En mild gigant

Chris Potter har vært der helt siden han var tenåring. Han er her fortsatt, bedre og mer uttrykksfull enn noensinne.

For et trøkk det er i Chris Potter!

Det er ikke alltid flaksen er på min side. I forrige uke var jeg på festivaler i både Stavanger og Trondheim og det var også Chris Potter, men våre reiseruter klaffa så dårlig at jeg ikke fikk hørt han verken det ene eller andre stedet. Da er det en grei trøst å kunne dykke ned i hans ferske album på ECM og skryten som blei han til del på Norgesturen skjønner jeg til fulle.

Chris Potter (46) blei sett på som et enormt talent allerede som tenåring. Han blei oppdaga av beboplegenden Red Rodney i sin lille hjemby Columbia i South Carolina og turen gikk raskt til New York. Der blei han "plukka opp" av storheter som Paul Motian, Jim Hall, Joe Lovano, Dave Holland og Pat Metheny - "alle" ville ha med seg Potter av forståelige årsaker.

Samtidig har han også stått veldig på egne bein og, i tillegg til bidrag på over 150 CD-er, har han gitt oss vel 15 under eget navn også. Fra 2013 har han vært på ECM og "The Dreamer Is the Dream" er hans tredje på storselskapet.

Sammen med sin faste, ganske ferske kvartett med Marcus Gilmore på trommer - barnebarnet til trommelegenden Roy Haynes forresten, Joe Martin på bass og cubanske David Virelles på piano og celeste, møter vi Potter på saksofoner, klarinetter, fløyte, ilimba og som sampler.

Jeg har vært superfan helt siden jeg hørte Potter for første gang. I mine ører er han på sett og vis forlengeren til Michael Brecker uten at han på noe som helst slags vis er noen kopist. Potter som tenorsaksofonist, først og fremst, har noe helt eget på hjertet og med en teknikk, personlighet og følsomhet av de sjeldne, gir han oss her kanskje sin beste skive noensinne.

Noe av grunnen kan sikkert være at Potter og ECM-sjef Manfred Eicher har funnet hverandre. Eicher ser åpninger i skogen som Potter ikke ser, i følge sjefen, komponisten, bandlederen og multiinstrumentalisten, og sluttresultatet bærer i alle fall preg av at de har kommet veldig nær noe helt spesielt.

"The Dreamer Is the Dream", en herlig tittel forresten, er en rytmisk og melodisk fest med noen av New Yorks aller beste musikanter anno 2017. Det holder lenge det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Chris Potter

The Dreamer Is the Dream

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

hits