Tor Hammerø

Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty – det blir faktisk ikke mye heftigere enn det når 14 strenger samles.

Biréli Lagrène, Stanley Clarke og Jean-Luc Ponty – absolutt ingen grunn til surmuling nei.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvis musikkelskere kloden rundt skulle sette sammen et drømmeband bestående av bassist, gitarist og fiolinist, så skal man ikke se bort fra at Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville komme svært høyt opp på den lista – kanskje toppe den også. Etter at Ponty kom på ideen om å matche de tre gigantene i forbindelse med en konsert i Paris i 2012, foreligger beviset her med “D-Stringz” og la det være sagt med en gang: det er bare å bøye støvet i hatten.

Clarke og Ponty går tilbake til 70-tallet og jazzrockens fødsel med sine viktige bidrag til supergruppene Return to Forever og Mahavishnu Orchestra, mens Lagrène tilhører en noe yngre generasjon med utgangspunkt i Django Reinhardts stringswing-tradisjon.

Alle tre er intet mindre enn fantastiske instrumentalister – teknisk sett er det vel nesten ingenting de ikke kan formidle på horna sine. Derfra til at det skal bli stor musikk av det når de kommer sammen, er det likevel et godt stykke vei. Clarke vet mye om dette med sterke egoer som kommer sammen. Da Return to Forever prøvde å ta opp tråden igjen for noen år siden, tok det kun kort tid før det skar seg mellom gitarist Al DiMeola og resten. Det var enkelt og greit ikke nok plass til alle under den samme paraplyen. Det problemet er ikke tilstedeværende her.

Innspillinga som er gjort i Brüssel i august 2014 er bortimot egofri for å si det på den måten. Alle er der for å lage best mulig musikk sammen – ikke for å spille fortest mulig!

Alle bidrar med egne låter og i tillegg gir de oss den vakre standardlåta “Too Young to Go Steady”, Reinhardts klassiker “Nuages”, John Coltranes “Blue Train” og Joe Zawinuls nydelige “Mercy, Mercy, Mercy”.

Herrene har ingenting å bevise og gjør det derfor hele tida med vanvittig samspill og musikkforståelse og du verden som det swinger i alle slags tempi.

Noe forteller meg at et livemøte med Stanley Clarke, Biréli Lagrène og Jean-Luc Ponty ville vært noe som ville blitt husket ei stund. I mellomtida er det veldig mye å glede seg over på denne studioinnspillinga også.

PS Om noen lurte så blir alt spilt akustisk – noe annet skulle tatt seg ut!

Stanley Clarke – Biréli Lagrène – Jean-Luc Ponty

D-Stringz

Impulse!/Universal

Vokalisten, gitaristen og låtskriveren Bjørn Klakegg er en underlig skrue. Det fører nok en gang til at han lager strålende musikk.

Bjørn Klakegg med Needlepoint – et meget hårete band.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Snart 58 år unge Bjørn Klakegg er en Petter Smart som lager sine egne forunderlige instrument. Han har gjennom hele sin karriere også laga unik og vakker musikk – med bandet Needlepoint kanskje i større grad enn noensinne.

Når han helt siden cd-debuten i 2010 med “The Woods Are Not What They Seem” og med oppfølgeren “Outside the Screen” to år seinere, har omgitt seg med kremlaget Nikolai Hængsle Eilertsen, hovedsakelig på elbass, Olaf Olsen på trommer – begge med bakgrunn fra Bigbang og tangentmaestro David Wallumrød, kanskje kongerikets mest ettertrakta uansett sjanger på sine horn, så er det lett å begripe at Klakegg har alle forutsetninger til å gå nesten hvor han vil musikalsk. Og det gjør han da også.

I mine ører er “Aimless Mary” ei strålende rockeplate der Klakegg både som gitarist og vokalist forteller oss at han er en historieforteller det er vel verdt å bruke mye tid sammen med.

I tillegg legger sjølsagt ikke jazzmusikeren Klakegg skjul på hvor han kommer fra og imrovisasjonselementet spiller også her ei viktig rolle – noe de tre andre også er mer enn komfortable med.

På sitt herlige og personlige vis swinger og groover det kraftig av Needlepoint hele veien. Det er åpenbart å høre at her har vi med fire herrer å gjøre som stortrives i hverandres selskap.

Bjørn Klakegg er ikke verdens største vokalist, men han formidler budskapet sitt på et vis som gjør at vi blir dratt med på ferden fra første runde og mer enn gjerne blir med på mange flere runder. Needlepoint er et band med en musikalsk beskjed som fortjener å bli hørt og opplevd av mange!

PS Bjørns storebror, den eminente pianisten Rune Klakegg, skal forresten ha all mulig slags ære for de morsomme og hippe illustrasjonene på coveret.

Needlepoint

Aimless Mary

bjk music/Musikkoperatørene

Det er ingen overdrivelse å hevde at møtet mellom Scott Hamilton og Karin Krog er av den sjeldne typen. Det er en underdrivelse faktisk!

Karin Krog og Scott Hamilton – a match made on earth!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den amerikanske, men Italia-bosatte, tenorsaksofonisten Scott Hamilton har gjennom hele si karriere tatt for seg arva etter Lester Young og andre som mer eller mindre innstifta swingtradisjonen på saksofon. Han har hele tida vært tro mot dette idealet og er det på alle vis fortsatt. Han har gjennom flere titalls skiveinnspillinger spilt nesten det som er av standardlåter – han nesten er dette materialet. Og derfor passer han også perfekt sammen med vår egen vokaldronning Karin Krog når hun velger å gå tilbake til dette stoffet som har vært med henne helt fra hun slo gjennom på slutten av 50-tallet.

Sammen med en empatisk og meget stilsikker trio bestående av Hans Backenroth på bass, Kristian Leth på trommer og Jan Lundgren på piano – to svensker og en danske – tar de to oss med på ei reise som blant annet byr på “The Best Things in Life Are Free”, “I Must Have that Man” og “What a Little Moonlight Can Do”. “Sometimes I´m Happy” blir gjort med nyskreven tekst til Slam Stewarts basskor på ei Lester Young-innspilling, inderlig og tøft gjenskapt av Backenroth også, og et par kvartettlåter: “Will You Still Be Mine” – som Miles Davis gjorde på slutten av 50-tallet og den nydelige balladen “We´ll Be Together Again”.

Karin Krog synger bedre enn noen gang. Scott Hamilton spiller bedre enn noen gang. Sjøl om det ikke blir brutt noen ny musikalsk mark, så blir det skapt 52 minutter med vakker musikk. Det holder lenge det.

Scott Hamilton – Karin Krog

The Best Things in Life

Stunt Records/MusikkLosen

Arturo O´Farrill har tatt med seg sitt Afro Latin Jazz Orchestra fra New York “hjem” til Havana og Cuba og møtt lokale toppmusikanter. Det har det blitt fest av.

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra – heftigere blir det knapt.

Etter at pianisten, komponisten og orkesterlederen Arturo O´Farrill hadde spilt på jazzfestivalen i Havana i 2013, fant han og produsenten for O´Farrills The Afro Latin Jazz Orchestra ut at de ville prøve å få spilt inn det New York-baserte orkesterets neste skive i akkurat Havana. De ville følge i fotspora til Dizzy Gillespie og Chano Pozo fra 1947 og en tradisjon som Arturos far, legenden Chico O´Farrill, var en viktig del av.

Det å innta Cuba og Havana med et amerikansk jazzband var ingen enkel affære siden forholdet mellom de to landene fortsatt var på frysepunktet, men etter intens jobbing lykkes de likevel. Hele følget på 58 personer inntok Havana i desember 2014 og mens de gjorde de siste forberdelsene til å gå i studio – O´Farrill hadde også invitert med seg en rekke cubanske toppmusikanter og komponister – så fortalte president Obama verden at nå skulle relasjonene mellom de to landene normaliseres. Det førte til ei helt spesiell stemning i studio må vite og “Cuba: The Conversation Continues” er på mange vis et symbol på den nye tida.

Denne dobbelt cden med godt og vel 90 minutter med livsbejaende musikk på øverste hylle, gir oss et tverrsnitt over hva afrolatinsk storbandmusikk kan være anno 2016. Her finnes det spor av Afrika, New Orleans, bebop og mange aspekter ved cubansk musikk blant annet og Arturo O´Farrill har satt sammen et enormt storband fra begge land og med solister som Rudresh Mahantappa på altsaksofon, så har dette blitt en fest av de sjeldne. Viva Cuba! Viva Arturo O´Farrill! Viva The Afro Latin Jazz Orchestra!

Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra

Cuba: The Conversation Continues

Motéma/Naxos Norway

Bassist og ikke minst vokalist Steinar Raknes framstår som kongerikets svar på Bruce Springsteen – kanskje i større grad enn noensinne. Aller mest framstår han likevel som seg sjøl og det holder mer enn lenge det.

Steinar Raknes – vi snakker tøffe saker.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke slik at Raknes (40) på noe som helst slags vis likner på Springsteen, men begge henter inspirasjon fra de samme kildene: pop, rock, country, blues og folk. For mange som kun har hørt jazzbassisten fra Otrøya med et energinivå av de sjeldne og som har delt scene med “alle” inkludert Michael Brecker og Chick Corea, så kommer nok denne utgava av bassisten og vokalisten som en stor overraskelse. Det gjør det definitivt ikke for de som fikk med seg hans solodebut under Moldejazz i 2010 og hans forrige soloskive “Stillhouse” for fire år siden. Raknes er så mye mer enn en strålende jazzbassist i fotefara til Charles Mingus og med “Down South” kommer nok en bekreftelse.

Fra den andre sida

Det første halvåret av 2015 tilbrakte Raknes i Argentina sammen med familien sin. Kona Alexandra Archetti Stølen, også hun med solide røtter på Otrøya, er halvt argentinsk og de fant ut at de ville komme nærmere sine røtter og at barna også skulle få kjenne på hvor de kom fra. Som tenkt så gjort, men Raknes hadde på ingen måte tenkt å legge igjen bassen og stemmebånda i Norge. I løpet av halvåret der nede jobba han frem materialet og versjonene av andres låter som har blitt til “Down South” og sammen med de argentinske klassemusikantene Tiki Cantero på trommer og perkusjon og Patricio Hermosilla på akustiske gitarer har han laga nok et visittkort som vil bli stående – lenge!

Mye eget stoff

Raknes har skrevet åtte av de tolv låtene og tekstene – alle på engelsk. Det resterende er henta fra John Prine – “Angel from Montgomery”, Stephen Fosters “Hard Times”, Olney, Lanois og Harris´ “Deeper Well” og Guns´n Roses-hiten “Sweet Child of Mine” slik den aldri har blitt tolka før – jeg lover!

Steinar Raknes overraska voldsomt da han stod på scena under Moldejazz aleine med bassen og en sangmikrofon i 2010, han imponerte kraftig da han ga oss “Stillhouse” i 2012 og han bekrefter at han er en artist i internasjonal toppklasse med “Down South” – også i en sjanger langt utenfor jazzen.

Steinar Raknes

Down South

Reckless Records/Musikkopertatørene

Vokalisten Helle Brunvoll og gitaristen Halvard Kausland utgjør en duo med mye varme i hjertene.

Helle Brunvoll og Halvard Kausland – empati på alle vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det kommer mye bra fra Horten – trur eg. Det jeg i alle fall vet er at både Helle Brunvoll, Halvard Kausland og Marinemusikken kommer derfra og når de så slår sine putler sammen på del tre av trilogien til radarparet Brunvoll og Kausland, så kan det nesten bare gå én vei.

Tidligere har Brunvoll og Kausland gitt oss “In Our House” og “Your Song” – to glitrende prov på langt framskreden musikalitet og musisering. Nok en gang gir de to oss av sitt overskuddshorn – all musikk og alle tekster er skrevet av Brunvoll og Kausland. Noen ganger tar jeg meg likevel i å lure på om det er ei standardlåt jeg hører – det sier noe om kvaliteten på låtmaterialet.

Brunvoll synger som vanlig, både på engelsk og ei låt faktisk på fransk, så varmt, inderlig og nedpå som vi har blitt vant til de seineste åra. Hvor hun har vært hen som vokalist tidligere kan vi bare lure på – godt er det i alle fall at hun endelig får noe av den oppmerksomheten hun fortjener.

Når det gjelder Halvard Kausland har det i musiker- og andre indre kretser aldri vært noen hemmelighet at i han har det i flere årtier befunnet seg kanskje kongerikets aller mest smakfulle og stilsikre melodiske gitarist med røtter i bebopstilen. Han har ikke akkurat stått ytterst på scenekanten og ropt her er jeg, men latt gitaren snakke forsiktig for seg. Det gjør han fortsatt, men du verden med hvilken varme og autoritet.

Når så radarparet har henta inn Håvard Fossum, Lars Erik Gudim, Hans Mathisen og Erik Eilertsen til å arrangere herligheten for The Royal Norwegian Navy Band – eller Marinemusikken på godt norsk – og når også tenorsaksofonist Fossum, pianist Magne Arnesen, trompeter Eilertsen, bassist Hans Backenroth og altsaksofonist Jørn Winnæs alle gjør flotte solistinnsatser, så har dette blitt nok et herlig møte med Helle Brunvoll og Halvard Kausland.

PS Det eneste jeg har å utsette på produksjonen er at ingen av musikantene i Marinemusikken er nevnt med navn på coveret. Det hadde de absolutt fortjent og plassen står det heller ikke på. Vi får håpe på nytt opplag og nye sjanser til det neste gang!

PS 2 Dessuten skal billedkunstner Helle Brunvoll også ha all ære nok en gang for et stilig coverbilde.

Helle Brunvoll & Halvard Kausland

Latitude

Lunde Records/Naxos Norway

I mine ører er altsaksofonisten Tim Berne en av den amerikanske jazzens mest spennende stemmer. Her kommer nok et bevis på det.

Tim Berne, Matt Mitchell, Ryan Ferreira, Ches Smith og Oscar Noriega – et unikt kollektiv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fra den store bunka med skiver som aldri blei omtalt i fjor, er det både rett og rimelig at musikken og bandet til altsaksofonist Tim Berne (61) kommer til overflata sjøl om vi skriver 2016. Dette er nemlig musikk som ikke går ut på dato og Berne bekrefter nok en gang at han har noe helt eget, og relativt uamerikansk, på hjertet.

Dette er Bernes tredje skive på ECM med dette bandet: “Snakeoil” kom i 2012 og “Shadow Man” året etter. Begge fikk strålende mottakelse sjøl om, eller kanskje akkurat derfor, ingen av dem hadde noe stort kommersielt potensial.

Berne ga ut si første skive allerede i 1979 og det har blitt bortimot 50 under eget navn. Til tross for det har Berne aldri blitt noen “stjerne”. Grunnen er nok at det aldri har stått høyt på lista til Berne og at han heller aldri har kompromissa en tøddel med musikken sin. Slik er det fortsatt.

Snakeoil var fra starten en kvartett med Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, perkusjon og timpani. De er alle fortsatt meget tilstede, men nå er bandet utvida med et helt nytt navn for meg, den akustiske og elektriske gitaristen Ryan Ferreira. Han presenterer seg raskt som ei spennende og annerledes røyst og gjør sitt til at Snakeoil låter ganske annerledes denne gangen.

Berne har skrevet låter som varer i alt fra knappe to minutter til godt og vel 18. Musikken er melodisk og strukturert – ofte i alle fall, men samtidig fri og kollektiv og hele tida dynamisk. Det at Snakeoil fortsatt er et bassløst samfunn gjør sitt til at soundet er helt eget og at de involverte har spesielle oppgaver. Tim Berne kommer ikke til å bli noen superstjerne etter denne utgivelsen heller sjøl om han lager musikk så original og så spennende som bare han kan.

Tim Berne´s Snakeoil

You´ve Been Watching Me

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det å tilbringe tid sammen med Morten Gunnar Larsen og hans musikk er som alltid en helt spesiell opplevelse.

Morten Gunnar Larsen – one of a kind som det heter på ny norsk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Morten Gunnar Larsen (60) har, helt siden jeg hørte han for førte gang på midten av 70-tallet, holdt fast på sin musikalske overbevisning. For den virtuose pianisten er det uttrykket fra jazzens barndom, stride og ragtime, som har gjullet, som gjelder og som kommer til å gjelde. Sjøl om dette uttrykket er ganske perifert i min verden, så digger jeg vilt og uhemmet Larsens genuine interesse, standhaftighet og vilje og evne til både å ta vare på og videreutvikle dette språket.

Denne gangen inviterer han oss med på solokonsert i Sorgenfri kirke nær København en sommerdag i 2012. Den meget lyttende og begeistra kirkelyden fikk være med på en god times rundreise i den tidlige jazzens historie og Larsen og plateselskapsdirektør Trygve Hernæs skal ha all mulig slags ære for at vi andre nå også får anledning til å delta.

Larsen gir oss versjoner av låter komponert av de store innen faget som Scott Joplin, Ferdinad “Jelly Roll” Morton, James P. Johnson og Eubie Blake. Dessuten gir han oss stride-ragversjoner av komposisjoner skrevet av både Chopin og Grieg, “Anitra: Stans!” (!!!), samt låter av, for meg i alle fall, ganske ukjente størrelser.

Morten Gunnar Larsen kan dette uttrykket, han er det på sett og vis. Med min begrensa kunskap om sjangerne så låter det sånn det skal låte og vel så det og Larsen utvider spekteret på sitt inderlige vis. Det er ikke alltid han er like sikker rytmisk, men det skriver jeg på kontoen for liveinsspilling og han har sjølsagt ikke gått inn og gjort noe med det i ettertid.

Morten Gunnar Larsen er et renesanssemenneske på aller øverste hylle når det gjelder denne musikkformen – hvis det går an å si det på den måten. Jeg gjør det uansett og plasserer nok en gang Morten Gunnar Larsen høyt der oppe.

Morten Gunnar Larsen

Sorgenfri

Herman Records/Musikkoperatørene

Det meste har vært sagt og krevet om Radka Toneff og Steve Dobrogosz´ udødelige “Fairytales”. Jeg skriver likevel gjerne litt til om denne spesielle nyutgivelsen.

Radka Toneff er med oss for alltid uansett.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tilhører en generasjon som fikk oppleve Radka – for oss het hun bare det – Toneff i alle hennes utgaver og med all hennes styrke og sårbarhet. Jeg fikk oppleve henne på nært hold og har noen av mine sterkeste musikalske minner med akkurat henne og hennes musikalske budskap. Jeg husker akkurat hvor jeg var den oktoberkvelden i 1982 da jeg fikk vite at Radka hadde gått ut av tida. Jeg husker at jeg blei sint og jeg husker at jeg blei inderlig lei meg. “Fairytales” blei spilt den kvelden og jeg lette etter svar. Jeg fant ingen. Den har blitt spilt tusenvis av ganger siden også og Radka – og Steve Dobrogosz – har gitt meg noe som alltid vil være med meg.

Steve Dobrogosz – rett mann på rett plass.

“Fairytales” er Norges mest solgte jazzalbum gjennom alle tider og blei kåra til Norges beste album av 100 musikanter – uansett sjanger – i Morgenbladets avstemning i 2011. Den har vel, som noen allerede har skjønt, vært der oppe på mi liste også.

Nå har mange gode krefter gått sammen for å gjenutgi mesterverket basert på den originale mastertapen. Det har ikke vært noen enkel prosess, men mange har nekta å gi seg før de var i mål og det skal vi takke og bukke noe vederstyggelig for. “Fairytales” slik den framstår her låter nemlig så bortimot perfekt – ja, jeg har hørt innvendingene mot at den ikke er helt pitch perfect, men jeg lever svært godt med det jeg har fått servert – som vel tenkelig for mitt øre. På sikt kan det muligens komme nok en forbedra versjon, men enn så lenge holder denne altså lenge for meg.

Arild Andersen har spilt ei sentral rolle nok en gang og Terje Mosnes har skrevet en forbilledlig covertekst – det er så fint med folk som kan det de holder på med for å si det slik.

“My Funny Valentine” blei spilt inn i NRK i 1979 mens resten blei foreviga i Grieghallen i Bergen i februar 1982. Lydmessig er dette også et mesterstykke – mer enn noen gang nå.

Aller mest er det likevel Radkas – Radka Toneffs – mesterverk som hun sjøl fikk oppleve lansert og mer enn godt mottatt høsten 1982.

Radka lever!

Radka Toneff – Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Den tyske gitaristen og vokalisten Torsten Goods snakker nok minst like mye til et hipt pop-publikum som til ihuga jazzfolk.

Torsten Goods er styla opp på alle vis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Torsten Goods (35) har vært sett på som et stjerneskudd i tysk popjazz helt siden han slo gjennom rundt årtusenskiftet under navnet Torsten Gutknecht. Under et to års opphold i New York litt seinere, hang han mye sammen og spilte med legenden Les Paul. Han mente at Gutknecht ikke var noe navn å slå gjennom med og foreslo Goods og siden har det blitt slik.

Les Paul har åpenbart vært et stort forbilde for Goods, men det har så avgjort Wes Montgomery, Biréli Lagrène og ikke minst George Benson også vært. På vokalsida er det ikke bare Benson som kan skimtes – Freddie Mercury og Stevie Wonder finnes det også spor av.

Goods er et stort navn hjemme i Tyskland og forrige gang jeg støtte på han hadde han blant andre de svenske vokalistene Ida Sand og Viktoria Tolstoy med seg på “Love Comes to Town”.

Denne gangen er det spirituals, blues og roots musikk som er utgangspunktet for “Thank You Baby!”. Dette er musikk Goods har hatt med seg fra barndommen med sin irske mor som elska slik musikk og sin far som var bluesmusikant. Det betyr at vi blir servert klassikere som Nat Adderleys “Work Song”, Oscar Brown, Jr.s “Brother, Where Are You”, Marvin Gaye-klassikeren “How Sweet it Is”, “Kyrie”, “Nobody Knows the Trouble I´ve Seen”, Ray Charles´ “Hallelujah, I Love Her So” og “Everything Must Change”. Instrumentallåter som Mongo Santamarias udødelige “Afro Blue” samt noen Goods-låter er også på plass.

Med et empatisk og meget dyktig lag bestående av tangentmannen Roberto Di Gioia, trommeslageren Wolfgang Haffner og elbassisten Tim Lefebvre – som vi sist støtte på på Bowies avskjedsalbum – tar Goods oss sømløst gjennom denne godteposen.

Alt er fint og pent, men det blir likevel ganske så kjønnsløst i mine ører. Goods spiller bra og synger fint, men heller ikke mer hvis du skjønner. Her blir det ikke tatt en eneste sjanse – her oppleves det som det er om å gjøre å gå hjem hos flest mulig. Jeg tviler ikke et sekund på at Torsten Goods har det i seg det som trengs for å skape god og spennende musikk. Vi får håpe han tar det frem neste gang – denne gangen blir det kun behagelig og intetsigende bakgrunnsmusikk.

Torsten Goods

Thank You Baby!

ACT/Musikkoperatørene