Arturo O´Farrill har tatt med seg sitt Afro Latin Jazz Orchestra fra New York “hjem” til Havana og Cuba og møtt lokale toppmusikanter. Det har det blitt fest av.
Arturo O´Farrill & The Afro Latin Jazz Orchestra – heftigere blir det knapt.
Etter at pianisten, komponisten og orkesterlederen Arturo O´Farrill hadde spilt på jazzfestivalen i Havana i 2013, fant han og produsenten for O´Farrills The Afro Latin Jazz Orchestra ut at de ville prøve å få spilt inn det New York-baserte orkesterets neste skive i akkurat Havana. De ville følge i fotspora til Dizzy Gillespie og Chano Pozo fra 1947 og en tradisjon som Arturos far, legenden Chico O´Farrill, var en viktig del av.
Det å innta Cuba og Havana med et amerikansk jazzband var ingen enkel affære siden forholdet mellom de to landene fortsatt var på frysepunktet, men etter intens jobbing lykkes de likevel. Hele følget på 58 personer inntok Havana i desember 2014 og mens de gjorde de siste forberdelsene til å gå i studio – O´Farrill hadde også invitert med seg en rekke cubanske toppmusikanter og komponister – så fortalte president Obama verden at nå skulle relasjonene mellom de to landene normaliseres. Det førte til ei helt spesiell stemning i studio må vite og “Cuba: The Conversation Continues” er på mange vis et symbol på den nye tida.
Denne dobbelt cden med godt og vel 90 minutter med livsbejaende musikk på øverste hylle, gir oss et tverrsnitt over hva afrolatinsk storbandmusikk kan være anno 2016. Her finnes det spor av Afrika, New Orleans, bebop og mange aspekter ved cubansk musikk blant annet og Arturo O´Farrill har satt sammen et enormt storband fra begge land og med solister som Rudresh Mahantappa på altsaksofon, så har dette blitt en fest av de sjeldne. Viva Cuba! Viva Arturo O´Farrill! Viva The Afro Latin Jazz Orchestra!
Bassist og ikke minst vokalist Steinar Raknes framstår som kongerikets svar på Bruce Springsteen – kanskje i større grad enn noensinne. Aller mest framstår han likevel som seg sjøl og det holder mer enn lenge det.
Det er ikke slik at Raknes (40) på noe som helst slags vis likner på Springsteen, men begge henter inspirasjon fra de samme kildene: pop, rock, country, blues og folk. For mange som kun har hørt jazzbassisten fra Otrøya med et energinivå av de sjeldne og som har delt scene med “alle” inkludert Michael Brecker og Chick Corea, så kommer nok denne utgava av bassisten og vokalisten som en stor overraskelse. Det gjør det definitivt ikke for de som fikk med seg hans solodebut under Moldejazz i 2010 og hans forrige soloskive “Stillhouse” for fire år siden. Raknes er så mye mer enn en strålende jazzbassist i fotefara til Charles Mingus og med “Down South” kommer nok en bekreftelse.
Fra den andre sida
Det første halvåret av 2015 tilbrakte Raknes i Argentina sammen med familien sin. Kona Alexandra Archetti Stølen, også hun med solide røtter på Otrøya, er halvt argentinsk og de fant ut at de ville komme nærmere sine røtter og at barna også skulle få kjenne på hvor de kom fra. Som tenkt så gjort, men Raknes hadde på ingen måte tenkt å legge igjen bassen og stemmebånda i Norge. I løpet av halvåret der nede jobba han frem materialet og versjonene av andres låter som har blitt til “Down South” og sammen med de argentinske klassemusikantene Tiki Cantero på trommer og perkusjon og Patricio Hermosilla på akustiske gitarer har han laga nok et visittkort som vil bli stående – lenge!
Mye eget stoff
Raknes har skrevet åtte av de tolv låtene og tekstene – alle på engelsk. Det resterende er henta fra John Prine – “Angel from Montgomery”, Stephen Fosters “Hard Times”, Olney, Lanois og Harris´ “Deeper Well” og Guns´n Roses-hiten “Sweet Child of Mine” slik den aldri har blitt tolka før – jeg lover!
Steinar Raknes overraska voldsomt da han stod på scena under Moldejazz aleine med bassen og en sangmikrofon i 2010, han imponerte kraftig da han ga oss “Stillhouse” i 2012 og han bekrefter at han er en artist i internasjonal toppklasse med “Down South” – også i en sjanger langt utenfor jazzen.
Det kommer mye bra fra Horten – trur eg. Det jeg i alle fall vet er at både Helle Brunvoll, Halvard Kausland og Marinemusikken kommer derfra og når de så slår sine putler sammen på del tre av trilogien til radarparet Brunvoll og Kausland, så kan det nesten bare gå én vei.
Tidligere har Brunvoll og Kausland gitt oss “In Our House” og “Your Song” – to glitrende prov på langt framskreden musikalitet og musisering. Nok en gang gir de to oss av sitt overskuddshorn – all musikk og alle tekster er skrevet av Brunvoll og Kausland. Noen ganger tar jeg meg likevel i å lure på om det er ei standardlåt jeg hører – det sier noe om kvaliteten på låtmaterialet.
Brunvoll synger som vanlig, både på engelsk og ei låt faktisk på fransk, så varmt, inderlig og nedpå som vi har blitt vant til de seineste åra. Hvor hun har vært hen som vokalist tidligere kan vi bare lure på – godt er det i alle fall at hun endelig får noe av den oppmerksomheten hun fortjener.
Når det gjelder Halvard Kausland har det i musiker- og andre indre kretser aldri vært noen hemmelighet at i han har det i flere årtier befunnet seg kanskje kongerikets aller mest smakfulle og stilsikre melodiske gitarist med røtter i bebopstilen. Han har ikke akkurat stått ytterst på scenekanten og ropt her er jeg, men latt gitaren snakke forsiktig for seg. Det gjør han fortsatt, men du verden med hvilken varme og autoritet.
Når så radarparet har henta inn Håvard Fossum, Lars Erik Gudim, Hans Mathisen og Erik Eilertsen til å arrangere herligheten for The Royal Norwegian Navy Band – eller Marinemusikken på godt norsk – og når også tenorsaksofonist Fossum, pianist Magne Arnesen, trompeter Eilertsen, bassist Hans Backenroth og altsaksofonist Jørn Winnæs alle gjør flotte solistinnsatser, så har dette blitt nok et herlig møte med Helle Brunvoll og Halvard Kausland.
PS Det eneste jeg har å utsette på produksjonen er at ingen av musikantene i Marinemusikken er nevnt med navn på coveret. Det hadde de absolutt fortjent og plassen står det heller ikke på. Vi får håpe på nytt opplag og nye sjanser til det neste gang!
PS 2 Dessuten skal billedkunstner Helle Brunvoll også ha all ære nok en gang for et stilig coverbilde.
Fra den store bunka med skiver som aldri blei omtalt i fjor, er det både rett og rimelig at musikken og bandet til altsaksofonist Tim Berne (61) kommer til overflata sjøl om vi skriver 2016. Dette er nemlig musikk som ikke går ut på dato og Berne bekrefter nok en gang at han har noe helt eget, og relativt uamerikansk, på hjertet.
Dette er Bernes tredje skive på ECM med dette bandet: “Snakeoil” kom i 2012 og “Shadow Man” året etter. Begge fikk strålende mottakelse sjøl om, eller kanskje akkurat derfor, ingen av dem hadde noe stort kommersielt potensial.
Berne ga ut si første skive allerede i 1979 og det har blitt bortimot 50 under eget navn. Til tross for det har Berne aldri blitt noen “stjerne”. Grunnen er nok at det aldri har stått høyt på lista til Berne og at han heller aldri har kompromissa en tøddel med musikken sin. Slik er det fortsatt.
Snakeoil var fra starten en kvartett med Matt Mitchell på piano og elektronikk, Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett og Ches Smith på trommer, vibrafon, perkusjon og timpani. De er alle fortsatt meget tilstede, men nå er bandet utvida med et helt nytt navn for meg, den akustiske og elektriske gitaristen Ryan Ferreira. Han presenterer seg raskt som ei spennende og annerledes røyst og gjør sitt til at Snakeoil låter ganske annerledes denne gangen.
Berne har skrevet låter som varer i alt fra knappe to minutter til godt og vel 18. Musikken er melodisk og strukturert – ofte i alle fall, men samtidig fri og kollektiv og hele tida dynamisk. Det at Snakeoil fortsatt er et bassløst samfunn gjør sitt til at soundet er helt eget og at de involverte har spesielle oppgaver. Tim Berne kommer ikke til å bli noen superstjerne etter denne utgivelsen heller sjøl om han lager musikk så original og så spennende som bare han kan.
Morten Gunnar Larsen (60) har, helt siden jeg hørte han for førte gang på midten av 70-tallet, holdt fast på sin musikalske overbevisning. For den virtuose pianisten er det uttrykket fra jazzens barndom, stride og ragtime, som har gjullet, som gjelder og som kommer til å gjelde. Sjøl om dette uttrykket er ganske perifert i min verden, så digger jeg vilt og uhemmet Larsens genuine interesse, standhaftighet og vilje og evne til både å ta vare på og videreutvikle dette språket.
Denne gangen inviterer han oss med på solokonsert i Sorgenfri kirke nær København en sommerdag i 2012. Den meget lyttende og begeistra kirkelyden fikk være med på en god times rundreise i den tidlige jazzens historie og Larsen og plateselskapsdirektør Trygve Hernæs skal ha all mulig slags ære for at vi andre nå også får anledning til å delta.
Larsen gir oss versjoner av låter komponert av de store innen faget som Scott Joplin, Ferdinad “Jelly Roll” Morton, James P. Johnson og Eubie Blake. Dessuten gir han oss stride-ragversjoner av komposisjoner skrevet av både Chopin og Grieg, “Anitra: Stans!” (!!!), samt låter av, for meg i alle fall, ganske ukjente størrelser.
Morten Gunnar Larsen kan dette uttrykket, han er det på sett og vis. Med min begrensa kunskap om sjangerne så låter det sånn det skal låte og vel så det og Larsen utvider spekteret på sitt inderlige vis. Det er ikke alltid han er like sikker rytmisk, men det skriver jeg på kontoen for liveinsspilling og han har sjølsagt ikke gått inn og gjort noe med det i ettertid.
Morten Gunnar Larsen er et renesanssemenneske på aller øverste hylle når det gjelder denne musikkformen – hvis det går an å si det på den måten. Jeg gjør det uansett og plasserer nok en gang Morten Gunnar Larsen høyt der oppe.
Det meste har vært sagt og krevet om Radka Toneff og Steve Dobrogosz´ udødelige “Fairytales”. Jeg skriver likevel gjerne litt til om denne spesielle nyutgivelsen.
Jeg tilhører en generasjon som fikk oppleve Radka – for oss het hun bare det – Toneff i alle hennes utgaver og med all hennes styrke og sårbarhet. Jeg fikk oppleve henne på nært hold og har noen av mine sterkeste musikalske minner med akkurat henne og hennes musikalske budskap. Jeg husker akkurat hvor jeg var den oktoberkvelden i 1982 da jeg fikk vite at Radka hadde gått ut av tida. Jeg husker at jeg blei sint og jeg husker at jeg blei inderlig lei meg. “Fairytales” blei spilt den kvelden og jeg lette etter svar. Jeg fant ingen. Den har blitt spilt tusenvis av ganger siden også og Radka – og Steve Dobrogosz – har gitt meg noe som alltid vil være med meg.
Steve Dobrogosz – rett mann på rett plass.
“Fairytales” er Norges mest solgte jazzalbum gjennom alle tider og blei kåra til Norges beste album av 100 musikanter – uansett sjanger – i Morgenbladets avstemning i 2011. Den har vel, som noen allerede har skjønt, vært der oppe på mi liste også.
Nå har mange gode krefter gått sammen for å gjenutgi mesterverket basert på den originale mastertapen. Det har ikke vært noen enkel prosess, men mange har nekta å gi seg før de var i mål og det skal vi takke og bukke noe vederstyggelig for. “Fairytales” slik den framstår her låter nemlig så bortimot perfekt – ja, jeg har hørt innvendingene mot at den ikke er helt pitch perfect, men jeg lever svært godt med det jeg har fått servert – som vel tenkelig for mitt øre. På sikt kan det muligens komme nok en forbedra versjon, men enn så lenge holder denne altså lenge for meg.
Arild Andersen har spilt ei sentral rolle nok en gang og Terje Mosnes har skrevet en forbilledlig covertekst – det er så fint med folk som kan det de holder på med for å si det slik.
“My Funny Valentine” blei spilt inn i NRK i 1979 mens resten blei foreviga i Grieghallen i Bergen i februar 1982. Lydmessig er dette også et mesterstykke – mer enn noen gang nå.
Aller mest er det likevel Radkas – Radka Toneffs – mesterverk som hun sjøl fikk oppleve lansert og mer enn godt mottatt høsten 1982.
Torsten Goods (35) har vært sett på som et stjerneskudd i tysk popjazz helt siden han slo gjennom rundt årtusenskiftet under navnet Torsten Gutknecht. Under et to års opphold i New York litt seinere, hang han mye sammen og spilte med legenden Les Paul. Han mente at Gutknecht ikke var noe navn å slå gjennom med og foreslo Goods og siden har det blitt slik.
Les Paul har åpenbart vært et stort forbilde for Goods, men det har så avgjort Wes Montgomery, Biréli Lagrène og ikke minst George Benson også vært. På vokalsida er det ikke bare Benson som kan skimtes – Freddie Mercury og Stevie Wonder finnes det også spor av.
Goods er et stort navn hjemme i Tyskland og forrige gang jeg støtte på han hadde han blant andre de svenske vokalistene Ida Sand og Viktoria Tolstoy med seg på “Love Comes to Town”.
Denne gangen er det spirituals, blues og roots musikk som er utgangspunktet for “Thank You Baby!”. Dette er musikk Goods har hatt med seg fra barndommen med sin irske mor som elska slik musikk og sin far som var bluesmusikant. Det betyr at vi blir servert klassikere som Nat Adderleys “Work Song”, Oscar Brown, Jr.s “Brother, Where Are You”, Marvin Gaye-klassikeren “How Sweet it Is”, “Kyrie”, “Nobody Knows the Trouble I´ve Seen”, Ray Charles´ “Hallelujah, I Love Her So” og “Everything Must Change”. Instrumentallåter som Mongo Santamarias udødelige “Afro Blue” samt noen Goods-låter er også på plass.
Med et empatisk og meget dyktig lag bestående av tangentmannen Roberto Di Gioia, trommeslageren Wolfgang Haffner og elbassisten Tim Lefebvre – som vi sist støtte på på Bowies avskjedsalbum – tar Goods oss sømløst gjennom denne godteposen.
Alt er fint og pent, men det blir likevel ganske så kjønnsløst i mine ører. Goods spiller bra og synger fint, men heller ikke mer hvis du skjønner. Her blir det ikke tatt en eneste sjanse – her oppleves det som det er om å gjøre å gå hjem hos flest mulig. Jeg tviler ikke et sekund på at Torsten Goods har det i seg det som trengs for å skape god og spennende musikk. Vi får håpe han tar det frem neste gang – denne gangen blir det kun behagelig og intetsigende bakgrunnsmusikk.
Til tross for at Anders Lønne Grønseth fortsatt bare er 36 år, så har han rukket over mye siden vi hørte han første gang tidlig på 2000-tallet. I en årrekke spilte han ei sentral rolle i den originale kvartetten Sphinx – der han jobba sammen med kolleger han møtte under musikkstudier i Leeds – og seinere har han dukka opp i alt fra duosettinger til store ensembler.
Som original orkesterleder og komponist var det først og fremst med “Mini Macro Ensemble” i 2008 at Lønne Grønseth viste seg fram. Den gangen spilte en strykekvartett ei sentral rolle – denne gangen er bestninga og musikken helt annerledes.
Med ei herlig blanding av jazzmusikanter og musikere med klassisk bakgrunn, har Lønne Grønseth skapt et verk som henter inspirasjon fra både jazz, samtidsmusikk og også litt indisk klassisk musikk. Morten Barrikmo på sopran-, bass- og kontrabassklarinett, Andreas Bratlie på tabla og perkusjon, Audun Ellingsen på bass, Sigrun Eng på cello, Hanne Rekdal på konsert-, alt- og bassfløyte og basun, Martin Taxt på tuba og Anders Aarum på akustisk- og elektrisk piano pluss sjefen sjøl på sopran-, tenor- og barytonsaksofon og bassklarinett, sørger for en høyst unik instrumentering og ditto lydlandskap.
Noen ganger er det en tradisjonell form for groove i uttrykket, noen ganger er det en mye mer kontemplativ og søkende form Lønne Grønseth leter etter – og finner. Uansett hvor han vil så forteller Anders Lønne Grønseth oss at han er en komponist og musikant med noe høyst spesielt på lager.
For de mange titalls millioner mennesker kloden rundt som har hatt et nært forhold til David Bowie, har de seineste dagene vært en blanding av ekstatisk glede og et enormt sjokk. Først kom det lenge etterlengta albumet ★ – som skal uttales Blackstar – på Bowies 69 års fredag den 8. januar. Så kom sjokket om at ikonet hadde gått bort på søndag etter.
David Bowie (1947-2016) regisserte det meste i sitt liv og sin karriere. I nærmere 50 år var han en trendsetter og, som Miles Davis når det gjaldt jazz, så forandra Bowie pop- og rockhistoria en rekke ganger. I 1967 viste han seg fram for verden for første gang med “David Bowie” og nå tar han farvel med sitt 27. studioalbum. Det har ligget i korta ei stund at det skulle komme – en singel mer enn antyda at det skulle komme mer – men som så ofte tidligere så holdt Bowie korta tett til brystet lenge.
I Molde og på Storyville
Ingenting ante verken Bowie, saksofonisten Donny McCaslin eller publikum på Storyville en høstdag i oktober for vel tre år siden om at akkurat McCaslin skulle spille ei veldig sentral rolle i forbindelse med Bowies siste utgivelse. Den meget lovende amerikanske saksofonisten har nemlig spilt ei relativt beskjeden rolle rundt om på klubber både hjemme og her i Europa, men Bowie hadde som alltid ideer på gang og denne gangen skulle det vise seg at McCaslin etterhvert blei djupt involvert.
Bowie hadde samarbeida med jazzmusikanter også tidligere. Mange vil huske hans nydelige “This Is Not America” sammen med Pat Metheny og for ikke lenge siden jobba han også med storbandlederen Maria Schneider. Overfor Schneider antyda Bowie at han på sitt neste album ville lage musikk som ikke var rock and roll og han lurte på om hun hadde musikanter å foreslo for han. Det endte med at han dukka opp på opp den lille, usedvanlige sjarmerende klubben 55 Bar i Greenwich Village, New York – der Bowie også bodde de seineste åra og der han døde – sikra seg en stol, satt gjennom et sett uten å ta kontakt eller gi seg til kjenne – akkurat som han kunne være noe sted på kloden inkognito – og stakk da det blei pause. Et par uker seinere kom det en epost til McCaslin og hele det strålende bandet hans md Mark Guiliana på trommer, Tim Lefebvre på elbass, Jason Lindner på tangenter og Donny McCaslin på saksofoner, blei invitert med på denne fantastiske siste reisa sammen med en av den moderne musikkhistorias viktigste stemmer. I tillegg blei også den glitrende jazzgitaristen Ben Monder involvert. En heftig jazzkvintett med andre ord, men det er likevel ikke noen jazzskive Bowie tar farvel med.
I´m in Heaven
Jeg har aldri vært noen Bowie-nerd. Som mer enn gjennomsnittlig musikkinteressert har jeg sjølsagt fulgt han og hans musikk ganske tett og vært veldig begeistra for mye av det han har gjort. Det er mulig det er de helt spesielle omstendighetene som gjør det, men for meg er ★ kanskje det aller beste, mest originale og sterkeste David Bowie noen gang fikk gjort.
Mange skrev på fredag da skiva kom at de hadde problemer med en del av tekstene. Med geniets bortgang er det lettere å skjønne det hele: David Bowie tok regi ikke bare på sitt liv, men også på sin død. Han hadde visst i 18 måneder at han led av kreft, men i følge hans nære venn og produsent – også for ★- Tony Visconti, så hadde han tro på at det skulle gå rette veien nesten helt til det siste.
Det er mange tekstlinjer her som er mulig å tolke ut i fra Bowies bortgang – at det var en avskjed fra sjefen til oss alle. “Look up here, I´m in Heaven” og “I´ve Got Scars that Can´t Be Seen” synger han på “Lazarus” og på tittellåta synger han “Something Happened on The Day He Died”. Når han som alltid har laget låter som tildels vil bli stående som påler i musikkhistoria, så slår jeg gjerne fast at David Bowie gikk ut av tida slik han var der i nesten 50 år – på et genialt vis.
Han lever
Rundt om i David Bowies adopterte hjemby New York står det skrevet på en rekke murvegger: Miles Lives og Bird Lives! Det henspeiler på den legendariske statusen jazzikonene Miles Davis og Charlie Parker fortsatt har – og kommer til å ha i generasjoner framover. Om ikke lenge er jeg sikker på at det også vil stå David Lives også på noen av de samme veggene. David Bowie kommer garantert til å få en tilsvarende status. Han og hans musikk er nemlig udødelig. Han var ei stjerne, han er ei stjerne og derfor er det riktig at han valgte å forlate tida med ★. Bowie lever!
Det er lett å la seg begeistre av Frøydis Groruds bidrag på mange musikalske stoppesteder. Hun er nemlig utstyrt med en varme og inderlighet i horna sine som man skal ha et kaldt og ufølsomt hjerte for ikke å la seg røre av.
Hun har snakka til det norske folk i åresvis på fredagskvelden i TV-suksessen Beat for Beat, men der er det bare et glimt i ny og ne vi har fått fra Groruds saksofoner og fløyter. På hennes etterhvert ganske så omfattende platetilstedeværelse derimot, er det mye lettere å få et skikkelig innblikk i og forhold til hva og hvem hun er som musikant.
Her møter hun oss med 12 mer eller mindre kjente salmer og med et så utsøkt og korrekt tonefølge som vel tenkelig i Ulf Nilsen, som både er en framifrå kirkeorganist og meget dyktig jazzpianist, så er det en sann fryd å bli med på denne nydelige reisa – uansett trosretning eller religiøst ståsted.
Duke Ellington uttalte en gang at det bare fantes to typer musikk: god og dårlig. “Psalmfulness” kommer så avgjort inn under den første kategorien og duoen Grorud og Nilsen inviterer oss inn i stemninger så vare og skjøre som vel tenkelig for deretter å trøkke til så det garantert vibrerte kraftig i vinduene i Bragernes kirke i Drammen under innspillingene.
Jeg trives i de aller fleste settinger Frøydis Grorud beveger seg i, men det spørs om hun ikke føler seg ekstra hjemme med et slikt repertoar og i et slikt rom og i et slikt selskap som Ulf Nilsen byr på. Det høres i alle fall slik ut. Nydelig, vakkert og inderlig er det!
