Min festivalrundreise ender opp med Jazzfest i Trondheim og «åpningsdagen» bød på mangt og mye i forskjellige retninger fra den uhyre lovende Sondre Ferstad til veteranene Sylvie Courvoisier og Karl Seglem.

Jazzfest byr på veldig mye i sitt 31. første år. Blant annet viser de frem mye av det som er i ferd med å bryte gjennom av ung norsk jazz. Det skjer både for en rekke utsendinger for internasjonal jazz, arrangører, journalister etc, men sjølsagt også for den vanlige publikummer.

Første stopp blei den unge munnspilleren Sondre Ferstad. Ryktet om hans talent hadde nådd meg for ei god stund, blant annet via Lars Saabye Christensen som var bortimot panegyrisk i si beskrivelse av Ferstad. Dette var mitt første møte med Ferstad og jeg skjønner hvorfor begeistringa har vært og er stor. Her har vi nemlig med en instrumentalist – på munnspill av alle instrumenter – som allerede har kommet svært langt når det gjelder å utvikle si egen stemme både som instrumentalist og som komponist og arrangør.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med strykekvartett og bass, piano og trommer – alle fra miljøet i og rundt jazzlinja i Trondheim hvis jeg har skjønt det rett – ga Ferstad oss en god halvtime, slik er det når mange skal showcases, med sin egen musikk med klare spor av samtidsmusikk, folkemusikk og jazz må vite. Det er en ambisiøs ferd Ferstad har lagt ut på, men mer enn noe forteller meg at han har det som skal til for at han kan nå svært langt. Usedvanlig spennende og originalt er det han holder på med allerede.

Den sveitsiske pianisten Sylvie Courvoisier (50) har gjort New York til sin hjemby. Der har hun bodd og virka, ofte sammen med sin ektemann fiolinisten Mark Feldman, de seineste 20 åra og blitt en sentral del av det kompromissløse down town-miljøet. Frijazz er en viktig del av hennes uttrykk, men hun er samtidig en sterk melodiker og fusjonerer disse «retningene» på et personlig vis.

Det er åpenbart å høre hennes klassiske bakgrunn, men at Cecil Taylor-tradisjonen også har betydd mye for henne synes hun definitivt ikke er det noen grunn til å legge skjul på. Med veteranene Drew Gress på bass og Tom Waits-trommeslageren Kenny Wollesen, som også har jobba mye med blant andre Bill Frisell og Eivind Opsvik, som perfekt reisefølge, blei dette ei personlig trioreise som Jazzfest skal ha all ære for å ha sikra seg – og oss.

Fredagen blei avslutta i Vår Frue kirke – noe annet skulle ha tatt seg ut. Først ut var et møte med den kroatiske sangeren Tamara Obrovac og hennes trio med blant andre den utmerkede italienske pianisten Stefano Battaglia. Festivalen skal nok en gang ha kred for å presentere ukjente navn for de aller fleste av oss, meg inkludert.

Obrovac er en jazzvokalist med tydelige spor av Kroatias folkemusikk i uttrykket. Hun forteller landet og folkets historie gjennom introduksjonene og låtene sine og ga oss, sammen med sin fine trio, et påfyll av noe vi ikke visste vi trengte.

Vårt kirkebesøk og vår fredagskveld blei avslutta med Karl Seglem WorldJazz. Tenorsaksofonisten, bukkehornisten og lyrikeren fra Sogn har skapt sitt eget univers som det gjør godt å bli en del av fra tid til annen. Denne gangen hadde han henta musikken fra innspillingene «Som spor» og «Nunatak» og sammen med elbassisten Hallvard Gaardløs, felespillerne Håkon Høgemo og Sigrid Moldestad, som også synger litt, tangentistene Andreas Stensland Løwe og Lars Jakob Rudjord og trommeslageren Kåre Opheim, så tok Seglem, som også leste litt av sin egen lyrikk, oss med inn i den verdenen han har skapt de siste tiåra.

Den verdenen er fabulerende, den er vill, den er vakker, den er stygg, den er voldsom, den er melodisk – den er litt av det livet består av og endelig ser det ut til at Karl Seglem får den oppmerksomheten han har fortjent lenge.

Det regna lett da vi forlot kirka. Det gjorde ingenting.