Rymden – det er bare å lære seg navnet med en gang. Det er nemlig navnet på den nye trioen til Dan Berglund, Jens Christian Bugge Wesseltoft og Magnus Öström.
Jens Christian Bugge Wesseltoft er med på noe stort – igjen.
Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz
MaiJazz 2018 i Stavanger er historie og bedre måte å sette punktum på enn med denne trioen er egentlig vanskelig å tenke seg. Etter en håndfull jobber og en tur i platestudio – skiva kommer på nyåret – så er de i gang så smått. Fra nyttår av kan denne trioen virkelig ta fyr – verdensherredømme er langt i fra en utenkelig tanke.
Det er sjølsagt spesielt for Berglund og Öström å sette i gang med en ny trio etter den tragiske bortgangen til kameraten Esbjörn Svensson. est, som trioen ofte blei kalt, hadde faktisk sørga for et uttrykk med noe helt unikt som førte til noe som likna kraftig på verdensherredømme.
Nå virker det som om den nødvendige avstanden er etablert og sammen med Bugge er de i full gang med å skape et nytt og særdeles spennende univers. De tre har kjent hverandre siden Jesu fødsel, som Bugge formulerte det, og de har et utgangspunkt med felles referanserammer som gjør at potensialet er intet mindre enn enormt.
Alle har skrevet musikk til bandet og det er et melodisk, vakkert, suggererende og stort sett akustisk uttrykk med nennsom bruk av effekter fra alle tre som er fundamentet for denne musikalske ekskursjonen.
Det er åpenbart at det er tre langt framskredne sjelsfrender som har funnet sammen her. Deres solistiske kvaliteter har det aldri vært noen tvil om, men måten de møtes på, uttrykker seg kollektivt og kommer gjennom til publikum på, er noe som de aller færreste er i besittelse av.
Rymden er her for å bli – publikum rundt om på kloden har svært mye å glede seg til.
Rymden – det er bare å merke seg navnet.
Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz
Athana langt fra pausemusikk
Jeg fikk også lagt inn en god halvtime med Athana – bandet og musikken til Stavangers egen gitarist i de øverste divisjoner, Alf Terje Hana. Han hadde med seg to strålende gjester fra fotballøya, tangentisten og trommeslageren Gary Husband og perkusjonisten Jody Linscott pluss elektronikeren Torgeir Nes, bassisten Øyvind Grong og gjestene Astrid Kloster på vokal og Tor Yttredal på blås.
Hvis jeg så for meg ei pustepause sammen med Athana, så tok jeg grundig feil. Her var det nemlig fullt trøkk med tøff og original musikk i et grenseland mellom rock og jazz – bortsett fra den inderlige hyllesten til Allan Holdsworth som avslutta det heile. Alf Terje Hana har definitivt fått alt for lite oppmerksomhet på nasjonalt nivå – det fortjener han nemlig.
Athana bør komme seg langt utenfor Stavangers grenser.
Fot: Svein Erik Fylkesnes/MaiJazz
Jazz med stor J
Grunnen til at det blei en avkorta seanse med Athana var at det var umulig å rive seg løs fra konserten med Cécile McLorin Salvant – jazzzens kanskje vordende jazzvokaldronning. Til tross for at hun fortsatt bare er 28 år ung, så føles det nesten som vi har hørt om henne leeeenge allerede. Hun slo gjennom som 20-åring og har etablert seg på aller øverste hylle og både Grammy-pris og DownBeat-avstemninger med førsteplasser som resultatet, har blitt henne til del.
McLorin Salvant ga oss en konsert med Jazz med stor J. Hun har noe så solid kontroll på hele jazzhistoria fra Jelly Roll Morton og fram til i dag pluss Beatles, opera a la Weill og filmmusikk fra «Funny Girl».
Hun er en historieforteller av rang og med en scenetrygghet som er sjelden uten å sette nesen i sky på noen måte. Når hun så har en trio av aller beste merke på plass leda av Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, så blei dette en strålende manifestasjon på at Cécile McLorin Savant godt kan være vokaljazzens fanebærer i mange tiår fremover.
MaiJazz 2018 er historie – vi kommer gjerne tilbake til vakre Stavanger i mai 2019 også.
Cécile McLorin Salvant kan gjerne bli den neste vokaljazzdronninga.
Foto: Trine Nessler Wichmann/MaiJazz