Det er nå 17 år siden noen med visjoner i Moldejazz fikk etablert det første møtet mellom superstjerna Chick Corea og Trondheim Jazzorkester. Det har ført mye godt med seg – veldig mye godt!
En tydelig fornøyd Chick Corea. Han var ikke aleine om det.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Det har sjølsagt mye med ørene som hører og sanseapparatet ellers hvordan man opplever en konsert, men møtet mellom mesteren og TJO under MaiJazz er kanskje mitt høydepunkt med dette unike universet. Sjølsagt var det noe spesielt med den aller første gangen i Molde – forventningene og spenninga var helt spesiell den gangen. Nå tar vi de og det kanskje for gitt – det at Chick Corea turnerer med norske musikere var jo noe som var helt uoppnåelig før denne kontakten blei etablert.
Da som i 2000 så er det Erlend Skomsvoll som er mesterhjernen bak det hele. Han har fått plukke fritt i Coreas enorme låtskatt og har skrevet arrangement som nesten gjør låtene ugjenkjennelige – med positivt fortegn – og som gjør at de blir utfordringer også for mesteren sjøl.
Siden starten har det blitt flere turneer i Europa, Japan og USA, to skiver og gjesteopptreden på Coreas 75 års dag på Blue Note i New York for et par år siden. Nå har han blitt snart to år eldre, men sprekere, friskere og mer leken «pensjonist» må det være veldig vanskelig å oppdrive uansett hvor man leter.
Festen i Stavanger starta med lett forkledd versjon av «Spain» leda av barbeinte Skomsvoll – Mr. Cool!!! Du verden som han har funnet fram til dybden i Coreas univers og samtidig satt sitt eget bumerke på musikken. Fram til nok en klassiker, «Armando´s Rhumba», var med på å avrunde denne magiske kvelden, blei vi tatt med på ei rundreise med blant annet «Duende», deler av «Children´s Songs» og «What Game Shall We Play Today».
Orkesteret som her består av trompeterne Eivind Lønning og Hildegunn Øiseth, trombonisten Øyvind Brække, saksofonistene Eirik Hegdal, Kjetil Møster, Hanna Paulsberg, Martin Myhre Olsen og Sissel Vera Pettersen – sistnevnte veldig på vokal også, samt Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer og David Solheim på lyd, er intet mindre enn et perfekt lag til å tolke Corea og Skomsvolls intensjoner.
Solistisk tar Corea sjølsagt mye plass, men det har han så definitivt gjort seg fortjent til også. Mer leken, kreativ, sprudlende, teknisk briljant, utadvendt og «en av gutta» enn Chick Corea finnes neppe og når han får kjørt seg av Vågan og Mjåset Johansen, så digger han det åpenlyst.
Alle i TJO fikk også anledning til på vise seg fram og de gjorde det uten unntak. Mine helt spesielle verbale blomster denne gangen går til Lønning og Pettersen – praktfulle og personlige trompetsoli fra førstnevnte og Pettersens vokale battle med Corea går enkelt og greit inn i minneboka. Det gjør sånn sett hele konserten og i morra får jeg høre dem igjen – på Jazzfest i Trondheim. Tror jeg gleder meg……
Erlend Skomsvoll leder Chick Corea og Trondheim Jazzorkester med myndige hender – barbeint.
Foto: Øyvind Hagen/MaiJazz
Fra Bowie til MaiJazz
Corea og TJO var faktisk så spillesugne at jeg aldri rakk konsertstarten til Donny McCaslin. Den 51 år unge amerikanske saksofonisten som har fått en enorm boost etter at han og bandet hans var sterkt medvirkende på David Bowies siste plate, Blackstar, framstår nå som enn av de mest spennende saksofonistene over there i et landskap som henter like mye fra rockens trøkk som fra jazzzens verden. Halve Bowie-bandet var med her, sammen med McCaslin også tangentist Jason Lindner og da undertegnede ankom konserten viste Lindner oss at han er en av de få der borte som har tatt opp arva etter Joe Zawinul. Lindner beveger seg i et eget landskap der elektronika, støy og usedvanlig melodiske elementer syes sammen. Det at han kommer med si neste skive på Jens Christian Bugge Wesseltoft – som var til stede i salen – sitt selskap Jazzland, er det lett å begripe etter denne seansen.
McCaslin, med masse klang på sakslyden og utstrakt bruk av elektronikk, sleit litt med sin «private» saksmikrofon, men sammen med trommeslager Zach Danziger og elbassist Jonathan Maroon skapte han uansett et flott, men høyyyyt univers der mange sikkert nikka gjenkjennende da Bowies «Lasaruz» respektfullt blei sendt ut til oss.
Nå går MaiJazz inn på oppløpssida og sola skinner fortsatt!!!
Donny McCaslin – full av energi og originalitet.
Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz