Her går e unna!

Bak det beskjedne bandnavnet The Bluegrass Playboys skjuler fire av landets beste instrumentalister seg. De inviterer like godt til fest.

Knut Hem, Øystein Fosshagen, Terje Kinn og Olaf "Knerten" Kamfjord serverer oss herlig bluegrasshygge.

Foto: Ian Cook

Det er ikke sikkert navnet The Bluegrass Playboys ringer så forferdelig mange bjeller rundt om i de tusen hjem, men når det kan fortelles at bak "dekknavnet" finner vi fiolinist, mandolinist, gitarist og vokalist Øystein Fosshagen, dobroist Knut Hem, bassist og vokalist Olaf "Knerten" Kamfjord og ikke minst hovedvokalist og banjoist Terje Kinn, så skjønner vel de innvidde at her snakker vi alvor.

For veldig mange blir nok navna satt i forbindelse med bandet til Øystein Sunde, Meget i sløyd, men både hver for seg og kollektivt har disse herrene mye å fare med. Veldig mye!

Det kommer neppe som noen stor overraskelse at bluegrass er et uttrykk som musikanter i Sundes nærhet har et forhold til, noe jo sjefen har vokst opp med siden Christiania Fusel & Blaagress på 60-tallet.

Her blir vi servert moderne bluegrass med solide røtter til der den kom fra og Kinn har skrevet det meste - alt med tekst - mens Hem bidrar med to instrumentallåter. Når vi så har med fire herrer med langt framskredne strengetalenter å gjøre og som tydeligvis stortrives sammen, så kan dette egentlig bare gå en vei - mot bluegrasshimmelen.

Kinn synger tøft og alle spiller så det gnistrer - spesielt er jeg svak for multiinstrumentalist Hems dobrospil, den fyren kan alt. Og "Come Together"-introen til Knerten Kamfjord på "Perfect Waves" er nesten verdt inngangspengene aleine.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha den store kunnskapen om bluegrass, men uansett kommer "Fast Forward" inn under kategorien som Duke Ellington kalte "Good music" - det finnes jo bare to typer musikk.

The Bluegrass Playboys

Fast Forward

Grammofon/Musikkoperatørene

Det drepes i Fredrikstad

Det er ikke bare på fotballbanen det begynner å se lysere ut i Fredrikstad nå. Byens store krimforfatter Jan-Erik Fjell er også i kjempeform.

Jan-Erik Fjell leverer og er ladda som bara det.

Jeg må bryte sammen å tilstå: dette er mitt første møte med Jan-Erik Fjell. Jeg har fått med meg alle godordene som har kommet han til gode og forventningene var deretter da deler av sommeren blei brukt til å lese hans femte krimroman på seks år. Deler av sommeren er å ta hardt i - "Lykkejegeren" gokk fort unna; det er nemlig et driv i både språket til Fjell og i oppbygginga av historia som gjør at den er svært vanskelig å legge bort lenge om gangen i alle fall.

Nok en gang er det Fjells helt, den ikke akkurat A4-sammensatte politietterforskeren Anton Brekke, som blir involvert i en sak som har verdensmetropolene Fredrikstad og Las Vegas som sentrale lokasjoner. Det er noe av det første som imponerer med Fjells måte å bygge storyen, nemlig hvordan han på et etterhvert elegant vis makter å komme på og skru sammen de to historien til en. På et tidspunkt virker det nesten umulig, men sammenhengen er sjølsagt der og etter mange forviklinger kommer også løsninga på drapene for en dag.

Fjell har skapt et troverdig, men annerledes plot og persongalleri. Han bruker sin lokalkunnskap på et herlig vis og trekker oss ikke inn i unødvendige blodige scener for å skape spenning - det holder lenge med det som kan skje rett rundt hjørnet for deg. Og han makter noe av det viktigste for meg når det gjelder krimlitteratur: når du tror du har funnet løsninga, så er det alltid en ny u-sving i vente.

FFK ser ut til å sikre plassen i OBOS-ligaen - akkurat nå i alle fall. Jan-Erik Fjell derimot er solid plassert i den aller øverste divisjonen og basert på "Lykkejegeren" så er det for å bli der værende.

Jan-Erik Fjell

Lykkejegeren

Juritzen Forlag

Nydelig univers

Torun Eriksen har nok en gang utvida sitt unike univers. Der er det både vakkert og spennende å oppholde seg.

Torun Eriksen har noe så enormt inderlig å melde.

Foto: Ketil Hardy

Det var nesten en liten sensasjon da Torun Eriksen (39) debuterte med "Glittercard" i 2003. Med bakgrunn fra gospelmiljøet fant "sambygding" fra Skien, Jens Christian Bugge Wesseltoft, fram til den flotte stemma og med "Grand White Silk" gir Bugges selskap, Jazzland, ut den femte tilstandsrapporten fra Eriksen.

Sammen med sin faste følgesvenn gjennom store deler av sin karriere, bassist, gitarist, programmør, lydskulptør og medprodusent Kjetil Dalland, har Eriksen, som har skrevet tekst og musikk - også med en del assistanse fra Dalland - laga sitt mest spennende og originale visittkort.

Når det gjelder tekstene så er Eriksen en sjelden historieforteller. Hun tar oss med inn i livet sitt - hun er personlig uten å blir for privat. Hun skriver nesten lyrikk som små noveller og vi snakker sjelden vare. Musikken er også høyst personlig der hun tar med seg elementer fra soul, funk, gospel og jazz og sikkert mye annet også og setter det sammen til noe som er hennes eget helt personlige uttrykk.

Dalland, sammen med Andreas Bye på trommer og David Wallumrød på allehånde tangentinstrumenter, skaper så flotte, hippe og originale lydlandskaper for Eriksen at jeg ikke finner noe å sammenlikne det med og det er nesten det beste komplimenten jeg kan gi.

Når så Torun Eriksen nok en gang viser oss at hun er utstyrt med ei så varm, inderlig og personlig stemme som vel tenkelig, så har "Grand White Silk" blitt intet mindre enn en begivenhet. Jeg kunne nevnt flere enkeltlåter, OK da "Compromise" og "I´ve Been Thinking (About Getting Older)", men det er likevel helheten som gjør dette til Torun Eriksens flotteste og viktigste beskjed til nå. Nå bør verden lytte i enda større grad enn tidligere - så bra er nemlig dette.

Torun Eriksen

Grand White Silk

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Historiske øyeblikk

Supergruppa Weather Reporter i hittil ukjente opptak fra gullperioden 1978 til 1981. Tøffere blir det nesten ikke og med Peter Erskines kommentarer til hvert enkelt spor på denne fire cders-samlinga så er dette julekvelden og vel så det for millioner av Weather Reporter-tilhengere.

Joe Zawinul, Wayne Shorter, Jaco Pastorius og Peter Erskine - Weather Report - for et band, for en musikk!

Weather Report (1970-86) både var og er favorittgruppa til mange musikkelskere - nesten uansett sjanger. Bandet hadde mange høydepunkt, men for meg er i alle fall perioden disse opptakene er henta fra, 1978 til 1981, med grunnleggerne Wayne Shorter og Joe Zawinul og Peter Erskine og Jaco Pastorius, samt perkusjonisten Bobby Thomas, Jr. i deler av perioden, det største av det største.

Shorter og Zawinul går tilbake til slutten av 50-tallet da de spilte sammen i bandet til Maynard Ferguson. På 60-tallet var de viktige ingredienser i den nyskapende musikken til Miles Davis og det blei også utskytingsrampen til Weather Report. Bandet var gjennom en rekke utskiftninger på bass og trommer, men jeg tror det er relativt stor enighet om at perioden på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet, med bassgeniet Jaco Pastorius i sin aller beste form og med Peter Erskine som ei ny vitamininnsprøytning på trommer, var værmeldingas høydepunkt.

Her har Zawinuls sønn, Tony Zawinul, og Peter Erskine samarbeida om å samle liveopptak fra disse fire årene. Dette er med andre ord musikk og versjoner som aldri har blitt hørt før og, sjøl om de ikke var ment for utgivelse, så holder de meget høy standard lydmessig - hvis ikke hadde alle involverte sagt nei til at det kom ut. Opptakene er gjort av Erskine sjøl, bandets lydmann Briian Risner, radiostasjoner og "publikum" som har tatt vare på gullet.

Her snakker vi altså om nesten fem timer med fantastisk musikk der vi får ei unik anledning til å følge utviklinga til et av verdens aller tøffeste band og det er bare en versjon av alle de 27 låtene - vi snakker "Birdland", "Black Market", "Three Views of a Secret", "Teen Town", "A Remark You Made", "Rockin´ in Rhythm" og solo- og duonumre med alle fire. Opptakene er gjort i Japan, Australia, Europa og USA og her er det overhodet ikke snakk om overdubbing eller noen annen form for "reparasjon".

Erskines betraktninger rundt alle spora er usedvanlig interessant lesning fra en reflektert storhet. Når så musikken er så frisk og tidløs som vel tenkelig fra noen av jazzens aller største personligheter og et av musikkens aller hippeste band, så er det ikke noe som helst mer man kan forlange. For en fest!!

Weather Report

The Legendary Live Tapes: 1978 - 1981

Columbia/Legacy/Sony Music

Uendelig vakre sanger

Møtet mellom Trygve Seims komposisjoner og Tora Augestads stemme er av typen magisk. Intet mindre.

Frode Haltli, Tora Augestad, Trygve Seim og Svante Henrysson - et unikt ensemble.

Foto: Knut Bry

Det har seg sånn at jeg har hatt gleden av å følge komponisten, bandlederen og saksofonisten Trygve Seims karriere helt siden tidlig 90-tall. Han har hele tida vært i utvikling - han har søkt og funnet sin egen stemme på alle områder. Han har med andre ord vært en en usedvanlig spennende musiker å følge. Det stedet han tar oss med til nå er det mest personlige, vakre og utfordrende gjennom hele hans karriere - det sier altså ikke så reint lite.

Musikken er skrevet til poesi skapt av tenkeren og den religiøse lederen Jelaluddin Rumi (1207-1273), født i Afghanistan og som endte sine dager i Anatolia, en del av dagens Tyrkia. Det var sangeren Anne-Lise Berntsen som satte Seim i gang med lyrikken som amerikaneren Coleman Barks har oversatt og Seim har gått i dybden på alle slags vis - han har til og med avlagt Rumis krypt i byen Konya et besøk.

Prosessen fram til dette, som ligner mistenkelig på et mesterverk, starta i 2003 og har vært innom mange stoppesteder på veien. Seim har skrevet musikk til disse inderlige diktene i åresvis og han har også søkt lenge for å finne fram til det "riktige" bandet. Med mezzo-sopranen Tora Augestad, akkordeonisten Frode Haltli og cellisten Svante Henryson har han så avgjort funnet det perfekte bandet til det unike musikalske landskapet han har villet åpne for oss.

Vi har med en blanding av ensemblemusikanter og improvisatorer som er sjelden og instrumenteringa er også fullstendig unik. Når så Augestads underskjønne stemme kler tekstene og de andre instrumentene bortimot til perfeksjon, så er det ikke så veldig mye mer å spørre om.

Seims komposisjoner er så sterke og vakre at de som blir sittende igjen uberørt etter dette møtet, bør søke profesjonell hjelp. Avslutningssporet, "There Is Some Kiss We Want", er av typen Jan Garbarek kunne ha gjort en hel del for å ha skrevet. Skjønner du? Trygve Seim er der oppe nå.

Trygve Seim

Rumi Songs

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Flotte stemmeavtrykk

Hanne Tveter har vært i nærheten av overflaten i mange år nå, men med "My Footprints" kan gjennombruddet komme for vokalisten.

Hanne Tveter har mye å by på.

Jeg har hørt om godt og vel 40 år unge Hanne Tveter lenge - uten å ha hørt henne. Med "My Footprints" som håndfast bevis er det bare å slå fast at det var på høy tid. Tveter har bakgrunn fra både klassisk musikk, jazz, pop, rock, flamenco og brasiliansk musikk - vi snakker med andre ord om en usedvanlig allsidig vokalist og de 12 låtene hun bringer til torgs her er en ytterligere bekreftelse på det.

Med sin varme og uttrykksfulle stemme tar hun for seg låter som Wayne Shorters "Footprints", Thelonious Monks "Well You Needn´t", Coltrane-svennestykket "Giant Steps", "Love for Sale", "Summertime", Horace Silvers "Peace" og Mongo Santamarias "Afro Blue". Når hun så blander det med Evert Taubes "Bysan Lull" - faktisk både på spansk og svensk - og enda to "spanske" låter, så forteller Tveter oss at hun har mange strenger å spille på.

Tveter er også utstyrt med stor dynamikk i uttrykket sitt og når hun så har fått med seg et spansk kremlag med topp jazzmusikere - skiva er spilt inn i Madrid der Tveter tydeligvis trives svært så godt - så har "My Footprints" blitt et så flott visittkort at det endelige gjennombruddet for Hanne Tveter som jazzvokalist bør være rett rundt hjørnet.

Hanne Tveter

My Footprints

Musikkmakeriet/Musikkoperatørene

Frem fra glemselen

Et av den moderne jazzens største ikoner, Don Cherry, er fortsatt med oss - med musikken sin.

Don Cherry og John Tchicai sammen med et sveitsisk kremlag.

Helt siden trompeteren Don Cherry, stort sett på såkalt lommetrompet, snudde opp ned på de fleste forestillinger om hvordan jazz skulle låte på slutten av 50-tallet sammen med Ornette Coleman, så har ikke "verden" blitt den samme. Først var det på den amerikanske vestkysten de la grunnlaget, før de dro videre til New York og deretter la resten av verden for sine føtter - på et vis i alle fall.

Cherry (1936-1995) var en verdensborger og bodde deler av livet sitt i Sverige også. Her hjemme fikk vi møte han flere ganger og han gjorde også ei liveskive med gruppa Tamma fra en Moldefestival. Sammen med den danske altsaksofonisten John Tchicai (1936-2012), med røtter fra Kongo, var Cherry en av de viktigste premissleverandørene for den frie jazzen med røtter både i Afrika og i India - Cherry var en verdensmusikant lenge før begrepet blei født.

I 1980 blei Cherry og Tchicai invitert til Willisau-festivalen for å møte trommeslageren Pierre Favre, bassisten Léon Francioli (1946-2016) og pianisten Irène Schweizer. Konserten, som varte cirka en time, blei tatt opp og har hele tida vært i festivalsjef Niklaus Troxlers eie. For noen år siden fikk Schweizer høre for første gang det hun var med på og hun insisterte på at musikken måtte ut til allmuen. Hun mente den var så frisk, så original og så tidløs som vel tenkelig, og det er ikke vanskelig å være enig i det.

Jovisst er musikken fri, men den er tildels også både rytmisk og melodisk sterk. Den danske gitaristen Pierre Dørge har vært med å gå gjennom opptakene og har "identifisert" mange låter som er "med".

Don Cherry og John Tchicai, sammen med dette sveitsiske stjernelaget, forteller oss at de har mye å fare med også med musikk skapt i 1980.

Don Cherry - John Tchicai - Irène Schweizer - Léon Francioli - Pierre Favre

Musical Monsters

Intakt Records/MusikkLosen

To troll

Duoen Isglem, som siden 1987 har bestått av Terje Isungset og Karl Seglem, forteller oss med sin femte tilstandsrapport at de fortsatt er like trollete som de alltid har vært.

Karl Seglem og Terje Isungset nekter seg fortsatt ingenting.

En av de 12 låtene på "5te" heter "To troll". Det kan så avgjort være en en hedersbetegnelse på Terje Isungset og Karl Seglem og musikken de fortsetter å skape. Helt siden de unnfanga duoen for nesten 30 år siden så har stadig nye og frie musikalske landskap blitt bretta ut for oss - det vil si tusenvis av barn og unge som har møtt Isglem på skolekonserter og voksne som har støtt på de to på klubber og konserter.

Isungset med trommer, perkusjon, bukkehorn og stemme og Seglem med tenorsaksofon, bukkehorn, det kjente instrumentet antilopehorn og stemme, gjør på denne innspillinga, gjort i Lærdal i 2012, egentlig bare mer av det de har gjort hele tida: skape musikk der og da ut i fra hvor de er og fra hva de kan og har lært.

Som helt siden første innspilling i 1991 er dette musikk så original og djupt personlig som vel tenkelig. Isungset sitt arsenal med instrumenter henta fra naturen, både av stein og tre, låter som alltid bare slik Isungset kan få det til å låte. Som alltid spiller det utmerket sammen med Seglems musikalske visjoner - det være seg fra det stilleste stille til det heftigste støyende. De snakker til naturen, de snakker med naturen - de er naturen.

Isglem har vært, er og kommer for alltid til å være en musikalsk organisme ulikt alt annet - bare likt seg sjøl. Det er herlig å dra på utflukt med Isglem for "5te" gang.

Isglem

5te

NORCD/Musikkoperatørene

Tre på pallen

Bassist i særklasse Per Mathisen har invitert med seg ustoppelige Frode Alnæs og den cubanske mestertrommeslageren Giraldo Piloto. Dert har det blitt fest av!

Per Mathisen inviterer til fest - og fest har det blitt!

Per Mathisen (46), en sentral del av den uhyre musikalske Mathisen-familien fra Sandefjord, er utstyrt med mye forskjellig. Det som renner meg først i hu er en en langt framskreden musikalitet, en teknisk briljans både på akustisk og elektrisk bass og en ustoppelig evne til å skape overraskende musikalske settinger med musikanter fra steder vi ikke ante mye om. "Sounds of 3" er nok en bekreftelse på alt dette - og mye mer.

Mathisen og gitarsjef Frode Alnæs går tilbake helt til jazzlinja i Trondheim et godt stykke inne på det forrige årtusenet. Hvor og når Mathisen har møtt den spektakulære cubanske trommeslageren Giraldo Pinto, som blant styrer det verdenskjente bandet Klimax, vet jeg ikke, men det tar ikke mange runder i spilleren før jeg skjønner at de to - og Alnæs også for all del - har blitt sjelevenner og snakker det samme musikalske språket.

Mathisen har skrevet stort sett all musikken bortsett fra Gabriel Faures udødelige "Pavane". Alt har blitt skapt i musikalske landskap som henter hemningsløst fra rock, blues, funk, latin, freebag og ikke minst jazz. Improvisasjonselementet er sjølsagt svært framtredende og det å skape musikalske samtaler med herlige konklusjoner, faller de tre usedvanlig lett og naturlig det være seg i heftige toneganger eller i vakre ballader.

Musikken er tøff, heftig, varm, groovete og inderlig - det er lett å høre at dette er musikk skapt med hjertet. Per Mathisen har skapt et band og musikk som bør åpne nye dører rundt om på kloden.

All grunn til god stemning!

Foto: Freddy Augdal Wike

Per Mathisen

Sounds of 3

Losen Records/MusikkLosen

Snakker til meg

Debuten til vokalisten og pianisten Kandace Springs begynner med "Talk to Me" og i stor grad så snakker hun til meg.

Kandace Springs kommer gjennom på mange vis.

27 år unge Springs kommer fra Nashville, men countrybakgrunnen er ikke påtrengende for det. Her har vi nemlig med en singer/songwriter som henter like mye fra Billie Holiday og Ella Fitzgerald som fra Joni Mitchell og Lauryn Hill og som setter det sammen til et pop-jazz visittkort som tilhengere av både Melody Gardot og Norah Jones ville digge.

Springs, med en far som sjøl er sessionmusikant i Nashville, blei oppdaga av Prince og henta til Minneapolis slik at ikonet sjøl kunne få høre hva og hvem hun virkelig var. Det er lett å skjønne hvorfor Prince blei begeistra for å si det sånn.

Til hennes Blue Note-debut har sjefen Don Was henta inn Larry Klein, med produsenterfaring fra både Mitchell, Herbie Hancock og "alle" andre, og han har gitt Springs med sin luftige altstemme masse frihet til å kunne fortelle oss hvem hun er anno 2016. De har plukka ut et repertoar med alt fra kjente poplåter som Wars "The World Is a Ghetto" og jazzstandardlåta "Soul Eyes" av Mal Waldron, og en rekke egne Springs-låter. Springs får luft, tid og rom til å gi oss den beskjeden hun har på hjertet og når hun så har med seg folk som Klein, gitarist Dean Parks, trommeslager Vinnie Colaiuta og trompeter Terence Blanchard, så skal det ikke så mye fantasi til for å skjønne at det musikalske følget er i de beste hender.

Kandace Springs sprenger ikke ei eneste grense her, men hun forteller oss at hun har masse vakker musikk på lager og at hun kommer til å være med oss i tiårsvis fremover.

Kandace Springs

Soul Eyes

Blue Note/Universal

hits