Tor Hammerø

Endelig var det min tur. Jeg har nemlig hørt om Jessica Sligter i mange år, men aldri har våre veier krysset hverandre – grundig i alle fall. Jeg har tydeligvis gått glipp av mye spennende og original musikk.

Jessica Sligter har noe helt eget å fare med.

Vokalisten, gitaristen, pianisten og låtskriveren Jessica Sligter kommer fra Utrecht i Nederland. Likevel er det slik at hun har bodd nesten ti av sine 33 år her oppe ved Polarsirkelen. Hun har altså gjort det som nederlandske skøyteløpere gjorde før i verden – de dro til Norge for å finpusse formen.

Sligter fant et miljø her i Norge i skjæringspunktet mellom alternativ popmusikk og grenseløs jazzmusikk som tiltalte henne i den grad at hun flytta hit, har blitt værende og som har ført til at hun har skapt mye flott musikk – i alle fall basert på “A Sense of Growth”.

Her møter vi henne med sju låter som oser av søkertrang og en evne til å finne nye innfallsvinkler som er oppsiktsvekkende. Åpningsfiguren på den første låta er veldig lik Coltranes legendariske start på “A Love Supreme”, men der slutter også alle mine forsøk på å sammenlikne Sligter med noen eller noe.

Innspillinga er stort sett gjort i Seattle med den anerkjente produsenten Randall Dunn og med bidrag fra folk som saksofonisten Skerik og bratsjisten og bassisten Eyvind Kang, med fartstid fra både Bill Frisell og John Zorn, som også står bak strykearrangementene.

Sligter tar oss med til et landskap som henter like like mye fra pop og rock som fra jazz. Hun har tidligere samarbeida en hel del med Susanna og Jenny Hval, som også synger på et par av spora her, og da skjønner man vel i hvilken grenseløs retning musikken til Jessica Sligter også går.

Det er en spenning, en annerledeshet og en originalitet i både låtene og vokaluttrykket til Jessica Sligter som gjør at dette møtet har vært en spennende åpenbaring. Musikken er til tider mørk, hele tida søkende og spennende – og tiltalende.

Skøyteløpere som Ard Schenk og Cees Verkerk blei mottatt med åpne armer her i Norge – det bør så absolutt landsmanninnen Jessica Sligter bli også.

Jessica Sligter

A Sense of Growth

HUBRO/Musikkoperatørene

De som tror at de kjenner musikanten og vokalisten Eldbjørg Raknes gjør kanskje det. Likevel vil de få en stor og hyggelig overraskelse gjennom “Possibly In Time”.

Eldbjørg Raknes går stadig nye veier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Eldbjørg Raknes (46), født og oppvokst i Midsund, men bosatt og jobbende ut fra Trondheim i flere tiår nå, er blant dem som heldigvis er nesten umulig å båssette. Hun har ustanselig fulgt sin egen vei – en vei hun har vært helt aleine om. Det har blant annet ført til at hun har vunnet norsk jazz´ aller største utmerkelse, Buddy, og hun har blitt tildelt Radka Toneffs minnepris. Det forteller det aller meste om hvordan hun har blitt verdsatt av både jazz-Norge og medmusikanter.

Gjennombruddet?

Det Store gjennombruddet har likevel latt vente på seg. Veldig mye av grunnen er sjølsagt at Raknes, storesøster til bassist og vokalist Steinar for de som lurte, har vært fullstendig kompromissløs i sin tilnærming til musikk hele tida. Veldig mye av det hun har delt med oss gjennom sine 27 album, ni av dem på hennes eget selskap MYrecordings, har vært ganske så fri musikk som ikke nødvendigvis har snakka til den store hvite flokk. Det har heldigvis ikke Raknes brydd seg det minste om: det er der hun har vært og det har vært der hun har følt at hun har hatt noe viktig å melde. Med “Possibly in Time” er muligheten for at Raknes snakker til et mye større publikum tilstede sjøl om hun på ingen måte kompromisser nå heller.

Debut som forfatter

Her møter vi nemlig Raknes i en setting som har både pop, bossa, støy, jazz og Erik Satie i seg – intet mindre!!!! Musikken er ofte så vakker og sart at tårene presser på – Raknes har nemlig også for første gang skrevet sangtekster og vi snakker tekster som går inn til beinet og som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Ikke overraskende har da også Sidsel Endresen vært tekstkonsulent underveis.

Når så Raknes, som i tillegg til å synge også bedriver live sampling, opererer diverse elektronikk, spiller elpiano og perkusjon, har med seg et unikt kremlag bestående sin duopartner Oscar Grönberg på elpiano og synth, Kirsti Huke på både vokal og live sampling, elektronikk og perkusjon og Nils-Olav Johansen på seksstrengers bass, vokal, live sampling og elektronikk, så skal det ikke store fantasien til for å skjønne at dette vakre og tiltalende lydlandskapet er annerledes enn alt annet som har vederfaret sanseapparatene.

Stort steg

Denne urframføringa gjort live på Dokkhuset i Trondheim i november i fjor, er et stort og viktig steg for Eldbjørg Raknes. Den viser oss nok ei ny side av denne høyst spesielle stemma – den mest spennende og viktigste jeg har hørt fra henne noensinne. En strålende måte å markere kvinnedagen på!

Eldbjørg Raknes

Possibly in Time

MYrecordings/Musikkoperatørene

For andre gang får vi møte Paolo Fresu, Richard Galliano og Jan Lundgren – et unikt kammerlag. Du verden så vakkert.

Jan Lundgren, Richard Galiano og Paolo Fresu – et herlig møte.

I 2007 så “Mare Nostrum”, som betyr vårt hav på latin og som var romernes navn på Middelhavet, dagens lys. Italienske Paolo Fresu på trompet og flügelhorn, franske Richard Galliano på trekkspill og svenske Jan Lundgren på piano stod bak den nydelige musikken og den sjeldne besetninga/instrumenteringa. Etter langt over hundre konserter verden rundt er nå endelig oppfølgeren klar og musikken er like vakker og like sterk nå som den gang.

Med et repertoar bestående av originalstoff ført i pennen av alle tre, svenske folkemelodier samt Erik Saties “Grossienne No.1” og Monteverdis “Si dolce è il tormento”, tar de tre fantastiske instrumentalistene fra tre forskjellige ståsteder oss med på ei så vakker, inderlig og sterk kammerjazzikalsk reise som vel tenkelig.

Her er det tre usedvanlig sterke solister som møtes, men ingen av dem har behov for å heve seg sjøl på bekostning av noen andre – her dreier det seg å gi oss et så vakkert og unikt musikalsk budskap som mulig – og det gjør de.

Av og til er det slik at musikk går inn til hjerterota, tar bolig og lar følelsene til oss på den andre sida bli solid utfordra. Det har skjedd denne gangen og vi kan bare be om at det ikke går like mange år til “Mare Nostrum III” kommer til oss.

Paolo Fresu – Richard Galliano – Jan Lundgren

Mare Nostrum II

ACT/Musikkoperatørene

Danish Radio Big Band er utvilsomt blant klodens beste storband. Det skader heller ikke at den utmerkede trompeteren og flügelhornisten Gerard Presencer er komponist, arrangør, solist og leder.

Gerard Presencer er både en altfor lite hørt og strålende trompeter og flügelhornist.Den 43 år unge engelskmannen Gerard Presencer har i musikerkretser vært sett på som en av Europas aller beste trompetere i et par tiår allerede. Nå er det likevel slik at hvis man kommer fra fotballøya, og ikke Manhattan, så er det vanskelig å bryte gjennom lydmuren og etablere seg i verdenstoppen. Med Presencers møte med det eminente storbandet fra København så forteller uansett både han og DRBB at vi snakker om aller øverste hylle.

Danish Radio Big Band tilhører fortsatt verdenseliten.Presencer slo gjennom allerede som 18-åring da han spilte soloen på Us3s versjon av “Cantaloupe Island” – en av 90-tallets store jazzhits. Seinere har han jobba mye med jazzutgava av Charlie Watts fra Rolling Stones og for noen år siden flytta han like godt til Kongens by for å spille i Danish Radio Big Band – utvilsomt et av klodens beste storband som tidligere blant annet har vært leda av Bob Brookmeyer og Thad Jones. Her har Presencer arrangert både egne låter og blant andre Beatles-låta “Eleanor Rigby” og Wayne Shorter-klassikeren “Footprints”. I løpet av sine mange reiser rundt om på kloden har han plukket opp groover som har blitt til låter og med sine utmerkede danske venner til å tilberede rettene, så har dette blitt et storbanddokument som vil bli huska – lenge.Danske og svenske solister som Karl-Martin Almqvist, Henrik Gunde, Vincent Nilsson, Peter Fuglsang og Hans Ulrik pluss gjestene Adam Rapa på leadtrompet og cubanske Eliel Lazo på perkusjon sammen med mange glitrende bidrag fra Presencer, sørger for at dette både ensemblemessig og solistisk har blitt ei høytidsstund. Tenk om noen kunne fått satt dette bandet på danskebåten i retning Norge – enn så lenge er det bare å kose seg med “Groove Travels”.

Gerard Presencer – Danish Radio Big BandGroove Travels

Edition Records/border.se

Alle som har vært en tur i Kristiansund eller på konsert med unikumet Frode Alnæs kan nesten ikke ha unngått å få med seg det erke-kristiansundske uttrykket ta her e kjækt asså folkens. Det kan på alle vis brukes om Alnæs´ første instrumentalplate også.

Frode Alnæs med instrumentalskive – det var på tide.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Noen av oss har hatt gleden av å følge Frode Alnæs (57) si karriere siden begynnelsen av 80-tallet. Det energibunten, humørsprederen, den strålende låtskriveren, den helt ok vokalisten og ikke minst den fantastiske gitaristen har vist oss hele veien er en uuttømmelig kilde å øse fra. Med Dance With a Stranger, som gjorde han til folkeeie, fortalte han oss om sitt usedvanlige popgen som han har hatt med seg helt siden han blei Kinks-fan i oppveksten.

Allsidige Frode

Men det er langt i fra bare der den usedvanlig allsidige Frode – han er en av dem, om vi kjenner han eller ikke, vi har “lov” å være på fornavn med – synes det er hyggelig og spennende å oppholde seg. Han er utdanna ved jazzlinja i Trondheim sammen med andre storheter som saksofonisten Tore Brunborg og trompeteren Nils Petter Molvær og har vært en del av det legendariske bandet Masqualero sammen med Arild Andersen og Jon Christensen og de to nevnte studiekameratene. Jazz og improvisasjon har enkelt og greit vært en viktig del av Frode og han har aldri lagt skjul på at Tresfjordens store sønn, Terje Rypdal, har vært en stor inspirasjonskilde.

Kanestrøm

Med “Kanestrøm” har endelig Frode realisert nok en av drømmene sine. Han pleier å trekke seg tilbake til landstedet sitt på Kanestrøm på Nordmøre så ofte det er mulig i en travel musikerhverdag. Der har han funnet roen og overskuddet til å skrive de 14 låtene som nok en gang bekrefter hvilken eminent låtskriver, melodiker og gitarist han er. Her finnes alt fra fullt øs og hyggelig galskap i “Hakkespett” til helt nedpå saker nesten i “Vitae Lux”- klassen – Frodes vakreste komposisjon i mine ører – som “Kveldssalme” og tittellåta “Kanestrøm”.

Frode bruker hele sin uttrykspalett og hele sitt utstyrsarsenal når det gjelder gitarer – akustiske og elektriske med både 6- og 12 strenger. Når han så har med seg en kremgjeng med blant andre Rune Arnesen på trommer, Kjetil Bjerkestrand på tangenter og programmering, Olga Konkova på piano, Per Mathisen og Sondre Meisfjord på bass og Helge Norbakken på perkusjon, så er forutsetningene de aller beste for at dette skal bli nok et viktig kapittel i Frodes smått fantastiske karriere.

Musikken hjelper

Det lå ikke nødvendigvis i korta at Frode skulle bli bortimot en folkehelt. Da han mista håret som 12-åring var det nok flere enn foreldrene som lurte på hva det skulle komme til å bety. Men Frode hadde allerede da gitaren og musikken og hva det har betydd kan vel knapt måles. Med “Kanestrøm” inviterer han oss med inn i sitt eget drømmerike og du verden så deilig det er å oppholde seg der. Kjækt – intet mindre!

Frode Alnæs

Kanestrøm

Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Det er neppe så veldig mange utenfor Haugesund/Stavanger-området som kjenner til vokalisten Benedikte Kyvik. Det bør det bli en forandring på.

Benedikte Kyvik gjester oss med musikk i et vakkert popjazzlandskap.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter musikkstudier på universitetet i Oslo gikk turen tilbake til hjemtraktene rundt Haugesund og Stavanger for Benedikte Kyvik. Der har hun sunget med mangt og mye, men som kjent så er det ikke lett å bryte gjennom på nasjonal basis med base langt fra Oslo.

Det har Kyvik tatt konsekvensen av og flytta til Oslo i forbindelse med lanseringa av sin cd-debut. Muligheten er nok noe større siden markedet er større rundt hovedstaden, men likevel er det så mange om beinet at det ikke deles ut noen garanti for noe som helst.

Når det er sagt så har Kyvik gitt oss en debut som forteller oss om at det er modent og solid talent vi har med å gjøre. Mye av stoffet har hun skrevet sjøl og ellers har hun henta materiale fra kjente rockestørrelser som Katy Perry og REM. Med en sjangerutslettende tilnærming – Kyvik har tydeligvis et like nært forhold til soul, pop, folk og jazz – får vi et visittkort her som er vanskelig å sette i bås, men det er da heller ikke noe mål i seg sjøl.

Franskmannen og multiinstrumentalisten Stéphane Détrez har produsert, spiller de fleste instrumenter og har skrevet alle de originale komposisjonene. Han har en klar visjon med hvor han vil med låtene og han har “funnet” Kyviks stemme på et fint vis. Kyvik synger på et personlig og varmt vis, men med et uttrykk som kan bli noe affektert fra tid til annen.

Benedikte Kyvik har begitt seg ut på ei spennende og sikkert ensom reise. Talentet er så absolutt til stede – så spørs det bare om flaksen og tilfeldighetene er på hennes side.

Benedikte Kyvik

On a String

BEK/benediktekyvik.com

Vi er så heldige å ha mange spennende og dyktige vokalister her hjemme. Det bør ikke hindre oss i å utvide horisonten og rett der borte hos Carl XVI Gustaf og Silvia finnes Lina Nyberg – ei fantastisk stemme, intet mindre.

Lina Nyberg med mye originalt på lager.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har forsåvidt kjent til Lina Nyberg (46) i mange år, men den store åpenbaringen fikk jeg likevel først for to år siden da hun ga oss dobbelt-albumet “The Sirenades”. Der møtte vi henne både sammen med Norbotten Big Band, i en ganske så strengt notert verden, og sammen med sin egen kvartett som er det bandet hun har jobba med lengst i si karriere. Da det dobbeltalbumet så dagens lys, så visste Nyberg samtidig at det ville være det første i en “trilogi” og med “Aerials” får vi del to.

Nyberg debuterte med duoskiva “Close” sammen med geniale Esbjörn Svensson som gikk bort så altfor tidlig. Siden har det tilsammen blitt 17 skiver under eget navn, men av en aller annen uforståelig årsak har hun likevel aldri slått skikkelig gjennom her til lands, noe både klubb- og festivalarrangører bør ta sin del av ansvaret for.

Med “Aerials” forteller hun oss nok en gang at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei stemme av de helt sjeldne både som vokalist, bandleder, komponist og arrangør. Hun ville etter den strengt arrangerte storbandutflukten vise seg fram i et mye åpnere landskap denne gangen og den første skiva, “Space”, er stort sett standardlåter i et meget åpne tapninger. Grunnen til at hun kan ta slike sjanser er sjølsagt at hun har med seg sine faste følgesvenner Peter Danemo på trommer, Josef Kallerdahl på bass, Cecilia Persson på piano og David Stackenäs på gitar – sistnevnte har hun forøvrig jobba med i duosammenheng i vel ti år også.

Aldri har “Fly Me to the Moon”, “Bye Bye Blackbird” og “Skylark” vært gjort på et slikt vis: av og til er det så skjørt at man nesten venter på at det hele skal falle sammen, men det gjør det sjølsagt ikke. Nyberg er både modig samtidig som hun vet at hun er utstyrt med et instrument som hun kan ta nesten hvor som helst og som holder lytteren fast helt ytterst på stolsetet fra start til mål.

Luft, rom, bevegelse og fugler har vært blant Nybergs inspirasjonskilder i forbindelse med denne utgivelsen. I den forbindelse hadde hun også ønske om å skue tilbake for å skue fremover. For over 20 år siden spilte hun nemlig inn skiva “So Many Stars” der hun også skrev arrangement for strykekvartett. Nå har hun ønska å vise fram den delen av seg igjen og til låtene på “Birds” har hun “forfatta” nydelige arrangement for Vindla String Quartet. Arrene og kvartetten kler denne utgava av Nyberg på et annerledes og høyst personlig vis.

“Aerials” er nok en bekreftelse på at Lina Nyberg er en vokalist, komponist, arrangør og bandleder i den aller ypperste toppklasse. Mens vi venter på del tre i denne trilogien bør norske arrangører sørge for å få henne hit snarest mulig. Hører dere??????

Lina Nyberg

Aerials

Hoob Records/MusikkLosen

Sivert Høyem har vært kjent for å være den mørke vokalisten. Det er han fortsatt, men likevel lysere enn noen gang.

Sivert Høyem – usedvanlig uttrykksfull.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden Magrugada blei folkeeie rundt årtusentskiftet, har jeg hatt en solid fascinasjon for uttrykket og inderligheten til Sivert Høyem. Han var bandets sjølsagte frontfigur, uten han tydeligvis følte noe behov for det – han var bare en helt naturlig autoritet i kraft av hva han hadde å melde og hvordan han meldte det.

Etter at Madrugada la inn årene i 2008, etter at gitarist Robert Burås hadde gått bort året før, har Høyem fortsatt sin solokarriere og “Lioness” er hans sjette album under eget navn. For meg er hans “beskjed” sterkere og tydeligere enn noen gang, om enn noe forskjellig. Det skulle vel forsåvidt bare mangle: Høyem har blitt eldre, utvikla seg som menneske og musikant og det gir seg uttrykk i musikken og tekstene hans.

Sivert Høyem er absolutt en låtskriver av meget høy klasse, sjøl om det ikke er alle låtene denne gangen som er like minneverdige. Når det er sagt så er det slik at nesten alle sangene vokser på meg for hver gang jeg hører dem.

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt at Høyem er en Chet Baker-tilhenger. Det kan ikke høres i måten han uttrykker seg på, men at han har henta noe av inderligheten fra salige Baker skal man ikke se bort fra. Som med Baker så er Høyem (40) en sanger jeg tror på – slik er det med den saken.

Høyem har skrevet all musikk og alle tekster, med et lite unntak fra litt teksthjelp fra gitarist Christer Knutsen på ei låt. Han gjør også en formidabel jobb sammen med trommeslager Børge Fjordheim og bassist Øystein Frantzvåg. Jan Martin Smørdal skal også ha all mulig slags ære for vakre strykearrangement. Og hvis noen hadde trodd jeg hadde glemt Marie Munroes (også kjent som Hilde Marie Kjersem) strålende innsats på duetten “My Thieving Heart”, så tar de faktisk feil. Strålende!

Sivert Høyem har vært, er og, tar jeg ikke mye feil, kommer til å være ei helt spesiell stemme der kvalitetsmusikk – nesten uansett sjanger – blir skapt. “Lioness” er nok et høydepunkt i ei flott karriere av en stor formidler.

Sivert Høyem

Lioness

Hektor Grammofon/Musikkoperatørene

Felespilleren Nils Økland er en grenseløs musikant. Her møter vi han i en helt ny setting – med belgiske venner.

Nils Økland sammen med sine frilynte begiske venner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hardingfelespilleren Nils Økland har de seineste åra vist verden at han har en tilnærming til musikk som er bortimot grenseløs. Utgangspunktet hans er folkemusikken, men etterhvert som han har blitt tiltrukket av improuttrykket, så har han makta å inkorporere folkemusikken dit på et ganske så unikt vis. Det har han vist oss blant annet på ECM-innspillingene “Monograph”, “Hommage à Ole Bull” og “Kjølvatn”.

Økland har også blitt en ettertrakta gjest og medspiller på andre musikanters prosjekter. I Belgia sitter det for eksempel en 30 år ung strengeleker som her spiller akustisk barytongitar og banjo, Ruben Machtelinckx – enkelt skal det ikke være, som tidigere har samarbeida med en annnen norsk musikant, nemlig trommeslageren Øyvind Skarbø. Da som nå så er det duoen Linus, som i tillegg til Machtelinckx består av saksofonisten og klarinettisten Thomas Jillings, som har invitert Økland og nok en belgier, euphoniumisten Niels Van Heertum, til elevert hygge og i løpet av en februardag i fjor var “Felt Like Old Folk” i boks.

Her snakker vi om fire samstemte musikanter som med de løseste av utgangspunkt fører vakre samtaler som de ikke aner hvor vil ende, men som det er spennende å følge fra start til mål. På sett og vis er det melodisk og nesten “vakker” impro vi blir servert og det med en instrumentering som er sjelden for å si det forsiktig. Og nok en gang spiller Nils Økland ei sentral og personlig rolle for å ta musikken til ukjente steder.

I posten fra Belgia sendte Machtelinckx også to andre skiver som forteller oss om herrens store allsidighet hans unge alder til tross. Med en kvartett bestående av Joachim Badenhorst på saksofon og klarinett, islandske Hilmar Jensson på gitar og Nathan Wouters på bass, har Machtelinckx i både 2012 og 2014 skrevet nydelig kammeraktig musikk for de fire. Uttrykket er hele tida gjennomført nedpå og kontemplativt, med noen få “utbrudd” som gjør at det hele får en flott dynamikk over seg.

Møtet med Ruben Machtelinckx og hans to “band” har vært både en nytelse og en spennende opplevelse. Og fela til Nils Økland er som alltid retningsgivende og unik. Herlig musikk!

Linus + Økland/Van Heertum

Felt Like Old Folk

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Jensson/Badenhorst/Wouters

Faerge

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Machtelinckx/Badenhorst/Jensson/Wouters

Flock

El Negocito Records/smeraldina-rima.com

Kenny Barron er en av jazzens aller største nålevende pianister. Det er det altfor få som har fått med seg.

Kiyoshi Kitagawa, Jonathan Blake og Kenny Barron – det er trioen sin det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

72 år unge Kenny Barron har siden han viste seg fram sammen med Dizzy Gillespie som 19-åring, fortalt alle med store ører og ellers oppegående sanseapparat at mer smakfull pianist i bebopgata finnes knapt. Når så giganter som Stan Getz, Freddie Hubbard og Yusef Lateef har stått langt fremme i køa for å sikre seg Barrons tjenester så sier det det meste om hvor han befinner seg på rangstigen.

Barron stortrives i de fleste settinger og bandstørrelser med sitt høyst smakfulle anslag og med en harmonisk oversikt som han er bortimot aleine om. Likevel er det vel kanskje slik at trioformatet har vært hans favorittlandskap. Først sammen med bassisten Ray Drummond og trommeslageren Ben Riley og alle som valfarta til New York på 80- og 90-tallet “måtte” innom den legendariske klubben Bradley´s for å høre Barron på trio. De siste godt og vel 10 åra har Barron spilt verden rundt med trioen vi møter her, trommeslageren Johnathan Blake og den japansk-amerikanske bassisten Kiyoshi Kitagawa.

Her serverer de tre oss sju originalkomposijoner av Barron, to relativt ukjente Monk-låter, “Shuffle Boil” og “Light Blue”, som Barron spiller solo, og avslutter det hele med “Nightfall” av en annen av Barrons nære samarbeidspartnere, salige Charlie Haden.

De to julidagene i fjor i Avatar Studios i New York var så avgjort av det inspirerte slaget. Vi møter en noe så inn i granskauen samspilt trio med en ledestjerne på piano som knapt har sin make i dagens jazz. Likevel er det altså slik at for det store publikum så har Barron fortsatt ikke “slått gjennom”. Jeg har en følelse av at han lever svært godt med det, men for alle dem der ute som ikke har kommet inn i Kenny Barrons vidunderlige verden så er det jo ikke så reint lite synd da. Med “Book of Intuition” gir han alle nok en nydelig og djupt personlig mulighet.

Kenny Barron Trio

Book of Intuition

Impulse!/Universal Music