Gitaristen Russell Malone har spilt med «alle» av en eneste grunn: han er så forbanna bra og så vanvittig allsidig.
Russell Malone er en av de mest smakfulle gitaristene i den straighte jazzgata her på kloden i alle fall.
Jimmy Smith, Harry Connick, Jr., Diana Krall, Ron Carter, Roy Hargrove, Benny Green og Dianne Reeves er bare noen av dem som har benytta seg av Russell Malone (54) sine usedvanlige kvaliteter. Her treffer vi han som sjef for sin egen kvartett og han trenger så avgjort ikke noen andre å lene seg på.
Helt siden verden blei oppmerksom på Malone på begynnelsen av 90-tallet, har det liksom ikke vært noen tvil. Med sin varme tone i forlengelsen av Wes Montgomery og sin uovertrufne melodiske sans – her er det ikke mye frijazz for å si det sånn – etablerte han seg raskt som Gitaristen med stor G som "alle" ville omgi seg med. Han tilførte nemlig enhver setting han blei invitert inn i noe spesielt og de som var så heldig å få tilbringe noen kvelder sammen med Diana Krall og han i Alexandrakjelleren under Moldejazz, før hun blei superstjerne, kommer aldri til å glemme det.
Sjøl om Malone har vært en travel og ettertrakta sidemann, så har han hatt tid til å dyrke si egen karriere også. Siden 1992 har det til dags dato blitt elleve album under eget navn også. Her møter vi han med hans kvartett for andre gang på to år og med "Time for the Dancers" kommer det nok en bekreftelse på at Malone hører hjemme helt der oppe.
Pianisten Rick Germanson, trommeslageren Willie Jones III og bassisten Luke Sellick – bortsett fra Jones ukjente størrelser for meg – har jobba med Malone over lengre tid nå og det er en kvartett som "hører" sammen på alle slags vis.
I et repertoar bestående av låter Malone har et nært forhold til skrevet av Sir Roland Hanna, Peggy Lee, Bobby Hutcherson og, sikkert overraskende for mange, José Feliciano og Billy Joel – en nydelig soloversjon av hans "And So it Goes", samt fire originallåter som går helt tilbake ungdomsåra, tar Russell Malone oss med på ei herlig, varm, stilsikker og hardtswingende reise med røtter i bebop og souljazz. Her kommer det for så vidt ikke en eneste musikalsk overraskelse – bare en liten time med ektefølt, glimrende fremført og tidløs jazzmusikk. Det holder svært lenge det i et slikt selskap.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Russell Malone
Time for the Dancers
HighNote Records/MusikkLosen