry og trommeslageren Nasheet Waits møter vi den usedvanlig allsidige Saft i en ganske straight utgave her.

Gjennom ni Saft-komposisjoner som oppholder seg i et mørkt/lyst-landskap og som hele tida hører hjemme i et sein-bop uttrykk, samt standardlåtene «Violets for Your Furs», «Sweet Lorraine» og «There´s a Lull in My Life», viser Saft oss ei ny og ganske så tradisjonell, men likevel personlig side av seg sjøl som beveger seg godt inn i et Coltrane-univers fra 60-tallet. Jones og McHenry er ganske så ubeskrevne blad for meg, mens Waits kjenner vi godt her hjemme blant annet fra hans medvirkning i Jason Morans Bandwagon - han er enkelt og greit en av de store, unge trommeslagerne over there. Det bekrefter han her og Jones og McHenry forteller oss også at her har vi med sterke stemmer å gjøre.

Jamie Saft er med sin allsidighet og sitt tydelige uttrykk, uansett hvor han møter opp, en av de viktige pianostemmene anno 2018.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft Quartet

Blue Dream

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Duvende og herlige bølger

Det kommer absolutt ikke som noen overraskelse at et nytt livstegn fra Espen Berg Trio sørger for et av årets musikalske høydepunkt.

Espen Berg Trio - låter som ei kule og er muligens sponset av Specsavers eller Synsam.

Det har seg nemlig slik at helt siden siden jeg hørte Hamars store pianosønn Espen Berg (35) for første gang, så har han uten unntak imponert meg - det være seg i soloformat, i Trondheim Jazz Orchestra-bandet til Marius Neset, hans eget bestillingsverk til Moldejazz i fjor eller med sin egen trio som platedebuterte med «Mønster» for tre år siden. Allerede i 2012 så solodebuten «Noctilucent» dagens lys.

Sammen med trommeslager Simon Olderskog Albertsen fra Stjørdal og bassist Bárður Reinert Poulsen fra Torshavn på Færøyene, alle tre med bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, som har vært en del av trioen siden starten og den første skiva, har Berg, trioen og musikken vokst og modna seg voldsomt for hvert møte.

Vi snakker fortsatt om et melodisk og dynamisk univers som er intrikat og utfordrende, men som gjennom måten de tre tolker låtene på gjør sitt til at det oppleves lekende og «lett» sjøl om det altså på ingen måte er ukompliserte saker Berg & Co serverer oss.

Låtene, som med unntak av Stings «Hounds of Winter», er komponert av Berg, spenner over hele spekteret fra nydelige ballader til heftige temposaker og den meget empatiske og særdeles samspilte trioen trives like godt uansett hvilke omgivelser de dukker opp i.

Vi har med tre langt framskredne individualister å gjøre som teknisk sett har få begrensninger, men det er likevel det kollektive uttrykket som tiltrekker meg aller mest her. Det er som om samtaler blir starta, utvikler seg og får en naturlig konklusjon - hver gang!

Er du på utkikk etter noe vakkert, men samtidig utfordrende for høsten og alle andre årstider som måtte komme, så er «Bølge» absolutt å anbefale.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Espen Berg Trio

Bølge

Odin Records/Musikkoperatørene

Ventetida er over

Rebekka Bakken har vært her hele tida. Likevel er det for stille rundt den flotte vokalisten i alt for lange perioder. Nå er hun heldigvis veldig tilstede igjen.

Rebekka Bakken er en singer/songwriter på meget høyt internasjonalt nivå.

Rebekka Bakken (48) fra Lier har hatt ei ganske så utradisjonell karriere. Hun stakk like godt til New York ung og helt uetablert for å se om hun kunne make it there. Til en viss grad makta hun absolutt det og etter ei rundreise gjennom flere europeiske land, med stor suksess i mellom-Europa, så har hun nå endelig vært bosatt her til lands de seineste åra.

Bakken har siden 2001 bygd opp en solid og veldig spennende diskografi både under eget navn eller sammen med navngjetne artister som den østerrikske gitaristen Wolfgang Muthspiel eller den tyske pianisten Julia Hülsmann. Hver gang hun har meldt seg med nye visittkort der hun har hatt ansvaret aleine, så har det slått meg hvilken kapasitet hun er som som singer/songwriter - og aldri mer enn denne gangen.

Bakken skriver sjølironiske, morsomme og personlige tekster som hun tolker med sin svært så personlige og herlige stemme som man kan kjenne igjen på i alle fall hundre meters avstand. Jo da, det er lett å høre impulsene fra giganter som Joni Mitchell, men Bakken henter også mye fra cabaret-tradisjonen og når hun har lett for å by på seg sjøl - «You know I´m Norwegian, I like my men on ice», så blir uttrykket hennes noe hun er helt aleine om.

Bakken har skrevet nesten alt stoffet sjøl, men plusser på med en av mine absolutte favorittlåter - uansett sjangrer - Cyndi Laupers «Time After Time» i en ikke annet en nydelig versjon samt Svein - ikke Sven som det står i coveret - Gundersen og Johnny Sareussens «Hotel St. Pauli». Bakken er også en låtskriver med et solid særpreg - det er enkelt og greit herlig å oppholde seg i hennes univers.

Når Bakken så har tatt turen til Stockholm for å få assistanse av Johan Lindström og Jesper Nordenström - på strenger og tangenter og her snakker vi musikanter i klassen ultra, samt vår - og hennes - egen Rune Arnesen på trommer og perkusjon samt litt munnspill og bass (!) fra Knut Reiersrud, så er reisefølget akkurat så bra som det er mulig å ønske seg.

I mine ører er dette Rebekka Bakken på sitt aller beste - det sier en hel del det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Rebekka Bakken

Things You Leave Behind

OKeh Records/Sony Music

Tøffe saker

Saksofonisten Lauritz Lyster Skeidsvoll har markert seg kraftig de seineste åra. Sammen med medstudenter fra Musikkhøgskolen i Oslo forteller han oss med bandet Master Oogway at han er i stadig og heftig utvikling.

Master Oogway har mye spennende på gang.

Lyster Skeidsvoll (24) fra Kleive ved Molde har sin unge alder til tross vært med i en rekke konstellasjoner allerede. Mye av æren skal nok gå til pappa Leiv Skeidsvoll som har vært pytt og panne i det lokale musikklivet og som har lagt mye til rette for at både Lauritz og lillebror Isach, som spiller piano, har fått muligheten til å leve ut drømmen. Brødrene spiller også mye sammen, blant annet i bandet Bear Brother, men her er det altså andre medsammensvorne det handler om.

For noen år siden var det en annen moldenser, trompeteren Kristoffer Eikrem, som slo gjennom med en kameratgjeng fra Musikkhøgskolen. Bandet het Mopti og vant blant annet den meget ettertrakta Jazzintro-prisen i 2012. Nesten den samme ruta har Master Oogway gått: kvartetten kom til finalen under årets Moldejazz, men gikk ikke helt til topps.

Basert på bandets debutskive, som blir gitt ut på det meget velrenommerte portugisiske selskapet Clean Feed Records med distribusjon over hele verden, er det absolutt ikke overraskende at bandet nådde langt i konkurransen. Musikken og plata forteller oss at bandet har store muligheter til å langt med det tøffe uttrykket sitt.

Bortsett fra ei låt, som er skrevet av bassisten Karl Erik E. Horndalsveen fra Nøtterøy ved Tønsberg, så er alt komponert av gitarist Håvard Nordberg Funderud fra Rygge ved Moss. De musikalske idealene er åpenbare fra start til mål og henter massevis av inspirasjon fra rockens trøkk, energi og umiddelbarhet. Når dette så har blitt miksa på et elegant og personlig vis med impulser fra Miles Davis´ første elektriske periode på slutten av 60-tallet og ikke minst Ornette Colemans saksofonistiske innfallsvinkel, som Lyster Skeidsvoll garantert har brukt en time eller to på å studere, så har det blitt et brygg som gutta i Master Oogway har grunn til å være stolt av.

Trommeslager Martin Mellem fra Lier ved Drammen er også ei viktig og fleksibel stemme sammen med hovedsolistene Nordberg Funderud - her kan kongeriket ha ei ny gitarstjerne i emning - og Lyster Skeidsvoll som hele tida tar nye steg i retning seg sjøl. Master Oogway er et band med mye spennende i sekken og byr oss på jazz for rockere og rock for jazzere som kan varme i en sur høstkveld.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Master Oogway

The Concert Koān

Clean Feed Records/MusikkLosen

Dobbel mester Møster

Kjetil Møster har helt siden han blei utnevnt til verdens «største» jazztalent i 2006, vært akkurat det. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Møster! i aksjon på Henie Onstad Kunstsenter.

Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren Kjetil Møster (42) har helt siden mange blei oppmerksom på han via jazzlinja i Trondheim på slutten av 90-tallet, vært ei ledende stemme i en rekke konstellasjoner i grenseland mellom jazz og rock. Der befinner han seg fortsatt og det låter tøffere enn noensinne.

Et band, eller rettere sagt en konstellasjon, han stadig har vendt tilbake til er bandet Møster! Besetninga har variert en hel del, men uten stans har han staka ut ny kurs med Møster!

På dette voldsomme dobbelt cd/LP-visittkortet er det en Møster i superslag vi støter på. Sjølsagt har han mye av æra for det, både som bandleder og instrumentalist - i tillegg til saksofoner trakterer han også klarinett, elektronikk, perkusjon og trommer her -, men hans evne til å finne de rette medsammensvorne til å utfordre både han sjøl, hverandre og oss, er en svært viktig del av denne suksessformelen.

Nikolai Hængsle på elbass og elektronikk, Kenneth Kapstad på trommer, Hans Magnus Ryan på gitar og elektronikk og Jørgen Træen på synth og lap steelgitar er jo intet mindre en et kreativt kremlag fra rockens og jazzens meste spennende grenseland.

De ti spora, som varer fra vel ett til over 22 minutter, er unnfanga av alt fra Møster aleine til alle mann alle og det har ført til mange tenkelige avskygninger innen et spennende landskap med impulser fra alt fra rock, jazz, impro, elektronika og samtidsmusikk. Dette er så tøft, annerledes, personlig, så Møstersk at det bare er å slå fast at talentutmerkelsen i 2006 hadde svært mye for seg.

Som ikke dette er nok, så møter vi Møster i nok en urheftig ny konstellasjon med uante mengder energi og nysgjerrighet - The End. Sammen med sin sjelsfrende og store inspirasjonskilde siden han hørte The Thing for første gang, Mats Gustafsson, har de to baryton- og tenorsaksofonistene satt sammen et nytt band med kvaliteter til både å overraske og skape musikk ulikt alt annet som har vederfaret de eller fleste sanseapparter.

De to herrene fikk overtalt Anders Hana til å finne fram igjen gitaren, de har invitert med seg den unike stemmekunstneren Sofia Jernberg og trommene blir traktert av amerikaneren Greg Saunier som altrockfolket vil kjenne igjen fra bandet Deerhoof. Han har etter denne innspillinga blitt erstatta av Børge Fjordheim fra Cloroform.

Etter å ha fått øvd sammen ei stund og spilt tre konserter bar det rett i studio og vi får møte et band og en musikk som treffes i et urheftig univers der frijazz møter støy, altrock og en hel del andre ingredienser som sørger for at akkurat slik musikk aldri har nådd mine ører i alle fall.

Kjetil Møster forteller oss nok en gang at han hører hjemme helt der oppe.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

The End har all grunn til å se fornøyde ut.

Møster!

States of Minds

Hubro/Musikkoperatørene

The End

Svårmod och vemod är värdesinnen

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Kvadruppel Bekken

Noen er ivrigere i tjenesten enn andre. Den ustoppelige og ekte pianisten og vokalisten Tor Einar Bekken - også kjent som Dr. Bekken - er heldigvis blant de ivrigste.

Tor Einar Bekken og Richard Gjems inviterer til fest.

Denne gangen treffer vi for sikkerhets skyld på fire «utgaver» av den gode Bekken der han er mutters aleine på tre av dem. Først ut her er han i herlig samspill med sin sjelsfrende og munnspiller Richard Gjems. De to har et samarbeid som går rundt ti år tilbake i tid og det har blyanter annet ført til albumene «Songs From a Forest» og «Slaveriet».

Her møter vi de to fra en konsert på Herr Nilsen i Oslo i fjor høst. De som har greie på det musikalsk universet til herrene Bekken og Gjems kan fortelle om to kapasiteter som har en voldsom oversikt over tilfanget som finnes i bluesverdenen og slik virker det da også. Sammen med Christian Gjems på gitar tar de oss med på en ekskursjon med inderlige versjoner av alt fra «Black Coffee» til «I´d Rather Drink Muddy Water», «Livet i Finnskogarna» - begge har sine røtter der - og Randy Newmans legendariske «Louisiana 1927». Når så Nora Noor så dukker opp som gjest på «Jealous Kind» så har denne liveinnspillinga blitt til en fest i blues/boogie/soul/jazzland av det sjeldne slaget.

Tor Einar Bekken - det finnes ikke mange slike på bygdene nå til dags.

Samarbeidet mellom Bekken og Gjems er både flott og fruktbart, men Bekken trenger ikke å gå over noe som helst for å skape musikk. Her kommer det nemlig tre soloutgaver av herren med helt forskjellige utgaver av den spennende sjela som har plass i kroppen til Tor Einar Bekken

Først ut er han på «PNO» med sju improvisasjoner som befinner seg i et landskap som henter like mye fra klassiske inspirasjonskilder som fra jazz - inkludert Cecil Taylor-impulser (!!!), blues og folkemusikk. Den sier mye om hvilken allsidig musikant Tor Einar Bekken er og hvor kreativ og impulsiv han er. Tøft, spennende og overraskende.

Tro på ingen måte at unge Bekken kun har pianoet å hygge seg med eller uttrykke seg gjennom. På «Dark Hour» tar han oss med på seks improvisasjoner/ekskursjoner med sin guitalele - en slags hybrid midt mellom gitar og ukulele. Her hentes inspirasjonen i stor grad fra americana-tradisjoner og folkemusikk og er en oppfølger til «Guitalele Blues» som kom i fjor. Tøft og annerledes.

Denne musikalske maratonøvelsen avslutter Tor Einar Bekken med «PianoFolk» der han inviterer oss til Finnskogen der altså røttene til Bekken befinner seg. Med sitt klangrike og inderlige pianospill tar han oss gjennom ni melodier med masse melankoli og dybde i seg som har sitt opphav der inne i skogen ved svenskegrensa.

Tor Einar Bekken er en utmerka jazzpianist med mye av sine røtter i den aller tidligste jazzen og bluesen. Samtidig er han så mye mer og gjennom disse fire utgivelsene får vi stifte bekjentskap med mye av det han er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bekken & Gjems

Spell

Blue Mood Records/Musikkoperatørene

Tor Einar Bekken

PNO

DrB Records/soundcloud.com

Dr Bekken

Dark Hour - Guitalele Improvisations, Vol. 2

DrB Records/soundcloud.com

Tor Einar Bekken

PianoFolk - Folkemusikk fra Finnskogen

DrB Records/soundcloud.com

Arvtakeren

Alt- og sopransaksofonisten Tia Fuller har det meste i seg for å bli den som tar opp arva etter legenden Julian «Cannonball» Adderley.

Tia Fuller med et voldsomt trøkk i uttrykket.

Fuller (42) har i en rekke sammenhenger, fra Beyoncé til de to bandene hun har gjesta Moldejazz med de seineste åra - da uten Beyoncé, fortalte oss klart og tydelig at hun er en av dem som kan ta den relativt tradisjonelle, men samtidig moderne saksofonarva videre. Først kom hun til Molde med sin egen kvartett blant annet med sin søster på piano og noen år seinere i bandet til trommeslager Terri Lyne Carrington sammen med Ingrid Jensen og Lizz Wright. Hun har med andre ord vært med i spissen for jenteframmarsjen i amerikansk jazz.

På «Diamond Cut», som hun sier hun er en del av og som kan oversettes med gullgenerasjonen, møter vi en moden og uttrykksfull saksofonist i full blomst. Hun mener hun tilhører gullgenerasjonen fordi hun hun har så mange skuldre å stå på - så mange hun har lært av og fra. Det er tydelig at Fuller har tatt til seg hele denne store jazztradisjonen spesielt fra bebop og dens avleggere fram til i dag og underveis har hun skapt sitt eget uttrykk med klare spor av funk og soul i seg også.

I tillegg til å være ettertrakta rundt om på scener kloden rundt, er Fuller også en meget populær professor ved Berklee i Boston - en av verdens mest velrennomerte jazzutdanningsinstitusjoner. Det sier en hel del om hvilken kompetanse hun er i besittelse av og som utøvende musikant er «Diamonds Cut» kanskje hennes aller beste beskjed til dato.

Med Lyne Carrington i produsentrolla, og på perkusjon på to spor, så presenterer Fuller seg her gjennom et repertoar med egne låter i et melodisk vakkert landskap sammen med standardlåtene «I Love You» og «Soul Eyes» og «Save Your Love for Me» som Cannonball Adderley og Nancy Wilson gjorde sammen på begynnelsen av 60-tallet.

Når Fuller så har alliert seg med to superkomp, enten Jack DeJohnette på trommer og Dave Holland på bass, eller James Genus på bass og Bill Stewart på trommer, og Adam Rogers på gitar hele veien og Sam Yahel på orgel på to spor, så får hun alle de utfordringer og all den inspirasjon hun trenger for å virkelig å ta nye steg i retning seg sjøl. Tøft og herlig er det fra start til mål.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tia Fuller

Diamond Cut

Mack Avenue/MusikkLosen

Dobbel Breistein

Saksofonisten Inge Weaterhead Breistein har sakte, men sikkert etablert seg med ei egen stemme de seineste åra. Her kommer det to forskjellige bevis på hva og hvem han er.

Inge Weaterhead Breistein og Svein Rikard Mathisen - de må gjerne smile.

Foto: Emil Breistein

Sammen med den meget lovende gitaristen Svein Rikard Mathisen, i kvartettformat, og på duo med sampleren, synthesisten og elektronikeren Tortusa, viser Weatherhead Breistein (35) fra Bergen oss hvilket allsidig talent han er i besittelse av.

Mathisen, opprinnelig fra jazzmetropolen Brumunddal nord for Hamar, har allerede gjennom sine soloutgivelser «Copenhagen Diaries» og «Monsters» fortalt oss at han er et talent utenom det vanlige både som gitarist og komponist. Det er derfor absolutt ingen bombe at når han står som både medkomponist og som leder av bandet og prosjektet sammen med Breistein, så er det både tøff og utfordrende, men samtidig melodisk jazzmusikk som står på programmet.

Sammen med trommeslageren Raymond S. Lavik fra Drammen/Stavanger og den svenske bassisten Johannes Vaht, gir Breistein og Mathisen oss sju låter med røtter både i amerikansk og europeisk jazz. De fire har alle et sterkt bandideal og ECM-estetikken er ikke langt unna. Spesielt de to lederne får masse plass til å vise oss hvem de er som solister og «samtalene» de fører og klangidealene deres forteller oss at de kommer til å by oss på mye spennende musikk i tiåra som kommer.

Inger Weaterhead Breistein og Tortusa skaper fascinerende landskap.

Breistein har flere andre jern i ilden også. Sammen med lydskaperen Tortusa, også kjent som John Derek Bishop fra Stavanger, som vi møtte i forbindelse med hans tolkninger av deler av Eivind Aarsets musikk, har han med «Mind Vessel» skapt musikalske landskap ganske langt unna kvartetten med Mathisen, men definitivt fascinerende på sitt vis likevel.

Tortusa og Breistein har laga ganske så minimalistisk og ofte sakteflytende musikk som oppleves som både beroligende og inspirerende. Musikken er full av stemninger og befinner seg i spenningsfelt som er både organiske og akustiske det ene øyeblikket og digitalt og industrielt det neste.

Til sammen forteller disse to utgivelsene at Inge Weaterhead Breistein er ei spennende ny saksofonstemme.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathisen/Breistein

Gadgets

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Tortusa II Breistein

Mind Vessel

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene