hits

Kvinneseier

Med Hanna Paulsberg og Solveig Slettahjell på startstreken under Jazzfest i Trondheim, endte lørdagen med en soleklar kvinneseier.

Hanna Paulsberg - vi snakker ekte saker.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.

Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder - Dexter Gordon.

Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.

Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.

Solveigs sang

Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.

De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»

De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det - sjekk ut skiva hvis du kan!

Solveig Slettahjell og Pål Hausken - duoen sin det.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.

Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken - Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.

Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.

Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet - Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde - så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene - også internasjonalt.

Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar