Jon Balke, Sigvart Dagsland/Tord Gustavsen og John Scofield. Stort bedre reisefølge å ta med seg fra min siste dag på Bodø Jazz Open er vanskelig å tenke seg.

Jon Balke har vært en sentral skikkelse i norsk og internasjonal jazz siden Arild Andersen «oppdaga» han som tenåring. I stadig større grad har han nærma seg en kjerne som har fortalt oss hvilken eminent komponist, bandleder og annerledestenker han er. Hans musikktilnærming kjenner få om noen grenser og gjennom dette møtet fikk vi flere prov på det.

Bodø Jazz Open hadde invitert Balke til et møte med Arktisk Filharmonis Sinfonietta og Bodø Rhythm Group – det vil si Martin Högberg på gitar, Balkes gamle sjelsfrende Finn Sletten på trommer og perkusjon og Christo Stangness på bass.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det førte til at Balke fant frem igjen bestillingsverket «Ø» fra 1988 – skrevet for årets jazzklubb den gang, Ad Lib i Bodø. I tillegg fikk vi også et gjenhør med deler av materialet som dukka opp med Magnetic North Orchestra noen år seinere – et band som fikk stor oppmerksomhet verden rundt som en slags OL-ambassadør for et skirenn på Lillehammer i 1994.

All musikken – noe hadde ikke vært spilt siden 1988 – blei nyarrangert for denne helt spesielle besetninga og Balke viste oss igjen hvilken visjonær arrangør han er. Spennet fra strykere til strømgitar makta klangmester Balke å benytte på et herlig vis og begrepet spenning dukka opp i hjernebarken en rekke ganger underveis. Balke skaper spenning i alt han foretar seg og det var tydelig at musikantene syntes veldig om denne spesielle utfordringa. Det gjorde også den lydhøre forsamlinga i det flotte biblioteket som viste oss at det kan benyttes til mye mer enn litterær formidling.

PS Den siste låta som blei spilt var «The Art of Being» på oppfordring fra Frode Nymo, som var blant publikum. Her kommer ei oppfordring til: Du MÅ begynne å spille igjen Frode – vi har ikke råd til at talentet ditt blir pakka bort i ei saksofonkasse!

Hvem sin idé det var er jeg ikke sikker på, men møtet mellom Sigvart Dagsland, hans musikalske skatt og Tord Gustavsen Trio, var uansett en glitrende sådan.

Gustavsen hadde fått frie hender til å plukke akkurat de låtene han ville fra Dagslands enorme produksjon og det førte til ei blanding av både de aller mest kjente som «De umulige», «Stemme for de stemmeløse» og «Nagen hud» til mer obskurt, men likefullt flott materiale.

Dagsland sa at han følte seg som gjest i eget hus, men der var han i alle fall svært så velkommen. Svært mange jazzmusikere har mye å lære av Dagsland når det gjelder å etablere kontakt mellom scene og sal – han er en kommunikator fra aller øverste hylle – og samtidig stortrivdes han åpenbart i dette strålende jazzlaget bestående av Gustavsen på piano – og sang på ei låt!!!, Sigurd Hole på basser og Torstein Lofthus på trommer. Et kremlag uansett hva man måler med.

Det var godt og flott på alle vis å se og høre Dagsland tilbake i toppform, sjøl om han neppe skal ut å løpe maraton den nærmeste måneden i alle fall. Han synger i alle fall med en av de flotteste, mest empatiske og varmeste stemmene i norsk musikk og i Tord Gustavsen Trio fikk han akkurat den støtten, sjøl når han sang feil låt (som han sjarmerte bort på et elegant vis), og den utfordringa han kanskje trengte.

Jeg hørte John Scofield og hans framifrå kvartett bestående av Vicente Archer på bass, Gerald Clayton på piano og orgel og Bill Stewart på trommer på MaiJazz for bare noen dager siden. Jeg var begeistra da og spent på om Sco, blant venner, kunne toppe Stavanger-konserten. Det kunne han – 67-åringen er er fortsatt like spillesugen, utadvendt og personlig som han alltid har vært.

I løpet av de to timene for et fullsatt Sinus spilte han en hel del av det samme repertoaret som i Stavanger, men også mye kom i tillegg, blant annet en nydelig versjon av Shania Twains «You´re Still the One».

Jeg har tidligere nevnt den hundredelen det tar å gjenkjenne Scofields høyst personlige tone og uttrykk. Den gir gode vibber hver gang – for min del helt siden jeg hørte han live første gang med Miles Davis på den herostratisk berømte midnattskonserten i Molde i 1984. Det er så godt å se, høre og kjenne den joie de vivre-feelingen Scofield formidler med musikken sin den dag i dag og «unggutta» Archer og Clayton og supertrommeslager Bill Stewart (52), som har spilt med Scofield i 29 år, bidro alle til å spre det gode gode budskap.

John Scofield og hans Combo 66 satt et flott punktum for mitt todagers besøk på Bodø Jazz Open som for første gang blei arrangert i mai. Den kompakte festivalen har fått mye ut av samarbeidet med MaiJazz i Stavanger og Jazzfest i Trondheim og besøket frista så avgjort til gjentakelse.

Nå står to dager på Jazzfest i vakre Trondheim for tur før normaliteten setter inn igjen. Det gledes allerede – til de to dagene i Trondheim i alle fall!