Anneli Drecker har en av de flotteste stemmene. Dessuten lager hun strålende musikk.

Anneli Drecker – hvilken artist!

Annonsørinnhold

Black November: Kupp ULL på salg nå!

Det er bare å bryte sammen og tilstå: jeg har vært avstandsforelska i Anneli Drecker – i alle fall i stemma hennes og måten hun formidler tekst på. Det til tross for at musikken hun i stor grad har holdt på med har ligget litt utafor mi gate. Ved flere tilfeller har vi “møttes” – blant annet i de tilfellene hun har samarbeida med Jon Balke og Ketil Bjørnstad.

Nå har det seg slik at jeg ikke tror Drecker er spesielt opptatt av sjangre – hun er opptatt av den stemma hun hører inne i seg til enhver tid. Denne gangen – og nå i livet sitt – betyr det et nordisk, arktisk-akustisk landskap med påvirkning av musikk fra hele verden. Det er slik presseskrivet beskriver musikken, men jeg finner ingen grunn til å protestere. Blant annet inkorporerer hun et “maori-kor” fra urbefolkninga på New Zealand på et usedvanlig vakkert og sterkt vis. Originalt og unikt og veldig beskrivende for den musikalske perosnligheten til Drecker.

“Rocks & Straws” er bygd rundt dikt skrevet av den nord-norske poeten Arvid Hanssen som er oversatt til engelsk på et elegant vis av Roy-Frode Løvland. Hanssen var alltid opptatt av mennesket i og med naturen og den settingen Drecker gir tekstene gir dem full rettferdighet. Det neddempa, akustiske uttrykket der Dreckers usedvanlig vakre og nære stemme, som blir miksa akkurat så langt fremme i lydbildet som den skal, passer tekstene og Drecker utmerket. Når hun så omgir seg med like sjangerfrie og glitrende musikanter som trommeslager Rune Arnesen og gitarist Eivind Aarset, så er også den delen i de beste hender.

Når jeg nå har brutt sammen offentlig så er det ingenting å spare på lenger: “Rocks & Straws” har gjort meg mer begeistra for Anneli Drecker enn noen gang.

Anneli Drecker

Rocks & Straws

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Vokalisten og tekstforfatteren Trinelise Væring sprenger grenser med sin musikk. Snart dukker hun opp på en tv nær deg.

Trinelise Væring går sine helt egne veier.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp ULL på salg nå!

Trinelise Væring (49) har vært med oss lenge allerede. Enten under eget navn eller i konstellasjoner som Off-Piste Gurus eller Dos Mundos har vi møtt den unike vokalisten som har henta like like mye fra jazz som fra pop og rock. Dessuten har hun også samarbeida mye med saksofonisten Fredrik Lundin – på alle slags vis.

Væring er altså en musikant som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre og med “Oh Purity” får vi nok et strålende bevis på det.

Væring sammen med hele ensemblet – ikke minst norske Barokksolistene.

Med “Oh Purity in Watching Landscapes” møter vi den sjangersprengende vokalisten i seks låter hun har skrevet tekstene til og som hun har komponert sammen med den finsk-svenske jazzpianisten Jonas Berg. Flere av arrangementene har hun også ansvaret for. Når så bassisten Johannes Lundberg er hjertelig tilstede sammen med den svenske saksofonisten Joakim Milder, kun som musikalsk leder/produsent, og ikke minst norske Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at “Oh Purity” er noe helt for seg sjøl.

Det Væring & Co har makta her er å skape et univers der klassisk musikk møter rytmisk musikk og der musikanter fra seks land makter å skape noe helt “annerledes”. Sammen med denne musikken og disse tekstene – Væring er en usedvanlig ekte og ærlig historieforteller – skuer vi fremover samtidig som vi har med oss historia gjennom de “gamle” instrumentene og uttrykket til Barokksolistene.

Førstkommende lørdag klokka 19.30 på NRK 2 får vi også se dokumentarfilmen som blei laga i forbindelse med innspillinga i 2013. Der forteller både Væring og noen av de andre musikerne om hvordan musikken kom til og hvordan de har opplevd den og vi får også være med på konsertversjonen. Den debuterende filmprodusenten Frigge Fri skal ha all ære for en varm og fin produksjon.

“Oh Purity” er en unik musikkopplevelse der elementer fra både pop/rock, jazz og klassisk smelter sammen til noe svært så vakkert og sterkt. Det er fint og flott å se og høre dokumentarversjonen også, men vær sikker: Musikken står noe så voldsomt på egne bein også.

oh-purity.com

Stanley Clarke har vært på hiphetstoppen i mange tiår. Der er han avgjort fortsatt.

Stanley Clarke har ingen planer om å abdisere fra basstronen.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Den som har hatt gleden av å oppleve Stanley Clarke (63) i levende live, enten som akustisk bassist i sobre duosammenger med for eksempel Chick Corea eller som urhip elbassist i Return to Forever eller i egne band, kommer ikke til å glemme det. Mer utadvendt og ekvilibristisk musikant finnes knapt. Nylig besøkte han hovedstaden og ryktene sier at det var en Clarke i superform med sitt nye elektriske band. De av oss som gikk glipp av konserten, kan få en hel del trøst gjennom bandets nye cd “Up”.

Her viser Clarke oss at han fortsatt har alt på plass. Teknikken er formidabel, på begge “bassene”, grooven er umiskjennelig og låtene sitter fortsatt som hakka møkk. Vi får alt fra Clarkes solofabuleringer på akustisk bass, som han kaller “Bass Folk Song” – den ene tilegna Charles Mingus, via en dedikasjon til salige George Duke – “Brazilian Love Affair” og gjenhør med hitlåta “School Days” og andre superfunky saker med feite blåsearr til en nydelig avslutning med med en hyllest til kona – “La Canción De Sofia” – i en duotapning med sjelsfrenden Chick Corea som får tankene til å gå tilbake til en sommerdag i Kongsberg kirke der de to spilte blant annet den låta.

Stanley Clarke omgir seg nesten sjølsagt med toppfolk som har få om noen begrensninger som instrumentalister. Slik er det jo med han sjøl også.

Hvis du er ute etter livsbejaende, melodiøs og groovete musikk spilt av noen av de aller flinkeste så er “Up” med The Stanley Clarke Band absolutt innafor.

The Stanley Clarke Band

Up

Mack Avenue Records/MusikkLosen

Tore Brunborg er en av de beste saksofonistene jeg vet om – uansett hvor og når.

Tore Brunborg – for en musikant!

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Tore Brunborg (55) er det gode mennesket fra Voss. Helt siden begynnelsen av 80-tallet har han vært her/der, men av årsaker som overgår min fatteevne så har han aldri fått den anerkjennelsen han fortjener. Med “Slow Snow” må det være slutt på det. Her gir han oss nemlig et så vakkert og inderlig visittkort som vel tenkelig. Han bare bekrefter for de som vil høre og oppleve at han er blant Tellus´ aller beste og mest personlige saksofonister.

For den indre krets kommer ikke dette som noen overraskelse. Helt siden han gikk ut av det første kullet på den etter hvert så sagnomsuste jazzlinja i Trondheim i 1983, så har talentet vært uomtvistelig. Det blei i større sammenhenger først bekrefta gjennom supergruppa Masqualero der Arild Andersen, Jon Balke, Jon Christensen og Nils Petter Molvær sammen med Brunborg viste en hel verden hva flere generasjoner norske jazzmusikanter stod for. Seinere har Brunborg fortsatt ferden fram mot “Slow Snow” både med egne band og ikke minst sammen med andre profilerte bandledere som Tord Gustavsen og Manu Katché. Hele tida har han bokstavelig talt spilt ei viktig og sentral rolle med sin usedvanlig vakre og personlige tone i både sopran- og tenorsaksofonen, men han har aldri hatt behov for å stå lengst fremme i køa og rope høyest.

Det kommer han ikke til å gjøre nå heller, men hvis musikalske kvaliteter får avgjøre så kommer jazzverdenen til å sperre opp ørene for Brunborg i mye større grad enn tidligere uansett. “Slow Snow” er nemlig så hinsides bra.

Mine første møter med skiva blei av det merkelige og overraskende slaget. Først åpna jeg cd-coveret for kun å slå fast at her var det ingen cd. Det ordna distributøren opp i på best mulig måte. Så var jeg sikker på at det var feil cd som lå i coveret. Jeg hørte nemlig et vakkert pianospill på åpningssporet og fikk ikke det til å stemme med lagoppstillinga – der var det nemlig ingen pianist med. Etter nærmere studier av coveret skjønte jeg at det faktisk var Brunborg sjøl som trakterte tangentene – jeg ante ikke at han spilte piano sjøl om jeg har fulgt hans karriere siden starten.

Deretter blei det bare høydepunkt på høydepunkt. Brunborg har skrevet 10 flotte og minneverdige låter så full av inderlighet, varhet og personlighet at det bare er å gi seg ende over. Det er en styrke og kraft i både låtene og uttrykket til Brunborg som gjør at han i generasjonen etter Michael Brecker og Jan Garbarek er en av de aller største.

Når han så har satt sammen et kremlag bestående av Per Oddvar Johansen på trommer og elektronikk, Steinar Raknes på bass og Eivind Aarset på gitar og elektronikk – du verden så flott der å høre hans gitartone så klart og ukamuflert, så er det bare å la seg flyte med i disse herlige landskapene som har alt fra det stille og reflekterende til det heftige og groovete.

Tore Brunborg har forsåvidt vært klar for den store verden lenge – og har vært der også i stor grad de seineste åra sammen med Gustavsen og Katché. Nå er han mer enn klar med sitt eget band og sin egen musikk – “Slow Snow” er noe som minner kraftig om et mesterverk.

Tore Brunborg

Slow Snow

ACT/Musikkoperatørene

Giataristen og vokalisten Steinar Aadnekvam har ikke mer enn såvidt runda 30. Likevel er han ute med sin fjerde cd. Her er det mye musikalsk varme å glede seg til.

Steinar Aadnekvam spiller nylonstrengsgitar med inderlighet og varme.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp ULL på salg nå!

Grunnen til at relativt få av oss har noe voldsomt nært forhold til Steinar Aadnekvam, født og oppvokst i Bergen, er ikke at innbyggerne fra byen uten fotball-lag er så inn i hampen beskjedne av seg. Det finnes nemlig unntak fra den regelen – jeg nevner i fleng…..Når det gjelder Aadnekvam er nok årsaken at han vært bosatt i Stockholm i store deler av sitt voksne liv og ikke har beæret norske scener i noen særlig grad. Det er intet mindre enn synd og skam for Steinar Aadnekvam har mye å by på.

Det er riktig at Aadnekvam har vært og er bosatt i Sverige, men i lange perioder har han også oppholdt seg i Brasil. Fascinasjonen for brasiliansk kultur og musikk er åpenbar og Aadnekvam har tilegna seg et livsbejaende uttrykk basert på ymse impulser fra Brasil på et framifrå vis.

En annen gitarist, Pat Metheny, har også mye fra den samme toneskatten i ryggmargen – han har til og med gifta seg med ei brasiliansk kvinne. Det finnes flere likhetspunkter i tankegangen til Metheny og Aadnekvam, men musikken er for begges del fullstendig unik.

Aadnekvam spiller utelukkende akustisk nylonstrengs gitar i motsetning til sin amerikanske kollega – med røtter fra Mandalstraktene. Vår mann er utstyrt med en varm tone i hornet og med et temperament i uttrykket som er lett å bli tiltrukket av. Når han så har skrevet vakker og stemningsfull musikk og fått utmerka assistanse av et internasjonalt og empatisk lag bestående av pianisten Jonatan Guzman, bassisten Patric Thorman, trommeslageren og perkusjonisten Deodato Siquir, fløytisten og altsaksofonisten Peter Fredman, vokalisten Gustav Orphée Noah, som har hørt på Stevie Wonder mer enn de fleste, fiolinisten Santiago Jiminez Borges, vibrafonisten Mattias Ståhl og cellisten Cecilia Linné, så er det bare å lene seg tilbake å nyte plantinga av Steinar Aadnekvams frihetstre. Det bør få gode vekstvilkår på alle sider av alle grenser – dette er nemlig grenseløs, vakker og varm musikk som mange bør få oppleve.

Steinar Aadnekvam er så absolutt velkommen hjemom både titt og ofte.

Steinar Aadnekvam

Freedoms Tree

Losen Records/MusikkLosen

SE-Quartet fra den andre sida av Kjølen gir oss melodisk og lyrisk stemningsmusikk.

SE-Quartet tar vare på tradisjonene.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Til tross for at SE-Quartet har eksistert siden 2007 og kom med si debutskive for tre år siden, så er dette mitt aller første møte med både bandet og de fire musikantene. Som bandnavnet mer enn antyder så er det altså et svensk ensemble, men med et hederlig unntak.

David Ehrlin spiller sopran-, alt- og tenorsaksofon samt bassklarinett, Antti Ojala trommer og Martin Sundström bass mens danske Rasmus H. Thomsen tar seg av de 88 svarte og hvite tangentene – og didgeridoo på ett spor! Thomsen har også skrevet seks av de ni låtene, mens Ojala og Ehrlin har ansvaret for resten.

SE-Quartet har stort sett sitt nedslagsfelt i Sverige og Danmark, men gjesta nylig også Oslo for første gang.

Det publikum får høre når de låner øre til de fire er melodisk og svært så lyrisk jazzmusikk der empatien og ettertenksomheten får gode vekstvilkår. Det er tydelig at de fire har jobba mye sammen og vil den samme musikalske veien.

SE-Quartet sprenger ingen grenser med “Days to Come”, men gir oss en vakker, ærlig og usminka liten time med original jazzmusikk. Holder ei god stund det!

SE-Quartet

Days to Come

Prophone Records/Naxos Norway

Lisa Dillan har en unik fascinasjon for Elvis. Jeg tror det ville vært gjensidig.

Asbjørn Lerheim og Lisa Dillan gjør Elvis som ingen andre.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Lisa Dillan har overlevd deler av sitt kunstnerlige liv med å spille på desilitermål, appelsiner og glass. De som har vært så heldige å oppleve henne i levende live med disse og andre remedier, vil neppe bli overraska over noe som helst. Jeg er blant dem som har hatt den store gleden, men likevel blei jeg storligen overraska da Bodøs store datter, som også er nordnorsk mester i breakdance, viste oss sin enorme Elvis-begeistring.

I 2012 ga hun ut “Love Me Tender” som blei spilt inn i legendariske RCA Studio B i Nashville der mange av Elvis sine største hits blei spilt inn. Ikke nok med det, Dillan hadde også fått med seg et stjernelag med mange av Elvis sine nærmeste medspillere. The Quite Quiet Project, som Dillan kallte “bandet”, laga intet mindre enn fantastiske vakre og unike versjoner av mange Elvis-hits.

Nå har Dillan (45) sammen med med gitarist Asbjørn Lerheim, som også var mer enn hjertelig tilstede på første runde også, tatt nok et steg videre med Elvis-låter.

Om Elvis-fascinasjonen er påtatt? Bildet av 10-åringen Lisa sier det meste om at dette er ekte.

Dillan og Lerheim sier at denne innspillinga er dedikert forandringer, nye morgener, det å gripe muligheter som dukker opp og motet til å følg drømmene. Det skal de ha – de har åpna dører som fantes der, men som ingen hadde åpna på de rundt 50 åra som har gått siden disse låtene blei skapt og gjort av sjefen.

“Change of Habit” er mye mer nedpå enn “Love Me Tender”. Rammeverket er kun Dillan med sin vakre og inderlige måte å tolke disse tekstene på og Lerheims empatiske gitarfølge. I tillegg har de gått inn øverst på ønskelista si og invitert med seg fire førstevalg på en del av låtene: pianistene Tord Gustavsen og Jens Christian Bugge Wesseltoft, trompeteren Eivind Lønning og Elvis-bassisten Norbert Putnam, som også var med forrige gang. Sammen har de laga nok en Elvis-tributt som jeg er ganske så sikker på at sjefen både hadde blitt overraska og begeistra for. Låtene er delvis av det superkjente slaget som “That´s All Right, Mama”, “Can´t Helping Falling in Love” og “Fever” til mer ukjente saker i alle fall for oss som ikke er så inne i Elvis-verdenen til daglig.

Om dette er jazz eller pop eller noe annet? Fullstendig irrelevant – dette er enkelt og greit stor og varm musikk gjort med store hjerter og store porsjoner empati.

Lisa Dillan & Asbjørn Lerheim

Change of Habit

Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene

Jens Fossum har vist seg som en jazzens arbeidshest i mange år. Her forteller han oss at han fortjener mye mer av rampelyset.

Hip, hippere, hippest – Jens Fossum.

43 år unge Jens Fossum har, etter studier både på jazzlinja i Trondheim og på University of Miami, vært en sentral brikke i norsk jazz- og musikkliv. Han har i stor grad spilt ei altfor beskjeden rolle sammen med blant andre Sigurd Køhn, Trond Viggo Torgersen, Randi Tytingvåg, Hilde Louise Asbjørnsen og i gruppene Moment og Fossum-Aarum Quartet der han også spiller sammen med sin saksofonspillende bror, Håvard.

I alle disse, og en rekke andre sammenhenher, har Fossum vist seg fram som en usedvanlig allsidig og virtuos bassist – det være seg både på den store fela og på elbass.

Hvem sin idé det var at det endelig var på tide at den blide trønderen skulle få tre fram i rampelyset med egen musikk og hele sitt arsenal av basser og andre strengeinstrumenter vites ikke, men god var den i alle fall.

Fossum har skrevet alle de ni låtene og innspillingene er gjort mellom mellom 2005 og 2013. Veldig mye av musikken er fusioninspirert, men aldri glatt som den sjangeren har fått stempel på seg for å være. Her er det sprudlende livsglede og virtuost spill – ikke minst urgroovy basspill: Fossum er utstyrt med fingerferdigheter langt utover det vanlige for å si det mildt. Tankene går til salige Jaco Pastorius mer enn en gang, for å si det slik. Fossum har henta inspirasjon fra en rekke kulturer – fra øst til vest, fra Europa til Latin-Amerika og fra Afrika til India – vi snakker fusjon også på det området.

Når Fossum, som trakterer bass, elbass, cello, picollo bass, piccolino mini bass, roland midi bass, gitarer, tangentinstrumenter, trommer, perkusjon, er-hu, pipa og mandolin her, så har invitert med seg noen av sine aller beste musikervenner som broder Håvard og Børge Are Halvorsen på ymse treblåsinstrumenter, Anders Aarum og Jørn Øien på tangenter, Ivar Thormodsæther, Tor Bjarne Bjelland, Hermund Nygård og Håkon Mjåset Johansen på trommer og perkusjon samt de amerikanske vennene Bud og Melvin Smith på trombone og trompet, så blir “Bass Detector” en musikalsk feststund.

Jens Fossum har usedvanlig mye å melde – også lengst fremme i lydbildet.

Jens Fossum

Bass Detector

Ozella Music/MusikkLosen

Pianisten Giovanni Guidi er ute med sin andre ECM-innspilling. Mye tyder på at jeg bør sjekke ut den første også.

Giovanni Guidi, João Lobo og Thomas Morgan – en flott og empatisk trio.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp ULL på salg nå!

Giovanni Guidi er født i 1985 og den skarpe kan da raskt regne ut at vår mann runder 30 i år. Jeg er blant dem som ikke har fått med meg Guidis kvaliteter tidligere til tross for at han både har gitt allmuen ei trioskive tidligere på ECM, “City of Broken Dreams” spilt inn i 2011, pluss at han har jobba mye sammen med den aller største italienske jazzlegenden, trompeteren Enrico Rava. Guidi medvirka blant annet på Ravas hyllest til Michael Jackson, “Rava on the Dance Floor”.

Som på debutskiva si for ECM så har Guidi med seg den portugisiske trommeslageren João Lobo og den amerikanske bassisten Thomas Morgan, som vi sist stifta hyggelig bekjentskap med i trioen til danske Jakob Bro med vår egen legende, Jon Christensen, på trommer.

Det de tre serverer oss er vakker, original og lyrisk triojazz der både Bobo Stenson og Bill Evans dukker opp som referanser. Ballader står i fokus og de fleste har Guidi skrevet sjøl, mens Lobo har skrevet én samt at vi får unike møter med standardlåtene “I´m Through With Love” og den cubanske klassikeren “Quizás, Quizás, Quizás” som Nat King Cole gjorde verdensberømt. Saktere og mer inderlig har den kanskje aldri vært spilt.

Guidi er en tekniker av rang, men aller viktigst er det han har masse å melde sine unge år til tross. Vi hører fra første anslag at her snakker vi om ekthet og inderlighet og en dyp vilje og evne til å formidle noe substansielt. Når så Lobo og Morgan tilhører den samme ligaen så må dette gå riktig så bra og det har det da også gjort.

Vil du gi deg sjøl en hyggelig og herlig overraskelse så anbefales “This Is The Day” på det aller varmeste.

Giovanni Guidi Trio

This Is The Day

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Det britiske bandet Spin Marvel har på ingen måte tatt skade av at Nils Petter Molvær bidrar kraftig. Dessuten møter vi en “ukjent” nordmann – to ganger!

Spin Marvel, denne gangen med Martin France, Tim Harries, Nils Petter Molvær og Terje Evensen, er et spennende prosjekt.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Den nå vel 50 år unge engelskmannen Martin France har vært blant fotballøyas ledende trommeslagere helt siden 80-tallet da vi først hørte han med bandene First House og Loose Tubes. Siden har han fortsatt i å spille i jazzens Premier League sammen med blant andre Kenny Wheeler, John Taylor, Lee Konitz, Dave Holland og Arild Andersen. Med Spin Marvels tredje utgivelse på 10 år forteller France oss at han fortsatt er en svært så søkende musikant.

Spin Marvel er trommeslager Martin France sitt hjertebarn.

Jeg opplever Spin Marvel mer som et stadig voksende prosjekt mer enn et band. Tidligere har blant andre Led Zeppelin-bassisten John Paul Jones og gitaristen John Parricelli vært med og satt sine solide bumerker på musikken. Dette er uansett France sitt hjertebarn og når Jones også har vært innom her, går tankene kjapt til en annnen musikalsk organisme han har gjesta, nemlig Supersilent.

Spin Marvel og Supersilent låter helt forskjellig, men mye av det samme tankegodset ligger til grunn. Her er det elementer av frijazz, ambient og elektronika i en forening som har oppstått fordi det er akkurat France, bassist Tim Harries, en Nils Petter Molvær som blir utfordra og som stortrives og den “ukjente” nordmannen Terje Evensen, opprinnelig trommeslager, på live elektronikk, som blir samla i et laboratorium og skaper noe de ikke ante så mye om før de gikk over dørstokken. Alt er gjort live i et BBC-studio i løpet av fire timer. I ettertid har remixmaestroen Emre Ramazanoglu kommet inn og laga åpne og tildels dramatiske lydlandskap av det hele og han har også lagt på trommer på ett spor.

Puul – det vil si Tim Harries og Terje Evensen.

Terje Evensen, bosatt i England hvis jeg har skjønt det riktig, har jobba både med Jones og Molvær tidligere. Elbassist Harries er også av den ettertrakta sorten og har stått på lønningslista til både Bill Bruford, Katie Melua og Brian Eno. De to fant ut etter samarbeidet med Spin Marvel at de ville fortsette og da muligheten for å lage en duo dukka opp, var ingen av de to vanskelig å be.

Her snakker vi elbass og elektronikk og en musikk som får anledning til å utvikle seg sakte og organisk. Vi snakker om intelligente musikalske samtaler mellom to empatiske herrer som aldri går i veien for hverandre, men som tvert i mot gir hverandre rom og inspirasjon til å skape noe unikt.

Dette er som den oppegående vil skjønne drømmende, svevende og søkende musikk ulikt det meste annet som også kalles musikk.

PS Bandnavnet Puul kom til fordi Harries alltid hadde drømt om å spille i et band med to u-er!!!!!!

Spin Marvel

Infolding

RareNoise Records/MusikkLosen

Puul

Puul

Optical Substance Productions/Musikkoperatørene