Svenske Mattias Ståhl er mer enn klar for å ta over vibrafontrona. Vi snakker på verdensbasis.

Vi har vært så heldige her til lands at vi ofte har fått besøk av Mattias Ståhl (48) enten i svenske band eller sammen med norske musikanter. Det har uten unntak gitt oss flotte opplevelser og nå, etter at Gary Burton har slutta å spille offentlig, så har jeg ingenting mot at Ståhl inntar plassen aller øverst på vibrafontrona. Så bra er han nemlig.

Tidligere har vi møtt Ståhl i hans band Ståhls Blå med blant andre Thomas Strønen på trommer og med Håkon Kornstad som gjest på tenorsaksofon. De seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sin trio med svenske Christopher Cantillo, med røtter noen mil sør for for Haparanda vil jeg tro, og canadiske, men Stockholm-bosatte, Joe Williamson på bass.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Trioens første tilstandsrapport, «Jag skulle bara gå ut», så dagens lys i 2013 og med årets visittkort forteller de tre oss at vi har med en uhyre samspilt og empatisk trio å gjøre med en sjef som altså hører hjemme i verdenstoppen på sitt instrument.

Repertoaret er skrevet av Ståhl og de andre i trioen pluss at John Lennons nydelige «Jealous Guy» også passer perfekt inn i settingen. Musikken er vakker, spennende, utfordrende og virtuos og kjemien mellom de tre er til å ta og føle på. Her lyttes det, her responderes det og her respekteres det og det at denne skiva har fått Volume One i tittelen er jo svært løfterikt når det gjelder å få mer fra samme trio. Jeg synes det nesten bør være et folkekrav faktisk. Strålende er dette – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Trondheim Jazz Orchestra har fått ganske så ny leder i Ole Morten Vågan. Du verden for en bassist, komponist, arrangør og bandleder han framstår som.

Trondheim Jazz Orchestra har vært og er ei suksesshistorie helt fra de inntok Moldejazz med Chick Corea med den ikoniske konserten i 2000. Siden har orkesteret, som består av en pool av musikanter som blir invitert med fra prosjekt til prosjekt, gått fra seier til seier under ledelse av først Erlend Skomsvoll, så Eirik Hegdal og nå altså Brønnøysunds største sønn og travleste og heftigste musikant, Ole Morten Vågan.

Lista blir ikke akkurat lagt på noen sikker høyde når TJO tar seg ut og frem med ny musikk. Det er det absolutt ingen som ville drømme om heller hvis de har fulgt Vågans karriere og musikk de seineste åra. Med et tempo og energi i sin musisering og kreativitet som hører hjemme på et sjeldent nivå, har han både her hjemme og langt utenfor Harald og Sonjas grenser vist seg fram som en musikant og spydspiss i utviklinga av moderne jazz. Dette kombinert med stadig å skyve brillene på plass er intet mindre enn imponerende.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I løpet av de knappe 72 minuttene «Happy Endings» varer , blir vi invitert med på ei reise som inneholder de fleste elementer – nesten i alle fall – som har moderne jazz ved seg. Dette er moderne musikk for stort band – ikke storband – og her får vi alt fra snille, søkende partier til det intense og frie og hele tida det overraskende og høyst personlige. Vågan er en mesterarrangør som jeg aldri har opplevd med stort band tidligere. Når han så har invitert med seg Øyvind Brække på trombone, Øyvind Engen på cello, Oscar Grönberg på piano, Eirik Hegdal på saksofoner og klarinett, Sofia Jernberg på stemme, Håkon Mjåset Johansen og Gard Nilssen på trommer, Ola Kvernberg på fiolin, Fredrik Ljungkvist på tenorsaksofon og klarinett, Eivind Lønning på trompet, Espen Reinertsen på tenorsaksofon og bassklarinett og Ståle Storløkken på orgel og effekter, så sier bare lagoppstillinga at her spilles det i Champions League. For et ensemble og for noen solister – du verden!

Her det så mye energi, oppfinnsomhet, kreativitet og humor at jeg har vanskelig for – ikke er det ønskelig eller nødvendig heller – å sammenlikne med noe eller noen andre store ensembler. Dette er Trondheim Jazz Orchestra på sitt aller beste og mest sprudlende leda av Ole Morten – gi mannen ei stram brille – Vågan. Herlig!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jamie Saft, Steve Swallow og Bobby Previte møtte vi forrige gang sammen med punk-rock ikonet Iggy Pop. Nå melder de seg til tjeneste på egen hånd og det holder i bøtter og spann det.

Saft, denne gangen på orgel og elektrisk hapsichord, Swallow på elbass og Previte  på trommer gir oss her sin tredje tilstandsrapport. De tre møttes første gang i 2014 og ved de to første anledningene er det pianisten Saft vi har fått hilse på.

De som har stifta bekjentskap med Saft (48) sammen med John Zorn, Beastie Boys, The B-52s eller i Starlite Motel sammen med blant andre Gard Nilssen, vet at han er en tangentist uten for mange begrensninger både musikalsk og når det gjelder sjangertilnærming.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I møtet med elbassikonet Steve Swallow (78), som la vekk den store fela allerede på begynnelsen av 60-tallet, og den meget allsidige trommeslageren Previte (67), leder Saft veien mot det som har blitt både et morsomt, spennende og annerledes triomøte.

Med et repertoar bestående av ei fin samling med standardlåter som Bill Evans´ «Re: Person I Know» – lett omskrevet fra originalen – og relativt ugjenkjennelig også, «Moonlight in Vermont» og Burt Bacharach og Hal Davids udødelige «Alfie»,  samt låter av nylige avdøde Roswell Rudd, som både Saft og Swallow hadde et nært forhold til, og ZZ Top-gitaristen Billy Gibbons, enkelte Saft-låter pluss noen frie ekskursjoner, har de tre skapt et triounivers som jeg ikke greier å finne noe som likner på i farten.

Årsaken er sjølsagt at de tre, både hver for seg og individuelt, har noe helt eget å by på. Dessuten er det åpenbart at de tre, som kommer fra tre forskjellige generasjoner, har etablert en empati som skinner tydlige gjennom hele veien.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Åste, som også reagerer på etternavnet Hunnes Sem om nødvendig, har endelig tatt steget lengst frem på scena. Det var det på høy tid at hun gjorde.

Stemmeprakta og inderligheten har det aldri stått på, noe som store deler av Norges befolkning fikk stifte bekjentskap med på Idol for rundt ti år siden. Likevel skulle Åste rekke å komme opp i midten av 40-åra før hun ga oss sitt debut-visittkort.

Med en oppvekst i folkemusikkfylket Telemark, nærmere bestemt i Heddal, og med et nært og tett forhold til både soul og gospel, skulle det raskt vise seg at Åste kom til å bli en vokalist med sterke impulser fra alle disse kildene og en hel del andre også.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det har ført til at hun var vært en særdeles ettertrakta korist for artister som Noora Noor, Silje Nergaard, Big Bang og Mira Craig. Samtidig har det absolutt ikke vært den minste grunn til at hun ikke skulle stå på egne bein og her kommer det endelige beviset.

Etter flere turer til New Orleans, fant Åste ut hvor hun hørte hjemme og denne samlinga med låter og spirituals kler henne perfekt. Med en fin miks av egne låter og ikoniske sanger som «Swing Low (Sweet Chariot)», «Sometimes I Feel Like a Motherless Child», «Just a Closer Walk with Thee» for så å avslutte festen med Prince-sangen «The Question of You», viser Åste oss hvilken inderlig, ærlig, ekte og troverdig sanger og formidler hun er.

Det skader på ingen måte heller at Odd Einar Nordheim synger duett på noen låter og at reisefølget ellers består av noen av våre aller beste: David Wallumrød på tangenter, Olaf Olsen på trommer, Even Helte Hermansen på gitar, Anne Hytta på fele og Sigmund Groven på munnspill er noen av dem. Samtidig som jeg leser Jo Nesbøs «Kniv», der Bjørn Holm nok en gang spiller ei viktig rolle, så dukker han opp her også og det groover minst like mye av basspillet hans som jobben hans som krimtekniker. Hva han rekker over den godeste Bjørn Holm!

Med denne debuten møter vi en moden og voksen vokalist og formidler som har mye å fortelle oss. Åste fortjener et stort og lyttende publikum.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bare ordet eller navnet vekker fantastiske minner hos både norske og utenlandske jazzelskere og det av flere grunner.

Masqualero var og er navnet på ei låt fra mester Wayne Shorters hånd. Her hjemme blei den kjent blant allmuen etter at supergruppa til Arild Andersen og Jon Christensen, med ungfolene Jon Balke, Tore Brunborg og Nils Petter Molvær, fant fram igjen låta på begynnelsen av 80-tallet, laga sin unike versjon av den og like godt oppkalte bandet etter låta.

I mange miljø er fortsatt Shorters musikk av det tidløse og unike slaget. I forbindelse med denne stjernelags-sammenkomsten, som verken var eller er noe fast band, men noe som Blue Note-sjef Don Was tok initiativet til vil jeg tro, er «Masqualero» – feilskrevet på coveret dessverre  – plukka fram igjen og ikke nok med det.

På bare denne låta er ingen ringere enn sopransaksofonsjef Shorter sjøl og nok ei legende, pianoguru Herbie Hancock, invitert med og begge setter sjølsagt sitt umiskjennelige preg på låta umiddelbart.

Ellers er dette mestermøtet blant yngre afro-amerikanske stjerner, Ambrose Akinmusire – som skal spille med Gard Nilssen i Molde i sommer – på trompet, Robert Glasper på tangenter, Derrick Hodge på basser, Lionel Loueke (fra Benin i Afrika) på gitar og stemme, Kendrick Scott på trommer og Marcus Strickland på tenorsaksofon, som har fått anledning til å breie seg over en dobbelt-cd, prega av guttas egne komposisjoner samt nok en Shorter-komposisjon, «Witch Hunt».

Kvaliteten er det sjølsagt ikke noe å si på. Herrene har tatt med seg idealene fra Hancock og Shorters 60-tall og kombinerer det på et flott vis med impulser fra Louekes Afrika og hippe, moderne toneganger anno våre dager.

Sjøl om dette er bandledere i stor grad, så går de aldri i veien for hverandre. Likevel er det tydelig at dette ikke er en gjeng som har vært samla over lang tid, men stor hygge byr de på uansett.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Falkevik – det er bare å merke seg navnet med en gang. I åra som kommer er det vel neppe til å unngå heller, men forhåpentligvis får hun masse oppmerksomhet for det hun gjør på egen hånd også.

Bak den litt kryptiske ingressen, skjuler følgende faktum seg: Julie Falkevik Tungevåg (31), frå Deknepollen i Sogn og Fjordane, men etter hvert Oslo, blir en av de nye ansiktene og faste musikantene i Beat for Beat fra høsten av. Oppmerksomhet blir det helt sikkert av slikt, men det hun gir oss gjennom sin debut-cd forteller oss at hun har veldig mye å fare med både som låtskriver, tangentist, vokalist og bandleder allerede.

Sammen med Ellen Brekken på både akustisk og elektrisk bass og Elisabeth Mørland Nesset på trommer og perkusjon, har Falkevik skapt et vakkert univers med spor av både singer/songwriter-tradisjonen, klare jazzimpulser og med en pop-estetikk som strekker seg langt utenfor A4-boksen.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For meg kommer Falkevik som en stor overraskelse. Jovisst hadde jeg hørt om henne, men jeg ante absolutt ingenting om hva jeg kunne forvente meg når «Louder than I´m Used to» inntok heimen. Det er for å være ærlig noe av det som gjør denne «jobben» så spennende og givende.

Om Falkevik synger på engelsk, nynorsk på avslutningssporet eller byr på instrumentallåt, så er det noe eget ved budskapet hennes hele veien. Hun er besjela med ei flott og personlig stemme og et gjenkjennelig uttrykk med tangentene og at de to andre trives sammen med henne er veldig tydelig.

Falkevik har det aller meste foran seg og denne tilstandsrapporten forteller oss at hun har i og ved seg mer enn nok til å kunne gi oss mye strålende musikk i åra som kommer. «Louder than I´m Used to» er intet mindre enn en liten lykkepille.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hip-hop møter krautrock, metall og frijazz. Der har du Anguish i et nøtteskall og du verden for et møte det har blitt.

Hva skjer når man samler sentrale skikkelser fra det New Jersey-baserte eksperimentelle hip-hop bandet Dälek, den svenske frijazzgruppa Fire!Orchestra og det tyske krautrockbandet Faust? Da bør man skaffe seg tilgang til Angusih snarest mulig – dette er nemlig et herlig møte i en rekke grenseland.

Høres dette ut som et merkelig møte? I teorien kanskje, men rapperen Will Brooks og gitaristen/tangentisten Mike Mare fra Dälek, tenorsaksofonist Mats Gustafsson og trommeslager Andreas Werliin fra Fire! Orchestra og tangentist Hans Joachim Irmler fra det legandariske krautrockbandet Faust med røtter helt tilbake til 70-tallet, har i diverse sammenhenger kjent hverandre lenge og har ønska å se hva som skjedde når de kom sammen. Og det skjedde en hel del i løpet av noen få dager i Faust sitt studio i Tyskland.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Anguish kan blant annet bety angst eller vonde følelser på norsk. Det skjer ikke hos meg, men herrene sparer så avgjort ikke på noe som helst i dette heftige møtet. Alle tar med seg ingredienser fra sine univers og setter det sammen til noe som ikke likner på noe annet. Noe er ferdigkomponert, mens noe blei skapt der og da i studio.

At det er enorme doser med empati og musikalsk og personlig kjemi ute og går her, skinner tydelig gjennom. Alle synes åpenbart det er spennende å møte de andre på like premisser og med de personlige relasjonene i banken, så lå mye til rette for at dette skulle bli vellykka til tross for at de altså kommer fra forskjellige musikalske univers, men kanskje ikke?

Anguish har mye å fortelle både hverandre og ikke minst oss i ei tid der mye står på hodet og der egoismen og brune tendenser får stadig sterkere fotfeste. Vi trenger musikk og tekster akkurat nå som kan gjøre noe med dette, sier Mats Gustafsson. Han har så evig rett og Anguish kan være med å gjøre en forskjell.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Klarinettisten, og veldig mye mer, Aviva Endean fra Australia tar oss med til hittil ukjente musikalske steder.

Musikk er et grenseløst språk. Det har heldigvis det norske selskapet SOFA MUSIC oppdaga og med sitt etter hvert godt utvikla nettverk har de altså funnet fram til Aviva Endean (33) fra Melbourne i Australia. Eller kanskje er det slik at Endean har funnet fram til SOFA Music? Selskapet har nemlig gjennom flere tiårs eksponering verden rundt fått et stort navn på den alternative scena og det å bli innlemma i stallen henger absolutt høyt.

Endean, som er et fullstendig nytt bekjentskap for meg, spiller vanlig klarinett, bassklarinett og kontrabassklarinett. I tillegg trakterer hun timpani, stemma er også i bruk, hun plystrer, spiller umtshingo – en harmonisk fløyte og benytter effektpedaler. Alt dette varierer fra spor til spor der noe er komponert og noe er fritt improvisert.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Endean skaper og trives i landskap som henter hemningsløst fra eksperimentell og improvisert musikk, ny kammermusikk og sikkert også en rekke andre kilder.

Med sin helt unike stemme skaper hun stemninger og landskap som umiddelbart egner seg ypperlig til ettertanke og ro. Hun tar oss med til steder ingen av oss har besøkt tidligere og det er spennende og dermed annerledes musikk hele veien.

Både Aviva Endean og SOFA MUSIC skal ha all ære av denne originale musikalske ekskursjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Alle» vil spille med Eivind Aarset og her kommer den spennende debuten fra en original trio.

Den italienske trommeslageren og elektronikeren Michele Rabbia og vår egen mestergitarist og elektroniker Eivind Aarset har samarbeida ved en rekke anledninger tidligere. Med Rabbias landsmann Gianluca Petrella, på trombone og ymse lyder, har det nå blitt en trio ut av det som tar oss med til steder de færreste av oss har besøkt tidligere.

Sjøl om Aarset nå har pensjonert sitt varemerke – den grå gitaren – for en periode i alle fall, så er sjølsagt dette helt umiskjennelige ved hans lydunivers også til stede ved dette møtet. Dessuten har jeg en solid mistanke om at innspillinga, som er gjort i Udine i Italia i januar i fjor, var i boks før pensjonsalderen inntrådte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Uansett har de tre laga noe som er et godt stykke utenfor det meste som har vederfaret de flestes sinn. Musikken er i store grad fritt improvisert og kan kanskje karakteriseres som post-ambient eller noe i nærheten. Musikken flyter ganske stille og ganske sakte avgårde og her er det fullt mulig å senke seg ned i dybden musikken byr på og det å bli med på denne unike ferden åpner nye landskap og gir nye utfordringer.

I mine ører er Eivind Aarset en av moderne musikks største landskapsmalere. Det viser han uansett hvor han dukker opp og med disse italienske sjelsfrendene kommer det nok et strålende bevis på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Hvor fan har du vært siden 1999 Elling? Det får vi kanskje aldri vite, men du verden så fint og rart det er å ha han her igjen.

Det er altså 20 år siden Ingvar Ambjørnsen lot oss få hilse på Elling forrige gang. Tusener har venta og lurt på om det kom til å skje igjen og heldigvis fant Ambjørnsen han frem igjen.

Jeg er av typen sakteleser. Kanskje ikke noe sjakktrekk når man skal omtale bøker, men slik er det nå en gang. Dessuten innbiller jeg meg at det henger litt sammen med det å få tilbringe så mye tid som mulig med ei bok – hvis den er bra da. Jeg hygger meg enkelt og greit med boka hvis den hører hjemme i den kategorien. Jeg gleder meg til neste møte når jeg legger den fra meg om kvelden og vil egentlig ikke at den skal ta slutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Der hører så avgjort «Ekko av en venn» hjemme. Elling har sjølsagt blitt 20 år eldre og Kjell Bjarne har gått ut av tida. Vi snakker om to av de mest markante figurene i norsk litteratur i moderne tid – intet mindre.

Elling lever derimot i «beste» velgående – nå i ei sokkelleilighet på Grefsen i Oslo dit han har ankommet litt forsinka på grunn av buss for tog må vite.

Det å bli invitert inn i dette universet igjen var med en slags skrekkblanda fryd. På sett og vis er det nesten som å prøve å sette sammen Beatles eller Belonging-kvartetten til Keith Jarrett og Jan Garbarek igjen. Kan det bli noe annet enn en nedtur?

De to nevnte musikalske konstellasjonene kommer aldri til å gjenoppstå, så det får vi ikke noe svar på. Ambjørnsen tok heldigvis sjansen til slutt og du verden som han har lykkes.

I dette forunderlige hodet – både Elling sitt og Ambjørnsen sitt – foregår det fortsatt veldig mye spennende, unikt og morsomt. Sjølsagt føler en med Elling som fortsatt ikke lykkes med alt kan man si, men måten Ambjørnsen tar oss med inn i Ellings sinn og hverdag på er fortsatt noe av det flotteste jeg vet om i moderne norsk litteratur.

Det er fortsatt bøtter av underfundig humor i Ambjørnsens språk og fortelling om Elling: «Her er iskaldt, men den som har frakk er jo jeg». Heldigvis er slutten slik at den på ingen måte lukker døra for at det kan komme en oppfølger til. Elling har åpenbart mye mer på lager. La det ikke gå 20 år til neste møte.