Tanker og ideer er én ting. Det å få satt dem ut i praksis noe helt annet. Vegar Vårdal har lykkes med det og tatt med seg ei heil bygd!
Starten på dette prosjektet var at det skulle skapes et bestillingsverk til Landskappleiken i Vågå i 2016. Resultatet blei forestillinga "Ikkje ver blug, kyss meg!" Resultatet blei på alle måter så stort at nå får heldigvis mange flere enn de som var til stede i Vågå også muligheten til å oppleve det.
Vårdal baserte det heile på lokal tradisjon med tradisjonelle låter, nye låter og nye arrangement. Som fundament er et høykompetent band med Vegard Moshagen, Kenneth Ekornes, Åsmund Reistad, Aasmund Nordstoga og Vårdal sjøl i aksjon stort sett hel veien.
Det som er aller mest fascinerende med denne flotte musikalske utflukten, er at Vårdal på et flott vis har inkorporert bortimot det og de som kan krype og gå i bygda til å bidra. Det betyr blant andre Vågå Spelemannslag, Damer i D-dur, Juniorlaget, Skultbakkalaget, Sprell og Viser og vers pluss en rekke ekstra solister som Camilla Granlien, Tone Jorunn Tveito og Torun Elise Kveen på vokal.
Folkemusikken ligger i bånn for det aller meste her, men både vise- og jazzimpulser er også å finne. Det viser oss et livskraftig miljø som Vegar Vårdal har løfta frem på et herlig vis.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
En portugiser, en engelskmann og en fra Hokksund sørger for utrolig vakre og flotte musikalske stemninger.
Helge Andreas Norbakken, Mário Laginha og Julian Argüelles – fantastiske samtalepartnere.
Pianisten Mário Laginha, sopran- og tenorsaksofonisten Julian Argüelles og trommeslageren og perkusjonisten Helge Andreas Norbakken utgjør en trio som i sitt bassløse samfunn skaper noe helt eget – og usedvanlig vakkert.
De som har fulgt godt med i timen har fått med seg at mye av grunnen til den portugisiske vokalisten Maria Joaos popularitet, kan tilskrives pianisten Mário Laginha. I det samarbeidet har han vist oss usedvanlige lytteevner og et empatisk og lyrisk pianospill av toppklasse.
Disse kvalitetene har han også tatt med seg til denne trioen der Julian Argüelles og Helge Andreas Norbakken kler Laginha og musikken hans, han har skrevet åtte av de ti låtene mens Argüelles står for de to siste, på et vakkert og personlig vis. Når så Argüelles og Norbakken holder akkurat det samme skyhøye nivået som Laginha, så er dette dømt til å lykkes.
Musiken er spilt inn sommeren 2014, men har et tidløst stempel på seg. Her snakker vi både om modenhet og felles visjoner i en melodisk-lyrisk åre som det bare er å lene seg tilbake å nyte i fulle drag.
Her handler det om kommunikasjon i ultraklassen og de tre fører samtaler som det er en sann fryd å få ta del i. "Setembro" betyr den niende måneden i året. Dette er likevel musikk som kan og bør nytes året gjennom. Så vakker er den nemlig.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Da Arild Andersen sjøsatte sine legendariske skiver «Arv» og «Sagn», blei et større publikum også utenfor folkemusikken oppmerksom på Kirsten Bråten Berg og hennes fantastiske stemme og formidlingsevne. Her møter vi henne nok en gang – i to forskjellige settinger. Det er minst like flott og like sterkt nå som den gang.
Sammen med sine "sambygdinger" Sigurd Brokke, Gunnar Stubseid og Hallvard T. Bjørgum, ville Bråten Berg prøve å finne ut hvordan musikanter, stemmer og instrumenter fra andre land og verdensdeler ville påvirke tradisjonsmusikken med røtter i Setesdalen. I utgangspunktet var dette et forskningsprosjekt ved Universitet i Agder og lite eller ingenting ante initiativtakerne om hvordan dette ville ende.
Video- og lydinnspillinger fra norske folkemusikanter blei sendt rundt i verden. Målet var å få musikalske tilbakemeldinger fra instrumentalister og sangere fra Sverige, Irland, Armenia, Romania, Syria, Palestina, Jordan, Libanon, India, Indonesia, Kambodsja, Thailand, Nepal, Iran, Kina, Mongolia og Tibet og med fantastisk bistand når det gjelder arrangering fra Bjørn Ole Rasch og Ingolv Haaland, så har dette blitt intet mindre enn ei fantastisk reise der vi opplever sterkere enn jeg nesten kan huske at musikk er grenseløst og brobyggende.
De tolv stevene blir tatt med til steder de aldri har vært på tidligere – hele tida med full respekt for hvor de kom fra opprinnelig. Sjelden har et musikalsk uttrykk vært opplevd som så spennende som her og med Kirsten Bråten Bergs fantastiske stemme som et slags samlingspunkt, er dette musikk som bør sendes ut i verden og brukes som fredsmekler.
Om trioen Ugagns "Vengjeslag" kom samtidig er en tilfeldighet eller ikke, vet jeg ikke. Uansett så er det en forlenging av den samme tradisjonen med Sigrid Bjørgulvsdotter Berg, datter av Kirsten Bråten Berg, på vokal, Bård Bjørke på gitar, elbass og tangenter og Erik Sollid på feler, mandolin, gitar og vokal. Når så mor sjøl gjester med sin umiskjennelige stemme på to spor, så er forbindelseslinjene så flotte og så tydelige som vel ønskelig.
Også her blir tradisjonen fra Setesdal behandla med den største respekt, men tydelige spor av jazz, flamenco og viser gjør at "Vengjeslag" får et annet og mer "moderne" uttrykk. Bidragene fra Magnus Larsen på bass og Christian Svensson på perkusjon er også med på å understreker det.
Dette har med andre ord blitt to flotte, men til dels forskjellige måter å løfte fram og levendegjøre en viktig tradisjon.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Som nevnt tidligere gir postmannnen meg mye flott musikk jeg ikke ante fantes. Christoph Irniger Trio, med sjefen på tenorsaksofon, Raffaele Bossard på bass og Ziv Ravitz på trommer tilhører den kategorien.
Ikke nok med det, men denne skiva har blitt liggende til marinering i platehylla ganske lenge før den kom til overflata. Det var på høy tid at det skjedde.
Irniger (38) representerer det nye og interessante som skjer i sveitsisk jazz. For oss her oppe ved Nordpolen er det langt fra hver dag vi får anledning til å sjekke ut det som kommer derfra – egentlig uvisst av hvilken grunn. Kvaliteten står det i alle fall ikke på, noe det sveitsiske selskapet Intakt Records har dokumentert ved en rekke anledninger.
Irniger tilbringer deler av året i New York og i tillegg til å jobbe en hel del der, så har han også studert med storheter som Dave Liebman og Mark Turner. Det antyder hvor i det musikalske landskapet Irniger er å finne også.
Sammen med sin landsmann Bossard og den israelske trommeslageren Ravitz, som er bosatt i New York, har Irniger, som har skrevet alle låtene bortsett fra to Bossard-komposisjoner, skapt et moderne, luftig og melodisk landskap med låter som har den fine egenskapen at de setter seg fast umiddelbart.
Det at dette er akkordfritt samfunn fører til at det betydelig mer rom til alle de involverte. Disse mulighetene griper alle tre begjærlig og gir oss noe personlig, vakkert, men samtidig utfordrende.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det er jo på ingen måte noen stor overraskelse at kvinnene i stadig større grad har kommet inn på det som i mange tiår har vært guttas enemerker her til lands, i dette tilfellet som instrumentalister i jazzen.
Lørdagen blei dratt i gang av tenorsaksofonist Hanna Paulsberg, som imponerte voldsomt tidligere i uka i samarbeid med Chick Corea og Trondheim Jazzorkester, i et program som på sett og vis slekta i stor grad på en av hennes store inspirasjonskilder – Dexter Gordon.
Truls Rønning, Bjørn Alterhaug og Hanna Paulsberg ga oss en flott Dexter Gordon-hyllest.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Sammen med superveteran Bjørn Alterhaug på bass, Magne Arnesen på piano og Truls Rønning på trommer, tok hun oss med på ei rundreise i salige Dexters verden, i alle slags tempi, som fortalte oss at også i dette universet er Hanna Paulsberg på god vei til å bli en autoritet.
Hun fortalte oss at fra sine første saksofontimer med beboper Jørn Winnæss, så var det Dexter som gjaldt. Det var helt åpenbart at Paulsberg har kommet godt under huden på dette uttrykket og, til tross for svært lite øvetid med bandet, så låt det fint også kollektivt. «Green Dolphin Street», den vakre balladen «Cry Me a River», «Darn that Dream» og «I Hear Music», i et heftig tempo, var blant standardlåtene som blei tolka på et vis som gjør at ei lita omskriving av Dexters ordspråk er på sin plass: Have No Fear, Hanna Is Here.
Solveigs sang
Jazzfest 2018 blei for min del avslutta med en dobbelkonsert i Vår Frue kirke. Først ut var den flotte duoen Gunnar Andreas Berg på gitarer og Henning Sommerro på trekkspill og ikke minst kirkeorgel.
De ga oss musikken fra ei skive de fleste nok har glemt eller ikke fått med seg, «Two We Go» fra 2009. Mesteparten av det sakte materialet hadde de to skrevet sjøl, med hederlige unntak som ei irsk låt og Beatles-sangen «She´s Leaving Home»
De to stemmene klang nydelig sammen og med de tos fantastiske kontroll på dynamikk og dermed voldsomheten, kontrollerte de det herlige kirkerommet på et mesterlig vis. Vakkert og sterkt var det – sjekk ut skiva hvis du kan!
Solveig Slettahjell og Pål Hausken – duoen sin det.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Festen blei avslutta med Solveig Slettahjell som med sitt pianospill, og ikke minst med sin stemme, eide rommet fra første takt. Hvis noen lurer på hvordan det er å ha publikum i sin hule hånd fra start til mål, så burde man ha vært til stede denne timen sammen med Slettahjell.
Hun framførte, delvis sammen med den langt framskredne trommeslageren Pål Hausken – Rennesøys største sønn -, materialet fra sin nylig utgitte liveskive.
Det betyr i tillegg til hennes egne sanger, tolkninger av kjente sanger som Randy Newmans «I Think it´s Gonna Rain Today», Tom Waits´ klassiker «Gonna Take it with Me» og «Is My Living in Vain» som The Clark Sisters gjorde til en hit.
Med sitt voldsomme spenn i uttrykket, ekthet og inderlighet – Slettahjell er en historieforteller av Guds nåde – så bekrefta hun nok en gang at hun hører hjemme der oppe blant stjernene – også internasjonalt.
Med Henning Sommerro og Gunnar Andreas Berg sørga Solveig Slettahjell for ei nydelig avslutning på vår Jazzfest.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Når så festen i kirka blei avslutta med at Berg og Sommerro blei innlemma i Leonard Cohens «Come Healing» og ikke minst i Sommerros «Blå salme», så var det bare å rusle salig ut natta og kjenne på at Jazzfest 2018 blei akkurat så vellykka som en kunne håpe på.
I midten av juli er han på plass i Molde for sin eneste konsert her til lands i år: Van Morrison. Ventetida har han brukt til å lage ny musikk med jazzovertoner sammen med organisten og trompeteren Joey DeFrancesco.
George Ivan, bedre kjent som Van, Morrison har rukket å bli 72 år. I rundt 50 av dem har han vært superstjerne – uten at han har hatt det minste lyst til det. Da han skulle opptre på Vossajazz for noen tiår siden, gikk han for sikkerhets skyld av toget på stasjonen før Voss – han tok ikke sjansen på at han skulle bli mottatt av en hylende folkemengde! Nå tror jeg de sindige vossingene hadde latt den bortimot folkesky nordiren få spasere uforstyrra fra stasjonen til hotellet, men det forteller likevel en del om hva slags karakter Van the Man er.
Rockeren og rhythm and blues-sangeren, med sterke impulser fra både folkemusikk og jazz, har likevel blitt nærmest folkeeie rundt om på kloden med ei liste med hitlåter så langt som et godt år. Stadig nye generasjoner har strømma til hans udødelige repertoar og på Romsdalsmuseet den 18. juli kommer nok dette materialet til å stå i sentrum nok en gang.
Med den ferske plata «You´re Driving Me Crazy» tar derimot Morrison en liten avstikker – dette er nemlig ei tilnærma jazzplate med blues- og rhythm and blues-overtoner. Sammen med den tidligere Miles Davis-organisten, og trompeteren, Joey DeFrancesco og hans utmerkede band, legger altså Morrison ut på ei musikalsk kjærlighetsreise – jazz er nemlig noe som står the Man sitt hjerte svært nært.
Blant de 15 låtene får vi standardlåter som «Miss Otis Regrets», «Travellin´ Light» og tittellåta pluss «Everyday I Have the Blues». Hoveddelen av materialet er likevel henta fra sjefens egen solide låtkonto og det er åpenbart mye jazz også i det. «Close Enough for Jazz», hans sjølbiografiske «Goldfish Bowl» og «Have I Told You Lately» er blant mange høydepunkter og det var tydeligvis topp stemning i studio – aldri har jeg hørt Van Morrison le så åpenhjertig og så mye som denne gangen og alt er åpenbart gjort live i studio.
Sjøl om det nok er med et helt annet band og et ganske annet repertoar vi får møte han om et par måneder, så er det i alle fall mye som tyder på at det er en Van Morrison i godt humør som er på vei. Her swinger det så det holder!
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Arild Andersen er blant de priviligerte musikanter som har fått anledning til å gjøre mye av det han har drømt om. I Vår Frue kirke i Trondheim skjedde det igjen.
Arild Andersen gikk Pete Townshend en høy gang.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Store jazzmusikanter kloden rundt har stått i kø for å få spille med Andersen. Slik har det vært i flere tiår og slik er det den dag i dag.
For noen år siden uttalte Andersen i et intervju at en av hans store drømmer var å få spille med TrondheimSolistene. Kanskje et overraskende ønske for mange, men uansett blei ideen plukka opp av Jazzfest og Ernst Wiggo Sandbakk og nå var det klart for drømmenes teater i den vakre kirka i Trondheim.
Arild Andersen med drømmebandet sitt, TrondheimSolistene.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Trompeter, komponist og arrangør Tore Johansen hadde fått i oppgave å arrangere deler av Andersens enorme skatt for det strålende ensemblet – ei oppgave han hadde løst på best mulig måte.
Vi blei blant annet servert «Hyperborean», «Laurdag» og «Gardsjenta» fra «Sagn», «Baké» – det første ordet sønnen i huset og mannen som har gitt backbeatet et ansikt, Jacob Schøyen Andersen, uttalte -, «Mira» og «A Song I Used to Play», og at det var en Andersen som var kommet til sitt musikalske drømmeland, var åpenbart på så mange vis.
«Innpakninga» Johansen hadde lagt til rette for at de tolv strykerne i TrondheimSolistene kunne gi Andersen, var den aller beste. Johansen hadde på ingen måte skrevet om musikken slik Skomsvoll gjør med Coreas skatt, han hadde «kun» skrevet den ut for ensemblet han hadde fått «tildelt». Det var mer enn nok det.
Solist Andersen var omgitt av varme og virtuositet av ensemblet der blant andre bratsjist Bergmund Skaslien spilte ei sentral rolle. Denne settingen ga Andersens musikk ei helt ny ramme – ei ramme som løfta fram Andersens varme, store og vakre tone på et nytt vis. En herlig og hellig stund i Vår Frue kirke.
Den nye store
Cécile McLorin Salvant (28) fortalte oss klart og tydelig under MaiJazz for et par dager siden at hun har alt i seg til å bli den nye store vokaljazzdronninga. Hun har hele jazzhistoria inne, hun har en stemmeprakt av de sjeldne, hun har en formidlingsevne langt utenom det vanlige og hun har en modenhet som langt overgår hennes alder.
Cécile McLorin Salvant er den nye vokaljazzdronninga.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Det inntrykket blei noe så voldsomt bekrefta i Trondheim. McLorin Salvant overraska veldig positivt med å fornye bortimot halvparten av repertoaret fra Stavanger – det sier noe om både oversikten og allsidigheten hennes.
Her er det ikke snakk om noe utspjåka scenehow – McLorin Salvant bare inntar scena og eier rommet fra første tone med sin naturlige autoritet og utstråling. Hun trenger ikke gjøre noe annet heller.
McLorin Salvant med sin empatiske trio.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Hennes framifrå og empatiske trio med Aaron Diehl på piano, Kyle Poole på trommer og Paul Sikivie på bass, som inkorporerte Griegs «I Dovregubbens Hall» uten å vite at han var norsk i ei av låtene, er det perfekte reisefølget for McLorin Salvant som avslutta ballet med en a cappella versjon av en amerikansk folkemelodi fra 1800-tallet pluss «Let´s Face the Music and Dance». Det viste både bredden, allsidigheten, virtuositeten og potensialet til den nye dronninga av vokaljazz Cécile McLorin Salvant.
The Real Thing kjører stil på alle vis.
Foto: Egil Trøa/Jazzfest
Før og etter Andersen og McLorin Salvant fikk jeg jeg også noen smakebiter av to av de lengstlevende bandene i norsk jazz – The Real Thing og Atomic. På hvert sitt vis snakker vi om to av de hippeste bandene inne hver sin sjanger både innenfor og utenfor Harald og Sonjas grenser. Vi snakker saker!
Atomic i samme klasse som alltid – helt der oppe.
Foto: Egil Trøa/Jazzfest
Ute skinner sola og Trondheim viser seg fra sin vakreste side og lørdagens Jazzfest er rett rundt hjørnet.
Det er herlig å kjenne på at jeg stadig oppdager at jeg liker uttrykk som jeg sjelden har brukt mye tid sammen med. Denne knappe timen sammen med Tina Margareta Nilssen er nok en bekreftelse på det.
Nilssen, som er (40) oppvokst i Trondheim, men bosatt i Oslo, er et nytt bekjentskap for meg. Etter å ha lest meg litt opp skjønner jeg at hun har tre innspillinger bak seg tidligere, men at dette er hennes første for solopiano. Når den så er gjort i Sofienberg kirke i Oslo med Morten Lindbergs ekspertise når det gjelder lydopptak og på hans kvalitetsselskap 2L, så er mange forutsetninger på plass for at dette bør holde mål på alle slags. Nåløyet for å slippe gjennom på 2L er ikke stort, for å si det sånn.
Nilssen har valgt et repertoar med Griegs sonate nummer 1 og Beethovens sonate nummer 23 i tillegg til den totalt ukjente norske komponisten Signe Lunds «Cinq Morceaux, Op. 34». Lund, som forlot tida i 1950, havna på feil side under krigen og har sikkert mye av den grunn blitt både gjemt og glemt.
Nilssen viser en styrke og et musikalsk temperament i sine tolkninger som får frem de store følelsene musikken roper etter. Hun er også veldig flink til å benytte dynamiske virkemidler slik at nyansene, som det er mange av, får anledning til å komme til overflata.
«Appassionata» er sterk, vakker og flott musikk tolka av en pianist som det har vært en sann glede å tilbringe tid sammen med.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Det skulle mye til å overgå Chick Corea og Trondheim Jazz Orkesters MaiJazz-konsert fra onsdag. De gjorde det likevel. For en turnéslutt på et magisk samarbeid!
Erlend Skomsvoll og Chick Corea skapte nok en gang magi sammen med Trondheim Jazzorkester.
Nok et kapittel på eventyret som begynte i 2000, i følge arrangør og orkesterleder Erlend Skomsvoll, blei avslutta der det mer eller hadde sin spede begynnelse – i Trondheim. MoldeJazz fikk den geniale ideen å spørre Skomsvoll om å arrangere deler av skatten til jazzikonet Corea for TJO til festivalen i 2000. Resten er, som det ofte sies og her med rette, historie.
For en pianist, for et band, for en opplevelse.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Jeg må innrømme at jeg hadde visse bange anelser etter Stavanger-konserten. Hva nytt kan skje? Hva nytt kan skrives? Men som Jan Garbarek sa før jubileumskonserten sin i Molde i 1990: det kommer til låte som før, bare helt annerledes. Og slik blei det her også!
Repertoaret var med noen små, og et viktig, unntak relativt likt det som møtte publikum i Stavanger. Fra en bananspisende Skomsvoll, for anledninga iført sko som forsvant kjapt så det meste av konserten blei leda barbeint, inntok mektige Olavshallen i spissen for TJO, var liksom stemninga satt – dette kunne faktisk bare gå en vei. Og det gjorde det – noe så vederstyggelig.
Fra en svært så fordekt versjon av klassikeren «Spain» – Skomsvoll arrangerer ikke mine låter sier Corea, han skriver dem om – til festen blei avslutta to timer seinere med en annen klassiker, «Armando´s Rhumba» – absolutt ikke fordekt, blei dette en manifestasjon av hvilken gigant Chick Corea (76) er og hvilket skyhøyt nivå TJO befinner seg på.
«What Game Shall We Play Today» – nok en klassiker – kan stå som et glitrende eksempel på hva dette samarbeid dreier seg om: det handler om lek og musisering mellom likeverdige partnere sjøl om Corea åpenbart er den store stjerna. Han opptrer eller oppfører seg ikke slik; han bare er det gjennom sin naturlige autoritet og sjenerøsitet.
Høydepunkter? De stod nok en gang i kø: Hanna Paulsbergs nydelige kor på «What Game Shall We Play Today», Martin Myhre Olsens kanonoppbygging i «Matrix» og Kjetil Møsters videreføring til de stoooore høyder etterpå og nok en gang Eivind Lønning og Sissel Vera Pettersen kommunikasjon med Corea. Magiske øyeblikk videreformidla på samme nivå av lydmaestro David Solheim!
Regner med at John Pål Inderberg var fornøyd med pianokompet.
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
Når så John Pål Indeberg, som var med i førsteutgava i 2000, rusla inn på scena med sin barytonsaksofon og sin hinsides morsomme stuntpoesi – her snakker vi verbaljazz av Corea-klasse – og spilte et herlig kor på Coreas «Bud Powell» etter først en hysterisk morsom og fullstendig spontan piano/dikt-seanse med Corea, så var det meste fullbragt.
Denne konserten blei en heidundrendes markering av Jazzfests 30 års jubileum og en ditto bekreftelse på hvor flott møtet har vært, er og kommer til å bli værende mellom et av de mest lekende menneske jeg vet om, Chick Corea, og Trondheim Jazzorkester.
PS Nå er trombonist Øyvind Brække og altsaksofonist Martin Myhre Olsen invitert av Corea til å være solister med han i Praha i sommer. Det sier mye om hvilken anseelse de og TJO nyter i de høyere luftlag nå!
Svale Siri
Siri Beate Gellein i aksjon med sitt «gamle band».
Foto: Arne Hauge/Jazzfest
I forbindelse med jubileet inviterte festivalen også et av bandene som stod på scena under den første festivalen tilbake. Siris Svaleband med Siri Beate Gellein på vokal med Bjørn Alterhaug og Celio Barros, brasilianer bosatt i Haltdalen ved Røros, på basser, John Pål Inderberg på barytonsaksofon og Carl Haakon Waadeland på trommer, fortalte oss den korte stunda vi rakk å få med oss at både de og vi synes det var herlig med et gjenhør.
Med låter som «Don´t Explain», «Love for Sale» og «Too Young to Go Steady», alt i originale arrangement, viste disse veteranene at de fortsatt har masse å melde og når det så er gjort med humor og livsbejaenhet, så var lista lagt – høyt – for min del for Jazzfest 2018
Steve Vai (57) debuterte med Frank Zappa allerede som 18-åring og har egentlig vært gitarhelt helt siden den gang. Her feirer han 25 års jubileum for «Passion and Warfare»-skiva si, som er remastra og som har fått med seg fire bonusspor, og gjør det med å gi oss ei ekstra skive med tidligere uutgitte låter.
Nå har det seg slik at denne markeringa av "Passion & Warfare" har blitt liggende til marinering ei stund hos meg, men siden veldig mye av den musikken som utgjør "Modern Primitive" stammer fra tidlig 80-tall, så får det stå sin prøve.
Mitt forhold til Vai er verken det sterkeste eller mest langvarige. Likevel har vi "møttes" med ujevne mellomrom opp gjennom åra og jeg skjønner godt hvorfor han har blitt innlemma i gitarhelt-klubben.
Vai har vært, er og kommer garantert til å bli værende en hardrocker som blant er kjent for sin shredding-teknikk. Samtidig har Vai vist oss, blant annet i gitarkollektivet G3, at han har kvaliteter som gjør at han passer inn i et heftig jazzfusion- og funkterreng også.
I forbindelse med denne markeringa har Vai gått tilbake til arkivene og kanskje kasettene sine fra 80-tallet og funnet fram til låter som bare delvis var ferdige. Mange av kompene er beholdt og så har Vai lagt på seg sjøl på toppen av det.
Uansett forteller det oss at han har sittet på materiale som holder den dag i dag og som bekrefter at Vai i mange tiår hra holdt skyhøy standard. Steve Vai er enkelt og greit en gitarist i toppklasse – en gitarhelt.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Steve Vai
Modern Primitive/Passion & Warfare 25th Anniversary Edition
