Tor Hammerø

For fem år siden støtte jeg på den sveitsiske vokalisten Sarah Buechi for første gang. Her er hun tilbake – enda mer moden og enda bedre.

Sveitsiske Sarah Buechi er en vokalist, låtskriver og komponist det er vel verdt å bruke tid sammen med.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er liksom ikke hver dag vi har gleden av å stifte bekjentskap med sveitsisk jazz. Gjennom selskapet Intakt Records, med base i Zürich, har muligheten heldigvis dukka opp og Saran Buechi (36) er et eksempel på at kvaliteten er meget god.

Til tross for at Buechi er "kun" i midten av 30-åra, har hun vært bosatt, studert og jobba både i India, USA og i Afrika. Deretter har hun hatt stopp både i Irland, i London og studert i København, men nå er hun tilbake i Zürich og jobber med den samme trioen vi har møtt henne med tidligere: pianisten Stefan Aeby, trommeslageren Lionel Friedli og bassisten André Pousaz. Denne gangen har hun også skrevet nydelige arrangement for en stryketrio bestående av Estelle Beiner på fiolin, Isabelle Gottraux på bratsj og Sara Oswald på cello.

Her har hun skrevet alt av både tekster og musikk og hun framfører dem på et prikkfritt engelsk – i tillegg til en sveitsisk folkemelodi sunget på sveitsertysk, vil jeg tro.

Buechi er en historieforteller av rang og en melodiker av høy byrd også. Det er et vakkert landskap hun inviterer oss inn i og hun synger med en inderlighet og overbevisning som er få forunt.

Buechi er en lyriker både som tekstforfatter og som vokalist og det har vært en sann fryd å møte henne og musikken hennes igjen – i en enda mer moden utgave.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Buechi sammen med sine utmerkede medsammensvorne.

Foto: Lisa & Remo Ubezio

Sarah Buechi

Contradiction of Happiness

Intakt Records/Naxos Norway

Svein Tang Wa er intet mindre enn ei legende – i Rogaland. Det er på høy tid at resten av landet også åpner ørene for denne musikalske fortelleren

Svein Tang Wa har noe å melde og gjør det med snert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Svein Tang Wa (72) er ikke det første og sikkert ikke det siste eksempelet på at er vanskelig å nå gjennom på nasjonalt plan hvis man synger på dialekt og hører hjemme et godt stykke utenfor hovedstaden.

I tillegg til å ha skrevet låter for band som Stavangerensemblet, Vamp og Leif og kompisane, har Tang Wa – han har kinesisk bestefar – gitt oss sju album under eget navn fra 1980 og fram til nå.

Jeg må innrømme at min kjennskap til Tang Was univers ikke er av den totale sorten. Jeg har hørt noen musikalske livstegn fra han med ujevne mellomrom og har alltid vært fascinert av det jeg har hørt. Nå, med hans sjuende plate og første på ti år, er det på høy tid å gjøre noe med det.

Sammen med storheter i det rogalandske musikklivet som tangentist Reidar Larsen, strengemester Arne Skage, trekkspiller Johan Egdetveit, trommeslagere Stein Inge Brækhus og bassistene Øystein Eldøy og Tor Mathisrud og korister som Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg, gir låtskriver, tekstforfatter og vokalist Tang Wa oss 15 nye låter som bekrefter at vi har så mye mer enn en lokal storhet blant oss.

Tang Wa, i et viselandskap med både pop-, folk- og jazzimpulser i seg, forteller oss nemlig med all ønskelig tydelighet at han er en historieforteller av sjelden kapasitet. Han skriver og framfører fortellinger om både kjærlighet og andre av livets herligheter som vi alle kan kjenne oss igjen i på et vis som bare kunstnere med særpreg kan levere. Det er mye humor i tekstene til Tang Wa – bare gled dere til avslutningssporet "Eg sko ha hatt ein hit", men det er mye av det slaget før man kommer dit – men samtidig mye alvor unnfanga av en herre med en fantastisk observasjonsevne.

Det har tatt tid si tid før mitt første skikkelige møte med Svein Tang Was univers blei en realitet. Det var så avgjort på høy tid og jeg unner mange, også langt utenfor Rogalands grenser, gleden av å oppdaga hans unike stemme – på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Svein Tang Wa

Perler fra Svein

Balder/Musikkoperatørene

Den danske gitaristen Jakob Bro har tatt med seg tre fantastiske sjelsfrender og laga musikk deretter.

Jakob Bro sammen med Jon Christensen, Palle Mikkelborg og Thomas Morgan – for et lag!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Foto: Colin Eick

Når du har med deg trommelegende Jon Christensen, trompeter og flygelhornist i ultraklasse Palle Mikkelborg og bassisten «alle» vil ha med seg nå, Thomas Morgan, så ligger veldig mye til rette for at dette kan gå veien. Det har det da også gjort – noe så voldsomt!

For mange av oss blei musikk gjort av og med Paul Motian og Tomasz Stanko det første møtet med Jakob Bro (40). Talentet og det høyst personlige uttrykket var åpenbart fra første tone og slik har det bare fortsatt å utvikle seg. Det oppdaga raskt også ECM-ideolog og produsent Manfred Eicher og her møter Bro oss med sin tredje ECM-utgivelse under eget navn.

Den første, "Gefion" fra 2015, var på trio med Christensen og Morgan og oppfølgeren, "Streams" året etter, med Joey Baron på trommekrakken samt allestedsnærværende Morgan. Nå har altså Bro utvida besetninga til kvartett – det skader på ingen måte med en av de vakreste trompet/flygelhorn-tonene på jord, Palle Mikkelborg (77), og han inviterte også tilbake vår egen trommefargelegger par excellence, Jon Christensen (75).

Med amerikanske Thomas Morgan (36), som vi også kjenner fra duosamarbeid med Bill Frisell, møtes altså to generasjoner her. Det byr så definitivt ikke på noen som helst musikalske konflikter, heller tvert i mot. Modenheten, roen og lytte- og fargeleggeregenskapene til Mikkelborg og ikke minst Christensen, er med på å løfte det musikalske budskapet til Bro, som har fått litt assistanse av Mikkelborg på låtskriversida, til de store høyder.

Musikken er løs, åpen, luftig, melodisk, søkende, finnende og alltid på vei. Den er vakker, personlig og inkluderende og Jakob Bro framstår nå som en av de aller viktigste moderne jazzgitaristene her på Tellus. Og når det gjelder Jon Christensen, som nå spiller trommer på et helt annet vis enn han gjorde for noen tiår siden, men likevel like personlig og flott, så er det vanskelig å finne nye superlativer. For meg er han han enkelt og greit i en klasse for seg sjøl – han er en musikkens kunstmaler i ultraklassen. Sånn er det med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jakob Bro

Returnings

ECM/Naxos Norway

Alle som har hatt gleden av å oppleve musikken til gitaristen Kim Myhr, vet at han ikke forhaster seg akkurat. Det gjør så vanvittig godt!

Kim Myhr skaper usedvanlig vakker og sakteflytende musikk.

Det meste i våre omgivelser skal gå unna i et helvetes tempo – uansett hva det er. Kim Myhr og musikken han forsetter å skape er motsatsen til dette og det er så vidunderlig vakkert å ta turen inn i universet hans.

Jeg har hatt gleden av å bli tatt med inn i Myhrs unike verden ved flere anledninger. Bestillingsverket han serverte under Moldejazz for noen år siden sammen med Trondheim Jazzorkester blir aldri glemt og er eksemplet på Myhrs musikk med stort orkester. Seinere har det blitt stadig mindre utgaver – helt ned til Myhr aleine med ymse strengeinstrumenter.

Her møter vi Myhr med både elektrisk og akustisk gitar og allehånde smakfull elektronikk, sammen med perkusjonistene Tony Buck, kjent fra det originale bandet The Necks, Hans Hulbækmo fra Atomic, Broen, Skadedyr og gudene vet hva og Ingar Zach fra Hunstville og Dans les Arbres. Vi snakker om å hente assistanse på øverste hylle her!

Det er vel bare Hulbækmo som har vært i studio sammen med Myhr – Buck sine bidrag er spilt inn i Berlin, mens Zach har lagt på sitt i sin adopterte hjemby Madrid.

Hadde det ikke vært oppgitt i omslagsheftet, hadde det ikke vært mulig å oppdage at pålegga hadde skjedd uavhengig av resten. Dette er nemlig musikanter med så mye fingerspitzfølelse, lytteevne, kreativitet og empati at de kan "lure" hvem som helst.

Det Myhr har skapt som utgangspunkt er to sakteflytende flater som får tid og anledning til å utvikle seg organisk, stille, vakkert og på et vis jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av i sin musikktilnærming.

Dette er enkelt og greit musikk vi trenger mye mer av – hvor som helst på kloden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kim Myhr

You | me

HUBRO/Musikkoperatørene

Til tross for at den engelske kvintetten Led Bib har holdt på siden 2005, så er dette mitt første møte med dem. Det frister til flere treff.

Led Bib henter fra både Zappa, Zorn og Ornette.

Led Bib byr på improvisert musikk i en rekke grenseland. Punk-jazz er bare en av merkelappene bandet har blitt beæra med, men her finnes det mye av alt.

Led Bib fikk et stort publikum, også langt utenfor jazzmenigheta, spesielt borte på fotballøya etter at de blei unnfanga i 2005. De seienste åra har bandet ligget i et slags stabilt sideleie, men når er de altså tilbake og det med et brygg de er ganske så aleine om.

For vel to år siden møttes de i trommeslageren Mark Holubs adopterte hjemby Wien og inspirasjonen og trøkket var åpenbart fortsatt til stede. Bandet består i tillegg til Holub av elbassisten Liran Donin, de to altsaksofonistene Pete Grogan og Chris Williams og tangentisten Toby McLaren. Uten unntak er dette ukjente herrer for meg, men det er tydelig at de ikke er ukjente for hverandre.

Holub er hovedkomponisten, men alle bidrar også på det området. Musikken, som varer i vel 75 minutter, har et tydelig jam-i-studio preg over seg sjøl om det er straighte låter de fem forholder seg til.

Det er på ingen måte måte overraskende at referanser som Frank Zappa, John Zorn og Ornette Coleman dukker opp. De er alle brukt som inspirasjonkilder, men samtidig har Led Bib så avgjort skapt et eget uttrykk – et tøft, heftig og sjangerfritt et som både jazzfolk og mange andre vil ha glede av. Tøft er det – beintøft fatisk til tider.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Led Bib

Umbrella Weather

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Du skal nok ha fulgt svært godt med for å ha fått med deg vokalisten og pianisten Irmelinn Ramo. Fra nå av er det bare å følge godt med.

Irmelinn Ramo mener hvert ord og hver tone hun synger og spiller.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Irmelinn Ramo (30) kommer fra Kvinlog i Vest-Agder og har sin formelle bakgrunn fra universitetet i Agder. Der hadde hun salige Egil Kapstad som mentor i flere år og da skjønner vi hvor lista blir lagt.

Dette er altså mitt første med Ramo og hun møter meg og oss med en digital ep bestående av seks sanger. Hun er mutters aleine hele veien – hun både synger og spiller piano.

Det Ramo byr oss er standardlåtene "Beautiful Love", "Honeysuckle Rose" og "Summertime", Beatles-låta "Norwegian Wood", Norah Jones´ "Don't Know Why" og "The Moon´s a Harsh Mistress" som Radka Toneff har udødeliggjort.

Ramo har ei varm og inderlig stemme som løfter fram budskapet i låtene på et fint vis. Stemma er ikke stor eller omfangsrik, men hun er dyktig til å utnytte de innebygde kvalitetene som finnes der. Når hun så har tatt til seg mye fra det fantastiske klangidealet til Kapstad som pianist, så blir dette et varmt og personlig møte med en musikant/vokalist det skal spennende å følge i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som

Irmelinn Ramo

From the Beginning

IndigoBoom

Den 14. juni er det ti år siden sjokkbeskjeden kom: Esbjörn Svensson var ikke mer. Her kommer en fantastisk påminnelse om hans storhet.

Esbjörn Svensson omringa av sine gode venner Magnus Öström og Dan Berglund.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Esbjörn Svensson Trio, eller bare e.s.t., hadde i løpet av sin eksistens oppnådd en status i grenseland mellom jazz og rock som de aller fleste jazzmusikere bare kunne drømme om. De dro publikum i tusentall på sine konserter og de pryda forsida på det amerikanske musikkmagasinet DownBeat – som de første europeere. Så, etter en dykketur sammen med sin sønn, var det hele over for Esbjörn Svensson.

e.s.t. hadde, til tross for Svenssons bortgang bare 44 år gammel, et langt og ikke minst produktivt liv. Svensson og Öström var i tillegg barndomskamerater fra Västerås. Trioen blei etablert i 1993 og ga oss ti studioinnspillinger og fire liveskiver før skjebnen ville at det musikalske og personlige eventyret var over.

Med sine inspirasjonskilder fra klassisk musikk, spesielt Béla Bartók, rock – Radiohead spesielt, pop og elektronika og sjølsagt jazz, skapte trioen et helt eget univers som snakka til et stort publikum på tvers av de fleste sjangergrenser. Musikken, interaksjonen og uttrykket var flott, utfordrende, vakkert og unikt.

Til minne om både trioen og ikke minst Svensson, har bandets selskap ACT og Berglund og Öström bestemt seg for å markere at det er ti år siden både trioen og Svensson forlot tida.

Her får vi være med på en konsert fra Barbican Centre i London den 20. mai 2005 og det som har blitt en dobbelt cd med ti låter på mellom sju og 17 minutter, viser oss e.s.t. i superslag. Her får alle tre masse rom til å vise hvem de er individuelt og ikke minst kollektivt i et repertoar som består av både relativt ukjente låter og hits som "When God Created the Coffeebreak" og fantastisk vakre "Believe, Beleft, Below".

Jovisst er dette flott og vakkert – uendelig vakkert og sterkt er det, men samtidig er det sjølsagt usedvanlig vemodig. Tankene går lett i retning hva om….Det får vi sjølsagt aldri svar på, men vi får i alle fall nok en bekreftelse på hvilken enorm kraft og personlighet som lå i og bak e.s.t. Dette er altså musikk spilt inn for 13 år siden – den låter duggfrisk og så tidløs at den kunne vært unnfanga i dag.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Esbjörn Svensson Trio

e.s.t. Live in London

ACT/Musikkoperatørene

Bak bandnavnet Hippo Act skjuler fire unge norske herrer seg med det musikalske blikket klart retta mot fremtida.

Hippo Act kommer med en kraftig bekreftelse på at fremtida er på vei.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Foto: Morten Røsbak

Både bandnavnet og tittelen på debutskiva mer enn antyder hvor vi er på vei. Her hentes det impulser fra en rekke kilder og Hippo Act er så avgjort i stand til å sette det sammen til noe eget.

Gitaristen Emil Brattested fra Nesbyen, bassisten Andreas Haga fra Grimstad, trommeslageren Steinar Mossige og tangentisten Morten Røsbak, begge fra Stavanger, har funnet hverandre i leikegrinda på Norge Musikkhøgskole.

Der har de åpenbart hatt det usedvanlig hyggelig og lærerikt. De har kasta en hel masse ingredienser opp i den musikalske gryta og ispedd en hel del personlig og musikalsk empati, så det har blitt et brygg ut av det som de både er aleine om og som de bør være stolte av.

Sjøl kaller de brygget sitt electrofuturistic acid lounge med progressive danceable beats, trippy intelligent melodies og med et metamodern sound. Skjønner????

Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønner hele ordlyden i resepten fullt ut, men jeg får uansett med meg intensjonene til Hippo Act. De både vil og de makter å skape et hipt elektronisk lydlandskap anno vår tid og kanskje også for åra som kommer.

Hippo Act består av fire unge menn som snakker det samme språket og som gjerne vil utfordre både hverandre og seg sjøl. Rock og jazz/improvisasjon er viktige ingredienser i denne leiken. Det Hippo Act byr på er tøff og moderne musikk – dette er et band og musikanter det skal bli spennende å følge i åra som kommer.

PS 1 Denne skiva er kun utgitt digitalt.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hippo Act

Electrofuturisky

Hippo Audio

Den ene dagen dukker han opp med Chick Corea, så med en frijazztrio og deretter med en ungarsk jazz-rock-punk-trio. Kjetil Møster setter tydelige spor uansett.

Dag Erik Knedal Andersen, John Edwards og Kjetil Møster tar oss med til nye steder.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Saksofonist og klarinettist Kjetil Møster (41) blei kåra til årets internasjonale jazztalent i 2006. Etter det har han tatt ytterligere steg i retning seg sjøl og det er en musikant med en kraft og en visjon av sjeldent kaliber vi opplever nå.

Om det er i rød treningsdrakt med Datarock, sammen med ikonet Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, med sitt eget band og med Motorpsycho-herrer, så er Møster av typen musikant som det tar hundredeler av et sekund å kjenne igjen. Han har med andre ord tilegna seg si egen stemme – kanskje den aller viktigste egenskapen for en jazzmusikant som har som ambisjon å etablere seg helt der oppe.

Her møter vi Bergens store saksofonsønn i to ganske så forskjellige settinger. Den 7. september for knappe fire år siden møttes vår mann og trommeslageren Dag Erik Knedal Andersen og den engelske frijazzbassisten John Edwards på Café Oto i London.

Utgangspunktet var, om jeg har skjønt det rett, usedvanlig åpent og samtalene mellom de tre, som har endt opp i to låter, er av typen som forteller oss om tre musikanter med sterkt utvida lytteapparat.

Det er masse dynamikk, spenning, utfordring og initiativ i dette møtet mellom musikanter fra forskjellige generasjoner og det er nok en bekreftelse av at også på frijazzområdet er Kjetil Møster en langt framskreden utøver.

Samarbeidet mellom JÜ, som består av trommeslageren, og mye mer, András Halmos, bassgitaristen, og mye mer, Ernö Hock og gitaristen, og mye mer, Ádám Mészáros, går egentlig flere år tilbake og på bandets debutskive på RareNoiseRecords, "JÜ Meets Møster", var Møster med hele veien.

Den skiva gikk meg dessverre hus forbi, men jeg skjønner ut i fra det sporet han bidrar med på "Summa" at her må jeg gå tilbake i arkivet for å sjekke det ut.

JÜ er et drittøft band med masse energi i ryggmargen. De henter hemningsløst fra både moderne jazz, rock og punk og det kommer jo absolutt ikke som noen stor overraskelse at Møster stortrives i et slikt landskap.

Kjetil Møster blei altså kåra til det største internasjonale jazztalentet for tolv år siden. Nå er han mye bedre og mer moden – her er det to strålende eksempler på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den ungarske trioen JÜ med Kjetil Møster sparer ikke på kruttet.

Møster/Edwards/Knedal Andersen

Different Shapes/Immersion

Va Fongool/Musikkoperatørene

JÜ

Dumma

RareNoiseRecords/MusikkLosen

Vokalisten Trude Kristin Klæboe ga ut «Vinterlys» for noen måneder siden. Den har blitt liggende i bunka og nå ville jeg finne ut om den funka om sommeren.

Trude Kristin Klæboe sørger for varm vinter – hele året.

På sett og vis blir jo dette et slags eksperiment. Sjelden eller aldri har vi opplevd mai som full sommer som nå. Ville «Vinterlys» funke nå? Eller burde den bare legges tilbake i bunka og plukkes frem igjen når mørket senker seg og snøen kommer dryssende?

Det hadde seg slik at Klæboe inviterte en rekke av sine musikalske venner hjem i stua og samla dem rundt pianoet sitt. Utgangspunktet var å hygge seg med et knippe sanger med røtter i vinter, salmer og viser av typen året-rundt.

Jo da, noen egner seg nok best i den mørke årstida som "Vise i vinterlys", "Jeg snører min sekk" og "Vintersang", men de aller fleste er så avgjort anvendbare resten av året også.

Klæboe har med vokalistvennene Christian Ingebrigtsen og Gaute Ormåsen og ikke minst utmerka instrumentalister som Per Willy Aaserud (trompet), Frøydis Grorud (saksofon), Inger Marie Aasen Bjerkerud (torader), Staffan William-Olsson (gitar), Kenneth Ekornes (trommer), Audun Ellingsen (bass) og brødrene Helge og Tarjei Nysted – sistnevnte har også produsert.

Med dette vennelaget har det blitt et koselig treff i stua i et herlig vise-jazzlandskap. Klæboe synger flott og vakkert, men litt for følete enkelte ganger for min smak. Uansett har det blitt nok et visittkort fra Trude Kristin Klæboe som bekrefter at hun har noe varmt og ekte å gi oss.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trude Kristin Klæboe

Vinterlys

Master Music/Musikkoperatørene