Tor Hammerø

Mange vet hva de får med Steinar Albrigtsen, men plusser du på Odd foran navnet så blir nok mange overraska. Svært positivt overraska.

Odd Steinar Albrigtsen – ei ny flott gitarstemme fra nord.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som sin mer berømte "navnebror", foreløpig i alle fall, så har også Odd Steinar Albrigtsen sine røtter i Tromsø. Etter studier både i Sverige og i Trondheim, har den 31 år unge nordlendingen nå gitt oss sin første cd under eget navn og i en relativt tradisjonell og melodisk tapning forteller han oss at han er en musikant vi kan få mye glede av og med i åra som kommer.

Alle de seks låtene er skrevet av Albrigtsen og er spilt inn i Rainbow Studio i Oslo i august i fjor. Der hadde ha med seg sin faste kvartett med Trygve Waldemar Fiske på bass, Tore Sandbakken på trommer og Kasper Værnes på altsaksofon. I tillegg var også den spanske New York-baserte tenorsaksofonisten Gianni Gagliardi og pianisten Erlend Slettevoll mer enn hjertelig tilstede.

Albrigtsen er utstyrt med en varm og svært så titalende tone i gitaren sin – en tone som kler den like så varme og melodiske musikken med solide røtter i den amerikanske 60-tallsjazzen samt en dose eller to med latinsk krydder også.

Odd Steinar Albrigtsen kommer verken til å sjokkere eller til å revolusjonere noe som helst med "Mode". Det han gjør sammen med likesinna og like dyktige medmusikanter fra samme generasjon er likevel en herlig påminnelse om at det hele tida kommer nytt påfyll av nye musikanter med enormt potensiale og kvaliteter som vil glede musikkelskere nå og i mange tiår framover.

Odd Steinar Albrigtsen

Mode

Recorda Records/Musikkoperatørene

Pianisten og komponisten Andreas Loven ga oss en lykkepille av en debut i fjor med "Nangijala". Oppfølgeren "District Six" blir en strålende bekreftelse på at Loven har kommet for å bli og at han har mye mer å melde.

Andreas Loven i Cape Town – hans andre hjemby.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Historia til 34 år unge Andreas Loven er ikke blant de vanligste i jazzverdenen. Etter at han var ferdig utdanna sivilingeniør i Trondheim, hørte han Tord Gustavsen på Canal Street-festivalen i Arendal. Da skjønte han raskt at det var musiker han skulle bli – ikke ingeniør. Loven hadde spilt og tatt pianotimer fra han var liten, så fundamentet lå på lur. De fleste vi møter på nå om dagen i jazz-Norge har ei solid musikkutdanning i ryggen. Loven derimot slo opp på Gule Sider, fant frem til Gustavsen, spurte om det var mulig å få noen privattimer og vips var det hele i gang.

Seinere gikk turen til Sør-Afrika med kone og barn. Der stod musikkstudier og surfing på programmet og nå foreligger altså prov nummer to på at vi har med en framifrå og unik musikant å gjøre.

Der "Nangijala" stort sett var en intim, vakker duoreise med Loven og saksofonisten Buddy Wells, så har "District Six" blitt en like vakker kvartetthyllest til det multikulturelle området District Six i Cape Town som myndighetene bestemte skulle jevnes med jorda for 50 år siden. Jeg har vært så heldig å få besøke smeltedigelen Cape Town ved et par anledninger og det Loven gir oss av sine opplevelser og følelser her er det veldig lett å slutte seg til.

Sammen med trommeslageren Clement Benny, bassisten Romy Brauteseth – hun MÅ jo ha norske aner med et slikt etternavn – og nok en gang tenorsaksofonisten Buddy Wells, har Loven laga en vakker, inderlig og usedvanlig melodisk hyllest til District Six som betydde så mye for så mange i kampen for et et varmt og rettferdig Sør-Afrika.

Musikken er spilt inn i Cape Town i fjor sommer, men Loven har også spilt den live her i Norge med norske musikanter – med suksess. Det forteller at musikken vi får nyte her er grenseløs på alle vis. Andreas Loven har kommet med et herlig brak i løpet av vel et år. Fortsetter det slik, og det er absolutt ingenting som ikke tyder på det, har vi med ei svært spennende karriere å gjøre som vi kan følge i mange tiår framover.

Andreas Loven

District Six

Losen Records/MusikkLosen

Den tyske pianisten Joachim Kühn har vært blant denne verdensdelens ledende jazzmusikanter de seineste 50 åra. Med sin nye trio forteller han oss at han fortsatt har mye å melde.

Eric Schaefer, Chris Jennings og Joachim Kühn – trio i toppklasse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helt siden den nå 72 år unge Joachim Kühn hoppa av fra det tidligere Øst-Tyskland i 1966, har han vært en sentral bidragsyter innen moderne jazz her i Europa. Han har bevegd seg ubesværa fra frijazz til mer melodiske uttrykk og vi har møtt han som Ornette Colemans høyre hånd fra 1996 til 2000 og i en usedvanlig heftig trio med den sveitsiske trommeslageren Daniel Humair og den franske bassisten Jean-François Jenny-Clark i bortimot 30 år. Med sin nye trio, med den canadiske-Paris bosatte bassisten Chris Jennings og tyske Eric Schaefer på trommer, viser Kühn oss at sulten og kapasiteten fortsatt er intakt.

Det skinner tydelig gjennom at Kühn har en klassisk pianobakgrunn. Jazz var vel ikke akkurat det myndighetene i DDR satte aller høyest. Teknikken hans er formidabel – nesten slik at den kan bli litt anmassende fra tid til annen. Likevel er det slik at gjennom dette originale repertoaret, og inspirasjonen fra hans mye yngre medmusikanter, viser Kühn at han fortsatt er i stand til stake ut nye kurser.

Det hele begynner med Colemans tittellåt – en liten intro for solopiano tilegna Coleman som akkurat hadde gått bort da innspillinga blei gjort i fjor sommer. Deretter følger overraskende to Doors-låter, "The End" og "Riders on the Storm", reggae-dub-låta "Sleep on it" fra den franske gruppa Stand High Patrol, Gershwins klassiker "Summertime", det polske ikonet Krzysztof Komedas "Sleep Safe and Warm" og "Kattorna", Gil Evans´ "Blues for Pablo", samt en rekke egne komposisjoner.

Dette er triojazz med et voldsomt spenn, mye dynamikk og mye virtuositet. Joachim Kühn har vært der siden midten på 60-tallet og er her fortsatt i fullt monn.

Joachim Kühn New Trio

Beauty & Truth

ACT/Musikkoperatørene

Joik er det nærmeste vi kommer rap i "vår" kulturtradisjon. Gruppa Čuollogeađgi har på et høyst eget vis greid å sette det samiske stammespråket inn i en moderne setting der både rap, rock, verdensmusikk og jazz er viktige ingredienser.

Čuollogeađgi er ei herlig blanding av musikanter med ditto musikk.Čuollogeađgi, som er navnet på en offerstein på sommerbeitelandet til dikteren Inga Ravna Eira, tar oss med til steder de færreste av oss har vært på tidligere – og flott er det. Med utgangspunkt i diktene til Inga Ravna Eira, på samisk sjølsagt, men oversatt til engelsk i omslagsheftet, tar hun både lokale, nasjonale og internasjonale myndigheter fatt når det gjelder måten de/vi tar vare på jorda vår. Vi snakker om de store spørsmåla med andre ord og spørsmål som kanskje deler av den samiske befolkninga har vært flinkere til å adressere en mange andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Čuollogeađgi fra en konsert i Karasjok nå i påska.Eira leser sjøl dikta sine mens joikeren Sara Marielle Gaup Beaskas, som vi har møtt i inderlig samarbeid med Steinar Raknes i duoen Skáidi, tar stemningene videre på en måte som forteller oss at både Mari Boine og Inga Juuso har fått en verdig arvtaker.Fløytisten, elektronikeren og ikke minst komponisten Patrick Shaw Iversen – han har skrevet all musikken her – har evna å lage musikk anno 2016 der han ikke nekter seg noe som helst når det gjelder å hente inspirasjon. Det er beintøft og hipt målt med de fleste mål – electronica, jazz, rock, joik, en herlig annerledes fusjon med andre ord som musikkelskere med åpne sanser bør omfavne.

I tillegg til Shaw Iversen bidrar også gitaristen Klemet Anders Buljo og trommeslageren Karl Oluf Wennerberg, som blant annet har jobba mye med a-ha, til å skape de varme, sterke, fascinerende og ofte suggererende stemningene.

Čuollogeađgi gir oss noe nytt og noe som utfordrer oss på et godt vis.

ČuollogeađgiThe Silhouette StoneDavvi Girji/davvi.no

For Ketil Bjørnstad finnes det visstnok ingen grenser. Det skal vi være veldig glad for. Her får han hjelp fra storheter som Tora Augestad og Håkon Kornstad og ikke minst Nidarosdomens Oratoriekor til å fremføre hans enorme oratorium "Sanger om tilhørighet".

Ketil Bjørnstad skuer mot steder vi andre ikke visste fantes.I 2014 bestilte Olavsfestdagene verket "Sanger om tilhørighet" av Ketil Bjørnstad. Det blei framført den 26. juli i det Herrens år i Nidarosdomen og nå får endelig vi andre som ikke var tilstede den gangen, muligheten til å oppleve herligheten og inderligheten. Det er nemlig konsertopptaket som nå er gjort tilgjengelig for allmuen. Vi trenger sjølsagt ingen flere bekreftelser på at Ketil Bjørnstad er noe helt for seg sjøl, men likevel kommer det nok et håndfast og hørbart prov på det.15 år etter at Bjørnstad skreiv "Himmelrand – Tusenårsoratoriet" sammen med lyrikeren Stein Mehren, har han like godt tatt på seg oppgava med å skrive både tekst og musikk. Er det noen jeg vet om som kunne være i stand til noe så voldsomt så måtte det sjølsagt være Bjørnstad, men når han tilfeldigvis var opptatt med en å skrive en roman på 7-800 sider inkludert en uhorvelig masse research samtidig som han jobba med en 8-10 andre prosjekter, så kunne det kanskje bli i meste laget? På ingen måte!

Hva er tilhørighet? Hvordan påvirkes vi av naturen, av samfunnet, av menneskene vi omgår? Hvilke tanker gjør vi oss om fortiden og hvilke håp og drømmer har vi for fremtiden? Det er slike og mange andre store spørsmål Bjørnstad stiller og som det kloke og gode mennesket han er så har han ikke bare mange spørsmål – han har også mange svar.

Bjørnstad, Håkon Kornstad og Anja Lechener sammen med Nidarosdomens Oratoriekor. Herlig og mektig! Med et håndplukka superlag bestående av Tora Augestad på vokal, Håkon Kornstad på vokal, tenorsaksofon, fløyte og elektronikk, Anja Lechner på cello og Birger Mistereggen på perkusjon samt Nidarosdomens Oratoriekor under ledelse av Petra Bjørkhaug, blir vi tatt med på ei reise som er egna til så mange ettertanker som jeg sjelden har blitt konfrontert med i løpet av en musikkopplevelse.Augestad og Kornstad foredrar de norske tekstene på et framifrå vis og ligger så langt frem i lydbildet at alle nyansene kommer tydelig frem – her er det ikke noe å gjemme seg bak. Bjørnstad, ikke minst det ofte dramatiske cellospillet til Lechner, det tøffe og personlige saksofonuttrykket til Kornstad og det lyttende perkusjonstilstedeværet til Mistereggen, pluss det herlige koret, gjør "Sanger om tilhørighet" til noe helt spesielt og storslagent.""Stans meg med kjærtegn når jeg går feil" skriver Bjørnstad og synger Kornstad. Noe vi kanskje kan ta med oss alle sammen.

Ketil BjørnstadSanger om tilhørighetGrappa/Musikkoperatørene

Vi er to hvis du heller aldri har hørt om den portugisiske gitaristen André Fernandes. Jeg vet derimot nå at han så absolutt er verdt å bruke tid sammen med.

André Fernandes – gitarist med mye originalt på hjertet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

André Fernandes skulle rekke å bli 40 år før våre veier krysset hverandre. Det er helt åpenbart synd, for siden begynnelsen av 2000-tallet har Fernandes spilt med "nesten" alt og alle og helt sikkert vist de som har hatt fornøyelsen av å høre han at han er i besittelse av ei unik stemme. Bare det at han er fast medlem av Lee Konitz New Nonet og har vært hyra inn av Maria Joâo, Jeff Ballard og David Binney sier det meste.

Gitaristen, komponisten og bandlederen Fernandes debuterer her på et internasjonalt selskap under eget navn og det gjør han med bravur. Med en tone og et uttrykk som har henta litt fra både Pat Metheny og Kurt Rosenwinkel, har han skapt noe som er bare hans. Låtene hans er melodiske, sterke og med en sterk framdrift i seg. Det er også mulig å høre at han kommer fra sydlige, fyrrige strøk.

Bandet er også av den utmerkede typen med to spanjoler, trommeslageren Iago Fernandez og den fremragende, men alt for lite hørte her hos oss alt- og sopransaksofonisten og fløytisten Perico Sambeat, argentineren og hans "bror" Demian Cabaud på bass og den strålende finske pianisten Alexi Tuomarila, som vi kjenner fra bandet til Mats Eilertsen blant annet. Et internasjonalt band av meget høy klasse både solistisk og kollektivt. I tillegg dukker det opp gjester på perkusjon, bassklarinett, tenorsaksofon og trompet/flügelhorn på noen av spora.

"Dream Keeper" har vært en nyttig påminnelse om at det finnes musikanter og musikk ikke langt unna vår egen stuedør som fortjener mye mer oppmerksomhet enn de har fått til nå. André Fernandes har tatt plass blant mine favorittgitarister allerede.

André Fernandes

Dream Keeper

Edition Records/border.se

Erroll Garner var en av jazzens aller mest originale pianister. Nå får vi endelig hans legendariske "Concert by the Sea" i komplett utgave over 60 år etter at den blei spilt inn. Om den har tålt tidas tann? Noe så voldsomt!

Erroll Garner – mesternes mester om det var noen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Erroll Garner (1923-77) var utvilsomt en av jazzens aller største pianister. Den ufaglærte Garner, som ikke kunne lese noter en gang, hadde en teknikk som gjorde han i stand til ubesværa å bevege seg fra den mest eksplosive fortissimo til den mest delikate pianissimo – uansett tempo, toneart, repertoar, ragtime til stride via boogie til bop – Erroll Garner fiksa absolutt alt på sitt høyst personlige vis. Likevel er det slik at etter at han gikk ut av tida så har oppmerksomheten rundt han og musikken hans ikke stått i stil med hva og hvem han var og hva han leverte. Mye av årsaken kan nok helt sikkert være at han og hans livslange manager, Martha Glaser, lå i en evig konflikt med de store og mektige plateselskapene.

Nå har heldigvis de som forvalter Garners rettigheter og Columbia/Legacy blitt enige om at det er på høy tid å samle et av mesterens høydepunkt på et vis som aldri har vært gjort før. Den 19. september 1955 inntok Garner pianokrakken på Sunset Center i Carmel, California – der jazzentusiasten Clint Eastwood seinere blei borgermester – og foran et entusiastisk publikum ga Garner dem tre sett av uvanlig kvalitet – også målt med hans egne krav. Året etter kom den redigerte utgava ut under tittelen "Concert by the Sea" og den solgte i et enormt antall sett med jazzøyne.

Nå, 60 år seinere, får vi alt Garner spilte denne kvelden. Det vil si 22 låter – dobbelt så mange som var med på den opprinnelige LP-en. Her kommer alt i kronologisk rekkefølge slik det skjedde denne fantastiske kvelden. Det får vi over to cder pluss at den tredje er den opprinnelige fra 1956.

Garner trengte jo egentlig aldri bass og trommer – han var et lite orkester i seg sjøl – men her har han med seg den utmerkede trommeslageren Denzil DeCosta Best, på hans eneste innspilling med Garner, og bassisten Eddie Calhoun som var med Garner i 11 år. Hovedsakelig er det et knippe standardlåter, som Garner kamuflerer mesterlig i sine introer, som blir dandert på et vis ingen verken før eller seinere har kunnet matche. Det er så mye blues og så mye feeling i Garners måte å gjøre dette på mens han grynter seg på sedvanlig vis gjennom musikken at det er lett å skjønne hvorfor publikum både i Carmel og verden rundt etterpå ga seg ende over.

På slutten av cd nummer tre får vi også et nesten 15 minutters og sjeldent intervju med den vanligvis så fåmælte Garner og de to andre i trioen. Jazzveteranene Dan Morgenstern og Robin Kelley og pianisten Geri Allen har skrevet hver sin innsiktsfulle artikkel i coverheftet og er med på å gjøre dette til det praktverket det skulle bli og har blitt over Erroll Garner og hans musikk.

Erik Garner

Concert by the Sea

Columbia/Legacy/Sony Music

Pianisten, komponisten og orkesterlederen Knut Kristiansen har vært en sentral skikkelse i Bergens og norsk musikkliv i mange tiår. Sammen med Bergen Big Band og hans nyskrevne "Kuria Suite", med djupe røtter i afrikansk musikk, får vi møte nok ei side av Knut den store.

Knut Kristiansen og Bergen Big Band i et herlig og spennende møte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om noen dager runder Knut Kristiansen, kanskje like godt kjent som KK, 70 år. Bedre måte å markere jubileet på enn denne storbandhyllesten til musikken KK opplevde i møtet med Kuria-kulturen i Kenya i 1990, er vel knapt mulig å ønske seg.

KK har hele sin karriere vært spesielt opptatt av Thelonious Monks univers og afrikansk-inspirert jazz. Det har blant annet ført til de spennende konstellasjonene Gambian-Norwegian Friendship Orchestra og Son Mu som herja norske scener på 80-tallet. På slutten av 2000-tallet jobba KK også med den vest-afrikanske sangeren, kora-spilleren og komponisten Mory Kanté.

I 2011 spurte Bergen Big Band om KK ville skrive et verk for bandet. Han var ikke vanskelig å be og tenkte umiddelbart på musikken og kulturen han hadde opplevd da han jobba med den i et prosjekt for å ta vare på det unike Kuria-uttrykket.

Til Vossajazz i 2012 var verket premiereklart og det utmerkede storbandet, utvida med den framifrå danske perkusjonisten Lars Storck som også har djupe afrikanske røtter, tok Voss med storm.

KK hadde tatt utgangspunkt i en rekke melodier han hadde tatt med seg fra Kenya og benytta Duke Ellington, som har vært med KK siden han var ung, sin tenkemåte når det gjelder å arrangere den for storband.

I januar i fjor gikk BBB og KK i studio og i løpet av tre dager var det hele i boks. Med solister som saksofonistene Jan Kåre Hystad, Tor Yttredal og Kjetil Møster, trompeteren Are Ovesen og et sjumanns komp med gitarist Ole Thomsen, bassist Magne Thormodsæter, vibrafonist Ivar Kolve, perkusjonistene/trommeslagerne Frank Jakobsen og Ivar Thormodsæter, pluss KK og Lars Storck, så har dette blitt både ensemblemessig og solistisk et storverk.

Både melodisk og (poly)rytmisk er dette annerledes enn det som har vederfaret sanseapparatet mitt tildigere. BBB har på alle slags vis skjønt intensjonene til KK og gjort "Kuria Suite" til en milepæl både i den norske norske og sikkert også internasjonale storbandlitteraturen.

Vi gratulerer Knut Kristiansen med dagen både på den ene og den andre måten og det at han var har valgt å tilegne dette storverket til salige Olav Dale som nå kanskje spiller i det ultimate storbandet der oppe, forteller mye om både KK og Olav Dale som stod bak mye av det BBB hadde gjort før han gikk bort i 2014. Han hadde smilt sitt aller største smil hadde han hørt hvor heftig dette har blitt.

Knut Kristiansen7Bergen Big Band

Kuria Suite

Grappa/Musikkoperatørene

Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam vet hva de holder på med: de har laget hver sin meget gode quiz-bok. Påska kan bare komme i hus og hytte.

Anne Gaathaug har tro på sin egen quiz-bok. Noe annet skulle for så vidt tatt seg ut.Det å være forlagssjef i Kagge Forlag må være en usedvanlig hyggelig og behagelig jobb. Bare spør forlagssjef Anne Gaathaug. De selger nemlig kvalitetsbøker i bøtter og spann. Det går altså så greit at forlagssjefen i egen høye person kan sitte med beina på bordet og lage quizbøker – som sjølsagt blir gitt ut på hennes eget forlag. Og ikke hvilken som helst quizbok heller: "Den aller beste Quizboka" har hun og forlaget ubeskjedent valgt å kalle boka.Gaathaug veit så absolutt hva hun holder på med. Hun er nemlig sjef for en månedlig quiz på Litterraturhuset i Oslo og har egen quizspalte i Klassekampen. Innimellom stikker hun også innom og tar seg av jobben som forlagssjef hos Kagge…..Om det er den aller beste quizboka skal jeg ikke mene noe som helst om, men Gaathaug har i alle fall satt sammen 1000 spørsmål med vekt på film, bøker, musikk, underholdning, politikk, historie og samfunn med stor variasjon i vanskelighetsgrad slik at hele familien absolutt kan finne noe å bryne seg på. Oppsettet er veldig lett og greit å finne ut av: ti spørsmål per side og med alle svara på neste side. Og finner ikke Anne Gaathaug på noe å fordrive tida med i sjefsjobben hos Kagge så kommer det forhåpentligvis en oppfølger til neste påske også. Hva i all verden skal den hete????

Anne GaathaugDen aller beste QuizbokaKagge ForlagDagbla´-journalist, ja da det er noen igjen der fortsatt, Lars Hojem Kvam er også en erfaren quizman. Han er ansvarlig for avisas quizspalte og har tidligere gitt ut "Den store feriequizboka". Han har med "Gyldendals store familiequiz" gått breiere til verks enn Gaathaug. Hojem Kvam, og ikke minst forlaget, lover oss nemlig 2000 helt nye spørsmål. Hvordan de i all verden kan påstå og faktisk verifisere at alle disse spørsmåla aldri har vært stilt før, er sjølsagt bare tull. Verken de eller noen andre kommer til å finne opp hjulet på nytt – sånn er det med den saken.

Når det er sagt så har absolutt Hojem Kvam laga ei bra quizbok med alle de 200 (!) vanligste kategoriene, samt kuriosa som Ti typer is og Fornøyelsesparker.

Også i denne boka varierer vanskelighetsgraden kraftig slik at den absolutt forsvarer å kalles ei familiequiz-bok. Også her er oppdelinga slik at det er ti spørsmål per side og så følger svara på den påfølgende sida – enkelt og greit.

Både Anne Gaathaug og Lars Hojem Kvam hor bidratt til at påska kan bli svært så lystelig i hus og hytte. Gaathaugs bok er hardcover og har nok dermed lengre levetid enn Hojem Kvams, men i stor grad er jo dette ferskvare så derfor betyr det kanskje ikke all verden. Uansett: god quizpåske!!!

Lars Hojem Kvam byr på noe for alle.

Lars Hojem KvamGyldendals store familiequizGyldendal

Nesten i det stille har Knut Bjørnar Asphol, opprinnelig fra Kleive utenfor Molde, skapt seg et vakkert musikalsk univers. Hans fjerde cd under eget navn, "Tabloid Red", tar oss med videre inn i nydelige landskap.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Knut Bjørnar Asphol med med mye original og vakker musikk.

Asphol har i løpet av sine 42 år rukket å skaffe seg noe av det viktigste som finnes for en musikant – sin egen stemme. Han har jobba med mangt og mange, blant annet filmmusikk og produsent for Grand Prix-vinner Alexander Rybak, men i stadig større grad de seineste åra har han også løfta fram sitt eget stoff og sin egne visjoner.

Fjerde runde

Gitaristen og komponisten debuterte under eget navn i 2008 med musikk laga til dokumentarfilmen "Tikopia". Seinere har cdene "Mnemonic" og "Wilderness Exit", med blant andre Stian Carstensen, Arve Henriksen, Helge Lien og Nils Petter Molvær som bidragsytere, sett dagens lys. Med "Tabloid Red" tar han oss videre med inn i sin atmosfæriske og ambiente verden. Med assistanse fra de svært så innovative herrene bak Punkt-festivalen i Kristiansand – en festival som har fått mye og velfortjent oppmerksomhet kloden rundt – Jan Bang og Erik Honoré, som henholdsvis produsent og ansvarlig for miksen, skaper Asphol helt spesielle og vakre lydlandskap. Sammen skaper de stemninger som i stor grad glir sakte opp mot deg og sanseapparatet ditt. Du blir invitert inn til steder som gjør at det er mulig å forsvinne fra en stresshverdag en stakket stund og bli værende i de gode varme stemningene.

Litt alene

Asphol møter oss helt alene på to av spora med enten elektrisk eller akustisk gitar og ellers får han utmerket tonefølge fra både den norsk-indiske fiolinisten Harpreet Bansal, saksofonisten André Kassen og trommeslageren Torstein Lofthus. Dessuten bidrar nesten sjølsagt også Bang og Honoré med med mye flott og atmosfærisk fra sine lydarsenal.

Knut Bjørnar Asphol har ikke brutt gjennom lydmuren foreløpig og skapt seg et stort navn. Det tror jeg ikke han makter med "Tabloid Red" heller til tross for at det er et vakkert og usedvanlig personlig visittkort han byr oss.

Knut Bjørnar Asphol

Tabloid Red

India Records