Tor Hammerø

Til tross for at franske Cyrille Aimée ikke har rukket å bli mer enn 31, så har hun makta kunststykket å slå gjennom i selveste Sambandsstatene. Det har hun gjort med et herlig, nasalt uttrykk med røtter helt tilbake til Django Reinhardts univers.

Cyrille Aimée har tatt store deler av Europa og USA med storm.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For to år siden møtte Cyrille Aimée verden med "It's a Good Day" og dører og scener over hele verden åpna seg. Helt siden hun stakk av ut gjennom soveromsvinduet som jentunge i hjembyen i Frankrike for å høre på Django-musikk, så har løpet vært lagt: hun skulle bli jazzmusiker og vokalist.

Med en utstråling og sjarm av de sjeldne og med en ekthet i foredraget som veldig få kan matche, har Cyrille Aimée – som er hennes fornavn – vist seg fram med et ganske sjeldent repertoar. Hun har på ingen måte forlatt Django-tradisjonen – den ligger i bånn for alt hun gjør – og hun gjør 'gamle" låter som "There's a Lull in My Life", "Three Little Words" og "Let's Get Lost" som bevis på det. Samtidig beveger hun seg også mot mer moderne, melodiske uttrykk også

Cyrille Aimée synger både på engelsk, fransk og spansk og gjør det med en glede og ekthet som skinner gjennom hele veien. Med seg har hun fortsatt gitaristene Adrien Moignard og Michael Valeanu, bassisten Sam Anning og trommeslageren Rajiv Jayaweera og hun synger også en herlig duett med Matt Simons på sin egen låt "Each Day".

"Let´s Get Lost" er nok en bekreftelse på at Cyrille Aimée er en ny og spennende type vokalist som tar med seg tradisjonen inn i vår egen tid. Så vanvittig spennende er det ikke, men veldig fint på alle vis og det holder lenge det.

Cyrille Aimée

Let´s Get Lost

Mack Avenue Records/MusikkLosen

På en inderlig konsert med Tord Gustavsen i Operaen under Oslo Jazzfestival for et par år siden møtte jeg vokalisten Synne Sanden for første gang. Det fortalte meg at jeg hadde gått glipp av mye. Nå har vi blitt "perlevenner".

Synne Sanden kler seg bokstavelig talt naken for oss. Det kler henne.

Synne Sanden, 26 år ung fra Treungen i Telemark, har vært med ei god stund allerede uten at det store gjennombruddet har kommet. Det er både synd og skam – hun er nemlig alt for bra til ikke å få mye mer oppmerksomhet enn det hun har fått. Det er kun en grunn til at artister som Thomas Dybdahl, Jens Christian Bugge Wesseltoft, Jarle Bernhoft, Tord Gustavsen, Moddi og Mathias Eick har hatt og har med den framifrå låtsnekreren og vokalisten å gjøre: det oser nemlig kvalitet av alt hun foretar seg.

"In Between Sparks" er Sandens tredje skive under eget navn. De to første har altså gått meg, og dessverre mange andre, hus forbi, men nå er det altså slutt på dette tullet – Synne Sanden skal sjekkes ut hver gang hun kommer med noe nytt fra nå av. Jeg lover!

Alle tekstene, som i stor grad dreier seg om forelskelse på et eller annet vis, men som er herlig fri for klisjeer, er skrevet av Sanden. Låtene står hun også bak, men der har hun fått en del assistanse fra sine ypperlige bandmedlemmer, ikke minst synthmann, bassist og produsent Lars Fremmerlid, gitarist Henrik Schmidt, trommeslager Bendik Hovik Kjeldsberg og ikke minst medvokalist Julie Kleive – du verden som de to stemmene utfyller hverandre!!! – gjør alle en ypperlig innsats.

Sanden og Kleive, som har onkler som heter Audun og Iver og en pappa som reagerer når det blir sagt Torfinn, mangler ikke musikalsk ballast, varierer det lyse og det mørke i vokaluttrykket på en ypperlig måte og gir oss et sjeldent lydbilde med sine stemmer.

Musikken Synne Sanden gir oss er en slags svært så melodisk elektropop med klare spor av en jazzpåvirkning som både har vært og er der. Hun framstår anno 2016 som en svært moden artist med mye å melde. Jeg har endelig meldt meg på og jeg kommer til å bli værende.

"In Between Sparks" er utgitt på LP og digitalt.

Synne Sanden

In Between Sparks

Vilje/Phonofile/Spotify/iTunes/Tidal

Aldri hørt om duoen Ontz, det vil si Bjarne Gustavsen og Mai Elise Solberg, sier du? Da er vi minst to, men den gode nyheten er at det ikke er for seint.

Ontz med firbeint moralsk støtte – spennende saker.Mai Elise Solberg har i en årrekke bevegd seg i nærheten av radaren min. Hun har studert jazz på Norges Musikkhøgskole og den midt i 30-år unge jenta fra Ytre Enebakk har sunget med med en rekke kjente navn som for eksempel Jarle Bernhoft. I stor grad har hun holdt på med sin egne prosjekt også og duoen Ontz, der hun i tillegg til å synge uendelig vakkert også spiller trommer, perkusjon, marimba og en rekke andre instrumenter pluss programmerer i tillegg, sammen med Bjarne Gustavsens arsenal av tangentinstrumenter, skaper en helhet som man skulle tro det var ganske mange andre involvert for å skape.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Godt råd for helga og påska: Sjekk ut duoen Ontz og stemma til Mai Elise Solberg.Ontz kaller seg sjøl en eksperimentell popduo og de har gitt ut både en full-lengder og en EP siden 2010. Jeg finner ingen grunn til å protestere på deres egen beskrivelse av seg sjøl, men det er ikke så vanskelig å begripe at de har henta mye inspirasjon fra ymse jazzuttrykk også.Solberg synger på åpningssporet "Simple" at "should´ve kept it simple". Det gjør de på ingen måte sjøl om musikken absolutt er lett tilgjengelig.Ontz har funnet fram til et eget uttrykk som fortjener stor oppmerksomhet også langt utenfor Harald og Sonjas grenser. Solberg er heldigvis miksa langt fram i lydbildet og med sin perfekte engelskuttale og diksjon er det slik det skal være. Dessuten gjør det heller ikke noe at tekstene ligger et godt stykke over gjennomsnittlige poptekster i kvalitet.Det tok altså si tid før mine og Mai Elise Solberg og Ontz sine veier skulle krysses, men når det først skjedde, så er det bare å bryte sammen å melde at det var en sann fornøyelse. La helga og påska komme!!!PS "Overgrowth" finnes digitalt og som LP.

OntzOvergrowth

Vilje/[email protected]/Phonofile/Big Dipper

Hvis du har venta på en heftig jazzoppfølger fra Esperanza Spalding, så er det bare å glemme det. Her dreier det seg nemlig om musikk i grenseland mellom soul, funk og andre groovy herligheter.

Esperanza Spalding har fjerna afroen og forandra musikken sin.

Bassisten og vokalisten Esperanza Spalding blei av mange sett på som jazzens redningsdame da hun slo gjennom for rundt ti år siden. Uansett hva hun tok i enten med akustisk eller elektrisk bass og en mikrofon i nærheten så blei det suksess. Hun snøyt til og med Justin Bieber for en Grammy – herlig! Hun inntok jazzscener verden rundt enten som sjef for egne band eller sammen med giganter som Joe Lovano. Det skada heller ikke på oppmerksomheten at en viss Obama utnevnte henne til sin favorittartist. For et par år siden blei det imidlertid nok for den nå 31 år unge Spalding og hun trakk seg tilbake til røttene sine i Portland i Oregon. Nå er hun heldigvis tilbake med både ny frisyre og ny musikk.

For noen uker siden slapp Moldejazz sitt program for en av sine utekonserter. Sammen med med Ane Brun og Joss Stone, så var Esperanza Spalding det store trekkplasteret. Det var fortsatt ei god stund før postmannen stakk innom med "Emily´s D+Evolution" og jeg må innrømme at jeg egentlig lurte på hva frøken Spalding skulle gjøre på Romsdalsmuseet med sitt relativt straighte jazzuttrykk. Nå har det vist seg at festivalsjef Solli & Co nok har visst mer enn meg i sakens anledning for musikken Spalding har med seg etter den to års pausa passer så absolutt på det som forhåpentligvis blir en solfylt ettermiddag og kveld.

Det Spalding gir oss her har nemlig solide røtter i musikk skapt av artister som Prince, Janelle Monae og faktisk også Joni Mitchell. Hun synger beintøft og har fortsatt jazzimpulser med seg også, sjøl om de er meget mindre synlige og hørbare nå enn noen gang tidligere. Mange dyktige medspillere er sjølsagt med, spesielt trommeslageren Karriem Riggins og gitaristen Matthew Stevens, og gjør dette til et helt nytt kapittel i Esperanza Spaldings musikalske liv. Noe forteller meg meg at det kan bli full funkfest i Molde i uke 29!

Esperanza Spalding

Emily´s D+Evolution

Concord Records/Universal Music

Anne-Marie Giørtz har alltid vært der, men har aldri fått det store gjennombruddet. Grunnen har i alle fall ikke vært mangel på kvalitet og her kommer endelig et nytt bevis på det.

Anne-Marie Giørtz med både bildeler og herlig musikk.

Vokalisten og bandlederen Anne-Marie Giørtz har hovedsakelig gjennom bandene Ab und Zu og Trio de Janeiro vist oss at hun bokstavelig talt er i besittelse av ei original stemme. Det har hun gjort gjennom flere tiår, men så er det nesten slik at hun forsvinner litt mellom slagene. Med "Capital Punishment for Cars" – det må jo være den optimale julepresangen fra Miljøpartiet De Grønne – er hun endelig tilbake etter seks års "pause" siden hun ga oss "På egne vegne".

Bedre tonefølge enn det Eivind Aarset og Peter Baden byr på, kan faktisk ikke Anne-Marie Giørtz ønske seg.

Det er en glede å kunne melde at det er en lettgjenkjennelig Anne-Marie Giørtz vi møter denne gangen også. Med sin særpregede, lyse, lett nasale og inderlige stemme tolker hun nok en gang tekster stort sett av den engelske poeten Fran Landesman som blant andre også Sidsel Endresen og Radka Toneff satte stor pris på. Når hun så enten sjøl, eller med utmerket assistanse fra sin gamle bandleder Guttorm Guttormsen eller sin aller nærmeste medarbeider på alle slags vis, Eivind Aarset, har skrevet låtene, så blir dette ei melodisk, sart og varm reise med tydelige både pop- og jazzspor som det er herlig å få være med på.

Trommeslager Peter Baden og gitarist Eivind Aarset – begge spiller og trakterer alt mulig annet også – er det beste reisefølge Giørtz kunne få med seg. De skaper stemninger og den type atmosfære som både Giørtz og tekstene passer utmerket for. Hvordan det går med bilene som skal få dødsstraff bryr jeg meg egentlig ikke så veldig om. Jeg er mye mer opptatt av at musikken til Anne-Marie Giørtz kommer ut til mange og at det ikke går seks år til neste gang hun gir lyd fra seg.

Anne-Marie Giørtz

Capital Punishment for Cars

Grappa/Musikkoperatørene

Om det er med det glitrende suksessbandet Highasakite eller sammen med pappa Ebers i Eberson Funk Ensemble, så har Marte Eberson fortalt oss at hun er et sjeldent og allsidig talent. Med sin solodebut viser hun nok ei herlig side av seg sjøl.

Marte Eberson – i et nytt og spennende synthpoplandskap. Hun gjør det strålende også.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Om det lå i korta vet jeg ikke, men med gitarlegenden Jon Eberson som far så var det vel ikke usannsynlig i alle fall at unge Marte blei opptatt av musikk. Eberpappa har helt siden han viste seg fram for første gang på 70-tallet vist seg å være en sjangerkryssende musikant der pop, rock, funk, straight jazz og frijazz har stått på repertoaret og Marte ser heldigvis til å følge i noen av de samme fotspora.

Både i Highasakite og i Funkensemblet har Marte vist at hun har en oversikt og tilnærmingsmåte til musikken som gjør at vi legger lista høyere og høyere. Hva vi kunne forvente av hennes debut var jeg usikker på bortsett fra at jeg visste det ville bety kvalitet – høy kvalitet.

Sammen med co-produsent, bassist og gitarist Roar Nilsen har Eberson laga et et uhyre melodiøst, utadvendt og hipt synthpop-visittkort der hun viser seg fram som vokalist i større grad enn tidligere. Heldigvis har de valgt å mikse henne langt frem i lydbildet og med et utsøkt "komp" bestående av Nilsen og trommeslager Mats Mæland Jensen, kommer Eberson tydelig fram med sitt budskap. På ei av låtene er også hennes medstudent fra Bergen, The Voice-vinner Martin Halla, hjertelig tilstede med si unike stemme.

Marte Eberson forteller oss her nok en gang at hun er utstyrt med et usedvanlig og mangefasettert talent. Skal hun ikke velge snart da sier du? Jeg får håpe at hun ikke gjør det, men at hun fortsetter å utfordre sjangre og musikk med sitt åpne sinn og sin usedvanlige musikalitet. For å sitere henne sjøl: Reach for it!!!!

Marte Eberson

Mad Boy

Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Det har gått gjetord om trommeslageren og bandlederen Jaimeo Brown i flere år nå. Her bekrefter han hvorfor det er helt på sin plass.

Jaimeo Brown tilhører kategorien som har spilt med "alle". Det vil si blant andre Stevie Wonder, Carlos Santana, Wynton Marsalis og Kenny Garrett. Han debuterte i større sammenheng med vibrafonlegenden Bobby Hutcherson som 19-åring og da han viste seg fram under eget navn for første gang for tre år siden med "Transcendence" så mente det velrennomerte jazzmagasinet DownBeat at vi hadde med en av de beste debutene noensinne å gjøre. Man kan vel trygt si at det har ført til at ørene bør være ekstra skjerpa i forbindelse med oppfølgeren "Work Songs" og det er det all mulig grunn til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

38 år unge Brown har her tatt på seg ei stor oppgave. Han har nemlig satt seg fore å løfte fram musikk med røtter tilbake til gruvearbeiderne, fengselsfuglene og bomullsplukkerne for rundt 100 år siden, samt musikk fra samme opprinnelse i både Japan og Hindustan som viser at forbindelseslinjene er tydelige over flere kontinenter.

Med inspirasjon fra hip-hop produsenter som J Dilla, Dr. Dre og DJ Premier, har Brown og gitarist og co-produsent Chris Sholar løfta fram dette sterke uttrykket til folk som brukte musikken til å motivere seg til å møte nok en hard dag og ei framtid uten håp, til noe man så absolutt kan relatere seg til i 2016 også. Med hjelp av saksofonister som JD Allen og Jaleel Shaw og gjestevokalister som Lester Chambers, Falu, Marisha Rodriguez, dattera Cadence Brown og Gee´s Bend Quilters, blir "Work Songs" til et usedvanlig sterkt og unikt budskap som mange vil synes om, men kanskje ikke The Donald?

Musikalsk er det flott og uhyre personlig og i tillegg er det et politisk budskap i det Jaimeo Brown formidler som få tør å ta sjansen på om dagen – i alle fall over there. Jaimeo Brown skal ha all mulig slags ære for "Work Songs" – han er virkelig et av de nye store håpene i den amerikanske jazzen.

Jaimeo Brown Transcendence

Work Songs

Motéma Music/Naxos Norway

Erlend Apneseth har rykte på seg for å være en av landets aller beste hardingfelespillere. Nå har han, som Nils Økland, tatt med seg folkemusikken over i den improviserte verden.

Erlend Apneseth sammen med Stephan Meidell og Øyvind Hegg-Lunde – annerledes!

Erlend Apneseth (25) fra Jølster i Sogn og Fjordane har, sin unge alder til tross, allerede markert seg kraftig i folkemusikk-kretser som en elitespillemann. Samtidig har han vist at han er utstyrt med et åpent sinn som også har ført han til åpnere og mer “ustrukturerte” landskap. Det første beviset på det kom i 2013 med cden “Blikkspor”. Der bidro blant andre de Bergensbaserte jazzmusikerne Øyvind Hegg-Lunde på trommer og perkusjon og Stephan Meidell på elektrisk gitar og elektronikk og Apneseth hadde lyst til å videreføre dette samarbeidet og “Det andre rommet” har blitt det spennende resultatet.

Den store inspirasjonen har Apneseth funnet ved å gå djupt ned og inn i intsrumentet sitt – hardingfela. Der har han funnet nye lyder og mye annet som kan skape nye stemninger og assosiasjoner. Når han så skjønte at Hegg-Lunde og Meidell var like søkende og utadvendte fra sitt ståsted, så var veien heldigvis kort til unnfangelsen av trioen.

Materialet er enten skrevet av Apneseth eller er improvisert fram i studio – vi snakker om tre meget dyktige improvisatører fra to helt forskjellige ståsteder. På ei av låtene får vi også et utdrag fra mesterspillemannen Sigurd Eldegard som trioen tar videre.

På sett og vis har Nils Økland åpna dører for denne typen samarbeid. Erlend Apneseth tar det videre på sitt helt egne vis og forteller oss at vi har nok en spillemann som både kan og vil gå helt egne og nye veier.

Erlend Apneseth Trio

Det andre rommet

HUBRO/Musikkoperatørene

Christian Meaas Svendsen kan godt vise seg å bli den nye basskongen her på bjerget. Her forteller han oss det både som en del av en ypperlig trio og helt på egen hånd.

Ayumi Tanaka omringa av Christian Meaas Svendsen og Per Oddvar Johansen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I 2011 tok den japanske pianisten, komponisten og bandlederen Ayumi Tanaka (30) konsekvensen av sin fascinasjon for norsk jazz – hun satt seg på flyet fra langt der borte og begynte på studier ved Norges Musikkhøgskole med blant andre Misha Alperin og Ivar Antonsen som lærere. Her har hun heldigvis blitt værende og for tre år siden spilte hun for første gang offentlig med sin norske trio. Det vil si, da som nå, meget rutinerte, allsidige og ustoppelig kreative Per Oddvar Johansen på trommer og og svært så lovende Christian Meaas Svendsen på bass.

Tre år etter den første spillejobben foreligger trioens debutcd og at det er en trio med masse empati, store ører og vilje og evne til å sette det kollektive uttrykket foran individuelle “behov”, er ikke vanskelig å høre.

Tanaka har tatt med seg inspirasjon fra sine røtter i Japan og satt det sammen med en ganske løs og fri estetikk og klangverden vår del av verden ofte blir forbundet med.

Samtidig som musikken er både åpen og søkende, så er den også melodisk og usedvanlig tiltalende og ikke minst personlig. Ayumi Tanaka har lagt ut på en ferd det skal bli veldig hyggelig å følge.

Christian Meaas Svendsen bjuder på.

En viktig bidragsyter i tioen er altså Meaas Svendsen. Den 28 år gamle Kongsberg-gutten har allerede markert seg kraftig på den norske jazzhimmelen blant annet med bandene Duplex og Mopti og de som opplevde duokonserten hans på Kongsberg i fjor med legenden Arild Andersen, skjønte raskt at en framtidig arvtaker stod sammen med mesteren.

Her har Meaas Svendsen skapt et landskap der bassen spiller på lag med kroppen og vice versa – om du skjønner…….De fire låtene er delvis skrevne og delvis fritt improviserte. Uansett så forteller Meaas Svendsen oss hvilket nært forhold han har til instrumentet sitt og han makter å uttrykke noe helt eget ved hjelp av det.

Hans trompetkollega i Mopti, Kristoffer Eikrem, har ved flere anledninger vist hvilken eminent fotograf han også er og både på coveret og ikke minst i heftet som følger cden, så har han tatt oss med på ei fotografisk reise sammen med Meaas Svendsen og bassen hans som er både sterk og fotografisk glitrende.

Det å påstå at Christian Meaas Svendsen byr på seg sjøl, er på alle slags vis korrekt. På sine 28 år har han kommet svært langt i å skape seg et eget språk – hva de neste tiåra kommer til å by på vil bare vi som er så heldige å få følge han få vite.

Ayumi Tanaka Trio

Memento

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Christian Meaas Svendsen

Forms & Poses

Nakama Records/[email protected]

Den sveitsiske pianisten, komponisten og bandlederen Nik Bärtsch er i besittelse av ei helt egen stemme. Her møter vi han for første gang med det akustiske bandet Mobile.

Nik Bärtsch, til venstre, sammen med kvartetten Mobile.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den 44 år unge Nik Bärtsch er i svært manges ører en av Europas aller mest spennende musikanter. Han er å møte i tre forskjellige settinger: enten som solopianist, med det store zen-funk-bandet Ronin eller med den akustiske kvartetten Mobile – som jeg møter for første gang.

Ikke nok med at vi får møte den originale kvartetten, med de to trommeslagerne Kaspar Rast og Nicolas Stocker og bass- og kontrabassklarinettisten Sha, som i litt forskjellige utgaver har eksistert siden 1997, men her er også Extended – det vil si en godt integrert strykekvintett – med.

Bärtsch, som har skrevet all musikken her også, henter på et unikt vis fritt fra funk, moderne klassisk musikk og og rituell japansk musikk. For å si det sånn: det er ikke hver dag vi blir utsatt for en slik miks!!!!!

Nik Bärtsch har skapt et unikt lydlandskap – et landskap jeg aldri har vært i nærheten av tidligere. Det er nedpå og intimt det ene øyeblikket for så ta full fyr det neste – slik livet ofte er. Nik Bärtsch er en musikant vel verdt å sjekke ut – om det er med Mobile, Ronin eller mutters aleine.

Nik Bärtsch´s Mobile

Continuum

ECM/Grappa/Musikkoperatørene