Aldri hørt om bassisten og vokalisten Terje Støldal? Da er vi minst to, men veldig mye kan tyde på at du har hørt han. Han har nemlig med spilt med «alle», men nå synes han det var på høy tid å ta et skritt lenger frem.

I en alder av 58 unge år så er det faktisk på høy tid å debutere – hvis man overhodet skal gjøre det. Etter å ha spilt med Jahn Teigen, Lars Martin Myhre, Henning Kvitnes, Hilde Heltberg, Rita Eriksen, Frode Alnæs og mange, mange andre, vokste åpenbart ønsket frem for å fortelle allmuen hvem han er uten andres støttehjul.

Det gjør rockeren Støldal, med solide røtter i countryuniverset og med jazzimpulser fra flere av de medsammensvorne, på et høyst personlig og inderlig vis.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Støldal er en fin og nedpå betrakter som med sin ekte, men ikke store stemme, løfter frem ni egne låter og tekster. Han er åpenbart en voksen herre som har tenkt sine tanker underveis og som formidler dem på et personlig vis.

Når han så har fått utmerka hjelp av et kremlag jazzmusikere fra begge sider av Oslo-fjorden med multiinstrumentalisten Terje Johannesen i spissen, også som co-produsent, samt blant andre Terje Norum, Erlend Gjerde, Jon Kirkebø Rosslund og Eivind Kløverød, så ligger det i korta at det musikalske reisefølget er av det upperste slaget, som kanskje Knut Borge ville ha sagt det.

Alt er ikke like minneverdig og originalt, men Terje Støldal har så definitivt brukt tida frem mot debuten på et unikt vis. Velkommen skal han være.

Den canadiske vokalisten og pianisten Laila Biali har ved flere anledninger vist at hun er og har ei stemme som det er hyggelig å tilbringe tid sammen med. Her kommer det nok en bekreftelse på det.

Laila Biali (42) har med den sjøltitulerte debuten “Laila Biali” for fem år siden og med oppfølgeren “Out of Dust” i 2020, fortalt oss at Canada har mye mer enn Diana Krall å by på når det gjelder vokal- og piano-uttrykk.

Med «Your Requests» får vi møte en ny versjon av Biali. På de to tidligere nevnte var det nemlig hennes egne låter som stod i sentrum, men som tittelen mer enn antyder her så er det en skikkelig ønskekonsert det dreier seg om.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Biali har nemlig gått ut til sine sosiale medie-venner og spurt dem om hvilke låter de ønska at hun skulle ta for seg. Det raste inn forslag i bøtter og spann – 150 låter kom det faktisk inn forslag på. Biali fant det kanskje i meste laget å gi seg i kast med alle og det er jo fullt forståelig. 150 har blitt krympa ned til 10 og hun har definitivt plukka noen av standardjazzens aller flotteste sanger og gjort mye fint og personlig med dem gjennom sine spenstige arrangement.

Både «Bye Bye Blackbird» – i en funky versjon, «But Not for Me» med klarinettisten Anat Cohen som gjest, en herlig duett med Kurt Elling på «My Funny Valentine», «Corcovado» med munnspill-giganten Grégoire Maret som gjest og to andre, men relativt ukentlig canadiske vokalister, Emilie-Claire Barlow og Caity Gyorgy, som gjester på henholdsvis «My Favorite Things» og «Pennies From Heaven», sørger for at dette har blitt ei spennende tapning av låter som har vært gjort tusenvis av ganger.

Når Biali både spiller og synger strålende med ei lys og svært tiltalende stemme og har med seg sine faste følgesvenner George Koller på bass og Larnell Lewis, kjent fra Snarky Puppy, på trommer, så har dette blitt en annerledes standardfest enn det vi har blitt invitert på tidligere.

Singer-songwriteren Isak´s Island, aka Aksel Undset, er et nytt bekjentskap for meg. Det er lett å trives i hans univers, men i lengden blir det litt for enstonig.

Noe av det mest givende med å få skrive om – og derfor lytte til all mulig slags musikk – er at man blir konfrontert med artister og musikk man ellers neppe ville ha støtt på. Dette er Isak´s Islands andre løypemelding, men jeg har altså verken hørt om artisten eller hørt musikken hans tidligere.

Det musikken forteller meg nesten umiddelbart er at den setter meg i ei svært så hyggelig og kontemplativ stemning. Undset har åpenbart tenkt opp til flere og gode tanker – han har gitt seg sjøl, og nå oss, svært god tid til å dukke ned i landskap det er flott å være i.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det hevdes at Isak´s Island har henta inspirasjon fra ikoner som Nick Drake og Leonard Cohen. Jeg har ikke noe problem med å skjønne akkurat det. Det er en melankolsk tone over landskapene i musikken – og tekstene – og han har, i tillegg til seg sjøl på vokal, gitar, mandolin, piano, orgel og trommer, fått hjelp av Herman Wildhagen på pedal steel, Brooke Sharkey på vokal, Håkon Aase på fiolin og strykearrangement, Leo Geller på bass og Åsmund Skjeldal Waage på vibrafon, til å skape disse vakre stemningene.

Av og til synges det litt surt, men det er nesten sjarmerende og ekte, hvis du skjønner. Det som plager meg mer er at totaliteten blir for enstonig for meg i lengden. Mer variasjon og dynamikk i uttrykket ville ha løfta beskjeden fra Isak´s Island betraktelig.

Et ekstra pluss med denne utgivelsen er at omslagene til vinylen er laga av kunstneren Henrik Nordal og er håndlaga og nummerert. Hvis noen sier at de eier nummer 23, så bløffer de!

Da den tyske vokalisten Laura dukka opp for to år siden, var det lett å skjønne at mannen med kanskje den største talentnesen, Quincy Jones, hadde spådd henne ei stor fremtid. Oppfølgeren “Sunset Balcony” forteller at hun er på god vei.

Jeg likte veldig godt debuten til Laura, som også har Kipp som etternavn i passet sitt. Hun fortalte med “Quiet Land” umiddelbart at hun hadde ei særprega stemme og en evne til å fortelle troverdige historier.

Nå har Laura, som er bosatt i smeltedigelen Paris, blitt hele 27 år og tatt ytterligere steg i riktig retning. Nok en gang har hun skrevet tekster der hun framstår som en fin betrakter og som en ypperlig historieforteller. Bortsett fra ei låt som synges på fransk, så er et meget troverdig engelsk hennes foretrukne språk.

Som sist er det bassisten Jens Loh som har skrevet musikken og han veit veldig hvor Lauras musikalske landskap befinner seg. Ikke alle de 14 låtene er like minneverdige, men på det beste er dette pop-jazz som definitivt kan snakke til et stort publikum.

Loh, som blant annet har samarbeida med Nils Petter Molvær, spiller både bass og gitar og ellers har de to invitert med seg et utmerka internasjonalt lag som har forstått intensjonene til Laura/Loh på best mulig vis.

Laura befinner seg i en singer-songwriter-tradisjon med store doser pop og jazz i miksen. Ikke alt er like spennende, men på sitt beste er altså talentet til Laura veldig tydelig og stort. “Sunset Balcony” passer utmerket når sola er i ferd med å ta kvelden og til å sette stemninga for resten av kvelden.

“Morning Light” er Maria Norseth Garlis tredje visittkort. De to første var mer enn lovende og den vanskelige tredjerunden er minst like bra.

Med «Golden» og «Silver Light» siden 2020 har Maria Norseth Garli (37) raskt etablert seg som ei svært spennende alternativ stemme i et singer/songwriter-landskap med jazzovertoner i uttrykket. Verken produktiviteten eller kvaliteten står det på og nå foreligger altså hennes løypemelding nummer tre på kun fire år.

Jeg har vært overvettes begeistra for de to første platene til Norseth Garli, med bakgrunn blant annet fra jazzlinja i Trondheim, og derfor er det hyggelig å kunne melde at hun bare forsetter sin unike ferd mot seg sjøl.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det som er det fineste med uttrykket til Norseth Garli er at det ikke er et øyeblikks tvil om at det er henne som er på besøk i høyttalerne. Hun både skriver musikk, tekster og fremfører det på et vis som er umiskjennelig henne.

Musikken hennes, som denne gangen har fått reisefølge av mange slags gitarer traktert av henne sjøl, Lars Ove Fossheim, Nicolas Leirtrø og Kyrre Laastad, pluss litt annet instrumentkrydder også, er ikke av typen hitlåter, men av det slaget som bare vokser og vokser og som du vil tilbake til for å finne mer ut av.

Maria Norseth Garli er en historieforteller som både løfter frem det mørke og det lyse – tekstene er å finne i det fine LP-omslaget og er av typen som gjerne kan kalles lyrikk på sitt beste.

«Morning Light» har blitt nok en bekreftelse på at Maria Norseth Garli er og har ei stemme som skal lyttes til både ofte og nøye.

Den portugisiske trommeslageren Mário Costa har jeg hatt gleden av å møte ved flere anledninger. Dette er derimot første gang jeg hører han som bandleder.

Costa har vært og er en ettertrakta sidemann både i hjemlandet og i andre land. Han har blant annet jobba mye med den høyst originale franske saksofonisten Émile Parisien. Med «Chromosome» møter han opp med egne låter og et drømmeband på det som er hans andre soloalbum – det første kom i 2018 og heter «Oxy Patina».

Her har Mário Costa (37) satt sammen sitt drømmelag for anledninga. Fra Frankrike har han henta inn bassisten Bruno Chevillon og tangentøren, både på piano, synther og samples, Benoît Delbecq og fra Sambandsstatene har trompeteren Cuong Vu tatt turen over dammen.

Vu er nok den vi kjenner beste her hjemme etter samarbeid med blant andre Laurie Anderson, David Bowie, Bill Frisell og Pat Metheny, men de to franskmennene har så definitivt markert seg i en rekke spennende moderne konstellasjoner også.

Det virker som om Costa har skrevet de ni låtene spesifikt for denne kohorten – de passer i alle fall utmerket. Her føres det eleverte samtaler i et moderne, åpent, men samtidig melodiøst landskap og det er masse rom for alle fire til å fortelle hvem de er. Spesielt Vu imponerer nok en gang med sin flotte tone og uttrykksfulle spill.

Den italienske trompetveteranen Enrico Rava har skrevet noen begeistra ord i coverheftet. Det er til å begripe og de som trives i Ravas selskap, vil stortrives også her.

PS Nok en gang skryt til det portugisiske selskapet Clean Feed Records – et selskap som blander kvalitet og kvantitet på et utsøkt vis.

Den danske, men Oslo-bosatte, altsaksofonisten, komponisten og bandlederen Maria Dybbroe imponerte kraftig med “Under solen”, debutskiva til Caktus, for tre år siden. Nå har hun tatt ytterligere megasteg.

Maria Dybbroe (30) har skrevet all musikken til “Flimrende”. Hun har også skrevet de fleste tekstene som følger de ti flotte bildene, alle i LP-størrelse, som Liv Moeslund har tatt. Til sammen har det blitt et unikt, helhetlig verk som det er godt å dykke ned i og som gjør det godt å bruke kvalitetstid sammen med.

Caktus er en kvintett som møttes i Aarhus i 2017. De har spilt mer enn 40 konserter sammen og det høres – dette er et kollektiv som kjenner hverandre svært godt og som gir hverandre luft og rom.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Besetninga til Caktus er også av det originale slaget. Dybbroe spiller også klarinett i tillegg til altsaksofon og sammen med seg i blåseavdelinga har hun Zeki Jindyl også på altsaksofon. Det er ikke den eneste doblinga i Caktus: Frederik Hagner og Thorbjørn Kaas spiller nemlig begge bass – sistnevnte også litt cello. Tobias Andreassen på trommer sørger for at det rytmiske fundamentet alltid er på plass.

Om noen får det for seg at det låter “annerledes” i et slikt samfunn, så har de helt rett. Dybbroes nydelige og underfundige låter inviterer til refleksjon og bildene til Moeslund, noen ganger har de kommet først, men som oftest har bildene kommet som et resultat av musikken, utgjør et hele som er sjeldent, vakkert og sterkt.

Musikken har i stor grad kommet ut av pandemien. Det betyr at temaer som håpløshet, håp, avstand, savn, ensomhet, omsorg, kropp, mørke, lys, fellesskap, kjærlighet og medmenneskelighet gjennomsyrer musikken og tankene rundt den. “Flimrende”, Maria Dybbroe og Caktus har mye vakkert og viktig å by på i et unikt univers.

Den seinere tida har jeg hygga meg mye i akkordfrie landskap. Danske Kasper Tranberg og Gard Nilssens Acoustic Unity er svært gode eksempler og nå melder også canadiske Zach Lober seg på.

Sjøl om Lober har vært en rimelig sentral sidemann i New Yorks jazzliv i et par tiår, så er dette hans debut under eget navn og, så vidt jeg kan huske, så er det også første gang jeg hører Lober i fri utfoldelse.

Lober har tatt med seg bassen sin og bosatt seg i Nederland. Dit har han også tatt med seg et knippe fine, åpne og løse låter og invitert med seg to sentrale musikanter på den nederlandske scena til å utforske landskap i forlengelsen av blant andre Jimmy Giuffre og Paul Bley – som kom fra Montreal som Lober.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Den sør-koreanske trommeslageren Sun-Mi Hong, som nylig debuterte under eget navn på det velrennomerte engelske selskapet Edition Records, og trompeteren Suzan Veneman, er, som Lober, nye bekjentskaper, men forteller meg umiddelbart at alle tre, både individuelt og kollektivt, har spennende og personlige stemmer.

Lober har skrevet det meste, ei «låt» er kollektiv unnfanga og de to andre bidrar med ei låt hver. Her får alle tre like stort rom og de møtes på samme nivå. Har du fått fot for Gard Nilssens Acoustic Unity, så er dette definitivt noe for deg – sjøl om det låter helt annerledes.

Den Tromsø-baserte duoen Leagus har skapt et verk som er en hyllest til det meste som vokser. Sammen med Nordnorsk Jazzensemble tar de oss med på en spennende og høyst personlig utflukt.

Leagus, det vil si gitaristen Kristian Svalestad Olstad og pianisten Herborg Rundberg, har jeg hatt gleden av å følge siden 2016. Om det har vært Leagus eller blant annet sammen med Sverre Gjørvads band, så har de fortalt oss om en ustoppelig musikalsk nysgjerrighet og vilje og evne til å gå egne veier.

Med “Flora Aellin”, et bestillingsverk for Nordnorsk Jazzensemble, har duoen med sterke samiske røtter tatt sine mest ambisiøse steg så langt og de lykkes veldig med å skape noe unikt også for en større besetning.

Musikken er strengt komponert, men med store åpninger for (fri) improvisasjon, minimalistiske salmeliknende partier/låter til mer rocka partier som det groover heftig av.

Frode Larsen og Elina Waage Mikalsen har skrevet noen tekster, enten på norsk eller samisk, som de synger sjøl på et fint og fascinerende vis. Nordnorsk Jazzensemble består av trommeslagerne Christer Jørgensen og Arnfinn Bergrabb, bassisten Marianne Halmrast og saksofonistene Ola Asdahl Rokkones, Sondre A. Kleven og Fred Glesnes og til sammen skaper de landskap de er ganske så aleine om.

En ode eller hyllest til busker og trær, tang og tare, mark og mose – mye av det som sørger for at det gror rundt oss har “Flora Eallin” blitt. Det er det Leagus og Nordnorsk Jazzensemble gir oss. Eller bare strålende og original musikk. Det funker som begge deler.

Det hersker vel ingen tvil om at a-ha er det største eventyret i norsk popmusikks historie. Her får vi dokumentert på vinyl for første gang alt – det vil si alt – rundt oppstarten.

Vi skrur klokka tilbake til begynnelsen av 80-tallet for å få med oss oppstarten på det som fortsatt ruller videre den dag i dag – a-has never ending story. Den gang de gode kameratene fra Manglerud i Oslo, Magne Furuholmen og bare Pål Waaktaar som seinere har plussa på Savoy til etternavnet sitt, hadde etter hvert funnet fram til vokalisten Morten Harket fra Asker.

Ambisjonene var skyhøye og Norge var for lite for de tre fra starten av. I flere perioder gjorde de sine hoser grønne borte på fotballøya. Penger var det ikke mye av og suksessen var ikke akkurat umiddelbar.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

De tre gikk runde på runde med plateselskap og produsenter og den flotte 64-siders boka med strålende liner notes av den engelske journalisten Kieron Tyler forteller oss det vi trenger å vite om den kronglete og spennende veien fram til verdensherredømme. Fascinerende lesning spesielt for en som aldri har gått blytungt inn i a-ha-musikken eller historia.

Her får vi bli med på historia rundt oppstarten og dermed debutskiva «Hunting High and Low» som så dagens lys i 1985. Veldig mye hadde skjedd før «Take on Me», «Hunting High and Low» og «The Sun Always Shines on TV» – alle fra debuten – kom ut i album-form og det får vi oppleve her.

I det som blir kalt en «Super Deluxe Box Set» bestående av seks lp-er, får vi 60 versjoner av låtene fra debuten i alt fra sjeldne demoer, remixer og alternative mixer – alt som til slutt munna ut i 85-versjonen som sjølsagt er med her også. Det er veldig spennende og interessant å høre hvordan låtene utvikla seg fram til “ferdig” versjon.

Dette er intet mindre enn norsk og internasjonal musikkhistorie. Blodfansen har vel det meste fra før, men her kommer det altså samla på vinyl for første gang med ei strålende bok med håndskrevne tekster og sjeldne bilder fra 80-tallet. For de som må ha alt er det ingen vei utenom.

Vi snakker et historisk dokument – intet mindre.