Herlig og svett

Til tross for at han er en godt voksen herre, er Allan Harris ei ny stjerne på den internasjonale vokalhimmelen. Han hører så avgjort hjemme høyt der oppe.

Du verden som det swinger og groover av Allan Harris.

60 år unge Allan Harris er oppvokst i Brooklyn og bosatt i Harlem - han har New York under huden så det holder. Har han vært profesjonell sanger og gitarist "hele livet", men det er likevel bare de seineste 20 åra han har begynt å få et navn internasjonalt. Nå har han elleve album bak seg, men for min del er "Nobody´s Gonna Love You Better" det aller første møtet. Det var på høy tid for å si det forsiktig.

Harris er født og oppvokst med musikk og her både hyller han sine røtter og skuer samtidig framover. Med sin varme baryton/tenor forteller han oss at han har ei tilnærming til musikk som ikke har så voldsomt mange grenser. Her får vi alt fra hardtsvingende straight jazz, via rhythm and blues, vakre ballader, heftig rock, følsom blues samt en dose brasilianske toneganger. Alt dette fikser Harris på et overbevisende vis - han går rett inn i tetsjiktet blant mannlige amerikanske vokalister med jazz som sitt naturlige fundament.

Sammen med den Grammy-vinnende produsenten Brian Bacchus og sin faste følgesvenn på tangenter, Pascal Le Boeuf, tar Harris for seg elleve låter der fire er Harris-originaler. Ellers serveres blant annet Steely Dan-klassikeren "Any Major Dude Will Tell You", megahiten til Spiral Staircase, "More Today than Yesterday", standardlåtene "I Remember You" og "Moody´s Mood for Love", "Doralice", som Stan Getz og João Gilberto gjorde verdensberømt, - framført på portugisisk og Jimi Hendrix´"Up from the Skies". Ballet blir avslutta med Harris´ egen nydelige ballade "Secret Moments".

Med seg har Harris et empatisk lag med Le Boeuf i spissen for gitaristen Freddie Bryant, bassisten Russell Hall og trommeslageren Shirazette Tinnin og at dette er musikanter som har spilt mye og trives sammen, tar det ikke mange takter å begripe.

Allan Harris sier om seg sjøl at han er en historieforteller, en trubadur og først og fremst en musikant. Det er ikke vanskelig å si seg enig i noe av dette.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

PS 2 4.mai spiller/synger Allan Harris på Cosmopolite i Oslo. Der er det bare å benke seg hvis man har muligheten.

Allan Harris

Nobody´s Gonna Love You Better

Love Productions Records/Naxos Norway

Det vil vise seg

Emma Hegermann heter bandet og sjøl om ikke musikken er like original som bandnavnet, så har visesjangeren fått seg ei ny og annerledes stemme.

Emma Hegermann med Cecilie Heramb som frontfigur har mye å fare med.

Det er som kjent opptil flere veier til Rom og det er også noen forunderlige stier fram til et bandnavn. Når det gjelder Emma Hegermann så var det ei 10 år gammel jente som emigrerte fra Tyskland til USA i 1857. Nå det nå bor en hund som heter Emma i Hegermannsgate, så sier det seg jo sjøl at bandet som vokalisten, gitaristen, tangentisten og felespilleren Cecilie Heramb har gitt liv, må hete Emma Hegermann - eller????

De som har fulgt godt med i norsk vise- og bluegrassverden har møtt Heramb som felespiller med både Onkel Tuka og Ila Auto. Nå har hun tatt flere skritt videre og vi møter henne som en mer enn lovende låtskriver, på norsk må vite, og dermed er heldigvis en mangeårig drøm gått i oppfyllelse: Cecilie Heramb har fått sitt eget band til å være fødselshjelper for sine egne låter.

Heramb sier sjøl at artister som J.J.Cale, Stein Torleif Bjella og Aimee Mann har vært solide inspirasjonskilder og Emma Hegermann, som også består av Øystein H. Bang på trommer, Kjetil Schjander Luhr på gitarerer og tangenter og Hans Wagner på bass, har skapt sitt eget viserockunivers ikke så langt unna disse retningsgivrne.

Cecilie Heramb er en flott låtskriver og en historieforteller som tar oss med på vakre utflukter. Med sin varme, særegne stemme, drar hun oss inn i sin verden og "Emma Hegermann" er en solid bekreftelse på at den moderne visesjangeren har fått en ny tilvekst det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Emma Hegermann

Emma Hegermann

Meteoritt/Musikkoperatørene

Evighetens perspektiv

Martin Myhre Olsen framstår i stadig større grad som en av jazzens aller mest spennende komponister og arrangører - også langt utenfor våre egne grenser.

Tett samarbeid mellom Wako og Oslo Strings.

Fra Leirsund ved Lillestrøm kommer saksofonisten, komponisten, arrangøren og bandlederen Martin Myhre Olsen. Man skulle vel ikke tro at Leirsund var det naturligste stedet på kloden for å fostre et stort jazztralent, men slik er det altså: 26 år unge Myhre Olsen har allerede etablert seg høyt der oppe i alle de fire nevnte disiplinene.Vi har møtt hans i en rekke settinger som blant annet Megalodon Collective, som har stukket av med høythengende priser og Spellemann-nominasjon og Trondheim Jazzorkester der han var med i "støttegruppa" til Chick Corea da mesteren fylte 75 år med bejublede konserter på sjølvaste Blue Note i fjor høst.

I tillegg har Myhre Olsen, som allerede har gjort seg ferdig med jazzlinja i Trondheim, sitt eget MMO-Ensemble, han er leder for Midtnorsk Ungdomsstorband der han skriver all musikken og han er en viktig del av kvartetten Wako som vi møtte på debutskiva "The Good Story" høsten 2015. Nå er Wako klar med oppfølgeren, "Modes for All Eternity", der de har inngått et fruktbart samarbeid med strykertrioen Oslo Strings. All musikk er komponert og arrangert av, ja akkurat: Martin Myhre Olsen.

Medmusikantene i Wako er fortsatt Simon Olderskog Albrtsen på trommer, Kjetil Andrë Mulelid på piano og færøyiske Bárður Reinert Poulsen på bass - alle med fortid fra den berømte jazzlinja i Trondheim. Har jeg skjønt det riktig så har også bratsjisten Isa Caroline Holmesland, cellisten Kaja Fjellberg Pettersen og fiolinisten Kaja Constance Rogers i Oslo Strings også sin formelle bakgrunn fra NTNU i Trondheim.

Myhre Olsen har på et usedvanlig personlig vis makta å skape musikk og forutsetninger for at alle sju skal kunne møtes på like fot i et landskap som henter hemningsløst fra både et klassisk og et improvisatorisk utgangspunkt. Dette har han altså makta å forene og alle har tydeligvis skjent hvor han vil. Trompeteren Erik Kimestad Pedersen gjør også en framifrå gjesteinnsats på ett spor. Når det referes til inspirasjonskilder som Messiaen, Stravinsky, Christian Wallumrød Ensemble og Alpaca Ensemble, så skjønner man hvor åpne rammer Myhre Olsen har gitt musikken og musikerne.

Vi hare skjønt det ei stund, men de stadig bekreftelsene gjør at det blir mer og mer åpenbart: Martin Myhre Olsen har allerede tatt steget opp i elitedivisjonen og det får å bli.

PS Dessuten mener jeg at Trump bør avsettes så snart som mulig.

Wako & Oslo Strings

Modes for All Eternity

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Nydelig strengeleik

Ralph Towner har vært jazzverdenens ledende klassiske gitarist helt siden 70-tallet. Han er det fortsatt

Ralph Towner - for en musikant.

I løpet av 70-tallet møtte vi ei helt nye stemme på gitar - akustisk klassisk gitar og 12-strenger. Navnet var Ralph Towner og amerikaneren dukka opp i en rekke spennende og originale konstellasjoner: som gjest med noe av det mest elektriske som fantes, Weather Report, sammen med Jan Garbarek på "Solstice" og "Dis" og ikke minst med det unike bandet Oregon. Hans klassiske bakgrunn var åpenbar, men han tok den med seg inn i en improvisatorisk sfære som til sammen blei noe helt for seg sjøl.

Til tross for at Towner (77) har vært her hele tida, i tillegg til at han har bodd i Roma de siste 20 åra, så har vi dessverre sett han alt for lite her oppe ved Nordpolen i det siste. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Towner fortsatt er i godt, gammelt slag - og vel så det!

Som så mange andre som vokste opp på 60-tallet, blei også Towner sterkt inspirert av Bill Evans og hans trio med Scott LaFaro og Paul Motian. Tittellåta her er henta fra Evans-albumet med samme navn og Towner sier sjøl at den har hatt stor betydning for hans musikalske liv. Først spilte også Towner den på piano, men etterhvert gikk han over til klassisk gitar som han også benytter her.

Nå har han altså ønska å skue litt tilbake, men samtidig se framover med elleve egne låter. Mutters aleine, dette er forøvrig hans sjette soloalbum siden 1973, tar han oss med på ei reise med solide klassiske impulser, samtidig som de åpne løsningene hele tida finnes. Dette uttrykket og dette soundet er det kun Ralph Towner som kan levere og han gjør det like vakkert og like sterkt som vi opplevde fra starten av 70-tallet.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ralph Towner

My Foolish Heart

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

På sitt beste

Saksofonisten, bukkehornisten, komponisten og bandlederen Karl Seglem nærmer seg veteranstatus. Heldigvis har han aldri vært bedre enn nå.

Karl Seglem, sammen med Sigurd Hole, Andreas Ulvo og Jonas Howden Sjøvaag, nærmer seg høyden av si karriere.

Årdalstangens store sønn, Karl Seglem, har rukket å gi ut 37 plater! I løpet av den lange og innholdsrike karriera, har Seglem vist oss at han er en usedvanlig allsidig og uttrykksfull musikant som henter like mye fra norsk tradisjonsmusikk som fra en tradisjonell improvisasjonsverden. Det har alltid vært et stort spenn i Seglems uttrykk og en av de aller mest innholdsrike og utfordrende "verdenene" vi har møtt han i, er samarbeidet med Eple Trio.

I åtte år og med fire skiver på samvittigheten, har Seglem sammen med bassist Sigurd Hole, trommeslager Jonas Howden Sjøvaag og pianist Andreas Ulvo, skapt en stadig vakrere og mer original verden. "Nordic Balm" har uansett blitt et høydepunkt blant mange. Her framstår Acoustic Quartet som akkurat det - et herlig kollektiv der alle får og tar sin rettmessige plass. Alle bidrar som komponister og musikken er uten unntak vakker, innholdsrik og meningsfull.

Karl Seglem føler seg hjemme både sammen med Terje Isungset og Håkon Høgemo, men noe forteller meg at med og i denne kvartetten har han funnet ei helt spesiell havn. Det er i alle fall ei havn det er fantastisk godt å oppholde seg i.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Karl Seglem

Nordic Balm

Ozellla Music/Musikkoperatørene

Heftige refleksjoner

Kjetil Møster, Hans Magnus Ryan eller Snah, Ståle Storløkken og Thomas Strønen - nærmere supergruppe er det vanskelig å komme i moderne norsk musikk.

Reflections in Cosmo - et band det ryker av.

Foto: Ole Bjørn Steinsvik

Tangentmann Ståle Storløkken og trommeslager Thomas Strønen har jobba sammen i duoen Humcrush i rundt 15 år. Etter hvert fikk de ideen om å utvide horisonten en hel del. Da falt det seg naturlig å spørre kraftsaksofonist Kjetil Møster og Motorpsycho-gitarist Hans Marius Ryan - kanskje minst like kjent som Snah - og Reflections in Cosmo var en realitet.

La det være klart med en gang: her blir det ikke spart på noe som helst. Her er det så store mengder kreativitet, energi og musikalitet som er samla at det nesten renner over.

Tre av de sju låtene, som er spilt inn i Øra Studio i Trondheim i 2014, er skrevet av Strønen. Resten er unnfanga kollektivt. Musikken reflekterer hele veien de fires forskjellige musikalske utgangspunkt. Det vil si at de henter uhemma fra 60-tallets frijazz, fra støyuttrykk, fra rock av den kompromissløse typen og sikkert fra andre kilder også.

De som får tankene til å gå tilbake til bandet Last Exit og musikken som kom ut av kollektivet med Peter Brötzmann og Bill Laswell i spissen, er så avgjort inne på noe. Likevel er det sjølsagt slik at Reflections in Cosmo er noe helt eget i sitt rockjazz-landskap. Vi har jo med fire av våre mest oppegående og egenrådige musikanter å gjøre og, sjøl om de lar seg inspirere, så går de definitivt opp sine egne stier.

De som vil oppleve rockeren Snah som et mulig fremmedelement blant disse høyprofilerte improvisatørene, kan ta det helt med ro. Han passer strålende inn med sitt beintøffe riffspråk og herrene Møster - på både baryton-, sopran- og tenorsaksofon -, Storløkken og Strønen, er så grenseløse i sin musikkanskuelse at de møter Snah og hans univers på et spennende vis.

Reflections in Cosmo, med sitt unike språk, egner seg like godt for et rockepublikum som for et jazzpublikum. Musikken egner seg enkelt og greit for et publikum med åpne og store ører!

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Reflections in Cosmo

Reflections in Cosmo

RareNoiseRecords/MusikkLosen

På plass

Den svenske pianisten og komponisten Jan Lundgren har tydeligvis kontroll på det meste i jazzhistoria. Her følger nok et bevis på det.

Morten Lund, Jan Lundgren, Dan Berglund og Jukka Perko - minner kraftig om et kremlag.

51 år unge Jan Lundgren har vært i spissen av svensk jazz i en årrekke allerede. Han blei raskt oppdaga av storheter som Arne Domnérus, Bernt Rosengren og Putte Wickman, han har vunnet Gyllene Skivan , blitt kåra til årets jazzmusiker, arrangerer festival i Ystad og laget flere hyllestskiver til mange av de store amerikanske låtskriverne.

Gjennom alt dette, og mere til, har Lundgren vist oss han besitter noe bortimot en totaloversikt over den moderne, akustiske jazztradisjonen. Samtidig har han også fortalt oss at han har et nært forhold til spesielt svensk, men også nordisk tradisjonsmusikk.

For fire år siden, på en festival i Milano, fikk Lundgren anledning til å sette sammen et drømmeband bestående av en svenske, Dan Berglund på bass, en danske, Morten Lund på trommer, og en finne, Jukka Perko på alt- og sopransaksofon. Da melder jo spørsmålet seg med en gang: hva galt har Harald og Sonjas menn og kvinner gjort som ikke har blitt invitert med i dette nordiske rådet? Spøk tilside - Lundgren har funnet fram til et stjernelag og et par år etter møtet i Italia, gikk turen videre til et studio i Berlin.

Nå får endelig alle vi andre også delta på festen. De ti Lundgren-låtene, pluss Per Ödbergs "Tväredet", er ei reise i et melodisk og rytmisk spennende landskap der alle fire tydeligvis stortrives - både med musikken og med hverandre. Alle får plass til å bidra som solister - dette er på ingen måte Lundgren pluss komp, men en likestilt enhet som evner å løfte fram Jan Lundgrens musikk på et ypperlig vis. Enkelt og greit vakkert og djupt personlig.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Jan Lundgren

Potsdamer Platz

ACT/Musikkoperatørene

Cuba+Norge=Sant

Den norske gitaristen og komponisten Gunnar Andreas Berg møtte den cubanske vokalisten Beatriz Márquez og vakker musikk oppstod. Veldig vakker.

Beatriz Márquez er intet mindre enn en legende på Cuba.

I 2008 tok den eminente, men alt for lite hørte gitaristen Gunnar Andreas Berg turen til Cuba for å skape musikk sammen med ensemblet Yorube Andabo. Siden musikk handler om møter, så var det kanskje ikke så overraskende at Berg møtte flere med de samme tilbøyeligheter som han sjøl. En av de han traff var den svært meritterte, hjemme på øya i alle fall, vokalisten Beatriz Márquez. De to skjønte raskt at de snakka samme "språk" og ideen om å gjøre noe sammen en gang i framtida blei født der og da.

Åra gikk, men ideen blei stadig bedre og kontakten blei opprettholdt. Márquez, som er født i 1952, har en voldsom standing på Cuba. Hun var vunnet masse priser og føler seg hjemme både i et jazz-uttrykk og i sjangre som har sine røtter på Cuba. Hun har gitt ut bøttevis av skiver under eget navn og det tar ikke mange takter å slå fast at vi har med en vokalist å gjøre med ei varm og omfangsrik stemme med masse autoritet.

Gunnar Andreas Berg har skrevet nydelig musikk til den cubanske lyrikken.

Gunnar Andreas Berg, med solid fartstid fra både Åge Aleksandersen, Ole Edvard Antonsen og Palle Mikkelborg, og med en tøff og uttrykksfull tone i gitaren som fra tid til annen kan minne om Carlos Santana, har skrevet elleve låter til dikt av den cubanske nasjonalskalden Nicolás Guillén. Det tar ikke lang tid før man skjønner at Berg har et voldsomt grep om det afro-cubanske tonespråket. Låtene er usedvanlig varme og retningssterke og kler Márquez´ stemme veldig bra.

Innspillinga er gjort både i Havana, med lokale stjernemusikanter, og på Orkanger, Norges svar på Havana kanskje før nypotetene blir tatt opp, og jeg er ikke reint lite imponert over hvor tett Gunnar Andreas Berg har kommet på dette latinske tonespråket.

Dette møtet har kommet høyst overraskende på meg. Beatriz Márquez er også et helt nytt bekjentskap, men kvalitetene til Berg er jeg for så vidt ikke overraska over. Det har han fortalt oss tydelig om mange ganger tidligere, men I dette universet kommer det likevel som en varm og hyggelig gledesspreder.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Beatriz Márquez

Palma Sola

Bergland Productions/Muskkoperatørene

Tøffe saker

Saksofonisten Erik Løkra har i alt for stor grad passert under min radar. Med sin debut under eget navn forteller han meg at det bør det bli en slutt på.

Erik Løkra, nummer to fra høyre, med sin Volunteer Quartet, serverer oss en spennende og original debut.

Erik Løkra Volunteer Quartet har idealer som John Coltrane, Sonny Rollins, Joe Henderson, Stan Getz, Joe Lovano, Mark Turner og Chris Potter - gigantiske tenorsaksofonister alle sammen - og en Miles Davis. Det betyr at kvartetten, som har eksistert siden 2013, både har henta inspirasjon fra viktige deler av den moderne jazzhistoria og at de har knytta "kontakter" med tre av nåtidens meste spennende saksofonister - Lovano, Potter og Turner.

Det betyr med andre ord at Løkra har skua bakover, samtidig som han og hans gode musikalske venner har satt blikket framover også. Løkra har skrevet all musikken og arrangementene er kommet fram i tett samarbeid med de andre. Låtene er tildels skrevet gjennom mange år, blant annet da Lillehammer-gutten Løkra gikk på Norges Musikkhøgskole, mens noen er ganske ferske. Her får vi blant høre impulser fra arabisk musikk, amerikansk jazz og det skinner også gjennom hvor de fire kommer fra.

Med seg som frivillige har Løkra, som har en flott og sterk tone i tenoren sin, sjelsfrendene Fredrik Gundersen på bass, Audun Lunnan Hjort på trommer og Magnus Wiik på gitar og pedal steel, som sjølsagt gir sounden og uttrykket noe helt spesielt når den blir dratt frem.

Løkra & Co gir oss varm, personlig og melodisk jazzmusikk som det har vært svært hyggelig å stifte bekjentskap med. Erik Løkra har inntatt radaren min - og er der for å bli.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Erik Løkra Volunteer Quartet

Steady Bear

Just for the Records/Musikkoperatørene

Ny stemme

Ashleigh Smith er ei ny stemme som mikser jazz, funk, soul og andre herligheter på et vakkert vis.

Ashleigh Smith kan avgjort være en vokalist for mange tiår framover.

I 2012 blei Ashleigh Smith, opprinnelig fra Georgia, men bosatt i Dallas, Texas, nummer to i den prestisjetunge Sarah Vaughan International Jazz Vocal Competition. To år seinere vant den fortsatt knapt 30 år unge Smith den samme konkurransen der høyt kvalifiserte vokalister fra hele verden "sloss" om seieren. Med dommere som Nnenna Freelon og Christian McBride er det ikke mye tvil om at lista blei lagt høyt.

En av premiene var platekontrakt med storselskapet Concord og i fjor høst var det klart for debut. "Sunkissed" forteller oss om en usedvanlig smakfull og flott vokalist som fortsatt er på vei til noe eget, men som allerede har mye på hjertet på et varmt og personlig vis.

Smith sier sjøl at hun er sterkt influert av alle fra Ella Fitzgerald via Stevie Wonder til Prince - og det er absolutt mulig å høre. Gjennom samarbeidet med "gamle" kjente fra Dallas - hun ønska ikke å jobbe med stjernenavn på debuten sin, men med folk hun kjente godt og var trygg på, har hun gitt oss et tverrsnitt av hvem hun er.

Med en rekke egne låter samt Betales-låta "Blackbird" og Hall & Oates-klassikeren "Sarah Smile" fra 1975, forteller Smith oss at vi her får vi stifte bekjentskap med ei ny stemme som absolutt kan være viktig og flott i mange år fremover i et landskap prega av både jazz, soul, funk - og mye annet.

PS Dessuten mener jeg Trump bør avsettes snarest mulig.

Ashleigh Smith

Sunkissed

Concord Jazz/Border Music Norway

hits