Tor Hammerø

Vossajazz har i alle år tatt onga på alvor – nå også på plate!

Alle de store jazzfestivalene her til lands har sitt unike særpreg. Vossajazz, som alltid går av stabelen i palmehelga i fantastiske omgivelser, har hatt sitt tingingsverk som det går gjetord om langt utenfor kongerikets grenser. Ikke nok med det – helt siden 2000 har festivalen vist på et framifrå vis at de har tatt barn og unge på alvor. Badnajazz har blitt et begrep nesten på linje med tingingsverket og tallet på barn og unge som har fått en en flott musikalsk start på livet gjennom dette tiltaket er enormt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var vel Knut Borge som på sitt herlige vis skapte uttrykket gi onga jazz får idretten tar dem. På Voss er det ikke enten eller, men både og som gjelder. Idrettstilbudet i den vakre bygda er enormt og stjernene som har kommet derfra sier det meste om det.

Også når det gjelder musikk og ikke minst jazz, så har bygda fostra storheter i et omfang som skulle tilsi at vi har med en storby å gjøre. Sjølsagt har Vossajazz spilt ei svært viktig rolle når det gjelder inspirasjon og rekruttering. Badnajazzen har vært og er innfallsvinkelen for mange og på denne cden får vi høre og være med på ferden som mange har hatt veldig mye glede av.

Musikalsk er fundamentet melodier og sanger – ballader, slåttestev, bånsuller, barnesanger, religiøse folketoner og stølslokker – som proffe musikanter som Håkon Kornstad og Kåre Opheim har tatt for seg og invitert med seg barnekor til å lage helt nye versjoner av. Det har det blitt svært mye hygge av – spesielt for de involverte og slekt og familie sjølsagt, men også for oss andre.

Mange skal ha mye ære for at Badnajazz har blitt til og blitt tatt vare på og videreført. Noe forteller meg likevel at kvederen Berit Opheim Versto har spilt ei helt avgjørende og viktig rolle og basert på det vi har fått være med på her, så er det å håpe for både unge og gamle at Badnajazzen får gode vesktvilkår også i åra som kommer.

Diverse artister

Eg e liten eg, men eg vaoga meg

Vossa Jazz Records/Musikkoperatørene

Fire! fortsetter å fortelle oss at de er noe av det hippeste som finnes i grenselandet mellom frijazz, psykedelisk rock og støy. Nå gjør de det på et helt nytt vis.

Fire! – sakte, men fortsatt like intenst.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fire!, med Johan Berthling på bass, Mats Gustafsson på diverse saksofoner og Andreas Werliin på trommer og lap steel gitar, kom sammen i 2009 og har siden satt en standard for denne typen uttrykk på verdensbasis. De har også samarbeida med andre storheter med mer eller mindre like idealer som Jim O´Rourke og Oren Ambarchi. Gustafsson samla også 30 av sine nærmeste venner for å lage gigantutgava Fire! Orchestra, som nå har blitt 18, for noen år siden.

Her er de tilbake til kjerneutgava, men med den australske gitaristen Ambarchi og cellisten Leo Svensson på noen av de totalt fire spora.

Som med alt Gustafsson bedriver, så er også denne utgava av Fire! en intens affære. På trioens femte album har de likevel benytta seg av en litt annen innfallsvinkel enn den vi har blitt vant til. Etter tida med Fire! Orchestra følte de tre et behov få ta´n litt ned og de fire låtene de serverer oss er så nært Fire! kommer balladeuttrykket.

Den kollektivt unnfanga musikken er fortsatt rå, direkte, intens og brutalt vakker. De tre kjenner hverandre særdeles godt og det skinner gjennom i måten samtalene blir ført på – fullstendig fritt for behov om plass i sola for seg sjøl; her er det det kollektive uttrykket og bandet som står noe så vanvittig i fokus.

Fire! tar´n ned på sitt vis med “She Sleeps, She Sleeps”, men samtidig opprettholder de intensiteten og unikheten bandet hele tida har hatt. Fire! Er fortsatt de tøffeste gutta i klassen.

Fire!

She Sleeps, She Sleeps

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Aldri hørt om Jon Regen før sier du? Da er vi to i alle fall. Er musikk i gata til Jamie Cullum og Billy Joel noe for deg, så er det bare å stifte bekjentskap med en gang.

Jon Regen både synger og spiller piano som man blir i godt humør av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jon Regen er en 45 år gammel mer eller mindre sjøllært pianist og sanger som har vært der siden rundt 2000, men uten å få det store gjennombruddet. Noe av årsaken kan nok være at i store deler av si karriere har Regen kompa folk som Kyle Eastwood og vokallegenden Jimmy Scott. Nå er det kanskje hans egen tur. “Stop Time” er nemlig et hyggelig og varmt visittkort.

Regen, som har skrevet all musikk og alle tekster sjøl, er i bunn og grunn en jazzmann. Samtidig har han tydeligvis et nært og ekte forhold til singer-songwriter-tradisjonen. Det betyr at de som aner at det finnes spor etter artister som Harry Connick, Jr., Jamie Cullum og Billy Joel har helt rett.

Regen har med seg bassisten Davey Faragher og trommeslageren Pete Thomas – også ukjente, men høykompetente herrer.

Regen er en historieforteller og med si varme, lett nasale og uttrykksfulle stemme er han et meget hyggelig bekjentskap.

Jon Regen

Stop Time

Motéma Music/Naxos Norway

Anja Eline Skybakmoen og Anders Lønne Grønseth løfter frem Haldis Moren Vesaas´ lyrikk på et vakkert vis.

Anja Eline Skybakmoen – ei vakker røyst.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er nesten som man blir varm om hjertet når unge musikanter som vokalisten Anja Eline Skybakmoen og komponisten og treblåseren Anders Lønne Grønseth skuer tilbake og finner ut at de vil gå ned i den tidløse og evige lyrikken til Haldis Moren Vesaas (1907-1995).

Det betyr at de har gått ned i en skatt så vakker, så klok og så full av livsvisdom at det er mye å hente for stadig nye generasjoner.

Skybakmoen har vi møtt i en rekke settinger allerede, men her med den lyse, klare stemma si tolker hun disse sterke nynorsktekstene slik jeg aldri hørt henne tidligere i alle fall. Flott, sterkt og nydelig.

Anders Lønne Grønseth viser oss nok ei side av seg sjøl.

Lønne Grønseth stopper på ingen måte å overraske han heller. Her har han tonsatt ti av dikta til Moren Vesaas og han gjør det nok en gang på et unikt vis. Han henter hemningsløst fra både et jazzutgangspunkt og et viseståsted og blander det elegant med kammermusikalsk krydder. Ensemblet består av dyktige jazzfolk som pianist Anders Aarum og eminente strykere som avgjort har skjønt hva Lønne Grønseth har ønska seg.

Haldis Moren Vesaas er en av de viktigste lyrikerne vi noengang har hatt.

Moren Vesaas og hennes lyrikk kommer aldri til å bli glemt. Likevel er det veldig viktig at nye generasjoner som Skybakmoen og Lønne Grønseth representerer, tar tak i orda og klokskapen hennes og videreformidler det til både unge og gamle.

Grøn/Sky

Ord frå ein annan skog

Pling Music/Musikkoperatørene

Hilde Marie Kjersem har blitt Marie Munroe og musikken har også utvikla og forandra seg.

Marie Munroe – grenseløs og spennende.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er vel 10 år siden Ålesundsjenta Hilde Marie Kjersem dukka opp via universitetet til Jon Eberson og fortalte oss omgående at her hadde kongeriket fått en ny vokalist med noe helt eget å melde. Eberson har en egen evne til mye rart, men det å finne nye vokalstemmer der er han i særklasse. Tre skiver blei det på lærer og elev sammen – så langt – jeg håper nemlig på mye mer.

Nå er det ikke Hilde Marie Kjersem, men Marie Munroe det handler om. Det er kanskje like greit at Kjersem har tatt seg et kunstnernavn – dette er musikk som ligger et godt stykke bortenfor det jazzinspirerte uttrykket hun debuterte med sammen med Eberson. Dette er enkelt og greit reinhekla og sofistikert synthpop og det kler også Marie Munroe utmerket. Bare så det er klart med en gang: Munroe-navnet har absolutt ingenting med Marilyn Monroe, med røtter i Haugesund å gjøre. Munroe har Marie henta fra farfaren som var konditor i Ålesund!!!

“Under My Skin” har blitt til i nært kompaniskap med Roar Nilsen som MM åpenbart deler det meste med. MM skriver tekster der hun tør å bruke sitt eget liv som nær referanse sjøl om det nødvendigvis ikke bare er solskinnshistorier hun har på lager. Hun skriver også låter som er både fengende og originale, men alle blir ikke limt fast i hjernebarken med en gang likevel. Arrangementene og produksjonen er gjennomført elegante og MM er heldigvis miksa herlig – som Eberson ville sagt det – langt fremme i lydbildet.

Om det er jazzinfluert musikk eller rein pop, så synger Marie Munroe det på et usedvanlig vakkert og personlig vis. Nå om dagen synger hun duett med Sivert Høyem – sikkert flott det også. Men uansett hva du gjør i åra som kommer: ikke glem Ebers!!!!

Marie Munroe

Under My Skin

Warner Music/Warner Music

Johannes S. Andersen, bedre kjent som Gulosten, levde et liv som ingen andre. Heldigvis får stadig nye generasjoner stifte bekjentskap med kjeltringen, motstandsmannen og kongevennen gjennom denne biografien.

Johannes S. Andersen – Gulosten – hadde et nært og godt forhold til Kong Haakon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Flere hundre tusen nordmenn fikk møte Johannes S. Andersen (1898-1970) – alias Gulosten – i Fredrik Horn Akselsens dokumentar “Gulosten – gangsteren som ble kongens venn” da den blei vist på NRK for et års tid siden. Heldigvis var folka i Juritzen forlag blant dem og de var raskt frempå og spurte dokumentarskaperen om han kunne tenke seg å lage bok om denne spesielle mannen med den utrolige historia. Han takka ja og sammen med journalisten Tormod Halleraker har han laga en biografi over en mann som satte spor etter seg på så mange slags vis. Det betyr at enda flere får anledning til å lære mannen og historia å kjenne og bra er det.

Gulosten hadde en trang oppvekst for å si det mildt, i Oslo og på to skolehjem – Bastøy og Toftes Gave. Veien til utstrakt kriminalitet var kort og oppholda i diverse fengsel blei både mange og lange. Gulosten – et tilnavn han fikk på et av skolehjemmene – blei på sett og vis den første kjendiskjeltringen i Norge og han fikk mye avisomtale.

Gulosten gjorde en viktig jobb som motstandsmann.

Forfatterne greier på et flott vis å fortelle oss hvorfor Gulosten blei som han blei og hvor “viktig” andre verdenskrig skulle bli for han. Etter han hadde lagt ei “stor” karriere som spritsmugler bak seg – der han hadde en god del kontakt med tyskere – så skulle krigen vise at Gulosten hadde menneskelige kvaliteter som sikkert ikke mange tiltrodde han. Han gjorde en viktig innsats for Norge, men han blei også drapsmann – flere ganger både under og etter krigen.

I løpet av sin tid i England fikk han også etterhvert nær konatkt med Kong Haakon – en kontakt som skulle vare livet ut.

Kontakten med Kongen førte blant annet til at Majesteten stilte opp som personlig økonomisk garantist for Gulosten da han skulle etablere sin snekkerbedrift i Horten og Gulosten besøkte også Kongen på Slottet en rekke ganger. Det spekuleres også kraftig i om det var Kongen som sørga for at Gulosten blei “benåda” for et dobbeltdrap på to tyske krigsfanger – et drap Gulosten beviselig var mannen bak etter at freden var et faktum. Fram til Gulosten gikk bort i 1970 levde han et relativt lovlydig liv – med et par feilskjær.

For de aller fleste av oss er historia om dette spesielle mennesket ukjent fram til dokumentaren og denne biografien dukka opp. Herrene Halleraker og Horn Akselsen skal ha all mulig slags ære for å ha gjort et meget solid stykke arbeid med å løfte fram en på sett og vis viktig del av vår nære historie og Juritzen forlag for at de tar sjansen på å gi ut slike ganske smale, men viktige biografier.

Gulosten – Kjeltring, motstandsmann og kongevenn

Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen

Juritzen forlag

Gary Peacock er en av verdens mest uttrykksfulle og personlige bassister. Det bekrefter han nok en gang med en ny, strålende trio.

Gary Peacock, Joey Baron og Marc Copland – en ny topptrio.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Foto: Eliott Peacock

I forbindelse med at bassisten, komponisten og bandlederen Gary Peacock runda 80 i fjor, ga ECM ut “Now This” med sjefens nye trio. Jeg fikk dessverre ikke anledning til å gratulere Peacock med dagen, men gjør det nå i stedet: Denne musikken og denne mannen går nemlig aldri ut på dato.

Innspillinga er gjort hos Jan Erik Kongshaug i Rainbow studio i Oslo i juli 2014 og sammen med en av verdens aller beste og mest allsidige trommeslagere, Joey Baron, og den alt for underkjente pianisten Marc Copland, har Peacock nok en gang vist oss at han er en usedvanlig musikant og bandleder.

Pianister er sjølsagt veldig opptatt av bassister og når Paul Bley, Bill Evans og Keith Jarrett alle har gått for Peacock, så sier det det aller meste. Peacock er en en lyttende melodiker av helt sjelden klasse – han har aldri vært av typen som har ønska å briljere med sin teknikk. Han har, som Bill Evans, ønske om at alle instrumentene i trioen skal “spille” ei ilke viktig rolle og med Baron og Copland som de to andre, så fungerer det helt etter intensjonen.

Repertoaret er ei blanding av gamle Peacock-hits, nye låter fra sjefen, låter også av de to andre samt bassidol Scott LaFaros “Gloria´s Step”. Dette er enkelt og greit så tidløs, personlig og flott jazzmusikk som man kan ønske seg og herved er 80-års gratulasjonen overbragt – seint, men svært godt meint.

Gary Peacock Trio

Now This

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Benedicte Torget kler seg naken og ønsker oss velkommen til et sted veldig nært henne. Vi kan bare takke for tilliten.

Alene med sin stemme og sitt flygel ønsker Benedicte Torget oss velkommen inn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vokalisten Benedicte Torget har dukka opp med alt for sjeldne mellomrom siden hun debuterte i 2008 med “After a Day of Rain”. For to år siden ga hun oss sine tolkninger av Karin Boyes lyrikk sammen med pianisten Øystein Sevåg og med elegant bruk av strykere. Nå er hun endelig tilbake og denne gangen er det kun Torget med sin vidunderlige stemme med eget pianofølge.

Nok en gang – og i større grad enn noensinne – tar hun oss med til steder som er hennes helt egne. Alle melodiene og mange av tekstene har hun skrevet sjøl og tillegg har hun fått “hjelp” av poeter som William Blake som takka for seg allerede i 1827.

Det Torget makter her på sitt inderlige vis er å komme inne under huden på tekstene og greie å formidle ei historie hele tida. Hun har noe å melde og hun greier det på et vis som får tankene til å gå tilbake til ingen andre enn Radka Toneff.

Torget henter inspirasjon fra det meste – inkludert country, singer-songwriter-tradisjonen og jazz. Hun gir hele tida både tekst og melodi luft og rom – det er plass til å puste her. Torget er ingen stor pianist sett med jazzøyne eller hørt med jazzører, men hennes enkle nedlegg og melodiske låter passer tekstene godt. Min eneste innvending er at låtene kan bli noe for like eller for enstonige – det er ikke alle som har satt seg like godt fast hos meg for å si det slik.

Benedicte Torget har en ekthet og inderlighet ved seg og ved måten å formidle på som gjør at man blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alle de små detaljene. Det er tegnet på en Artist med stor A det.

Benedicte Torget

Like a Seed Let it Fall

Present Recordings/Musikkoperatørene

Karin Krog og John Surman tilhører tetsjiktet for meg – både hver for seg og sammen.

John Surman og Karin Krog – garantister for unik musikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her om dagen blei Karin Krog innlemma i Rockheims Hall of Fame – sammen med Svein Finjarn og Motorpsycho. Det sier en hel del om hvilken anseelse Karin nyter også langt utenfor jazzmenigheta. Det skulle forsåvidt bare mangle: vi har med en musikant å gjøre som i snart 60 år har staka ut ny kurs både for seg sjøl og for generasjoner av artister og sangere som har fulgt i fotspora hennes.

I fjor kom det ut en antologi med hennes musikk i USA som markerte seg solid på listene til det legendariske magasinet Rolling Stone og like før jul fikk vi også et herlig eksempel på hennes store kjærlighet til standardjazz i samarbeid med den utmerkede amerikanske saksofonisten Scott Hamilton – “The Best Things in Life”.

Men Karin Krog er så mye og til tross for at hun har rukket – hvordan har hun forresten rukket det? – å bli 78 år, så er hun minst like aktiv som i sine tidligere seks tiår som artist. Høsten 2014 stod hun på scena i Henie Onstad Kunstsenter sammen med sin livsledsager og en av verdens beste og mest særpregede saksofonister, Stabæk-supporteren John Surman, med hans sønn Ben – en av klodens mest ettertrakta lydmenn – på lyd og elektronikk.

Her tar Krog og the Surmans oss med på ei personlig og spennende reise så langt fra standardverdenen som vel tenkelig. Den forteller oss hvor enorm tilnærminga til musikk og til det å skape annerledes rom er hos disse to. Det er kontemplativ og søkende musikk, der alle tekster og all musikk er skrevet av de to, i lydlandskap som er unike med mye elegant elektronikkbruk rundt de to fantastiske stemmene til Krog og Surman. De er to av de på denne kloden det tar meg kun nanosekunder å kjenne igjen – tonen i både baryton- og sopransaksofonen til Surman har heldigvis ingen greid å etterlikne foreløpig.

Det var aldri meninga at denne konserten skulle bli plate, men heldigvis tok Ben Surman med seg opptaksutstyret. Det har ført til en strålende start på nok et nytt jazzår – ikke overraskende at det kommer fra Karin Krog og John Surman.

Karin Krog & John Surman

Infinite Paths

Meantime Records/Musikkoperatørene

John Lennon laget fantastisk musikk. Iiro Rantala er en strålende pianist. Til sammen blir det minneverdig.

Iiro Rantala tolker John Lennon som ingen andre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Iiro Rantala er en 46 år gammel pianist, komponist og bandleder som først “sjokkerte” store deler av jazzmenigheta kloden rundt med Trio Töykeät fra slutten av 80-tallet og fram til de avslutte reisa i 2006. Seinere har han fortsatt å imponere i en rekke konstellasjoner – vi snakker om en stor melodiker og en usedvanlig uttrykksfull instrumentalist.

Født og oppvokst i Helsingfors i et sykkelverksted som foreldrene drev, befant Rantala seg langt unna de finere lag og det var vel ikke så veldig mye som antyda at det var en langt framskreden pianist Iiro skulle bli. Så feil skulle man altså ta. Han har faktisk blitt en pianist i verdensklasse og nok en gang imponerer og overrasker han: her tolker han nemlig et dusin av John Lennons tildels klassiske melodier.

Rantala stifta bekjentskap med Lennons musikk lenge før jazzen tok han. Allerede på ungdomsskolen sang han “Happy Xmas” med skolekoret ved juleavslutninga og unge Iiro var allerede solgt. Det var ærligheten og ektheten i John Lennons måte å skrive melodier på som forførte Rantala og disse kvalitetene har han så avgjort greid å videreføre med denne hyllesten.

Her tar han for seg blant andre “Norwegian Wood”, sjølsagt “Working Class Hero”, “Woman”, “Imagine”, “Help”. “Happ Xmas, War Is Over” og “All You Need Is Love” på et så inderlig, vakkert og personlig vis at det hjertet som er uberørt etter dette møtet trenger hjelp fra høykompetent hold – raskt.

En gal mann ville ikke at John Lennon skulle få være sammen med oss i mer enn 40 år. På den korte tida skapte han likevel uendelig mye udødelig og tidløs musikk og Iiro Rantala tar den videre til helt nye steder også. Kan noen sørge for at herr Rantala kommer til Norge og spiller denne musikken for oss så snart som mulig? Please, please me!!!!!

Iiro Rantala

My Working Class Hero

ACT/Musikkoperatørene