Svenske Mattias Ståhl er mer enn klar for å ta over vibrafontrona. Vi snakker på verdensbasis.

Vi har vært så heldige her til lands at vi ofte har fått besøk av Mattias Ståhl (48) enten i svenske band eller sammen med norske musikanter. Det har uten unntak gitt oss flotte opplevelser og nå, etter at Gary Burton har slutta å spille offentlig, så har jeg ingenting mot at Ståhl inntar plassen aller øverst på vibrafontrona. Så bra er han nemlig.

Tidligere har vi møtt Ståhl i hans band Ståhls Blå med blant andre Thomas Strønen på trommer og med Håkon Kornstad som gjest på tenorsaksofon. De seinere åra har han konsentrert seg i stadig større grad om sin trio med svenske Christopher Cantillo, med røtter noen mil sør for for Haparanda vil jeg tro, og canadiske, men Stockholm-bosatte, Joe Williamson på bass.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trioens første tilstandsrapport, «Jag skulle bara gå ut», så dagens lys i 2013 og med årets visittkort forteller de tre oss at vi har med en uhyre samspilt og empatisk trio å gjøre med en sjef som altså hører hjemme i verdenstoppen på sitt instrument.

Repertoaret er skrevet av Ståhl og de andre i trioen pluss at John Lennons nydelige «Jealous Guy» også passer perfekt inn i settingen. Musikken er vakker, spennende, utfordrende og virtuos og kjemien mellom de tre er til å ta og føle på. Her lyttes det, her responderes det og her respekteres det og det at denne skiva har fått Volume One i tittelen er jo svært løfterikt når det gjelder å få mer fra samme trio. Jeg synes det nesten bør være et folkekrav faktisk. Strålende er dette – intet mindre.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.