Møtene med John Scofields Combo 66 og Tor Yttredals drømmeband fortalte oss om hva MaiJazz er og ønsker å være.

MaiJazz vil gjerne være lengst fremme i skoa når det gjelder å presentere store internasjonale navn. Samtidig vil de være innovative med hensyn til å skape muligheter for nasjonale møter som ellers aldri hadde fått sjansen. Denne tirsdagen viste de oss dette på best mulig vis.

Sammen med bassisten Vicente Archer, tangentisten Gerald Clayton, begge relativt nye i Scofield-sammenheng, og trommeslageren Bill Stewart som Scofield «nekter» å opptre uten, tok Scofield oss med på en ekskursjon som inneholdt mye av det han drevet opp gjennom karriera si.

Scofield er av typen musikant som det altså tar et hundredel å kjenne igjen. Som hans kolleger som tidligere arbeidsgiver Miles Davis, Jan Garbarek, Wayne Shorter, Stan Getz, Chet Baker og John Surman, har Scofield utvikla en tone som er umiskjennelig hans. Den varme, syngende tonen er hans bumerke og om det er musikk med spor av souljazz, bebop representert med ei Charlie Parker-låt, nydelige ballader eller urfunky opptempo-låter, så er John Scofield med sjarmen sin og uttrykket sitt fortsatt gitaristen de aller fleste setter aller høyest.

I tillegg til Parker-låta, så var også Stewart representert med ei låt. «I know you will like it», sa Scofield – den het «F U Donald» og publikum hadde ingenting mot den åpenbart. Det var det heller ingen grunn til!

John Scofield har vært min store gitarfavoritt helt siden jeg så han sammen med Miles på legendariske midnattskonserten i Molde i 1984. Han er det fortsatt. For en sound – for en musikant!

MaiJazz hadde gitt multisaksofonist, komponist og sjef for jazzutdanninga ved universitetet i Stavanger, Tor Yttredal, mulighet til å skrive musikk for et band han hadde fått frie hender til å sjette sammen sjøl. Det eneste «kravet» var at det skulle hentes folk fra øverste nasjonale hylle. Når han så fikk raske og positive svar Audun Kleive (trommer), Ståle Storløkken (tangenter) og Ole Morten Vågan (bass) så er det ikke vanskelig å skjønne at «kravet» blei oppfylt.

Med helt nyskrevet materiale, kort øvetid og positive vibber, makta kvartetten å tilføre de ganske enkle låtene kjøtt på beinet. Utgangspunktene var ofte svært melodiske og vakre og hadde ikke sjeldent et folketonepreg over seg.

Med en trommesolo så uamerikansk og så personlig som bare Audun Kleive kan servere dem, samt et empatisk ensemblespill på samme nivå, fortalte Kleive oss at han melde seg på hvor som helst når som helst når ryggen vil samarbeide.

Ole Morten Vågan har heile pakka på plass – inkludert ei moderne utgave av Slam Stewart/Major Holleys «slaphand» spill. Det er altså et trøkk, en intensitet og en tilstedeværelse i spillet til Brønnøysunds største sønn som er sjeldent og høyst personlig. Heftig!

Når så Ståle Storløkken – The Mad Professor – bemanna et skjønnsomt utvalg av sine tangentinstrumenter og trakterte dem slik bare han kan, så blei det ofte høydepunktet for meg. Jeg har hørt Storløkken «hundre» ganger og han overrasker og utfordrer både sine medmusikanter og meg hver eneste gang. Det er så tøft, så hipt og så annerledes det han har å melde at jeg mener at han hører hjemme blant det ypperste som finnes av tangenttraktører på verdensbasis. Ferdig snakka!

Tor Yttredal fikk drømmen sin oppfylt, publikum fikk en stor opplevelse og MaiJazz kan føye nok en imaginær blomst til knapphullet sitt – hvis de har slikt da.

Dette var de to dagene jeg fikk med meg – nå står Bodø Jazz Open og Jazzfest i Trondheim for tur. Et hardt liv gitt!!!