Aldri hørt om Areni Agbabian før? Da er vi i alle fall to. Basert på hennes ECM-debut er det bare å åpne ørene og alle andre sanser.
ECM-ideolog Manfred Eicher er ikke kjent for sin forkjærlighet for vokalister. Derfor er det ekstra interessant å høre hva han har funnet hos Areni Agbabian (38) som har gjort han nysgjerrig.
Og helt riktig er det heller ikke at hun er fullstendig «ukjent». Siden 2009 har hun nemlig samarbeida med pianisten Tigran Hamasyan, så noen har nok støtt på henne i den sammenhengen.
Som Hamasyan så har også Agbabian armenske røtter, men hun er født og vokst opp i USA. Hjembyen er Los Angeles, men hun har også tilbrakt mange år i New York og i det sjangersprengende musikalske miljøet der.
Her møter vi henne både som vokalist og pianist. De armenske røttene er tydelige, men det er også hennes impulser fra både samtidsmusikken og fra improvisert musikk. Agbabian er utstyrt med ei flott og varm stemme og Eichers produksjon sørger for at det er masse luft og klang rundt den. Eicher er også oppført som komponist på to av låtene, noe som er svært sjelden vare.
Dette er stemningsfull, reflekterende, varm og insisterende musikk der Agbabian får utmerka assistanse av den sveitsiske perkusjonisten Nicolas Stocker som har dukka opp i ECM-sammenheng tidligere i Nik Bärtsch´ Mobile.
Når Manfred Eicher altså for en sjelden gangs skyld velger å gi ut vokalmusikk, så skjønner jeg godt at Areni Agbabian er valgt. Dette er nemlig musikk veldig i ECM-estetikken. Søkende, luftig og høyst personlig.
PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.
Bloom
ECM/Naxos Norway
