Tor Hammerø

Håkon Kornstad har inntatt ei trone som vel de aller færreste visste fantes. Nå har han tatt sin unike fusjon av jazz og opera til nok et nytt nivå.

Det har nå gått cirka ti år siden Håkon Kornstad (42) oppdaga opera som uttrykk og at det kanskje var noe for den strålende jazzsaksofonisten. Siden åpenbaringen på Metropolitan Opera i New York har det gått slag i slag for først operastudenten og seinere operasangeren Kornstad, som heldigvis ikke glemte jazzmusikeren på vei inn i sitt nye univers.

Etter å ha jobba med musikk i skjæringspunktet mellom opera og jazz ei stund, ga han oss plata «Tenor Battle» i 2015 og et delvis nytt publikum fikk ørene opp for både Kornstad og denne unike musikalske fusjonen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har han fått enda mer erfaring og dybde i uttrykket sitt og med den nye trioen bestående av Mats Eilertsen på bass og Frode Haltli på trekkspill, så tar Kornstad nok et skritt i retning seg sjøl.

Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve trioen under Moldejazz i år. Både musikalsk og som utadvendt og sjarmerende formidler av hva og hvem han og trioen er, viste Kornstad oss at anno 2019 er han på et nivå som han aldri har vært på før.

Mye av repertoaret var henta fra trioens debut-cd «Im Treibhaus» – i drivhuset – en melodi plukka fra Richard Wagners univers. Der finnes også musikk av Schubert, Tosti, Verdi, Mascagni, Lalo, de Falla og Grieg.

Lekenheten de tre framviser spesielt live, men også på denne plata er så smittende og direkte livsbejaende at den anbefales både på blå resept og på annet vis.

Vi har med tre improvisatorer fra øverste hylle å gjøre. De stortrives åpenbart i dette nye og spennende landskapet og du verden så lett det er å trives sammen med dem.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jojje Wadenius bor midt i Oslo. Likevel må man ta turen via Svinesund for å oppleve denne verdensklassemusikeren. Det var vel verdt det på alle vis.

Nösund Havshotell på Orust i skjærgården like utenfor Uddevalla, vel to timer med bil fra Oslo, er noe som likner på et kultur- og gourmetställe. Hver sommer dukker noen av Sveriges største artister opp på det intime og flotte hotellet og for publikum er en kveld med musikk og strålende mat noe å leve ei god stund på.

Jojje

Denne kvelden med Jojje Wadenius´ Cleo-band, som har eksistert i rundt 30 år, var definitivt av det slaget. Med superlaget Lars «Larry» Danielsson på elbass, Per Lindvall på trommer og Jesper Nordenström på tangenter, tok Wadenius oss gjennom deler av bandets store repertoar. 

Det betyr jazzrock av det flotteste slaget i alle slags tempi og gjort med en ekthet, inderlighet og servert med et musikalsk mesterskap vi sjelden møter noe sted på Tellus. Det er groovete, det er tøft, det er både rytmisk og melodisk sofistikert.

Ida Sand

Kveldens utsøkte gjest med Cleo var tangentisten og vokalisten Ida Sand. Vi kjenner henne både fra Nils Landgrens Funk Unit og i stadig større grad med sine egne prosjekt på det tyske selskapet ACT. Hun spiller fint og synger nydelig og høyst personlig. Hun serverte oss låter fra Dusty Springfield, Stevie Wonder, Roberta Flack og Nina Simones univers og da hennes mann, den framifrå gitaristen Ola Gustafsson, også satt inn på Al Greens «Take Me to the River», var det begeistra publikummet nesten fornøyd. Ekstranummeret, Beach Boys-klassikeren «God Only Knows» i en uhyre vakker og neddempa versjon, sørga for at natta bare kunne melde seg.

Flinkiser????

Dette er musikk hipsterne i steinrøysa kappes om å mislike – dette er alt for flinkt. Dem om det – for oss som heldigvis hadde tatt turen var det intet mindre enn ei høytidsstund som sørga for at vi blei både mette og blide på alle slags vis.

Jojje Wadenius og vennene hans hører nemlig hjemme helt der oppe.

Hva skal man med venner når man har så gode fiender som trioen Enemy? Denne  relativt ferske konstellasjonen kan raskt innta en sentral plass på triotoppen.

Den svenske bassisten Frans Petter Eldh kjenner vi godt her hjemme blant fra hans heftige innsats i Gard Nilssen Acoustic Unity. Vi fikk oppleve Eldh i Molde for kort tid siden både i den trioen og i Nilssens enorme Supersonic Orchestra. Uansett hvor han dukker opp så etterlater Eldh seg solide fotspor og det gjør han også i Enemy sammen med engelskmennene Kit Downes på piano og James Maddren på trommer.

Dette er en relativt fersk trio, men med svært erfarne herrer. Eldh og Downes har delt nesten broderlig på låtskriveransvaret og hele tida dreier det seg om et svært intenst og rytmisk og melodisk spennende landskap som skal utforskes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De tre snakker utvilsomt det samme språket og det skinner veldig tydelig gjennom at de stortrives sammen og at de utfordrer og utfordres av hverandre. Teknisk sett hører de tre hjemme på aller øverste hylle og de av dere som trives i trioen Phronesis sitt univers, vil finne mye å glede dere over her også.

Enemy – jeg aner ikke hvorfor navnet er valgt forresten og det er absolutt ingenting fiendtlig i budskapet deres – forteller allerede med sitt første visittkort at vi har fått en ny, unik trio å regne med. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Amund Enger er en sanger og låtskriver som har vært der helt siden 70-tallet. Han har fått alt for lite oppmerksomhet, noe denne vakre tolkninga av Halldis Moren Vesaas-lyrikk bekrefter på alle mulige vis.

Amund Enger (65) er en av de som mange av oss synes vi har hørt om, men hørt lite fra. Det sier en hel del om at kvalitet ikke nødvendigvis er et kriterium for å komme gjennom nåløyet.

Heldigvis er det slik at med jevne mellomrom så kommer det nye livstegn også fra Enger. Denne gangen har han tonesatt ti dikt av Halldis Moren Vesaas (1907-95), en bauta i norsk lyrikk.

Enger, som blant annet har vært med i Simon & Garfunkel-hyllestbandet Mrs. Robinson, har nemlig en lengelevende relasjon til Moren Vesaas. Allerede i 1976 tok han uanmeldt turen til gården til lyrikeren og hennes mann Tarjei Vesaas som forlot tida alt i 1970.

Lett skjelvende i røysta spurte Enger om han kunne få synge en sang der han hadde skrevet en melodi til et av hennes dikt, «Voggesang for ein bytting». Etter at Moren Vesaas fikk høre tolkninga for andre gang, kom en liten tåre ned langs kinnet hennes. Enger hadde fått all den bekreftelse han kunne drømme om.

Nå har Enger satt seg ned med låta fra 1976 og ni andre dikt som han har gitt vakkert melodisk reisefølge i en singer/songwriter-tradisjon, samla dem på en flott vinyl-utgivelse og med det fortalt oss at både Moren Vesaas og han har mye å melde fortsatt.

Moren Vesaas var en djup historieforteller med sine dikt og det makter Enger å videreformidle på et ypperlig vis. Det skader heller på ingen måte at Tuva Livsdatter Syvertsen bidrar med vokalduetter på tre av låtene og at superlaget Rune Arnesen (trommer og perkusjon), Gjermund Silset, på basser og mye, mye annet og ikke minst som framifrå produsent, Geir Sundstøl på noen av sine mange titalls strengeinstrumenter og Andreas Ulvo på allehånde tangentinstrumenter, løfter «Halldis» til et svært flott sted.

Amund Enger, og for den sakens skyld Halldis Moren Vesaas, fortjener masse oppmerksomhet og mange godord for dette «samarbeidet».

PS Personlig er jeg veldig fornøyd med linja «Stopp! Vil de versgo vere folk mot´n Tor» fra diktet/låta «Forlis».

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marilyn Mazur har vært, er og kommer til å bli værende en av verdens ledende perkusjonister. Her bekrefter hun det nok en gang med sitt heftige ti kvinners skandinaviske stjerneband.

For mange dansker starta Mazurs karriere med Primi Band på slutten av 70-tallet. Det var et musikk-teater ensemble bestående av bare kvinnelige utøvere. Det var noe helt nytt. Seinere tok det virkelig av for Mazurs del med heftige jobber med både Gil Evans, Wayne Shorter, Jan Garbarek og ikke minst sjefen over alle sjefer, Miles Davis.

Mazur har holdt seg på toppen hele tida siden og var blant annet Artist in Residence i Molde også for noen år siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den ekspressive og blide dansker viser seg å være ustoppelig nysgjerrig og ikke minst kreativ og med sitt nye band Shamania har hun definitivt tatt nye steg.

Hun har satt sammen nok et band kun bestående av kvinnelige musikanter og der Primi Band besto av amatører, så er Shamania befolka av noen av denne delen av Europas aller fremste musikanter.

Danmark er representert med Lotte Anker på saksofon, Lisbeth Diers på perkusjon, Makiko Hirabayashi, opprinnelig fra Japan, på tangenter og Lis Wessberg på trombone, Harald og Sonja har sendt Sissel Vera Pettersen på saksofon og vokal, Ellen Andrea Wang på bass og Hildegunn Øiseth på trompet og bukkehorn, mens svenskene har løfta frem Josefine Cronholm, også hun bosatt i Danmark, på vokal og perkusjon och Anna Lund på trommer. I tillegg så spiller alle perkusjon og synger.

Marilyn Mazur har skrevet nesten all musikken og her finnes alt fra superheftige, groooovete og tøffe rytmiske saker, musikk med inspirasjon fra mange av verdens kanter pluss minimalisme og totalt frie ekskursjoner.

Musikken er åpen og transparent og her får alle tid og plass til å fortelle oss hvem de er og her snakker vi om sterke personligheter fra start til mål. Alle «vet» hvem de er og hva de står for og ingen har behov for å framheve seg framfor noen av de andre. Derfor blir dette også så bra og så unikt. Dronning Margrethe har så avgjort en musikalsk tronarving i Danmark.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det norsk-svenske bandet Groupa har eksistert siden 80-tallet i forskjellige utgaver. Med si plate nummer 11 forteller de oss at de er mer oppegående enn noen gang.

Groupa så dagens lys allerede for fire tiår siden. På slutten av 90-tallet kom også vår framifrå perkusjonist Terje Isungset ombord med sine steiner, metallobjekter og sin bjørkeskog og fra rundt 2007 har Groupa stort sett fungert som trio med Mats Edén på viola d´amore og hardingfele og Jan Simonson på diverse fløyter.

For et par år siden ga trioen oss sine tolkninger av svensk folkemusikk med «Kind of Folk Vol.1 Sweden». Sjølsagt er det jo da bare rett og rimelig at de følger opp med et norsk «svar» og for et herlig svar det har blitt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De tre har funnet fram til 14 melodier fra en rekke steder i kongeriket: Setesdal, Telemark og Valdres – i tillegg er Edvard Griegs univers en stadig tilbakevendende inspirasjonskilde.

Med Edén, Isungset og Simonson har vi med tre musikanter å gjøre som som har helt spesielle stemmer og som samtidig har folkemusikken solid under huden. Når de så er glimrende improvisatorer på toppen av dette, så evner de å ta deler av den norske folkemusikken til helt nye steder.

Groupa er både et flott kollektiv med glimrende individualister – samtidig er det et viktig band for vår kulturarv.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Man skal overraske seg sjøl – og andre – fra tid til annen. Det at jeg skulle kaste meg over den amerikanske countryartisten Bob Wayne og hans 15 coverversjoner av mer eller mindre kjente coverlåter er av det slaget.

Fra en rekke plateselskaper og andre hold dukker det opp mye musikk med artister jeg aldri har hørt om før. Bob Wayne fra Seattle på USAs vestkyst hører hjemme der. Etter å ha ligget til marinering leeeenge, blei den til slutt plukka frem og Wayne og jeg har hygga oss sammen vi.

Jeg har lest meg til at Wayne er en countryartist som har evnen til å sette fyr på lokalet. Masse energi og et enormt trøkk er kjennemerker for hans liveshow.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter å ha tilbragt tid sammen med låtene til mange av hans rockehelter som Led Zeppelin – «Rock and Roll», Adele – «Skyfall», Gunstig n´Roses – «Sweet Child O´Mine», Rolling Stones – «Sympathy for the Devil», Bob Marley – «I Shot the Sheriff», Red Hot Chilli Peppers – «Under the Bridge», Beatles – «Come Together», Rihanna – «Disturbia», Ozzy Osbourne – «Crazy Train» og Gloria Gaynor – «I Will Survive» – noen forståelige, andre ganske overraskende for en ihuga køntrimann som både synger bra og spiller piano og gitar, så er det lett å forstå at Wayne er en herre som bruder på seg sjøl i en grad som er rt godt stykke over gjennomsnittet.

Wayne har sammen med et fint band og produsent Andy Gibson makta å sette sitt eget bumerke på alle låtene og gjort heftige countryversjoner av dem. Det kommer ikke som noen bombe at Wayne har giganter som Johnny Cash og Waylon Jennings som favoritter, men han har samtidig skapt sitt eget uttrykk som det har vært udelt hyggelig å tilbringe kvalitetstid sammen med.

For dere som er ute noe annerledes når det gjelder coverlåter – med Black Eyed Peas´ «I Gotta Feeling» som et av høydepunkta – så anbefales det å avlegge Bob Wayne et besøk.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart det er mulig.

Det blir ikke skapt alt for mye ny musikk for de yngste og oppmerksomheten er heller ikke voldsom når det først skjer. Mimmi Tamba og Frank Kjosås´ sine tolkninger av Svein Tindbergs nye bibelfortellinger er både nyskapende og fortjener mye oppmerksomhet.

Teaternestor Svein Tindberg har jobba med religiøst materiale i store deler av sin karriere – både på scena og ved siden av. Nå har han i samarbeid med sønnene Peter, som har komponert melodiene, og Magnus, som har stått for de fine illustrasjonene til omslagsheftet, laga ei på mange måter nyskapende barneplate som også egner seg for barn i alle aldre – fra rundt 10 til 100.

Tindberg er en historieforteller som tar seg store friheter og dermed kanskje gir oss  den frekkeste og friskeste barneplata med religiøst bakteppe noensinne.

Disse 16 fortellingene eller historiene gir oss nye vinklinger til en rekke bibelske personer og åpner dermed kanskje dørene for nye ører. Jeg tilhører ikke menigheta på noen som helst måte, men lar meg likevel fascinere av både fortellingene og de fine tolkningene til Kjosås og Tamba – strålende formidlere på hvert sitt vis.

Det skader sjølsagt heller ikke at arrangør i ultraklassen, Kjetil Bjerkestrand, har invitert med seg venner fra aller øverste hylle, blant andre perkesjef Erland Dahlen og strengemester Geir Sundstøl. Framifrå og originalt – som alltid.

Alle låtene er ikke like minneverdige, men sluttresultatet er likevel flott og annerledes på alle vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Når man inviterer gode venner hjem i stua for å skape musikk – og de hører hjemme i den svenske eliteserien – så kan det oppstå mye hygge. Det har den meget dyktige pianisten og komponisten Mathias Algotsson gjort.

Mathias Algotsson (47) er av typen jeg har hørt om, men ikke hørt før denne innspillinga. Det er den sjette skiva han gir ut under eget navn og er en direkte oppfølger til «Home at Work» som kom i 2015. I løpet av to vakre maidager i fjor satte Algotsson opp mikrofoner i sin stue hjemme i Stockholm og med sin trommeslagerløse kvartett samla de seg rundt sju Algotsson-låter.

Sjefen følger en stolt og flott svenske tradisjon der både svensk folkemusikk, kammerjazz og amerikansk cooljazz er viktige ingredienser. Legender som Lars Gullin og Arne Domnerus har åpna mange dører for denne typen uttrykk og denne fine kvartetten har tatt tradisjonen videre på et fint vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her swinger det fra første til siste lyd i de knappe 37 minuttene vi får være med på. Dette er åpenbart fire musikanter som kjenner hverandre godt og som stortrives i dette musikalske landskapet. Altsaksofonist og klarinettist Klas Lindquist, trompeter Karl Olandersson og bassist Svante Söderqvist er alle fine solister som er godt skolert i dette universet, men det er kollektivet og bandsoundet som tiltaler meg aller mest.

Det har vært en udelt glede å bli invitert hjem til Mathias Algotsson, til hans musikk og hans venner. Jeg takker her og nå ja til eventuelle invitasjoner i fremtida også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mathias Algotsson

Home at Work Again
Slingan Musik/[email protected]

Etter ei rundreise på et par dusin album siden debuten i 1975 har Jan Eggum nå landa i sitt kjære Bergen. Det har blitt ei lykkelig gjenforening for både Eggum, Bergen – og alle oss andre.

Jan Eggum (67) har greid mesterstykket både å holde seg på toppen og samtidig hatt evnen til å fornye seg gjennom hele karriera si. Årsakene er sikkert mange, men hans ustoppelige nysgjerrighet, hans evne til å oppsøke nye utfordringer – som i Rio på forrige skive og til en hver tid spille med nye og dyktige musikanter, er garantert noen av dem. Som Pat Metheny sa i et møte med musikanter og publikum i Molde for noen år siden: spill alltid med musikanter som er bedre enn deg. Jeg føler meg overbevist om at Eggum er relativt enig i den uttalelsen.

Nå har han altså for første gang på 15 år, i innspillingssammenheng vel å merke, tatt turen til sitt kjære Bergen og invitert med seg mange fra den «nye« generasjonen musikanter som Chris Holm, Ivar Thormodsæter, Jørgen Sandvik og ikke minst Yngve Leidulv Sætre som i tillegg til å traktere alle hånd tangenter også har produsert herligheten. Det har ført til bruk av både strykere og blåserekke og en av kongerikets – ikke bare landet Bergens – aller beste saksofonister, Kjetil Møster, krydrer akkurat slik bare han kan når han blir spurt om det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når så umiskjennelige Eggum, en av våre aller, aller beste låtskrivere og historiefortellere, fortsatt har evnen til å skrive både låter og ikke minst tekster med det helt spesielle ved seg, som både er samfunnskritiske og morsomme samtidig som de hyller all mulig slags kjærlighet, moral/feil moral og hans oppvekst i Laksevåg, så har vi fått nok et minneverdig Eggum-kapittel med «Alt, akkurat nå». Jan Eggum er minst like bra som han alltid har vært – akkurat nå. Vi gleder oss til de neste 45!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.