I nye, spennende grenseland

Mattis Kleppen fusjonerer blues, jazz og folkemusikk på et helt eget vis.

Mattis Kleppen & Resjemheia - noe for seg sjøl.

Foto: Thor Egil Leirtrø

Elbassisten Mattis Kleppen kommer fra Bø i Telemark, men har gjort Trondheim til sin base etter at han gikk på jazzlinja i Stiftsstaden. Han har likevel ikke på noen måte glemt sine opprinnelige røtter og her gir han oss et musikalsk prov på det med musikk som har utgangspunkt i et bestillingsverk til Telemarksfestivalen i fjor. Det byr på en herlig blanding av slåttemusikk fra Telemark, blues fra Vest-Afrika og USA og gode doser med improvisasjon. Slik musikk har enkelt og greit ikke vederfaret mitt sanseapparat tidligere og det er det som gjør det så morsomt og spennende å åpne musikalske godteposer som denne.

Kleppen, som har en stor og varm tone i bassen sin som kler dette uttrykket perfekt, har med seg et kremlag bestående av mesterspelemannn Ottar Kåsa på hardingfele, med fire førsteplasser fra landskappleiken på peishylla, Kenneth Kapstad (ex-Motorpsycho) - heftigere trommeslager finnes knapt på bygdene nå til dags blant annet med dobbel basstromme og Kristoffer Lo fra Highasakite på gitar, tuba, flugabone og effekter. Ved første øye- og ørekast skulle man tro at dette kanskje var en solid mismatch, men Kleppen har tydeligvis visst hva han har gjort og de fire herrene klinger utmerket sammen.

Her serveres inderlige ballader til urtøffe og usedvanlig groovete låter som hele tida henter sin inspirasjon i ymse grenseland som norsk folkemusikk, vestafrikansk ørkenblues og mer tradisjonell amerikansk blues. Etter å ha vært bearbeida og marinert av Kleppen og bandet Resjemheia - heia mellom Bø og Notodden, mellom folkemusikk og blues - har musikken blitt av typen som heldigvis ikke passer inn i noen sjanger. Den er av typen som bør snakke til alle som liker musikk - god musikk.

Mattis Kleppen & Resjemheia

El Bokko

Crispin Glover Records/Musikkoperatørene

Tradisjonsbæreren

Amerikansk/engelske Stacey Kent er en av de viktigste tradisjonsbærerne innen vokaljazzen. Det forteller hun oss på "Tenderly" og det kommer hun til å vise på Cosmpolite i Oslo om noen dager også.

Stacey Kent tar oss med til varme musikalske steder.

Stacey Kent (48) har hatt ei ganske utradisjonell karriere. Født og oppvokst i USA, tok hun etter high school turen over dammen for studier her i Europa - i motsetning til de fleste som tar den motsatte ruta. Det tok ikke lang tid før ei sangkarriere var unnfanga heller - Kent hadde nemlig ingen musikk-karriere bak seg fra hjemlandet. I løpet av studietida møtte hun også saksofonisten Jim Tomlinson som hun nå har vært gift med i 25 år.

I 1997 platedebuterte Kent med "Close Your Eyes" og først Storbritannia så seinere resten av Europa, skjønte raskt at en usedvanlig musikalsk vokalist med røtter i jazzens standardskatt hadde ankommet. Med "Tenderly" får vi Kents ellevte visittkort under eget navn. I tillegg har hun også bidratt på to skiver sammen med Tomlinson, som så avgjort har betalt tilbake og gjort en strålende innsats på Kents skiver også både som saksofonist, fløytist og arrangør.

Med si mjuke, varme og sensuelle stemme har språkmektige Kent, som også behersker både fransk og portugisisk perfekt, utvida spekteret kraftig underveis og både franske chansons og ikke minst brasilianske bossa nova-klassikere har fått en sentral plass i hennes repertoar og på flere av hennes av hennes skiver.

For å gjøre ei lang historie litt kortere, så førte det blant annet til at Kent blei invitert til 80-års feiringa av Kristus-statuen i Rio i 2011. Der møtte hun den brasilianske gitar- og komponistlegenden Roberto Menescal, som blant annet samarbeida mye med Antonio Carlos Jobim. Det viste seg at de hadde en gjensidig beundring for hverandre og etter jevnlig kontakt kom Menescal med sin gitar til England i fjor sommer for å gi sin brasilianske touch til en rekke standardlåter som "The Very Thought of You", "If I Had You" og "Tangerine" samt Menescals "Agarradinhos". Sammen med bassisten Jeremy Brown og Tomlinson, skaper Kent og Menescals sitt mjuke gitarspill ei herlig, varm og nedstemt stemning som nok en gang bekrefter at Stacey Kent hører hjemme helt oppe i verdenstoppen. "Only Trust Your Heart" står også på repertoaret og jeg istemmer og håper hun synger den minst like vakkert på Cosmopolite neste fredag der også Brown og Tomlinson er med samt Graham Harvey på piano og Josh Morrison på trommer.

Stacey Kent

Tenderly

OKeh Records/Sony Music

På alle strenger

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er våre to nye, store improviserende fiolinister. Her møter vi de to sammen - uten assistanse - og de har mye originalt å melde. Veldig mye.

Adrian Løseth Waade og Håkon Aase tar fiolinen til ukjente destinasjoner.

Foto: Kristoffer Eikrem

Ola Kvernberg har lagt lista - høyt - når det gjelder hva og hvordan improviserende norske fiolinister bør "oppføre" seg i åra som kommer. Både Adrian Løseth Waade og Håkon Aase har tatt hintet og har allerede tatt instrumentet til nye steder - faktisk ofte et godt stykke forbi der hvor Kvernberg befinner seg med musikken sin og dermed i Kvernbergs ånd. Vi har allerede møtt både Løseth Waade (24), fra Verdal, og Aase (24 ), fra Seljord, i en rekke spennende konstellasjoner. Løseth Waade spilte blant annet i Skraps store bestillingsverk under årets Moldejazz og han fikk talentprisen i Molde også for noen år siden med påfølgende debutkonsert. Aase spiller fast i Mathias Eicks band med store deler av verden som leikegrind og hen spilte også i Molde i sommer med det nye stjerneskuddet Mette Henriette. Vi snakker altså om to unge herrer som har kommet svært langt på kort tid.

Her møter vi dem i duoen Jinchūriki med debutskiva "Kyūbi". Begge navnene er henta fra den populære japanske manga- og animeserien Naruto og uten at jeg kjenner noe til den så kan jeg uansett slå fast at musikken er superoriginal og uten stans spennende.

De 20 korte spora er fri utforskning av lyd innenfor, og for så vidt også utenfor, deres instruments grenser. På mange vis er musikken en slags lydlandskap som ber om bilder, men som absolutt greier seg fint uten også. De to er utmerkede lyttere, utfordrere, dramatikere og instrumentalister som kler hverandre ypperlig.

Dette er musikk langt bortenfor den tradisjonelle låtbaserte og melodiske verdenen vi er mest vant til. Den tar oss derimot med til steder som er nye, ukjente og ustoppelig spennende. Det har vi veldig godt av og Adrian Løseth Waade og Håkon Aase er to musikanter som kommer til å prege norsk musikkliv i åresvis framover.

Jinchūriki

Kyūbi

Nakama Records/digerdistro.no

Tøft og særegent

Den sjangerutslettende Oslo-kvartetten Moon Relay tar oss med til hittil ganske ukjente steder.

Moon Relay med blikket opp og frem!

Rockebandet Moon Relay er et fullstendig ubeskrevet blad for meg til tross for at de har eksistert noen år allerede. Bak bandnavnet skjuler følgende herrer seg: gitarist, bassist, trommelslager, vokalist, kassettist, elektroniker og tenorsaksofonist Daniel Meyer Grønvold, bassist Ola Høyer, trommeslager og perkusjonist Martin Smådal Larsen og gitarist, bassist, vokalist, tapeloopist, synthesist og og perkusjonist Håvard Volden. Det betyr blant annet musikanter med solid fartstid blant annet sammen med den urtøffe jazzkvartetten Cortex og med den originale vokalisten Jenny Hval.

Når så inspirasjonskilder som Sonic Youth, Ornette Coleman og Derek Bailey kan nevnes, så skjønner man vel raskt at Moon Relay ikke er noe A4-rockeband akkurat. Det bekrefter også at plateselskapet HUBRO er blant de mest sjansetakende som finnes her til lands - noe de skal ha all mulig slags ære for.

Moon Relay framstår her som et instrumentalt band med røtter både i det/de nevnte samt 60-talls psychedelia, krautrock, techno, no wave, surf rock, frijazz samt ymse elektroakustisk musikk. Skjønner? Det er faktisk ikke så lett fordi det Moon Relay kommer opp av låter faktisk ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

De sju låtene, som finnes på vinyl og digitalt, har kryptiske titler nesten a la Anthony Braxton, type "...,, ``y", men sjøl om musikken er utfordrende på alle mulige vis, så er den samtidig tilgjengelig.

Er det rock? Er det jazz? Er det impro? Ja - og nei på alle spørsmåla faktisk. Det er det som gjør Moon Relay så spennende og annerledes.

Moon Relay

Full Stop Etc.

HUBRO/Musikkoperatørene

Nok en Bro-en suksess

Den danske gitaristen Jakob Bro imponerte voldsomt sammen med Jon Christensen på sin ECM-debut. Det fortsetter han med, men nå sammen med Joey Baron på trommer.

Jakob Bro, Thomas Morgan og Joey Baron - urvakker og søkende kammerjazz.

Til tross for at Jakob Bro ikke er mer enn 38 år, så har han rukket usedvanlig mye. Han spilte fast i den salige legenden Paul Motians Electric Bebop Band, han har gjort innspillinger med andre storheter som Lee Konitz, Bill Frisell og Kenny Wheeler og han har vunnet utmerkelse to ganger allerede for årets jazzplate i hjemlandet. Likevel var det nok ikke før med fjorårets ECM-debut "Gefion" at han virkelig etablerte seg helt der oppe som bandleder. Det skal både musikken, bandet og ikke minst drahjelpa fra et av jazzens aller viktigste selskap, ECM og sjefen Manfred Eicher, ha æra for.

Trioformatet passer tydeligvis Bro bortimot til perfeksjon. Sammen med vår egen unike stemme, Jon Christensen, på trommer og amerikanske Thomas Morgan på bass, sørga Bro for musikk de satte sitt eget unike bemerke på med "Gefion". Christensen har siden den gang vært plaga en del med sjukdom, noe som førte til at han blei erstatta av en av Obamas aller mest allsidige og uttrykksfulle trommeslagere, Joey Baron. I november i fjor gikk så den "nye" trioen i studio i Frankrike og resultatet har blitt like bra, men sjølsagt annerledes enn ved fjorårets korsvei.

Årsakene er nok mange; musikken er ny, Baron og Christensen er begge strålende, men ganske så forskjellige fargeleggere og Bro har fortsatt å utvikle både sitt gitarspill og ikke minst sine kompositoriske evner. Bro både skriver urvakre sanger og spiller akkurat like vakkert på sitt nedstrippa og ettertenksomme vis. Når han så har med seg to empatikere og lyttere i ultraklassen i Baron og Morgan, så har "Streams" blitt akkurat en så viktig og vakker kammermusikalsk oppfølger som vel tenkelig.

Det er ingen stor overraskelse lenger at Jakob Bro leverer musikk og gitarspill i ypperste verdensklasse. Både Bro og Broen forsetter dermed å sette Danmark på kartet som topp kulturformidlere.

Jakob Bro

Streams

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

For en musikant!

En av Arild Andersens nærmeste medspillere, den store saksofonisten Tommy Smith, overrasker noe voldsomt med sin ferskeste soloutgivelse.

Tommy Smith er i mine ører en av verdens ledende saksofonister.

Tommy Smith (49) var det man ofte kaller ei barnestjerne. Allerede som tenåring skjønte "alle" hjemme i Skotland at her var det at talent langt utenom det vanlige. Smith blei satt på flyet til Boston og den store utdanningsinstitusjonen Berklee der han blant annet fikk vibrafonguru Gary Burton som lærer - og veldig kjapt bandleder. Burton er en som kjenner talent på lang vei og som raskt inviterer dem med i bandet sitt - det var hos han Pat Metheny først fikk vise seg fram, også han som tenåring. Smith viste amerikanerne raskt at han var i besittelse av et eget uttrykk, begeistringa var stor, men Smith ville likevel hjem til sitt kjære Skotland der han nøt og fortsatt nyter en voldsom anseelse.

Tommy Smith - midt i partituret og midt i symfoniorkesteret.

Her hjemme har vi vært så heldig de seineste åra at vi har fått høre han ved en rekke anledninger i Arild Andersens trio der også Paolo Vinaccia spiller ei sentral rolle. Hver eneste gang Smiths enorme personlighet, trøkk, unike tone og utstråling slår mot meg, så vet jeg at jeg er i selskap med en av de aller største. Det er altså en slik kraft i det han formidler at det er umulig ikke å bli berørt av det.

Sjøl om jeg har hatt dette privilegiet i en årrekke, så har det gått meg hus forbi at Smith også har en voldsom kompetanse også innen klassisk musikk og komposisjon. På 90-tallet bodde faktisk Smith to år i Paris for å studere klassisk musikk og helt siden 1989 har han skrevet musikk for store orkestre og ofte med saksofonen og seg sjøl som solist. I januar i fjor fikk han nok et tilbud om å skrive musikk for The BBC Scottish Symphony Orchestra og allerede i slutten av mai var storverket "Jacobite", på nesten 30 minutter, klar for innspilling. Det er et voldsomt, dramatisk, lyrisk og spennende verk, basert på den ditto skotske historia, vi får være med på og Smith forteller oss at han er en komponist, arrangør - samt solist sjølsagt - av høyeste internasjonale standard.

Når så det hele åpner med en herlig versjon av Rachmaninoffs nydelige "Vocalise" og avsluttes med ei samling av Chick Coreas "Children´s Songs"- alt arrangert av Smith - så har "Modern Jacobite" blitt et overraskende mesterverk skapt av en av de aller største saksofonistene i moderne tid: Tommy Smith.

Tommy Smith - The BBC Scottish Symphony Orchestra

Modern Jacobite

Spartacus Records/tommy-smith.co.uk

Stadig tøffere

Jeg har vært fan av Monkey Plot helt siden debuten som akustisk trio på CD for tre år siden. Nå har de plugga inn og jeg er enda mer fan nå!

Monkey Plot ser alltid lyst på livet.

Foto: Jenny Berger Myhre

Monkey Plot, som helt fra starten har bestått og fortsatt består av Jan Martin Gismervik på trommer og perkusjon, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Skår Winther på gitar, starta som et kollektiv med pluggen i veggen. Da et større publikum først blei kjent med dem i 2013 - tre år etter at bandet hadde sett dagens lys - var pluggen røska ut og Monkey Plot framsto som en akustisk og svært original trio med debutskiva "Løv og lette vimpler". Året etter blei de kåra til årets unge jazzmusikere i kongeriket og i fjor kom oppfølgeren "Angående omstendigheter som ikke lar seg nedtegne" - fortsatt i akustisk tapning og som et strålende bevis på hvorfor de stakk av med den gjeve prisen året før.

Nå er derimot Monkey Plot tilbake til sine egne røtter. De har altså funnet fram pluggene igjen og både Skavhaug Nergaard og Skår Winther spiller henholdsvis strømbass og strømgitar.

Musikken har vokst fram gjennom mye turnering de seineste åra både i Europa og Sør-Amerika. Som akustisk band så har også elektriske Monkey Plot ei helt spesiell røst - det er åpenbart at det er en helt unik kjemi tilstede blant de tre: de vet hvor de vil og det vet hvordan de skal komme seg dit.

Musikken er sjølsagt veldig improvisert fortsatt - også kollektivt - og det er ikke lett å begripe ofte når man opplever det skrevne og når det går over i det improviserte. Det er blant annet det som stadig gjør Monkey Plot så unike og spennende. Med pluggene på plass så blir musikken også mye mer rocka enn den har vært tidligere. Dessuten er den svenske poeten Pär Tjörns resiterte bidrag, "Kalla Handen", et ekstra pluss.

"Here I Sit, Knowing All of This" - gutta skal ha for alle kreative titler på skivene sine - har enkelt og greit blitt en gedigen og svært positiv overraskelse for meg.

PS Går du til anskaffelse av LP-en, så får du også med en CD-versjon på kjøpet.

Monkey Plot

Here I Sit, Knowing All of This

HUBRO/Musikkoperatørene

Beste noensinne?

Det har blitt hevda at samarbeidsprosjektet til Tigran Hamasyan, Arve Henriksen, Eivind Aarset og Jan Bang er det beste ECM noen gang har gitt ut. Det er sjølsagt umulig å "måle", men du verden så bra det er.

Jan Bang, Eivind Aarset, Arve Henriksen og Tigran Hamasyan - for en gjeng!

Og hvem er det så som stikker huet fram og hevder noe slikt? Jo, det skal være en herre med solid bakgrunn for egne meninger. Han har nemlig hørt og hatt nærkontakt med alle ECM-innspillinger siden tidenes morgen: sjefen sjøl, Manfred Eicher. Han er jo ikke vanligvis en mann av så store ord, så da er det vel verdt å lytte da når han først bruker dem?

Nå skal vi ha i bakhodet at denne høyst spesielle kvartetten faktisk var Eichers idé, så litt bukken og havresekken er så avgjort innblanda her. De fire møttes i Sveits i juni for vel to år siden og etter noen dager med øving, testing av ideer og hverandre, så bar det rett i studio - som vanlig i ECM-sammenheng.

Den fantastiske armenske pianisten Tigran Hamasyan, som vi hørte i Molde for et par år siden med sin egen trio og som debuterte på ECM i fjor sammen med det armenske statskammerkoret, hadde spilt sammen med samplesjef Jan Bang på Punkt-festivalen i Kristiansand ved et tilfelle tidligere, men de to andre, trompetunikumet Arve Henriksen og gitarmaestro Eivind Aarset, hadde han ikke møtt før.

Med et repertoar de fire unnfanga underveis eller som stammer fra den armenske musikk- og prestelegenden Komitas (1869-1935), skaper altså de fire lydlandskaper og som tittelen mer enn antyder, atmosfærer, som er så vakre, unike, søkende, full av lengsel, smerte, håp, lys og hva nå enn sjelslivet er i stand til å frambringe.

Alle de fire er utstyrt med sine høyst personlige stemmer, men ingen av dem har noe som helst behov for å tilrane seg rampelyset på bekostning av de andre. Her er det det kollektive budskapet som står i sentrum hele veien og det er altså et budskap så egenarta og inderlig at det er mulig å skjønne hva Manfred Eicher snakker om. Om det er det beste fra ECM noensinne? Det får bli opp til hver enkelt, men denne atmosfæren kommer i alle fall til å sitte i lenge hos meg.

Tigran Hamasyan Arve Henriksen Eivind Aarset Jan Bang

Atmosphères

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Hannas drømmeband

Hanna Paulsberg har fått anledning til å sette sammen sitt drømmeband. Basert på kvintettens første konsert så har det blitt akkurat det!

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson, Mats Eilertsen, Laura Jurd og Hans Hulbækmo - det er bandet sitt sitt det.

Foto: Tor Hammerø

Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Hanna Paulsberg (28) har sikkert, men ikke sakte nærma seg toppen av pyramiden her til lands. Både med sitt eget band, Concept, og sammen med blant annet flere utgaver av Trondheim Jazz Orchestra har hun i stadig sterkere grad fortalt oss at hun har noe helt eget å fare med.

Når hun så ved hjelp av Nasjonal Jazzscene og Jan Ole Otnæs, som er seg sitt ansvar bevisst og ikke bare hyrer inn band på veien, men som også har et ønske om å kurere egne ting, fikk anledning til å sette sammen sitt drømmeband, så la hun heldigvis ikke lista lavt og heller ikke tradisjonelt.

Hun inviterte med seg den unge "veteranen" Mats Eilertsen (bass), sin "samtidige" Hans Hulbækmo på trommer, det unge engelske stjerneskuddet Laura Jurd på trompet og veteranen og giganten Bo Gustav, også kjent som Bobo, Stenson på piano. Med et helt nyskrevet repertoar møtte de fem et bortimot fullsatt og svært begeistra Victoria.

Paulsberg fortalte at hun hadde vært så nervøs for at det ikke kom folk at hun nesten ikke våget å se opp, ut og frem fra starten av. Det var det avgjort ingen grunn til og varmen bandet og musikken blei møtt med, løste nok opp i nervøsiteten ganske raskt.

Paulsberg er på mange måter en tradisjonalist, men jeg føler at hun i stadig større grad går i ei mer moderne, men fortsatt svært så melodisk gate. Musikken til drømmebandet er kanskje det beste beviset på det. Etter én dag med øvelse satt låtene godt, men ytterligere fire dager på turné nå vil garantert føre både musikken og bandet enda tettere sammen.

Solistisk var det skyhøyt nivå over hele linja, men ekstra morsomt var det å høre unge Jurd (26) for første gang live og Stenson (72) - som har vært en helt for meg siden møtet med Garbarek/Stenson-kvartetten tidlig på 70-tallet. Her var det ikke snakk om generasjonsmotsetninger akkurat!

Hanna Paulsberg har kommet for å bli på toppen. Musikken og bandet egner seg ypperlig for ECM-utgivelse når det enn måtte være - hører du Manfred Eicher!

Og her en rekke strålende bilder av Francesco Saggio

Hanna Paulsberg med Bobo Stenson

Nasjonal Jazzscene, Victoria, Oslo - 22. september

Ei sterk stemme

Det er Ingen grunn til å bryte sammen i krampegråt om du ikke har hørt om Lou Tavano før. Men nå er det bare å åpne ørene - den franske vokalisten har nemlig mye flott å fare med.

Lou Tavano kommer vi til å høre mye fra i åra som kommer.

Den rundt 30 år unge Lou Tavano har sikkert markert seg kraftig på hjemmebane allerede. Det forteller en hel del om at sjøl om Frankrike ikke er så langt unna, så er det ikke nødvendigvis så lett for franske artister å gjøre seg hørt her oppe hos oss. For å si det på en annen måte: hadde Lou Tavano vært amerikansk hadde vi hørt om henne for lenge siden.

"For You" er mitt aller første møte med henne. Hun er datter av en musiker og begynte tidlig å studere klassisk piano, men hun blei raskt bitt av jazzbasillen og det er ikke mye tvil om at det er hennes rette hylle. Hun studerte på American School Of Modern Music - i Paris - og der traff hun også pianisten og komponisten Alexey Asantcheeff som raskt blei hennes nærmeste samarbeidspartner - på alle vis.

Sammen har de skapt et visittkort som forteller oss om en vokalist som henter uhemma fra blant annet jazzverdenen, singler/songwriter-skolen - noe forteller meg at Tavano har hørt noen timer på Joni Mitchell, den franske chanson-tradisjonen og tydelige spor etter Asantcheeffs russiske røtter. Asantcheeff og Tavano har stort sett skrevet all musikk og alle tekster sammen - bortsett fra er en original versjon av "Afro Blue" som er inspirert av et lengre opphold de to hadde på Bali.

Bandet de to omgir seg med består av ukjente franske musikanter for meg, men de to blåserne - trompet og saksofon - sammen med et heftig komp, med Asantcheeff i spissen, forteller oss at de holder skyhøy internasjonal standard og at de kler Asantcheeff og Tavanos visjoner på et usedvanlig empatisk vis.

Lou Tavano synger på både fransk og engelsk - fullstendig uten fransk aksent - og hun gjør det med noe helt eget i bagasjen. Produksjonen løfter fram den flotte stemma hennes og gir den mye luft.

Lou Tavano har på et blunk inntatt en plass høyt oppe på lista mi over europeiske vokalister og der er det trangt om plassen.

Lou Tavano

For You

ACT/Musikkoperatørene

hits