Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til – sammen med Køben i seg sjøl – at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk – hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på……- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup – Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste – det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på – der straighten blei spilt en kvarttone «feil» – var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge – de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise – for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans – og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB – og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner – noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash – en presentasjon av store deler av jazzens historie – var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.