Den norsk-tyske kvartetten Doomsday Preppers forteller oss at sjøl når dommedag kommer, så er behovet for jazz stort. Kanskje større enn noen gang!

Den tyske trompeteren Richard Köster og Harald og Sonjas utsendte Håkon Nordby Bjørgo på bass, Knut Kvifte Nesheim på trommer og Johannes Fosse Solvang på trombone, har funnet sammen i et akkordløst landskap som bringer lys sjøl på den mørkeste dagen.

Alle fire tilhører den oppvoksende slekt og har ennå ikke passert 30 hvis jeg har skjønt det rett. De fleste av dem – kanskje alle? – har bakgrunn fra jazzutdanninga ved Norges Musikkhøgskole og forteller oss at både kollektivt og individuelt så har de kommet svært langt allerede.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Både som instrumentalister, komponister og som studenter av den etter hvert ganske så omfattende jazzhistoria, så har alle fire åpenbart et voldsomt grep.

Alle fire bidrar som komponister og musikken befinner seg i et spennende landskap som fordomsfritt henter både fra frijazz, såkalt nordisk jazz og fra 1900-tallets klassiske musikk.

Alle får rom og plass til å fortelle oss hvem de er både aleine og i kollektive improvisasjoner og at disse fire unge gutta vil den samme veien med musikken sin, skinner tydelig gjennom. De fører spennende og unike samtaler som bekrefter at samtlige fire har kommet langt på veien – en vei som garantert kommer til å ta mange spennende avkjørsler i åra som kommer.

Dette er jazz som garantert egner seg på dommedag også – kanskje bedre da enn noen gang. Den egner seg uansett nå også!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Mehldau har de par siste tiåra etablert seg som en av klodens aller beste pianister – spesielt i trioformat. Nå har han studert Bibelen nøye og det har ført til en musikalsk overraskelse.

Brad Mehldau (48) er ikke spesielt begeistra for det, men han får ha meg unnskyldt: i mi bok er han en fantastisk forlenger av salige Bill Evans´ estetikk. Det sier på mange vis det aller meste. Han er med andre ord en lyriker av Guds nåde og han har både med sine egne komposisjoner og blant annet via kjente pop/rock-låter fortalt oss at han er i besittelse av ei uhyre personlig stemme.

Nå har Mehldau brukt store deler av si fritid på å sette seg inn i Bibelen – intet mindre. Det er mulig Mehldau har meldt om denne interessen/fascinasjonen tidligere, men den har i tilfelle gått meg hus forbi. Uansett har det ført til ny og ganske så overraskende musikk fra Mehldau.

Med utgangspunkt i ti bibelsitater har Mehldau skrevet ti låter som på hvert sitt vis forteller oss om komponistens intensjoner og opplevelser etter å lest Bibelen svært nøye. Mehldau har henta musikalsk inspirasjon fra en rekke kilder, mange av dem kanskje overraskende for de fleste.

Uttrykket framstår som mye mer moderne enn det Mehldau har blitt kjent for. Den er svært vanskelig å kategorisere. Sjølsagt er det mye jazz i uttrykket, men musikken til artister som Yanni, Moby, Enya, LCD Soundsystem og The Who blir også nevnt som referanser – fullt forståelig.

Noe av musikken blir foredla av Mehldau aleine med en enorm instrumentpark – bestående av både akustiske og ikke minst elektriske instrumenter. I tillegg har han invitert med seg gode venner som vokalistene Kurt Elling og Becca Stevens, trompeteren Ambrose Akinmusire, hans nære samarbeidspartner gjennom lang tid,  trommeslageren Mark Guiliana og mange, mange flere som blir henta inn og varierer besetninga fra spor til spor.

Alt er overraskende og veldig mye er vellykka. Brad Mehldau bekrefter at han er en musikant med helt spesielle kvaliteter.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Geir Sundstøl er Norges mest benytta musikant. Årsaken er at han er så forbanna bra – til absolutt alt. De seineste åra har han heldigvis konsentrert seg stadig mer om sin egen musikk også.

Etter å ha bidratt på bokstavelig talt hundrevis av skiver innen alle sjangre, har nå Geir Sundstøl (49) nå gitt oss tre skiver siden 2015, «Furulund», «Langen ro» og nå «Brødløs» – den seineste har henta navnet sitt fra Sundstøls nabolag i hjembyen Halden.

Den eneste føringen Sundstøl ga seg sjøl før han satte i gang med innspillinga av «Brødløs», var at det skulle bli ei trist skive. Trist er nemlig bra i følge Sundstøl! Det har han holdt seg til og du verden så bra det har blitt.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Musikken har han enten skrevet sjøl eller i samarbeid med flere av sine medmusikanter. Unntaket er en genial versjon av David Bowie og Brian Enos «Warszawa» (som er feilskrevet på coveret) kobla med John Coltranes «Alabama». En fantastisk idé og det skulle også vise seg å bli et hinsidig resultat.

Stemninga på dette smykket av et album er mørk, langsom og ja, trist. Samtidig er den så vakker, personlig og totalt unik som vi har blitt bortskjemt med når det gjelder Geir Sundstøls kunstnerskap som ikke kan sammenliknes med noen andres.

Mye av æra må også tildeles Sundstøls håndplukkede reisefølge. Når det er trommeslager og multiinstrumentalist Erland Dahlen, bassist og vokalist Mats Eilertsen, trompeter Nils Petter Molvær, bassist og moogist Jo Berger Myhre og tangentist David Wallumrød – vi snakker a-laget uansett hvilket målbånd vi benytter med andre ord, så vet vi at dette er i de best hender og hjerner. Alle disse kjenner Sundstøl godt og litt derfor ville han også urtfordre både dem og seg sjøl med ei ny stemme. Tablaisten og vokalisten Sanskriti Sheresta, som blant annet har jobba med Jens Christian Bugge Wesseltoft, blei invitert med på ferden og hun har tilført akkurat det ekstra krydderet som trengs for å gjøre «Brødløs» til et stort og tidløst visittkort fra en av våre aller største tonekunstnere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart mulig.

Invitasjonen kommer fra en av verdens aller beste trompetere, Dave Douglas. Sammen med sin utmerkede kvintett tar han oss med på en av verden hippeste klubber, Jazz Standard i New York.

Det er på ingen måter småtterier Dave Douglas (56) lar oss bli med på. På fire dobbeltcder innspilt mellom 19. og 22. november 2015, henholdsvis klokka 19.30 og 21.30 – slik settene ofte er på klubbene i jazzens hovedstad, får vi høre hver eneste tone bandet hans spilte foran et begeistra publikum disse fire kveldene.

Noen av låtene går igjen, men mange blir også spilt bare én gang – det sier en hel del om det enorme repertoaret Dave Douglas har bygd opp. I all hovedsak har han også skrevet musikken sjøl.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Sammen med et flott, ungt a-lag bestående av Jon Irabagon på tenorsaksofon – kjent fra både det hippe bandet Mostly Other People Do the Killing og samarbeid med norske musikanter, pianisten Matt Mitchell, bassisten Linda May Han Oh – som også spiller med Pat Metheny, og trommeslageren Rudy Royston – en amerikansk slektning av Gard Nilssen, så blir vi servert melodisk, hip jazzmusikk med røtter tilbake til 60-tallet, men så avgjort med et stempel på seg av 2015 også.

Vi snakker kremen av denne generasjonen og sjangeren amerikanske musikanter og åtte timer sammen med dem forteller oss hvor mye unikt og variert de har på hjertet.

Og dett var vel dett fra Dave Douglas i denne omgang? Nei da! Som en reaksjon på det politiske og sosiale klimaet i hjemlandet – og vel så det – har Douglas tatt initiativet til et prosjekt som han håper vil utfordre både han sjøl og alle oss andre til å sørge for forandringer.

«UPLIFT» består av tolv Douglas-komposisjoner som alle refererer til spesifikke hendelser eller organisasjoner som fortjener oppmerksomhet og positivitet.

Sammen med et annet a-lag bestående av Ian Chang på trommer, Mary Halvorson og Julian Lage på gitar, Bill Laswell på elbass og Joe Lovano på saksofoner, klarinett og fløyte, blir dette nok en bekreftelse på hvilket engasjert menneske og fantastisk komponist og ikke minst trompeter Dave Douglas er.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I mine ører hersker det ingen tvil om at Henning Sommerro er en gigant – både som komponist og instrumentalist. Her gir Trondheim Symfoniorkester og Kor, John Pål Inderberg, Lena Willemark og Eir Inderhaug nytt liv til to av hans største verk.

Helt siden han slo gjennom med Vårsøg og «No skin det sol» tidlig på 70-tallet, så har Henning Sommerro (67) ved en rekke anledninger bekrefta tar han er besjela med et ekstraordinært talent. Om det er klassisk musikk, folkemusikk eller improleik og humor med saksofonist John Pål Inderberg som har stått på programmet, så har tangentist, komponist og arrangør Sommerro ustanselig fortalt oss at han har dette helt spesielle som bare noen få har.

Her har Trondheim Symfoniorkester og Trondheim Vokalensemble sammen med solistene Inderberg, den unike svenske folkesangeren Lena Willemark, den belgiske bassklarinettisten Rik De Geyter, perkusjonisten Espen Aalberg, som vi kjenner fra The Core blant annet, sopranen Eir Inderhaug og bassen Florin Demit, tatt for seg verkene «Ujamaa» og «The Iceberg».

Dette er altså verk som Sommerro har fått sin velfortjente ros for tidligere også, men de har aldri vært utgitt sammen som her. Dirigent Ingar Heine Bergby leder det flotte symfoniorkesteret med stødig hånd og han har åpenbart skjønt Sommerros intensjoner på alle mulige vis.

Bachs univers og folkemusikk har alltid vært sentrale ingredienser i Sommerros verden og på hvert sitt vis er det også det i disse verkene. I «Ujamaa», som tar oss med på ei rundreise til alle klodens kontinenter, er det Willemark, Inderberg, De Geyter og Aalberg som er solister, mens i «The Iceberg», der Fridtjof Nansens kone Eva Sars er hovedstemma, tolka av Inderhaug og med Demit som «motpart»,  forteller oss om to forskjellige, men likevel med et klart slektskap, sider av komponisten Sommerro.

Når Morten Lindberg og plateselskapet 2L er involvert så veit vi at det serveres lydopplevelser fra øverste hylle. Når så Lisbet Frøystadvåg har levert en lang og svært interessant covertekst, så har «Ujamaa» blitt et smykke av ei innspilling og en strålende bekreftelse på hvilken gigant komponisten Henning Sommerro er.

PS dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

«Departure» heter Eyolf Dale og André Rolighetens fjerde utgivelse som duo. Jeg opplever den mer som en ankomst.

Samarbeidet og ikke minst vennskapet mellom de to Skiensgutta Eyolf Dale (34) og André Roligheten (34) går langt, svært langt tilbake. Vi snakker om ikke på fødestua så i alle fall i barnehagen.

Duoen Albatrosh, som platedebuterte for ti år siden med «Seagull Island», tok kongeriket med storm og turnerte i stor grad også rundt om i Europa. Nå er bandnavnet lagt bort for at publikum i større grad skal kunne oppleve de tos unike musikalske personligheter og sikkert også for at de to kunne starte med blanke ark på det engelske selskapet Edition Records.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Begge to har markert seg kraftig i en rekke andre sammenhenger de seineste åra, blant annet i Dales oktett Wolf Valley og sammen med en annen fra Skiensmafiaen: Gard Nilssen´s Acoustic Unity. Det er nok noe av grunnen til at duosamarbeidet har blitt liggende på is i det siste, men at det har ligget i bakhodene er «Departure» et strålende eksempel på.

All musikken her er skrevet av de to, enten hver for seg eller sammen. I tillegg er det mulig å gjenkjenne spor av «Autumn in New York» underveis også. Det de to forteller oss er at her er den musikalske og personlige kjemien og empatien et godt stykke utenom det vanlige – slik det gjerne er mellom barndomsvenner.

Pianisten Dale og tenorsaksofonisten og klarinettisten Roligheten snakker det samme melodiske og poetiske språket og der den ene lanserer en idé, tar gjerne den andre over og fullfører den nesten på et telepatisk vis.

Her føres det eleverte samtaler mellom likeverdige kamerater og vi snakker om samtaler på et høyt intellektuelt nivå. Musikken er vakker, utfordrende og totalt unik. Eyolf Dale og André Roligheten forlenger reisa til Albatrosh på best mulig vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Her hjemme er det nok ikke mange som har hørte om storbandlederen, komponisten og arrangøren Darrell Katz. De mange titusener som har studert på Berklee, inkludert hundrevis av nordmenn, kjenner han nok. Der har han nemlig undervist i rundt 30 år.

I tillegg til å være professor på kanskje verdens mest kjente utdanningsinstitusjon for jazz, Berklee i Boston, USA, så har Darrell Katz (68) drevet sitt storband JCA Orchestra siden 1985. Det skulle altså ta si tid før våre veier krysset hverandre, men når det først skjedde så har det vært en udelt glede.

»Attention» synger vokalisten Rebecca Shrimpton i den tredelte suiten «How to Clean a Sewer». Det er bare å følge oppfordringa: her er det all grunn til å følge nøye med for dette er original storbandmusikk, ofte med flotte samfunnsengasjerte tekster og med ei tildels ganske så annerledes besetning også.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Katz, som sjøl spiller gitar på et spor, men ellers «kun» leder bandet, har skrevet og arrangert all musikk, skrevet litt av tekstmaterialet, mens hans avdøde kone, Paula Tatarunis, har skrevet det meste.

Musikken er både vel 30 år ung og ganske så ny. Tittelsporet er revidert for en ny fiolin og marimba-duo i front av bandet – nå er det improviserende musikanter og ikke klassiske musikanter som da verket blei urframført på slutten av 80-tallet. Denne interessante duoen blir også med videre og forteller oss at de har en stor palett å hente fra.

For dere som har fulgt mine anmeldelser så kommer det sikkert ikke som noen stor overraskelse at jeg raskt har fått et stort hjerte for «Red Dog Blues» der Katz kommenterer den politiske ståa i sitt hjemland med følgende tekst:

«Donald Trump

is a vicious punk

With a big mouth full of lies

and a soul filled with junk

he likes to brag about his tower

and his haircut is bad news

He´s in a solid gold toilet

with the red dog blues»

Nok en gang flott tolka av Shrimpton og med ei låt og et arrangement som igjen løfter fram teksten på et ypperlig vis.

Masse strykere, i tillegg til ei tradisjonell storbandbesetning, gjør at JCA, som står for Jazz Composers´ Alliance, låter akkurat så annerledes som professor Katz har ønska det og gjør det ekstra spennende for oss som aldri har opplevd bandet eller musikken tidligere.

Her er det klassiske impulser, her er det tydelige spor av tradisjonell storbandjazz, her er det både funky og frie partier – til sammen har det blitt noe helt for seg sjøl.

Både som ensemble og solistisk er det skyhøyt nivå her. Ingen av bandets medlemmer er navn jeg har vært borti tidligere, men med den enorme tilgangen som finnes både rundt Berklee og ellers i Boston, så sier det seg sjøl at Katz kan plukke på øverste hylle.

PS Dessuten håper jeg at Trump erstattes så snart som mulig. (Sjelden har jeg følt meg så sikker på at jeg ikke er aleine om akkurat det ønsket.)

Nå har det seg slik at jeg sjelden leser antologier som «Det felles eide. Forfattere om offentlig kunst i Oslo». Der holdt jeg på å gå på en smell gitt! Når har heldigvis Roy Jacobsens bidrag «På randen av Vigeland» kommet ut i bokform. For en liten skatt det er!

I løpet av ei bok på 50 sider, inkludert en rekke flotte historiske bilder og nye av John Erik Riley, tar Jacobsen oss med på sin personlige reise til Vigelandsparken. Kan det bli stor kunst av det da? Med Roy Jacobsen som reiseleder er svaret et klart og rungende ja!

Det viser seg at Jacobsen har et nært forhold til parken og kunsten der helt fra sin barndom og oppvekst – sjøl om den var på den andre kanten av Oslo, på Årvoll. Mora til Jacobsen skulle nemlig til «tannlegen» på Majorstua minst hver fjortende dag og mens hun var der, var ofte Roy, søstera hans og faren i parken.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Etter at mora omkom i ei bilulykke der faren satt ved rattet, blei det klart for Jacobsen at det ikke var snakk om noen tannlege. På biltur langs Mosseveien etter moras bortgang stilte faren følgende forunderlige spørsmål: synes du mor hadde dårlige tenner? Det viste seg at hun ikke hadde vært hos noen tannlege, men derimot hos den kjente psykiateren Irgens Strømme.

Derfra får vi bli med på Jacobsens oppvekst beskrevet på et ærlig, men samtidig kjærlig vis kun en forfatter med hans kapasitet kan formidle på et usminka vis med få, men alltid korrekte ord, vendinger og formuleringer. Det er så sterkt, ekte og inderlig at det setter seg fast som en av min største leseropplevelser – og den er gjort unna bare på noen minutter!

Roy Jacobsen går aldri over den imaginære grensa der føleri blir en ingrediens. Vigeland, hans kunst og parken blir en viktig del av denne fortellinga som forteller oss om en oppvekst, en familie, et liv som er ganske så vanlig, men helt ekstraordinært.

Roy Jacobsen – for en forfatter, for en formidler han er!

Jeg har fulgt Thea Hjelmelands kunstneriske løpebane bare sporadisk og fra sidelinja. Nå har jeg endelig gitt henne godt med tid og det er jeg takknemlig for.

»Kulla» er hennes første visittkort siden 2014. Siden har hun gått gjennom en svært tøff personlig periode, men etter at hun begynte å se lyset i enden av tunnelen, så bestemte hun seg for å ta livet, lyset og dansen tilbake. Det har hun greid på et mesterlig vis med dette uhyre personlige visittkortet.

Hjelmeland skriver og synger om vesentlige saker – langt utenfor popens a4-verden. Årsaken til at det nevnes er jo at dette er popmusikk målt etter de fleste parametre, men det er altså så skyhøy kvalitetsforskjell på det Hjelmeland gir oss og det vi vanligvis forbinder med sjangeren.

Hjelmeland har også skrevet all musikken og også på det området har hun veldig mye originalt å by på. Sammen med produsent extraordinaire Jørgen Træen og et knippe strålende musikanter fra det oppegående og sjangerfrie Bergensmiljøet, har hun skapt lydlandskap som kler stemninga i låtene og tekstene hennes perfekt. Hennes små verbale mellomspill, på nynorsk/dialekt i motsetning til låtene som alle er på engelsk, er alle små, underfundige tanker som egner seg perfekt i totaliteten. De kommer overraskende, men bryter det hele fint opp og er nok et eksempel på at Hjelmeland beveger seg på et annet plan enn de fleste av hennes kolleger.

Hjelmeland er både personlig og til dels privat og hun pakker det ikke inn akkurat. Likevel blir det aldri kleint, fordi hun gjør det på et så ekte, inderlig og unikt vis. Samtidig som «Kulla» er vesentlig fra start til mål, så er det samtidig lettfattelig popmusikk – det er heldigvis ikke noe motsetningsforhold mellom de to tilstandene. I alle fall ikke i tilfellet Thea Hjelmeland.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Det er noen musikanter det tar et hundredel å kjenne igjen; saksofonistene Jan Garbarek og Stan Getz er blant dem. Gitaristen Bill Frisell hører hjemme i den samme kategorien.

Jeg kommer aldri til å glemme mitt første møte med Bill Frisell – i 1981. Arild Andersen hadde fått anbefalt den da ukjente gitaristen av ECM-sjef Manfred Eicher til sitt drømmeband under Moldejazz. De to andre var trommeslageren Alphonse Mouzon og pianisten John Taylor og resultatet kan høres på skiva «A Molde Concert». Forsiktig i bakgrunnen var Frisell å finne – i motsetning til Mouzon.

Siden har Frisell blitt intet mindre enn en av jazzens store stemmer – enten sammen med andre giganter som Jan Garbarek, Joe Lovano og Paul Motian eller som sjef for en rekke egne konstellasjoner. Her kommer det to tilstandsrapporter fra Frisell (68) som forteller oss at han fortsatt holder den skyhøye standarden som han har skjemt oss bort med siden 1981.

For to år siden ga Frisell oss «Small Town» sammen med den meget ettertrakta – og like beskjedne – bassisten Thomas Morgan. Musikken var spilt inn på verdens kanskje mest legendariske jazzklubb, Village Vanguard i New York, i mars 2016. Resultatet var strålende, men det skulle også vise seg at de hadde mer på lur fra denne residensen og her kommer altså forlengelsen.

Oppskrifta er akkurat den samme som sist. En av låtene, «Wildwood Flower», er også med på begge utgivelsene, men i en helt forskjellig versjon må vite. Ellers plukker Frisell fra sitt enorme låtarsenal i ymse jazz-, country, -folk og filmlandskap.

Her får vi låter som «Save the Last Dance for Me», James Bond-låta «You Only Live Twice», folkesangen «Red River Valley», standardlåta «Lush Life» og Thelonious Monk-låtene «Epistrophy» og «Pannonica» samt noen egne låter.

Alt blir sjølsagt tolka så unikt som disse to kan det med Frisells umiskjennelige gitartone i front. Morgan er det perfekte reisefølget for Frisell med sine enorme ører og evne og vilje til å bidra til uttrykket i stedet for å fremheve seg sjøl. Dette er musikk perfekt egna til å la den store ro senke seg.

Vel et år seinere, i august 2017, gikk Frisell i studio mutters aleine, men med en rekke gitarer, både akustiske og elektriske, bass, loopmaskin, ukulele og en rekke bokser og duppeditter. Frisell vet også hvordan han skal utnytte moderne studiofasiliteter – spesielt i samarbeid med sin mangeårige produsent Lee Townsend.

Resultatet har blitt 16 egne låter – en i to versjoner – som gir oss et flott bilde av hvilken stor palett Bill Frisell har å plukke fra. Estetikken i dette uttrykket er for så vidt den samme som på liveplata, men det låter ganske så forskjellig til tross for at Frisell-sounden sjølsagt fortsatt er på plass.

Frisell legger ikke skjul på at han har ei solid dragning mot countrymusikken – han fortsetter å være en solid brobygger mellom sjangrene. Også «Music IS» føyer seg inn i rekka av strålende Bill Frisell-album.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.