Egen sjanger

Supersilent har gjennom nesten 20 år levert originalvare med en kreativ kvalitet som er nesten utrolig. Det fortsetter de sjølsagt med på "13" også.

Ståle Storløkken, Arve Henriksen og Helge Sten - Supersilent - noe av det aller tøffeste fra bygdene nå til dags.

Veslefrekk med Deathprod stod på programmet til Nattjazz i Bergen i 1997. Det blei en åpenbaring for flere enn de involverte på scena og Supersilent blei resultatet - og har været det siden. Trioen Veslefrekk bestod av trompeter Arve Henriksen, tangentist Ståle Storløkken og trommeslager Jarle Vespestad og Deathprod var Helge Sten som var sterkt tilknytta Motorpsycho. Siden den gang har Supersilent, som langt i fra er noen stille organisme, dukka opp når man minst venter det og det låter nytt og friskt hver gang - ikke så rart siden absolutt ingenting er avtalt før de går på scena eller i studio. Vespestad forlot skuta i 2009, men har i det siste vært med igjen. Om det er fast vet jeg ikke - det gjør de kanskje ikke sjøl heller! Gjester, som Led Zeppelin-veteranen John Paul Jones, har vært hjertelig tilstede ved flere anledninger, men her på "13" er det "bare" Henriksen, Sten og Storløkken som styrer skuta - tror jeg da! Her står det nemlig ingenting om besetning på coveret.

Musikken, som er spilt inn i både 2009 og 2014, er som alltid fullstendig kompromissløs og totalt sjangerfri. Supersilent er enkelt og greit en sjanger i seg sjøl. Hvem som spiller hva og hvilke "lyder" som kommer fra hvem er nesten umulig å finne ut av, men så betyr det egentlig ikke så mye heller. Det vi nok en gang får bli med på er en fri ekskursjonsreise - uten mål, men med mening. Her er det prosessen som er målet og de tre sjelene, som kjenner hverandre rimelig godt etter hvert, vet eksakt hvilke knapper - bokstavelig talt - de skal trykke på for at musikken skal bevege seg.

Om dette er samtidsmusikk, impro, støy, lydmalerier eller noe helt annet, bryr jeg meg egentlig ikke noe særlig om. Jeg blir uansett som alltid fascinert av Supersilents evne til å gå opp nye stier og åpne nye dører langt bortenfor verdenen til noe annet musikk-kollektiv jeg kjenner til. Jeg gleder meg allerede til "14" -det kommer garantert til plate fullstendig annerledes!

Supersilent

13

Smalltown Supersound/Musikkoperatørene

Heftig fra den lille fotballøya

Det islandske fotball-landslaget sjarmerte alle i senk under EM i sommer. Landsmannen og gitaristen Andrés Thor kan absolutt gjøre det samme, men kanskje på et noe annet nivå.

Andrés Thor er en usedvanlig smakfull og stilsikker plekterfører.

Om fotball og jazz har noe med hverandre å gjøre? På sitt beste er det improvisasjonskunst med mange tangeringspunkteter for meg i alle fall og basert på coveret til "Ypsilon" så ser det nesten ut som om Andrés Thor er inne på noe av det samme.

Thor er 41 år ung og har jazzstudier i Nederland bak seg før han returnerte til sagaøya hvor han stort sett bor og virker nå. På den forrige skiva hans, "Nordic Quartet", omga han seg med "norske" musikanter: Andreas Dreier, Anders Lønne Grønseth og Erik Nylander. Thor bidrar også på Dreiers "Music with Z" som kom ut tidligere i høst. Forbindelsene til kongeriket er det altså ikke noe i veien med, men Thor har likevel satt sammen et lag fra andre steder på "Ypsilon".

Dansk/færøyiske/islandske Richard Andersson spiller bass, amerikanske Ari Hoenig trakterer trommene mens Thors landsmann Agnar Már Magnússon har ansvaret for tangentene. Sammen med Thors varme og inderlige gitartone har det blitt et flott postbop-uttrykk ut av de musikalske grunnlagene Thor har bragt til bordet - han har skrevet all musikken.

Det er sjølsagt ikke tilfeldig at Thor har invitert med seg de som var på plass på Island i april i år. Hoenig er for eksempel en av New Yorks aller mest ettertrakta trommeslagere og han er så definitivt med på gi musikken en "amerikansk" touch. Både Andersson og Magnússon passer perfekt inn i en slik tradisjon og med Thor som leder, så har "Ypsilon" blitt en groovy og hardtsvingende affære som kan måle seg med hva og hvem som helst - hvor som helst.

Andrés Thor

Ypsilon

Dimma/andresthor.bandcamp.com

Fortsatt stjerner

Til tross for at Allstars-navnet nå ikke finnes lenger, så er Valkyrien fortsatt ei stjernegruppe. Dessuten sørger Magnus Larsen jr for at Moldefargene fortsatt er godt representert.

Tuva Syvertsen er stadig i front sjøl om hun er ute på vingen her. Magnus Larsen er sjølsagt like i nærheten.

Det hersker ikke så mye tvil om at den store frontfiguren i Valkyrien har vært og fortsatt er Tuva Syvertsen. Den særpregede vokalisten, felespilleren og låtskriveren fortalte alle med lytteapparatet i orden allerede da Valkyrien Allstars platedebuterte i 2007 at hun hadde noe helt eget å fare med. Bekreftelsene har kommet på rekke og og rad med de tre neste skivene og bøttevis av konserter land og strand rundt - det musikalsk rocka tonespråket med solide folkemusikkrøtter har sørga for at både Syvertsen og Valkyrien er en nisje i seg sjøl. For det store norske publikummet blei nok Syvertsen likevel ikke folkeeie før hun kom helt til finalen i NRKs Stjernekamp i 2012 - en finale som Rita Eriksen vant.

Bakmannen

Det er nesten alltid slik at frontfigurene får den store oppmerksomheten - slik ere bare. I Di Derre er det en Nesbø som står i front på alle vis - som Syvertsen i Valkyrien. Bak de to står alltid Magnus Larsen jr med lavt bassfeste. Moldegutten har hatt Oslo som fast base i mange år nå og driver også med ærlig arbeid i tillegg til spillejobbene med de to profilerte bandene. Og grunnen til at han er der, og blir værende der, er at Larsen gjør en bånnsolid musikalsk jobb. I tillegg til er han en usedvanlig trivelig kar som det alltid er godt å ha med i et turnerende band.

Tøffere enn toget

Valkyrien anno 2016 er tøffere enn noen gang. Jovisst er folkemusikkrøttene fortsatt til stede, men bandet og musikken er mer rocka enn noen gang, blant annet med en hel del synthdoser som preger lydbildet. Syvertsen er en historieforteller av rang og løfter fram de norske tekstene, som uten unntak handler om noe ekte og viktig, på et vis som hun er helt aleine om. Hun serverer ikke akkurat tåkeprat - sjøl om hun synger om det.

Valkyrien er et strålende liveband med masse energi. Også i heimen, gjerne med volumknappen ganske godt skrudd opp, funker Valkyrien helt framifrå.

Valkyrien

Prøv å si noe til meg nå

Heilo/Musikkoperatørene

Engelske strengeherrer

Om Stuart McCallum eller Mike Walker er spesielt strenge har jeg egentlig ingen formening. Det jeg derimot har en formening om er at begge er strengeherrer av ypperste klasse. Her møter vi de to gitaristene i ei flott duotapning.

Stuart McCallum og Mike Walker med hver sin gitar og et godt antall med bokser og duppeditter.

Det begynner etterhvert å bli ganske mange eksempler på at det finnes en rekke strålende engelske jazzmusikanter som vi nesten aldri hører noe om her til lands. For å si det på en annen måte: hadde Stuart McCallum (38) og Mike Walker (54) vært amerikanske, så hadde de hatt en helt annen status både her hjemme og på verdensbasis. Nå har det seg altså slik at hvis du kommer fra fotballøya - Manchester også for sikkerhets skyld - så er veien ganske mye lenger enn om du har adresse på den andre sida av dammen.

McCallum og Walker har vært både venner og kolleger i mange år. For to år siden kom deres debut som duo, "Beholden", men den har passert under min radar. Dette er derfor mitt første møte med duoen, men Walker har jeg hørt tidligere sammen med Arild Andersen og norsk-engelske Roy Powell.

Her viser komponist McCallum, som kun spiller akustisk gitar i tillegg til å bestyre en hel del elektronikk, og Walker som trakterer elektrisk gitar, at de hver for seg og ikke minst sammen tilhører et sjikt i gitarverdenen som er meget høyt. Sammen har de skrevet strykearrangement for kvartett på fire av de ni låtene og i tillegg til McCallums vakre, usedvanlig melodiske låter så får vi også to kjente sanger: Bacharach og Davids legendariske "Alfie", som også nevnte Andersen elsker å spille, samt standardlåta "My Ideal".

Miksen akustisk og elektrisk gitar er av typen sjelden, men med disse framifrå plekterførerne i sjefsstolene så klinger og låter det fantastisk flott.

Musikken Stuart McCallum og Mike Walker har skapt er av typen som er egna til å skape sjelefred og balanse der det trengs. Herved er tipset overbrakt til arrangører her hjemme - det er veldig kort vei over fjorden til England - få strengeherrene over så raskt som mulig!

Stuart McCallum - Mike Walker

The Space Between

Edition Records/Border Music Norway

Gode venner - gode samtaler

Pianisten Oscar Grönberg og trommeslagere Tor Haugerud har "snakka" sammen i åresvis. Nå får alle andre være med å høre hva de har på hjertet og det er spennende samtaler.

Tor Haugerud og Oscar Grönberg i et stille øyeblikk.

Jazzlinja i Trondheim har ført til at musikanter fra hele landet og så langt borte som Sverige har tatt turen til Stiftsstaden og opp til flere har blitt værende der også. Svenske Grönberg, som vi har møtt sammen med Eldbjørg Raknes, Hanna Paulsberg, Team Hegdal, Friends & Neighbors og Trondheim Jazzorkester blant andre, og sunnmøringen Haugerud, med fartstid fra blant andre Bol & Snah, Alpaca Ensemble og ymse utgaver av Trondheim Jazzorkester, er blant dem som har slått rot og slått så mye mye rot at de har oppkalt duoen sin etter en bydel i Trondheim der Bekkenjordet også finnes. Mer lokalt blir det nesten ikke, men musikken er derimot universell så det holder.

Her snakker vi frijazz og de to legger ikke skjul på at da de starta opp for tre år siden så var frijazzhelter som Cecil Taylor, Paul Bley og Paul Lovens viktige inspirasjonskilder. Etterhvert har samtidskomponister som Arne Nordheim og John Cage fått innpass og til sammen har de frie ekskursjonene til Pappenheim fått noe helt eget ved seg.

Det er åpenbart at de to har "snakka" sammen lenge og mye - de har utvikla et helt eget språk. Vi snakker om to gode lyttere som på låter som varer fra vel et minutt til vel tolv minutter tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere. Det gjør godt det!

Pappenheim

Bekkenjordet

Particular Recordings Collective/MusikkLosen

God jul fra Come Shine

Håkon Mjåset Johansen, Sondre Meisfjord, Live Maria Roggen og Erlend Skomsvoll - det vil si det utmerkede kollektivet Come Shine - har laga en nydelig versjon av "White Christmas". Ikke bare det; de har også laga video til herligheten. Tor de Jazz har vært så heldig å bli tilbudt premierevisning av sangen og videoen og den deler vi så gjerne med så mange som mulig. Du verden så vakkert og personlig - som alltid med Come Shine.

https://youtu.be/GqV5I-oAH7k

PS Når teknikken står oss bi - om ikke så lenge......- så skal det også bli mulig både å se og høre godsakene. Den som venter på noe godt.......

Sliter fortsatt litt her, men alle mine Facebook-venner kan i alle fall se den der. Og er vi ikke venner der, så kan vi jo bli:-)

https://www.facebook.com/tor.hammero/posts/1141665135870987

Herlig strengelek

Svenske Rolf Jardemark og amerikanske John Stowell er strålende gitarister hver for seg. Sammen skaper de sjelden strengehygge.

John Stowell og Rolf Jardemark skaper vakre stemninger.

Uavhengig av de store plateselskapene, har artister i Hellas, Italia, Østerrike, Sverige, Danmark og Island oppdaga bloggen Tor de Jazz. Det synes jeg sjølsagt er hyggelig og har ført til at postmannen har kommet med stadig påfyll fra relativt ukjent hold. Dagens skive er av dette slaget og møtet med denne gitarduoen har så avgjort vært av typen hyggelig - og vel så det.

Rolf Jardemark (56) og John Stowell (66) traff hverandre for første gang for fem år siden og de skjønte raskt at det fantes mye musikk der ute de måtte utforske sammen. De har spilt en hel del sammen siden den gang og her får vi være med på duoens debutskive. Sjøl om jeg aldri har hørt Jardemark tidligere, men kjenner Stowell fra et annet duosamarbeid, med bassisten David Friesen, så er det åpenbart to meget rutinerte og langt framskredne instrumentalister vi har med å gjøre.

På to av låtene - alt blei spilt inn i Jardemarks hjemby Göteborg enten i fjor høst eller i sommer - er bassisten Peter Janson med, ellers er det bare de to gitaristene. Både Jardemark og Stowell har vakre og umiskjennelige toner i instrumentene sine og de utstråler en musikalsk empati av det uvanlige slaget: her er det ingen som vil ha noe rampelys på bekostning av den andre, men her dreier det seg om å føre varme og meningsfulle samtaler.

Med et repertoar bestående av en rekke originallåter som de har skrevet enten hver for seg eller sammen, pluss mer eller mindre kjente låter som "Deep Purple", "You Stepped Out of a Dream", "A Foggy Day", "I Should Care" og Antonio Carlos Jobims "Inútil Paisagem", blir vi tatt med på ei tidløs og ekte reise der den gode melodien hele tida står i fokus.

Rolf Jardemark og John Stowell har enkelt og greit skapt en gitarduo som har alt i seg til å bli værende blant oss i svært lang tid - de har nemlig skapt nydelig og evig musikk.

Rolf Jardemark - John Stowell

Cosmology

Guitarlandrecords/rolfjardemark.com

Kong Bugge

Da har livsverket til Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jazzland Recordings, blitt 20 år. Det markerer sjefen med en praktutgivelse med både nytt og gammelt materiale.

Jens Christian Bugge Wesseltoft - bedre kjent som Bugge - har skapt sin egen skole.

Jens Christian Bugge Wesseltoft (52) har allerede ei fantastisk musikalsk karriere å vise til. Det som er det ekstra flotte med denne usedvanlig hyggelige karen er at det virker som om den musikalske og kreative sulten fortsatt er like stor og møtet med hans nye New Conception of Jazz-band tidligere i høst, fortalte oss at han stadig er på ny vei - en vei som han nok en gang staker ut sjøl.

I forbindelse med 20 års jubileet har heldigvis Bugge - blant venner og vel så det - funnet ut at han vil se både bakover og fremover. De som har fulgt med på Bugges karriere disse 20 åra veit at det ikke er småtterier han har skapt og vært med på å unnfange.

Han har vært en foregangsmann både når det gjelder akustisk pianospill, møter der elektriske virkemidler på alle slags vis har vært involvert, treff med for de fleste av oss overraskende og ukjente musikanter fra en rekke verdenshjørner, historiske duosessions med Sidsel Endresen, spennende møte med fiolinisten Henning Kraggerud og døråpnende sammenkomster med jazz- og elektronikastorheter som Joshua Redman og Henrik Schwarz. Alt dette, i både historisk og tildels ny tapning, får vi være med på her på denne dobbelt cd-en som sjølsagt består av 20 kutt.

Vi får også en rekke nye eksempler her på hvor bra og var allsidig Bugge er anno 2016. Duomøtet med Mari Boine og jazzmøtet med New York-storhetene Gregory Hutchinson og Joe Sanders - ikke Saunders som det står i coveret - er blant høydepunktene for meg. Ballet blir avslutta med "Somwhere in Between", det aller første sporet fra den aller første skiva på Jazzland. Det viser hvor bra det var den gangen i 1996 og det nye viser viser hvor bra Bugge er nå 20 år seinere. Det er bare å gratulere med de 20 første - du verden som jeg gleder meg til de 20 neste!

Bugge Wesseltoft

Somewhere in Between

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Giganten

Roy Orbison er en av rockens giganter. Her får vi "alt" fra hele hans ganske korte karriere. For en låtskriver - for en sanger!

Roy Orbison, alltid med solbriller, hadde ei innholdsrik, men kort karriere.

"You Got It", "Only the Lonely", "I Drove All Night" og "Oh, Pretty Woman" er fire av de 26 låtene som forteller oss hvem Roy Orbison (1936-1988) var - og er. Det hevdes at de beste går først og hvis det er noe i det så er Roy Orbisons 52 år blant oss et godt eksempel. Han var så avgjort der oppe blant de aller største, sjøl om han aldri fikk den samme statusen som Elvis og Beatles for eksempel.

Hadde han fått være blant oss så hadde Orbison, født og oppvokst i Texas, runda 80 i år. Slik skulle det altså ikke bli, men du verden så mye han rakk på de åra han fikk. Her har etterkommerne hans samla kanskje de største høydepunkta fra gjennombruddet på 50-tallet med "Ooby Dooby" til bortimot det siste han gjorde med supergruppa The Traveling Wilburys.

For meg var Orbison en singer/songwriter i den absolutte toppklassen. Han var utstyrt med ei stemme som var så lett gjenkjennelig som vel tenkelig og han var også en undervurdert gitarist. Denne herlige oversikten over hva han ga oss i de cirka 30 åra han holdt på er en solid bekreftelse på at han holdt en skyhøy standard fra start til mål. Dessuten gir Orbiosn-biografen Jeff Slate oss en fin gjennomgang av Orbisons liv med opp-og så avgjort også nedturer.

De som kan tenke seg knapt 80 minutter med klassisk og tidløs kvalitetsmusikk av typen udødelig rock trenger ikke leite så mye lenger. Roy Orbisons skattkammer er svaret på alle slike drømmer.

Roy Orbison

The Ultimate Collection

Monument Records/Roy´s Boys/LegacySony Music

Zachen er fisk

For sjette gang gir perkusjonisten og elektronikeren Ingar Zach oss et solo visittkort. Hver eneste gang har han noe helt personlig å melde.

Som Martin Ødegaard har også Ingar Zach base i Madrid. Sistnevnte greier seg utmerket uten Zidane.

Ingar Zach (45) viste seg fram for første gang på 90-tallet med det spennende store bandet Chateau Neuf Spelemannslag. Utgangspunktet for bandet var studenter fra universitetet i Oslo der Zach studerte for seinere å fortsette på jazzlinja i Trondheim. Seinere har vi møtt han sammen med blant andre Jon Balkes diverse band og de spennende og helt forskjellige kollektivene MURAL, Dans les Arbres og Huntsville. Overalt setter Zach Sitt bumerke på musikken, men aldri er det så tydelig som når vi møter han aleine.

De siste godt og vel ti åra har Zach bodd i Madrid. Det er der "Le stanze" også er spilt inn - delvis i ei kirke og delvis i hans hjemmestudio. Jovisst er han aleine, men ved hjelp av allehånde elektronikk høres Zach ofte ut som et helt orkester. Han benytter som alltid en rekke utradisjonelle perkusjonsinstrumenter, noe som fører til at han låter annerledes enn alle andre her på Tellus. Zach er ustoppelig rytmisk og dynamisk spennende og han er en klangmester med sine duppeditter.

Musikken er tildels rytmisk straight og "melodisk" og andre ganger søkende, åpen og fri. Zach utfordrer både seg sjøl og oss - det er det som gjør musikken hans så spennende, interessant og energigivende. Ingar Zach har gått sine egne veier helt fra "starten". Det gjør han heldigvis fortsatt.

PS Zach spiser ikke kjøtt.......

Ingar Zach

Le stanze

SOFA MUSIC/Musikkoperatørene

hits