Lørdagen under Jazzfest i Trondheim blei en formidabel manifestasjon av hva jazzlinja i byen har betydd de 40 åra den har eksistert. Høydepunktene stod i kø og til slutt leverte Maria Kannegaard en konsert som aldri – ALDRI – vil bli glemt.

La oss like gjerne ta det hele i kronologisk rekkefølge. Først ut var Håvard Stubø med sin utmerkede kvartett bestående av Håkon Mjåset Johansen (trommer), Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Torbjörn Zetterberg (bass). Musikanter fra forskjellige land og generasjoner som passer framifrå sammen i et repertoar stort sett skrevet av Stubø og Zetterberg.

Stubø spiller på sin fars gamle gitar. Thorgeir var landets ledende gitarist i forlengelsen av bebopsjangeren. Bare 42 år gammel forlot han tida på grunn av kreft, men han satt betydelige spor etter seg og Håvard har altså fulgt i sin fars fortspor – med hans gitar.

Dagens Stubø er en usedvanlig utadvendt og morsom kar som kommuniserer på et herlig vis med publikum. Svært mange i jazzverdenen har mye å lære av han på det området. Han har gjort sin hjemby Narviks valgspråk, nemlig raus, nytenkende og stolt, til sitt og slik låter da også musikken hans som også stilmessig følger i farens fotspor.

Uten at jeg vet det helt sikkert, regner jeg med at Riisnæs også spilte med faren og det er så flott å kunne slå fast at denne beskjedne tenorgiganten spiller bedre enn noen gang sammen med disse ungkalvene. Dette er et band som åpenbart har jobba mye sammen og som låter som akkurat det – et BAND. Både Mjåset Johansen og Stubø har gått på jazzlinja og innleda denne dagens feiring av sin tidligere studieplass på best mulig vis.

Jubileumskonserten i forbindelse med jazzlinjas 40 års jubileum var en en slags gjennomgang av hva og hvordan det hadde skjedd at dette unikumet av en utdanningsinstitusjon hadde oppstått og vokst seg stor og betydningsfull.

Først fikk den danske altsaksofonisten Mette Rasmussen, som har slått seg ned i Trondheim etter at hun var ferdig med studiene, NTNUs første jazzpris til stor og fortjent åtgaum.

Morsomt og informativt leda av John Pål Inderberg og Marianne Meløy fikk vi møte alle fra jazzlinjas byråkratiske «far», tidligere statssekretær Halvdan Skard, til dagens ledelse med Erling Aksdal og sjølsagt masse musikanter – tidligere og nåværende studenter.

Siril Malmedal Hauge og Erlend Skomsvold på duo, Siri Gjære og Tord Gustavsen på duo igjen for første gang siden 2002, Vigleik Storaas, Christian Jaksjø, Tor Yttredal, Siv Øyunn Kjenstad og Per Mathisen sammen, Bjørn Klakegg og Trond Kopperud og noen av de 400 studentene som har gått på jazzlinja opp gjennom åra i en vokalversjon av ei Lennie Tristano-låt som aldri kommer til å bli gjentatt!

Deretter gikk ferden til legendariske Studentersamfundet der jeg må innrømme å ha lagt igjen ei krone eller to og noen hjerneceller i studietida for noen få år siden…..Den eneste som mangla var Ole vakt, den ikoniske dørvakta i hine gårde dage, men sønnen hans var visstnok på plass. Ellers så var huset akkurat som før og bedre start på festkvelden enn en solid time med Hanna Paulsberg, Rohey Tallah og Ellen Andrea Wang – Gurls – er ikke mulig å ønske seg.

Gurls, som egentlig var ment som et hobbyprosjekt, har blitt et av de tøffeste og meste originale småbandene i norsk og europeisk jazz, pop, soul, funk – jeg vet ikke hva og egentlig så bryr jeg meg ikke heller. Paulsberg skriver de hippeste låtene og tekstene, Tallah synger så funky og tøft at man skulle tro at The Bronx og ikke Linderud i Oslo var utgangspunktet og Wang spiller så hipt og groovy at Gurls har alt i seg for å legge resten av verden for sine føtter.

Når så festen blei avslutta med at en armada av jenter kom og forsterka Gurls, så var det ikke så mye mer å ønske seg fra den kanten. Herlig – topp stemning!

Nest siste stopp blei av den kortvarige sorten fordi jeg havna helt bakerst i lokalet og fordi jeg derfor bestemte meg for å stikke litt tidlig for å sikre meg plass til siste etappa.

Det høres jeg nesten ut som en majestetsfornærmelse når vi hadde med den ypperlige duoen Ola Kvernberg og Steinar Raknes – forsterka med Hanna Paulsberg ei lita stund også – å gjøre. Det lille jeg fikk med meg var uansett tilstrekkelig til å slå fast at Romsdalens store sønner leverte akkurat på det skyhøye nivået vi har blitt med fra dem i et repertoar som henta fra begges skatter.

Siste stopp var et møte med en artist, en pianist, en komponist, en bandleder og et stort menneske: Maria Kannegaard. Det er ingen hemmelighet at hun har slitt med helsa de seineste åra og dette var den første gangen hun spilte konsert på seks år.

Vi er mange som har håpet at denne dagen skulle komme – at Maria var i stand til å spille for oss igjen, at helsa hennes skulle tillate det. Denne høyst spesielle dagen var det altså klart for i går og hvilken opplevelse vi heldige fikk være med på.

I godt og vel en og en halv time tok hun og hennes beste musikalske venner, Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, oss med på ei rundreise i Kannegaards inderlige, vakre, melodiske, skakke, varme og uhyre personlige univers.

Det er mulig å få assosiasjoner til Keith Jarretts 70-talls komposisjoner og estetikk, men for Guds skyld: Maria Kannegaard likner kun på seg sjøl. Reisefølget Strønen og Vågan kunne ikke bli bedre og mer empatisk og når så Tor Breivik danderte lyden slik bare han kan, så var et av de sterkeste emosjonelle møtene når det gjelder musikk for min del et faktum.

Maria Kannegaard – velkommen tilbake og tusen takk for deg og musikken din. Vi trenger deg!!!

De to dagene jeg fikk med meg av Jazzfest var nok en gang av det strålende slaget – ypperlig skrudd sammen av Ernst Wiggo Sandbakk.

Gratuler til han, Jazzfest, jazzlinja og ikke minst Maria Kannegaard.

Oddgeir Berg Trio kom for meg ut av intet for knapt et år siden med sin debut-cd «Before Dawn». Oppfølgeren bekrefter det gode førsteinntrykket.

Sammen med trommeslageren Klaus Robert Blomvik og bassisten Karl-Joakim Wisløff, har tangentisten Oddgeir Berg i løpet av svært kort tid etablert noe flott og livsbejaende med sin sjølkomponerte musikk.

Det kan kanskje virke som unødvendig kort tid mellom disse visittkortene, men Berg & Co har sikkert fått mye inspirasjon fra turnering rundt om i Europa samt god mottakelse fra en rekke anerkjente jazztidsskrift rundt om. Her gjelder det å smi mens jernet er varmt!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Resultatet har uansett blitt til etter to dager i studio i Oslo i april i fjor og på mange sett og vis har «In the End of the Night» blitt en forlengelse av «Before Dawn».

Både Berg og Wisløff omgir seg med en del elektronikk, men hele tida blir den benytta med forsiktighet og følsomhet. Elektronikken er med på å gi den i utgangspunktet akustiske trioen og dens musikk en rekke gode stemninger. Det betyr ikke at alt foregår i balladetempo – langt der i fra. Her blir det også dratt til med heftige tempi og masse groover og trioen trives åpenbart i alle slags tempi.

Oddgeir Berg Trio har raskt blitt akkurat det – en trio bestående av individualister som setter det kollektive uttrykket først. Nok en gang er det vakkert og livsbejaende det de har å by på – likevel skader det ikke med en litt lenger pustepause til neste gang med påfyll av nye ideer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Min festivalrundreise ender opp med Jazzfest i Trondheim og «åpningsdagen» bød på mangt og mye i forskjellige retninger fra den uhyre lovende Sondre Ferstad til veteranene Sylvie Courvoisier og Karl Seglem.

Jazzfest byr på veldig mye i sitt 31. første år. Blant annet viser de frem mye av det som er i ferd med å bryte gjennom av ung norsk jazz. Det skjer både for en rekke utsendinger for internasjonal jazz, arrangører, journalister etc, men sjølsagt også for den vanlige publikummer.

Første stopp blei den unge munnspilleren Sondre Ferstad. Ryktet om hans talent hadde nådd meg for ei god stund, blant annet via Lars Saabye Christensen som var bortimot panegyrisk i si beskrivelse av Ferstad. Dette var mitt første møte med Ferstad og jeg skjønner hvorfor begeistringa har vært og er stor. Her har vi nemlig med en instrumentalist – på munnspill av alle instrumenter – som allerede har kommet svært langt når det gjelder å utvikle si egen stemme både som instrumentalist og som komponist og arrangør.

Med strykekvartett og bass, piano og trommer – alle fra miljøet i og rundt jazzlinja i Trondheim hvis jeg har skjønt det rett – ga Ferstad oss en god halvtime, slik er det når mange skal showcases, med sin egen musikk med klare spor av samtidsmusikk, folkemusikk og jazz må vite. Det er en ambisiøs ferd Ferstad har lagt ut på, men mer enn noe forteller meg at han har det som skal til for at han kan nå svært langt. Usedvanlig spennende og originalt er det han holder på med allerede.

Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier (50) har gjort New York til sin hjemby. Der har hun bodd og virka, ofte sammen med sin ektemann fiolinisten Mark Feldman, de seineste 20 åra og blitt en sentral del av det kompromissløse down town-miljøet. Frijazz er en viktig del av hennes uttrykk, men hun er samtidig en sterk melodiker og fusjonerer disse «retningene» på et personlig vis.

Det er åpenbart å høre hennes klassiske bakgrunn, men at Cecil Taylor-tradisjonen også har betydd mye for henne synes hun definitivt ikke er det noen grunn til å legge skjul på. Med veteranene Drew Gress på bass og Tom Waits-trommeslageren Kenny Wollesen, som også har jobba mye med blant andre Bill Frisell og Eivind Opsvik, som perfekt reisefølge, blei dette ei personlig trioreise som Jazzfest skal ha all ære for å ha sikra seg – og oss.

Fredagen blei avslutta i Vår Frue kirke – noe annet skulle ha tatt seg ut. Først ut var et møte med den kroatiske sangeren Tamara Obrovac og hennes trio med blant andre den utmerkede italienske pianisten Stefano Battaglia. Festivalen skal nok en gang ha kred for å presentere ukjente navn for de aller fleste av oss, meg inkludert.

Obrovac er en jazzvokalist med tydelige spor av Kroatias folkemusikk i uttrykket. Hun forteller landet og folkets historie gjennom introduksjonene og låtene sine og ga oss, sammen med sin fine trio, et påfyll av noe vi ikke visste vi trengte.

Vårt kirkebesøk og vår fredagskveld blei avslutta med Karl Seglem WorldJazz. Tenorsaksofonisten, bukkehornisten og lyrikeren fra Sogn har skapt sitt eget univers som det gjør godt å bli en del av fra tid til annen. Denne gangen hadde han henta musikken fra innspillingene «Som spor» og «Nunatak» og sammen med elbassisten Hallvard Gaardløs, felespillerne Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad, som også synger litt, tangentistene Andreas Stensland Løwe og Lars Jakob Rudjord og trommeslageren Kåre Opheim, så tok Seglem, som også leste litt av sin egen lyrikk, oss med inn i den verdenen han har skapt de siste tiåra.

Den verdenen er fabulerende, den er vill, den er vakker, den er stygg, den er voldsom, den er melodisk – den er litt av det livet består av og endelig ser det ut til at Karl Seglem får den oppmerksomheten han har fortjent lenge.

Det regna lett da vi forlot kirka. Det gjorde ingenting.

Jon Balke, Sigvart Dagsland/Tord Gustavsen og John Scofield. Stort bedre reisefølge å ta med seg fra min siste dag på Bodø Jazz Open er vanskelig å tenke seg.

Jon Balke har vært en sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz siden Arild Andersen «oppdaga» han som tenåring. I stadig større grad har han nærma seg en kjerne som har fortalt oss hvilken eminent komponist, bandleder og annerledestenker han er. Hans musikktilnærming kjenner få om noen grenser og gjennom dette møtet fikk vi flere prov på det.

Bodø Jazz Open hadde invitert Balke til et møte med Arktisk Filharmonis Sinfonietta og Bodø Rhythm Group – det vil si Martin Högberg på gitar, Balkes gamle sjelsfrende Finn Sletten på trommer og perkusjon og Christo Stangness på bass.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det førte til at Balke fant frem igjen bestillingsverket «Ø» fra 1988 – skrevet for årets jazzklubb den gang, Ad Lib i Bodø. I tillegg fikk vi også et gjenhør med deler av materialet som dukka opp med Magnetic North Orchestra noen år seinere – et band som fikk stor oppmerksomhet verden rundt som en slags OL-ambassadør for et skirenn på Lillehammer i 1994.

All musikken – noe hadde ikke vært spilt siden 1988 – blei nyarrangert for denne helt spesielle besetninga og Balke viste oss igjen hvilken visjonær arrangør han er. Spennet fra strykere til strømgitar makta klangmester Balke å benytte på et herlig vis og begrepet spenning dukka opp i hjernebarken en rekke ganger underveis. Balke skaper spenning i alt han foretar seg og det var tydelig at musikantene syntes veldig om denne spesielle utfordringa. Det gjorde også den lydhøre forsamlinga i det flotte biblioteket som viste oss at det kan benyttes til mye mer enn litterær formidling.

PS Den siste låta som blei spilt var «The Art of Being» på oppfordring fra Frode Nymo, som var blant publikum. Her kommer ei oppfordring til: Du MÅ begynne å spille igjen Frode – vi har ikke råd til at talentet ditt blir pakka bort i ei saksofonkasse!

Hvem sin idé det var er jeg ikke sikker på, men møtet mellom Sigvart Dagsland, hans musikalske skatt og Tord Gustavsen Trio, var uansett en glitrende sådan.

Gustavsen hadde fått frie hender til å plukke akkurat de låtene han ville fra Dagslands enorme produksjon og det førte til ei blanding av både de aller mest kjente som «De umulige», «Stemme for de stemmeløse» og «Nagen hud» til mer obskurt, men likefullt flott materiale.

Dagsland sa at han følte seg som gjest i eget hus, men der var han i alle fall svært så velkommen. Svært mange jazzmusikere har mye å lære av Dagsland når det gjelder å etablere kontakt mellom scene og sal – han er en kommunikator fra aller øverste hylle – og samtidig stortrivdes han åpenbart i dette strålende jazzlaget bestående av Gustavsen på piano – og sang på ei låt!!!, Sigurd Hole på basser og Torstein Lofthus på trommer. Et kremlag uansett hva man måler med.

Det var godt og flott på alle vis å se og høre Dagsland tilbake i toppform, sjøl om han neppe skal ut å løpe maraton den nærmeste måneden i alle fall. Han synger i alle fall med en av de flotteste, mest empatiske og varmeste stemmene i norsk musikk og i Tord Gustavsen Trio fikk han akkurat den støtten, sjøl når han sang feil låt (som han sjarmerte bort på et elegant vis), og den utfordringa han kanskje trengte.

Jeg hørte John Scofield og hans framifrå kvartett bestående av Vicente Archer på bass, Gerald Clayton på piano og orgel og Bill Stewart på trommer på MaiJazz for bare noen dager siden. Jeg var begeistra da og spent på om Sco, blant venner, kunne toppe Stavanger-konserten. Det kunne han – 67-åringen er er fortsatt like spillesugen, utadvendt og personlig som han alltid har vært.

I løpet av de to timene for et fullsatt Sinus spilte han en hel del av det samme repertoaret som i Stavanger, men også mye kom i tillegg, blant annet en nydelig versjon av Shania Twains «You´re Still the One».

Jeg har tidligere nevnt den hundredelen det tar å gjenkjenne Scofields høyst personlige tone og uttrykk. Den gir gode vibber hver gang – for min del helt siden jeg hørte han live første gang med Miles Davis på den herostratisk berømte midnattskonserten i Molde i 1984. Det er så godt å se, høre og kjenne den joie de vivre-feelingen Scofield formidler med musikken sin den dag i dag og «unggutta» Archer og Clayton og supertrommeslager Bill Stewart (52), som har spilt med Scofield i 29 år, bidro alle til å spre det gode gode budskap.

John Scofield og hans Combo 66 satt et flott punktum for mitt todagers besøk på Bodø Jazz Open som for første gang blei arrangert i mai. Den kompakte festivalen har fått mye ut av samarbeidet med MaiJazz i Stavanger og Jazzfest i Trondheim og besøket frista så avgjort til gjentakelse.

Nå står to dager på Jazzfest i vakre Trondheim for tur før normaliteten setter inn igjen. Det gledes allerede – til de to dagene i Trondheim i alle fall!

Aldri hørt om Areni Agbabian før? Da er vi i alle fall to. Basert på hennes ECM-debut er det bare å åpne ørene og alle andre sanser.

ECM-ideolog Manfred Eicher er ikke kjent for sin forkjærlighet for vokalister. Derfor er det ekstra interessant å høre hva han har funnet hos Areni Agbabian (38) som har gjort han nysgjerrig.

Og helt riktig er det heller ikke at hun er fullstendig «ukjent». Siden 2009 har hun nemlig samarbeida med pianisten Tigran Hamasyan, så noen har nok støtt på henne i den sammenhengen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Som Hamasyan så har også Agbabian armenske røtter, men hun er født og vokst opp i USA. Hjembyen er Los Angeles, men hun har også tilbrakt mange år i New York og i det sjangersprengende musikalske miljøet der.

Her møter vi henne både som vokalist og pianist. De armenske røttene er tydelige, men det er også hennes impulser fra både samtidsmusikken og fra improvisert musikk. Agbabian er utstyrt med ei flott og varm stemme og Eichers produksjon sørger for at det er masse luft og klang rundt den. Eicher er også oppført som komponist på to av låtene, noe som er svært sjelden vare.

Dette er stemningsfull, reflekterende, varm og insisterende musikk der Agbabian får utmerka assistanse av den sveitsiske perkusjonisten Nicolas Stocker som har dukka opp i ECM-sammenheng tidligere i Nik Bärtsch´ Mobile.

Når Manfred Eicher altså for en sjelden gangs skyld velger å gi ut vokalmusikk, så skjønner jeg godt at Areni Agbabian er valgt. Dette er nemlig musikk veldig i ECM-estetikken. Søkende, luftig og høyst personlig.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Natalie Sandtorv – kom ikke å si at du ikke blei advart. Hun kan fort bli den neste Ålesundsjenta som legger verden for sine føtter.

For de som har hørt Sandtorv både live og/eller på plate tidligere, så kommer det ikke som noen bombe at hun er på vei til steder i og med musikken sin som de færreste når frem til. I 2016 blei hun tildelt den høythengende Talentprisen under Moldejazz, året etter takka hun for prisen med nyskrevet og personlig musikk og på Bodø Jazz Open møter vi henne ved et nytt, originalt veiskille.

Hedvig Mollestad vant den samme prisen for ti år siden, Siden har Sigrid meldt seg kraftig på. Begge, som Sandtorv, fra Ålesund. Tilfeldig? Neppe. Uansett om det er det eller ikke, så var det i alle fall flott å være til stede da Natalie Sandtorv «slapp» den nye musikken på åpningsdagen under Bodø Jazz  Open.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med ei totalpakke der Sandtorv mer og mer framstår som en utadvendt og livsbejaende liveartist, med et band som både musikalsk og «scenisk» passer hennes uttrykk og ei lyd- og lyspakke jeg har Bodøs storstue Stormen mistenkt å ha ansvaret for, blei dette en time som kan ha vært utskytingsrampen for noe stort.

Musikken til Sandtorv har nå tatt ei slags neosoul/rhythm and blues-retning, men så avgjort med jazzspor i seg fortsatt. Det er et trøkk og et driv i liveopptredenen hennes som gjør at hun like godt kan stå på ei scene på Øya eller Roskilde – sjøl om jeg aldri har vært på noen av stedene, så mer enn aner jeg at det ville ha funka særs godt.

Ole Mofjell, med sine Eric Gravatt-høye cymbaler, driver bandet heftig fremover og de tre andre, Jonas Flemsæter Hamre, Eirik Havnes og Martin Vinje – sistnevnte spiller også med Sigrid, passer Sandtorvs musikalske visjoner som hånd i hanske.

Tøft, spennende og ganske så originalt – Natalie Sandtorv er på vei!

Jeg hadde gleden av å oppleve Al Di Meola i Stavanger for et par dager siden og var redd for at Bodø-konserten skulle bli en rein reprisetime. Det blei den heldigvis ikke; Di Meola hadde faktisk bytta ut bortimot halvparten av repertoaret.

Det taler så avgjort til Di Meolas fordel – han ønsker med andre ord ikke å gå i opptråkka fotspor. Når det er sagt så var oppskriften akkurat den samme – alt skal ende opp i heftige crescendi – hvis det heter det. Han imponerte nok en gang med sin formidable teknikk om det var i originalskrevet materiale, i musikk av hans mentor Astor Piazzolla eller i Beatles-låter som «Norwegian Wood» og «Because».

Etter ei stund blir det dessverre mest imponering og ikke det som berører andre deler av følelsesregisteret som blir engasjert. Den italienske trekkspilleren Fausto Beccalossi og den cubanske pianisten Kemuel Roig snakker minst like mye til meg som sjefen faktisk – en Di Meola som også imponerer med sin effektbruk.

Sjølsagt så er en konsert med Al Di Meola bra på mange vis, men han snakker altså ikke så voldsomt til meg. Både han og jeg kan sikkert leve godt med det.

I dag venter blant andre Jon Balke, John Scofield og Tord Gustavsen/Sigvart Dagsland på Bodø Jazz Open. Burde holde ei god stund det!

Duetrost består av tre av våre mest lovende jazzmusikanter. Med sin debut tar de oss med ut i dyrenes verden.

Gitaristen Fredrik Karwowski, trommeslageren Knærten Simonsen og fiolinisten Håkon Aase traff hverandre på Musikkhøgskolen og Duetrost var et faktum nesten fra første dag.

Vi finner de tre i et fullstendig akustisk univers der de har som ambisjon å skildre dyr gjennom musikken sin. Ambisiøst og utfordrende både for Duetrost og oss, men de lykkes på sin ekskursjon ut i dyrenes verden – det være seg i Afrika eller her hjemme.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Titler som «Røyskatten», «Kattungen», «Hvalen», «Bever fra Mali» og «Kolibri» sier mye om hvor de vil og hvor de har henta inspirasjon. Både norsk og afrikansk folkemusikk ligger i bånn for det meste av musikken og når de tre, som blant annet allerede har fartstid fra Mathias Eick, Thomas Strønen og Moddi, med det som bakteppe fører herlige, åpne og bånn ærlige samtaler uten det minste fjas, så blir dette møtet med Duetrost av det flotte slaget fordi de gir oss meningsfull musikk av det svært originale typen.

Dette er nedpå og transparent musikk som egner seg til refleksjon – enkelt og greit til å la den store ro senke seg. Alle tre, men i særdeleshet den framifrå fiolinisten Aase frå Telemark, er i besittelse av egne stemmer allerede og til sammen blir Duetrost et eget lite univers som ikke likner på noe annet. Lite er bedre og mer spennende enn det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Møtene med John Scofields Combo 66 og Tor Yttredals drømmeband fortalte oss om hva MaiJazz er og ønsker å være.

MaiJazz vil gjerne være lengst fremme i skoa når det gjelder å presentere store internasjonale navn. Samtidig vil de være innovative med hensyn til å skape muligheter for nasjonale møter som ellers aldri hadde fått sjansen. Denne tirsdagen viste de oss dette på best mulig vis.

Sammen med bassisten Vicente Archer, tangentisten Gerald Clayton, begge relativt nye i Scofield-sammenheng, og trommeslageren Bill Stewart som Scofield «nekter» å opptre uten, tok Scofield oss med på en ekskursjon som inneholdt mye av det han drevet opp gjennom karriera si.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Scofield er av typen musikant som det altså tar et hundredel å kjenne igjen. Som hans kolleger som tidligere arbeidsgiver Miles Davis, Jan Garbarek, Wayne Shorter, Stan Getz, Chet Baker og John Surman, har Scofield utvikla en tone som er umiskjennelig hans. Den varme, syngende tonen er hans bumerke og om det er musikk med spor av souljazz, bebop representert med ei Charlie Parker-låt, nydelige ballader eller urfunky opptempo-låter, så er John Scofield med sjarmen sin og uttrykket sitt fortsatt gitaristen de aller fleste setter aller høyest.

Continue reading “To heftige møter”

Man vet det nesten på forhånd – før første takt har inntatt rommet: Det er alltid stil og klasse over det Hilde Louise Asbjørnsen bringer til torgs. Sånn er det også denne gangen.

Uansett på hvilken scene hun står, eller hvordan hun velger å uttrykke seg, så vet jeg med stor grad av sikkerhet at Hilde Louise Asbjørnsen (42) leverer noe som er særegent for henne. Hun har på mange vis skapt seg sin egen nisje.

Asbjørnsen har en svært stor palett å hente fra. I bunn og grunn er hun jazzsanger med røtter i musikk noen tiår tilbake, men hun er jo også en framifrå skuespiller og her tar hun nye steg både som låtskriver og vokalist.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har Asbjørnsen åpenbart bestemt seg for å åpne til dels nye musikalske dører. Hun har takka nei til flere roller på de skrå bredder for å jobbe fram dette materialet og det skal vi på den andre sida være glade for.

I tillegg til at jazzgenet sjølsagt er på plass, så er musikken denne gangen også prega av både rhythm and blues og spor av pop. Og tro det eller: Hilde Louise Asbjørnsen egner seg i dette landskapet også.

Tekstforfatteren for seg temaer som digitalisering, globalisering, økende klasseskiller og at demokratiet står i fare. Vi snakker ting som betyr noe og som gjør at vi bør lytte til både innholdet og ikke minst Asbjørnsens særegne og gjerne sensuelle foredrag. I tillegg til hennes eget materiale får vi også en versjon av klassikeren «Lazy Afternoon».

Når hun som vanlig har med sine faste og særdeles godt kvalifiserte våpendragere Jens Fossum (bass), Svein Erik Martinsen (gitar) og som også synger duett med fru Asbjørnsen på åpningssporet, Hermund Nygård (trommer) og ikke minst tangentist og medprodusent Anders Aarum, så vet vi at tonefølget er uten plett og lyte. Det skader på ingen måte at tenorsaksofongigant Knut Riisnæs dukker opp som gjest heller.

Det er alltid hyggelig å møte Hilde Louise Asbjørnsen – spesielt med røde lepper. Hun er en Artist med stor A – dette er ikke et nødvendig, men en flott bekreftelse på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den svært meritterte kinesiske forfatteren Yan Lianke forteller oss noe vi trodde vi visste, men ikke at det var så jævlig og umenneskelig.

Noen av oss trodde vel vi ante noe om hvordan tilstanden var i Kina under Maos kampanje «Det store spranget». Gjennom Liankes strålende, skremmende og annerledes roman «De fire bøkene» får vi bekrefta våre verste antakelser og aldri så lite til.

Dette er Liankes fjerde bok oversatt til norsk, men det er likevel mitt første møte med denne særegne forfatteren. Her forteller han oss, med forfatterens frihet til å skape sin egen historie, om grusomhetene som store deler av det kinesiske folk blei utsatt for for at ensrettinga skulle bli «vellykka».

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er absolutt ingen tvil om at Lianke vet hva han snakker om. Var man en millimeter utenfor malen så skulle man omskoleres og det førte til at familier blei splitta og at den som skulle omskoleres blei satt i ei leir i åresvis for å bevise at man kunne innta sin plass i folden.

Lianke tar oss med ei til leir for intellektuelle og hvis bare en brøkdel av det han løfter frem er i samsvar med virkeligheten, så var Maos drømmesamfunn akkurat det motsatte – et samfunn basert på frykt og så vanvittig grusomhet at det er vanskelig å forestille seg.

Lianke gir oss ei blanding av en tradisjonell roman og en type dokumentar – han har en måte å skrive på som er høyst uvanlig for oss her oppe i alle fall. Vi blir grepet av hovedpersonene og lurer sjølsagt på hvordan det går med dem og Lianke lar oss bli med dem hele veien – om den blir kort eller lang.

Om man er opptatt av stor litteratur – for det er «De fire bøkene» – eller moderne kinesisk historie, så gir Yan Lianke oss begge deler. Myndighetene i dagens Kina ville sjølsagt ikke tillate denne boka – bare det forteller oss hvor viktig den er.