Tor Hammerø

The MaXx sammen med Trondheim Jazzorkester – for en heftig fest!

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

The MaXx med Trondheim Jazzorkester, David Sanborn og Allison Miller Boom Tic Boom – pluss en liten dose Donny McCaslin. Greit nok for en «vanlig» tirsdag det!

El Diablo Tomas Järmyr – en trommeslager i ultraklassen som kan drive det meste fremover.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tøøøøft og tuuuungt

For mange er takk-for-prisen konserten til JazZtipendiatvinneren årets høydepunkt – i alle fall en av de konsertene det er knytta størst forventninger til. Slik også i år og du verden som de blei innfridd.

Vi snakker nemlig Norges største musikkpris med ei ramme på rundt 1 million kroner. Det betyr sjølsagt at vinnerne blir gitt helt unike muligheter til å skape og utvikle musikk, sette sammen sin drømmeutgave av Trondheim Jazzorkester – enkelt og greit en sjanse i livet som kanskje aldri kommer tilbake.

De tre svenskene i The MaXx, tangentist Oscar Grönberg, trommeslager Tomas Järmyr og gitarist og saksofonist Petter Kraft, har alle gjort trøndere av seg etter å ha fullført studiene på den berømte Jazzlinja i Trondheim.

Unikt brygg

Som alltid har det ført til et verk med helt unike dimensjoner. I bånn lå hele tida et tungt, av og til seigtflytende riffbasert låtmateriale med masse rock i seg. Når Järmyr, som ofte var igangsetteren og retningsforandreren, også er trommeslageren i Motorpsycho til daglig, så kom raskt assosiasjonen til at denne usedvanlige ekskursjonen var noe i gata jazz a la Motorpsycho.

Masse dynamikk

Sjøl om dette var tungt og tøft nesten hele veien, så var det samtidig masse dynamikk i uttrykket. Mye av dette var som sagt styrt av Järmyr som man skulle tro var utstyrt med et arsenal av trommer og en ditto mengde cymbaler. Det er han altså ikke, men med sin usedvanlige teknikk og energi skaper han uansett et rytmisk og dynamisk sentrum i dette verket som er sjeldent. Beintøft!

For et band

La det være slått fast med en gang: de cirka 80 minuttene vi fikk gleden av å tilbringe sammen med The MaXx og Trondheim Jazzorkester var så avgjort ikke egna for sarte sjeler. Det var tildels voldsomt og nesten brutalt, men for dem som gjerne ville la seg utfordre og ta til seg noe helt nytt, så var dette stedet og musikken å være i denne kvelden.

Når så de tre gutta hadde invitert med seg sin superutgave av TJO med solister i ultraklassen som Kjetil Møster, Mette Rasmussen – for et trøkk og for en kompromissløshet – Thomas Johansson og Anja Lauvdal samt nye bekjentskaper for meg som gitaristen Anton Toorell og ikke minst vokalisten Mia Marlen Berg, plassert i dronningstolen og med en vilje og evne til å gå steder de færreste ville turt å prøve seg på, så blei dette ei pakke der man satsa på å stole på sine følelser, som det blei sunget, og der man landa fjellstøtt og på et sted man ikke ante noe om for et år siden.

Full pakke

Når så lys og ikke minst lyd, kreert av maestro Tor Breivik – han skaper betingelser som er unike hver gang han er invitert, var på samme nivå som musikken, så var det ikke så mye mer som sto på ønskelista mi. La dette verket modne seg og bli spilt noen ganger, så kommer det til å bli stående som et av de store verkene fra JazZtipendiatvinnerne gjennom tidende.

Like etter krigen fikk moldenserne fantastisk støtte fra svenskene og Svenskebyen blei bygd for den sønderbomba byen. Nå fikk moldenserne, og alle andre, en ny form for svenskehjelp fra de tre gutta i The MaXx – kanskje ikke like viktig, men du verden for et herlig påfyll.

Tack så mytji – som det kanskje heter på svensk/trøndersk!!!!

David Sanborn kanskje ikke så god som før i verden, men Tonen er fortsatt der.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Tonen med stor T

For mange av oss som har levde i stund, så har tonen i altsaksofonen til David Sanborn vært en kjær følgesvenn. Den har vært innholdsrik, vakker, sterk og personlig – og den er det fortsatt.

Vi skal være glade for at Sanborn (72) ikke fulgte rådet til legen som mente at han ikke burde spille noe blåseinstrument fordi han var rammet av polio. Det har nemlig ført til usedvanlige flotte bidrag til musikken til artister som David Bowie, Stevie Wonder, Rolling Stones og en rekke andre megastjerner.

Forrige og eneste gang vi har hatt gleden av å høre Sanborn i 6400 var i 1997 samme med bandet Legends på Romsdalsmuseet. De andre het Eric Clapton, Steve Gadd, Marcus Miller og Joe Sample – stjernelag var vel bare forbokstaven.

Ny versjon

Etter å ha hørt Sanborn i Købehavn i fjor sammen med blant andre Randy Brecker, Mike Stern og Lenny White, var ikke forventningene skyhøye til hans andre Molde-opptreden. Grunnen var at fusionselskapet fra Køben ikke passa han noe særlig lenger. Nå var det heldigvis i en annen setting han hadde tatt Europa-turen denne sommeren og det stemte mye bedre.

Ambisiøs

Sanborn har en usedvanlig ambisiøs måte å uttrykke seg på. Han beveger seg i instrumentets yttergrenser og det var ikke hver gang teknikken satt slik den gjorde i hans velmaktsdager, men stort sett var det godt innafor i den relativt akustiske utgava han presenterte oss for.

Sympatiske Sanborn takka publikum for å holde Moldejazz i live på det nivået festivalen befinner seg, noe han åpenbart syntes veldig om i disse tider der levende musikk står under press fra en rekke kanter. Han begynte også å snakke om Trump, men tok seg i det…..

Musikken bestod blant annet av flere låter skrevet av Sanborns gamle kollega Michael Brecker, Marcus Millers nydelige «Maputo» med en afrikansk vri, en gammel rolig trøckare uten trommer – «All in the Game» – og Roy Hargrove og D´ Angelos «Spanish Joint».

Sammen med et trommer/bass-team fra den aller øverste hylle med Billy Kilson og Ben Williams samt den langt framskredne trombonisten Michael Dease og tangentisten Andy Ezren, ga Sanborn oss en fin tilstandsrapport anno 2018 der han fortalte oss at tonen – den med stor T – intensiteten og personligheten fortsatt er veldig på plass.

Allison Miller´s Boom Tic Boom – herlig og forfriskende.

Foto: Tor Hammerø

Flott og annerledes

Trommeslageren og bandlederen Allison Miller besøkte Molde i fjor med kvinnebandet Woman to Woman. I år var hun tilbake med sin egen gruppe, Boom Tic Boom. Minst like tøft det.

Miller har vært en ledende trommeslager innen flere sjangre en årrekke nå. Hun har jobba med poprock artister som Ani DiFranco og Natalie Merchant og ikke minst i en rekke jazzsettinger. Noe forteller meg uansett at det er sitt eget Boom Tic Boom-band hun trives aller best. Slik hørtes – og så det – i alle fall ut på konserten i Molde.

Sammen med et originalt kremlag bestående av kornettisten Kirk Knuffke, klarinett- og bassklarinettisten Jeff Lederer, den svært spennende og altfor lite hørte pianisten Myra Melford, fiolinisten Jenny Scheinmann og bassisten Todd Sickafoose, tok Miller oss gjennom musikk fra tidligere innspillinger og nye saker som kommer på skive over nyåret.

Her blei vil bydd på alt fra klezmer, via latin til frijazz, blues og svært groovy sekvenser. Strålende solister på alle plasser og spesielt interessant var det å få høre Melford live for aller første gang – hvilken allsidig og personlig pianobegavelse.

Alle fikk sagt det de hadde på hjertet, men innenfor ganske så stramme rammer – Miller hadde lagt opp til en ganske så strukturert seanse, men med masse frihet.

Allison Miller må gjerne gjøre det til en vane å komme tilbake til Molde – ofte!

Donny McCaslin sammen med blant andre Jeff Taylor.

I Bowies fotspor

Kvelden blei avslutta sammen med tenorsaksofonisten Donny McCaslin, David Bowies høyere hånd mot slutten av ikonets liv. Jeg fikk bare med meg de siste låtene av McCaslins nye og originale musikk i nye grenseland mellom rock og jazz – absolutt i Bowies ånd – og skal derfor nøye meg med å si at hans nye musikk og nye band med Jason Lindner på tangenter, Jonathan Moran på elbass, Jeff Taylor på vokal og Nate Wood på trommer, både er fascinerende, sjangersprengde og tøft så det holder.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk har hylla både Elvis og jula tidligere. Nå står gospelboka for tur.

Paal Flaata, Stephen Ackles og Vidar Busk – gutta sine det.

Telemarks – i alle fall tre av dem – store sønner har funnet både hverandre og nå: gospelskatten.

Hvordan de tre fant fram til hverandre, aner jeg ikke. Det var vel kanskje ikke så merkelig med den geografiske nærheten de har og at de sikkert av den grunn har kjent hverandre i en årrekke.

Uansett hvordan eller hvorfor så kler de hverandre fra hvert sitt musikalske utgangspunkt på en herlig måte. Det opplevde vi både gjennom Elvis-skiva og jule-utflukten og, etter å ha spilt titalls og sikkert vel så det med konserter, så var nok veien til gospelland også ganske kort.

Her gir de oss dusinet fullt med låter vi i stor grad kjenner ganske så godt: «A Thing Called Love» og «You´ll Never Walk Alone» er to av de mest kjente og herrene, enten hver for seg eller kollektivt, gir sammen med et knippe utmerkede medmusikanter og korister alle sangene nytt og ekte liv.

Jeg likte juleplata godt og synes minst like godt om gospelplata – sjøl om jeg ikke bekjenner meg til noe som helst. Det er jeg ikke helt sikker på om de tre herrene gjør heller…..

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Flaata – Ackles – Busk

A Thing Called Love: The Gospel Album

Grappa/Musikkoperatørene

Maria Schneider fikk en lapp da hun begynte på barneskolen i Windom, Minnesota. Der stod det: hvordan har du det?

Maria Schneider leder Ensemble Denada med autoritet og innlevelse. Her med Moldes egen Hayden Powell som solist.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Jeg tar sjansen på at jeg kan svare for et stort flertall av den bortimot fullsatte Bjørnsonsalen etter åpningskonserten hun ga oss sammen med det norske storbandet Ensemble Denada. Og svaret er jo takk, bare bra!!!

For heftigere, mer original og mer personlig storbandkonsert har jeg knapt nok opplevd. Schneider (57), fra den lille «skandinaviske» byen Windom i Minnesota, har fem Grammy-priser på CVen og blei i forrige uke tildelt den største utmerkelsen en amerikansk musiker kan få – fra National Endowment for the Arts blei hun nemlig utnevnt til Jazz Master – hadde tatt med seg et knippe låter fra store deler av si karriere og for en komponist og arrangør vi har med å gjøre.

Sør-Afrika 2014

Moldejazz hadde tenkt på å hente Schneider til byen i flere år, men uten suksess. I 2014 blei det sådd et frø i og med at norske Ensemble Denada jobba med henne i Sør-Afrika. Beundringa var tydeligvis gjensidig og etter møter i New York for et par år siden blei avtalen om 2018 spikra.

Det norske bandet er i mine ører et band i verdensklasse per 2018, noe også Schneider – som altså kan velge og vrake mellom alle storband på Tellus i alle fall – ga tydelig uttrykk for: I love this band.

Maria Schneider hadde all grunn til å smile. Det hadde vi også.

Foto: Bjørn Brunvoll/Romsdals Budstikke

Autoritet

Det er en autoritet i måten Schneider «behandler» bandet på, sammen med en klangverden som er hennes egen og som jeg ikke vet om noen andre som er i nærheten av. Jovisst har hun lært av den beste; hun var Gil Evans´ assistent de siste åra han levde og hun har tatt med arven videre inn til sin egen verden.

Måten Schneider løfter og tar ned bandet på gjennom sin levende måte å lede på, var en sann nytelse å oppleve. Spesielt i saksofonrekka var det mye dobling av instrumenter, noe som ga bandet en helt spesiell klang.

Når det finnes solister i bandet som Shannon Mowday, Atle Nymo, Nils Jansen, Marius Haltli, Kristoffer Kompen, Børge-Are Halvorsen, Irene Tillung, Moldes egen Hayden Powell og ikke minst Olga Konkova og Jens Thoresen – for noen lyrikere – som alle sjølsagt tok musikken til nye steder, så blei dette et møte av typen uforglemmelig.

PROMOTIONmed annonselenker

Gant-salget du må få med deg

Bowie

Som en liten ekstra prikk over i-en, som om det var nødvendig, fikk vi urframføring av Schneiders samarbeid med David Bowie. Hun fortalte at den første samtalen mellom henne og superstjerna skjedde per mobil på en buss til Boston og hun nesten ropte til sin ukjente sidemann etter at hun hadde lagt på: That was David Bowie!!!!

Samarbeidet førte til låta «Sue (Or in a Season of Crime)». I Molde for konsert på tirsdag var også Bowies samarbeidspartner på ikonets siste plate, «Blackstar», saksofonisten Donny McCaslin. Sammen med sin vokalist Jeff Taylor steppa de inn som gjester på låta og du verden for en presang det blei! Mørkt, sterkt, vakkert og noe så veldig i David Bowies ånd med Maria Schneiders klo herlig tilstede.

Vi blei tatt med til Schneiders Midtvesten, vi blei tatt med på fuglesafari, vi blei enkelt og greit tatt med inn i en unik verden med verdens kanskje største storbandkomponist- og arrangør de seineste åra: Maria Schneider. Når så lyd, lys og video også var i ultraklassen, så var det ikke mer å ønske seg.

Du må gi terningkast sju fikk jeg streng beskjed om av ei venninne etter konserten. Det er dessverre ikke mer enn seks prikker på terningen min – men den sekseren er schwær!

I morra er det fuglekikking med Schneider på Moldefjorden. Det er bare å melde seg – det kommer garantert også til å bli en stor opplevelse – både for mennesker og fugler!

Hudson

På grunn av deadline for Romsdals Budstikke, blei opplevelsen med supergruppa Hudson, bestående av nyanmeldt bassist Scott Colley, trommegigant – og vokalist – Jack DeJohnette, tangentist John Medeski og gitarhelt – og vokalist – John Scofield, noe avkorta dessverre.

Herrene, alle bosatt i Hudson Valley nord for New York, kom sammen for noen år siden og samla seg rundt et repertoar de er vokst opp med som Jimi Hendrix´ «Castles Made of Sand», Dylans «A Hard Rain´s A-Gonna Fall», Joni Mitchells «Woodstock» samt en del originalmateriale.

John Medeski, Scott Colley, Jack DeJohnette og John Scofield – Hudson. What a band!

Foto: Tor Hammerø

Det jeg fikk med meg, spesielt «Woodstock», fortalte oss om fire toppmusikanter som fortsatt har det noe så voldsomt og som synes det er like spennende og inspirerende nå som da de satte i gang for mange tiår siden.

Her er Hudsons egen setliste. Rop ut hvis du har lyst på originalen.

Foto: Tor Hammerø

Hudson blir karakterisert som noe av det mest attraktive jazzband på veien om dagen. Det er det mulig å skjønne

Moldes store trompetsønn Kristoffer Eikrem og lydskulptøren Bendik Baksaas har tatt samarbeidet sitt til nye høyder.

Bendik Baksaas og Kristoffer Eikrem har skapt egne grenseland.

Foto: Jan Tore Eriksen

Det begynner å bli noen år siden de to møttes for første gang. Det skjedde i forbindelse med en jobb de hadde sammen under Oslo Jazzfestival i 2014 der bandet Eikrem var/er en del av, Mopti, møtte Baksaas til en musikalsk ekskursjon. Moptis akustiske verden møtte Baksaas´ elektroniske univers, de to verdenene utfordra hverandre med ganske så løse utgangspunkt og resultatene blei både en vellykka konsert og ei påfølgende skive, «Bits & Pieces».

Den eneste avtalen de to «universene» gjorde på forhånd var at Eikrem og Baksaas skulle gjøre et duostrekk under konserten. Dette blei så vellykka at de to herrene bestemte seg for å videreutvikle samarbeidet. Strekket de spilte på konserten, «This Is Nothing Personal», har også blitt med på denne skiva og står seg godt i denne samlinga som nå består av 20 spor.

Hva slags musikk er det så trompeter Eikrem og field recorder – han benytter opptak gjort ute i den virkelige verden og manipulerer dem på sitt personlige og finurlige vis – og ymse annet Baksaas gir oss? Jeg ser at det kan kalles minimalistisk og cinematisk ambient-musikk. Det er faktisk mulig å begripe for det er mange bilder i disse sakteflytende stemningene og låtene.

Eikrem har tidligere vist oss at han liker og er langt framskreden når det gjelder melodisk musikk med lange, logiske linjer. Det fortsetter han med her også med sin vakre og luftige trompettone og han og Baksaas har utvikla et musikalsk språk de er aleine om. Musikken snakker både til folk med jazztilknytning og til andre med forkjærlighet for elektronika blant annet.

Musikken, som varer i vel 80 minutter, er vakker, personlig, spennende og annerledes. Tøffe saker!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Kristoffer Eikrem – Bendik Baksaas

Duets

Mutual Intentions

Musikken er kun utgitt digitalt og på dobbelt kassett!!!!

Aldri hørt om den nederlandske saksofonisten, arrangøren og orkesterlderen Marike van Dijk? Da er vi to, men hun er vel verdt å sjekke ut.

Saksofonisten Marike van Dijk er også en arrangør av solid klasse.

Et av de store privilegiene ved å skrive om musikk er at postmannen dukker opp med helt ukjent påfyll fra tid til annen. Fra Nederland, via USA, har 36 år unge Marike van Dijk funnet veien og det har blitt et hyggelig og annerledes møte.

van Dijk har tilbragt de seineste åra vekselvis i Amsterdam og i New York. Det er åpenbart at hun har henta inspirasjon fra begge sider av Atlanterhavet og her møter vi henne i to forskjellige settinger – eller kanskje ikke?

Det er arrangøren van Dijk som er den sentrale her og på mange vis får jeg tanker som går i retning Maria Schneider – årets Artist in Residence i Molde.

Hun samarbeider med to vokalister for å sette musikken deres inn i en spennende sammenheng. Først ut er amerikanske Jeff Taylor, som også skal til Molde sammen med Donny McCaslin – som også skal spille med Schneider. Alt henger altså sammen med alt som Gro sa det. Musikken er arrangert for blåsere, strykere og komp og befinner seg i et landskap som henter like mye fra rock som fra jazz.

Slik er det også med med del to der van Dijk har flytta seg til Europa og omfavner musikken til den fransk/walisiske vokalisten Katell Keineg. Vi befinner oss i liknende musikalske landskap, men singer/songwriter Keineg låter helt annerledes enn Taylor og gir det hele et annet særpreg.

Marike van Dijk er et nytt navn for meg som byr på noe eget. Jeg gleder meg til å høre henne i større grad som saksofonist også.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Marike van Dijk

The Stereography Project Feat. Jeff Taylor and Katell Keineg

Herr Records/membran.net

Djevelens rytter er Jan Ove Ekebergs andre roman om Harald Hardråde. Alle gode ting er som kjent to.

Jan Ove Ekeberg både skriver godt og har en herlig historieforståelse.

«Krigens læregutt» kom for to år siden og tok publikum, meg inkludert, med storm. Så er det dette med å følge opp en suksess da. La det være klart med en gang: «Djevelens rytter» er enda bedre.

Ekebergs mesterskap ligger i at han makter å ta oss tilbake cirka 1000 år, gi persongalleriet sitt kjøtt og blod slik at vi mener vi kjenner dem om de er nordmenn, svensker, russere, vendere, khazarer eller væringer. Noen er historiske personer, andre er oppdiktede og Ekeberg er flink til å sette det historisk korrekte sammen med det han nødvendigvis må ha skapt sjøl.

Dette er underholdningslitteratur på sitt aller beste. Samtidig tar Ekeberg oss med på en historietime som vi alle har godt av. Slik budde dei der a la vel år 1000 og du verden så spennende det er å dykke ned i en tidsalder de fleste av oss kan lite om og som vi blir oppdatert på her, samtidig som det er ei historie så spennende som en krimroman.

Ekeberg har gått djupt ned i materien og til å begynne har jeg visse problemer med å plassere alle der de hører hjemme – det blir enkelt og greit litt for mange å holde styr på for ei enkelt sjel. Etterhvert går det seg elegant til og jeg stortrives med å være med på ekskursjon med både Harald Hardråde og Jan Ove Ekeberg.

Jeg har både lært mye samtidig som jeg har blitt underholdt i godt og vel 300 svært så velskrevne sider. Jeg krever faktisk ikke så mye mer.

PS For ordens skyld: Jeg har vært kollega med Ekeberg i TV 2 i nærmere 20 år.

Jan Ove Ekeberg

Den siste vikingkongene – Djevelens rytter

Gyldendal

Det er etterhvert mange generasjoner som har et forhold til Terje Formoe – i alle fall til hans livsverk Kaptein Sabeltann. Han er så mye, mye mer.

Terje Formoe har noe eget å melde.

Det de aller fleste ikke vet, er at Formoe er en visesnekrer og sanger og formidler av meget høy byrd. Vi fikk en bekreftelse på det i fjor med «Hjemvendt» og her kommer nok et dusin sanger som reetablerer Formoe høyt oppe på viselista her til lands.

Den innerste krets av musikkinteresserte her til lands har «alltid» visst at Formoe har hatt mye å melde et godt stykke utenfor sitt fantasiunivers med Sabeltann. Der har han også spilt ei bakrolle som artist/sanger, men heldigvis har ønsket om og behovet for å melde om det ekte livet vokst fram igjen.

Jeg blei vel egentlig ikke overraska da han «dukka opp» igjen for et år siden – jeg mener jeg ante hva som fantes der. Derfor har forventningene vært på plass til oppfølgeren også og nok en gang følger Formoe opp med sanger og historier vi alle, som har smakt på livet, kan kjenne oss igjen i.

Formoe skriver om Livet nok en gang – om kjærlighet, sorg, tap, forhold som gikk åt skogen samt et skråblikk på vår digitale tidsalder og han formidler tankene sine på et inderlig vis som får oss til å lytte.

Når han så har alliert seg med produsent Alf Emil Eik og flinke musikanter, så har «Minnebrikker» blitt nok en bekreftelse på at Terje Formoe hører hjemme i det ypperste sjiktet av våre viseformidlere.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Terje Formoe

Minnebrikker

Terje Formoe Records/Musikkoperatørene

Det har alltid vært noe med Køben. Noe som har dratt oss dit. Noe stort. En smak av den store verden liksom. Det at det arrangeres en helt spesiell jazzfestival der skader heller ikke.

For andre året har Copenhagen Jazz Festival blitt den foretrukne start på sommerfestivalene for min del. Fjoråret blei et herlig møte som på alle slags vis frista til gjentakelse og årets treff, som var festivalens 40 års jubileum, blei på ingen måte noen skuffelse. København er enkelt og greit en opplevelse i seg sjøl og sjøl om man bare får med seg en brøkdel av de 1300 konsertene som preger hele byen, så var de dryppene vi fikk med oss nok til – sammen med Køben i seg sjøl – at vi har booka inn begynnelsen av juli neste år også i hjernebarken.

Den danske mastodontfestivalen er ganske så forskjellig fra jazzfestivaler slik vi kjenner dem her hjemme som Kongsberg og Molde. Her er det festival over alt og en rekke småarrangører som gjør det meste sjøl under en stor paraply som heter Copenhagen Jazz Festival. De aller fleste konsertene er gratisarrangementer og det er som de fleste allerede har skjønt mer enn nok å velge i for de fleste smaker.

To You

Mitt første stopp var rett rundt hjørne for hotellet der vi blei tatt godt vare på. Det er forresten alltid konserter rett rundt hjørnet under denne festivalen sjøl om det er en millionby vi snakker om. Ved den flotte og særdeles danske restauranten Puk – hvilket lunt leverposteismørbrød de byr på……- fikk vi stifte bekjentskap med musikken på et legendarisk dansk album som feirer 50 års-jubileum i år: Carsten Meinerts «To You».

Albumet er ukjent for meg, men visstnok et klenodium i Danmark. Bandet bestod av kompet fra skiva med bassisten Henrik Dhyrbye, pianisten Ole Matthiessen og trommeslageren Ole Streenberg pluss «ungkalven» Jesper Løvdal på tenorsaksofon. Det sterkt Coltrane/Sanders-inspirerte musikalske landskapet fikk stor oppmerksomhet den gang for 50 år siden og har så avgjort noe å si oss også nå i 2018. En hyggelig overraskelse var det også at Meinert sjøl dukka opp som gjest med sin sopransaksofon på noen av låtene. Han har nok vært i bedre musikalsk slag tidligere i sitt liv, men uansett var det hyggelig å få hilse på han og når Løvdal tok seg av de solistiske oppgavene på ypperlig vis, så var det likevel i de beste hender.

Kongemøte

Den første kvelden blei tilbragt i royalt tenorsaksofonselskap på klubben/butikken JazzCup – Købens svar på Bare Jazz. Den svenske mesteren Bernt Rosengren (80) og vår egen gigant Knut Riisnæs (72) satte hverandre stevne med et nordisk komp i samme klasse: svenske Hans Backenroth på bass, danske Ben Besiakov på piano og en av Hunndalens aller største sønner, Tom Olstad, på trommer.

Vi snakker fem herrer som ER bebopmusikken og dens avleggere legemliggjort. Her var det ikke satt opp noen settliste – det var heller ikke nødvendig. Disse gutta kan nemlig cirka tusen låter tilsammen og kan hele tida plukka fram det eller den de føler for uten at de skal leiter i tjukke notebunker før man setter i gang; tempo og toneart holder lenge.

Rosengren har vært bedre til beins før i verden, men når han setter saksofonen til leppene så er det fortsatt en sånn styrke, kraft og identitet i det han formidler som gjør at jeg nok en gang slår fast at Rosengren hører hjemme i den ypperste verdenselite når det gjelder dette uttrykket.

Riisnæs låter helt annerledes, men like personlig og hører hjemme i samme liga som Rosengren og de kler hverandre perfekt. Måten de tolka Sonny Rollins-klassikeren «Oleo» på – der straighten blei spilt en kvarttone «feil» – var bare et mange høydepunkt og med et empatisk superkomp i ryggen, så var to timer i slikt selskap strålende påfyll for både kropp og sjel.

Danmarks stolthet

De som tror at det kun er Åge Hareide og Ståle Solbakken av norsk avstamning som har tatt over store danske stoltheter, tar faktisk feil. Birger Carlsen har nemlig sittet i sjefsstolen for Danish Radio Big Band siden 2013 og i år feirer bandet festivalens 40 år med storkonsert. Markeringa kom i form av en heidundrende konsert utendørs på Islands Brygge – de eneste timene regnet meldte sin ankomst i Køben de dagene jeg var der.

Til tross for VM-semifinale og regn, så tok en fulltallig og svært så velvillig storbandmenighet i mot DRBB og de hadde stor grunn til å kose seg i bortimot to timer. Bandet, under ledelse av Nikolai Bøgelund, tok oss gjennom en rekke låter og arrangement som bandet har vært gjennom disse 40 åra. Kollektivet, med norske Erik Eilertsen på trompet og Annette Saxe på trombone, låter så tett, samspilt, emaptisk og groovy som vel tenkelig.

Bandet har en rekke egne solister av meget solid kaliber, men hadde i tillegg for anledninga invitert med seg en rekke gjester. Saksofonister som Jerry Bergonzi og Scott Robinson, pianisten Christian Sands, munnspilleren Mathias Heise – for et supertalent i tradisjonen etter Toots Thielemans – og vokalisten Sinne Eeg var med på å løfte dette til en konsert verdig et verdensband som DRBB – og en slik festival.

Litt norsk også

Tor de Jazz både starta og avslutta sin siste dag på festivalen med konserter med norske innslag. Først starta det hele med et altfor kort innhopp på en garantert hyggelig og intim konsert med vokalisten Birgitte Soojin. Soojin, opprinnelig fra Nøtterøy, har gjort danske av seg etter å ha lagt teologistudiene på hylla og gitt seg jazzen i vold for fullt. Det er i alle fall jeg veldig glad for, og til tross for alt jeg måtte stikke for fort for å rekke neste konsert, så fortalte hun meg nok en gang at hun er en vokalist i standardtradisjonen som vi skal få mye glede av i tiåra som kommer. Sammen med den svenske pianisten Calle Brickman og bassisten Thomas Vang har Soojin et hyggelig lite ensemble som egner seg for stor og intim hygge når som helst og hvor som helst.

Grunnen til at jeg måtte stikke, var en av mange konsertkollisjoner – noe som er helt umulig med 1300 konserter på ti dager.

Jazz Clash – en presentasjon av store deler av jazzens historie – var et møte mellom tre av Danmarks store jazznavn, Benjamin Koppel på altsaksofon, Cæcilie Norby på vokal og selveste Alex Riel på trommer og det amerikanske triumviratet Ralph Alessi på trompet, Uri Caine på piano og Johannes Weidenmueller på bass, samt to dansere og resitatør som bandt det hele sammen, fortalte oss på et flott og originalt vis hva jazzen hadde «utretta» disse 100 årene.

Danserne tilførte ikke noe spesielt for meg, men Norby og unikumet Riel (77), lik hip, smilende og uttrykksfull som noensinne, viste oss at de holder verdensklasse i et repertoar bestående av spennende arrangement av stort sett standardlåter.

Alessi og Caine, som jeg hørte for første gang live, imponerte også kraftig med personlige bidrag og Koppel, som jeg har mistenkt for å være mannen bak det hele, fortjener så avgjort mye mer oppmerksomhet også her hjemme.

Etter å ha fått med meg ekstraomgangene der Kroatia slo England på bar på Fredriksberg, var siste stopp på reisa et heftig møte med Gard Nilssen Acoustic Unity. Sammen med den svenske bassisten Petter Eldh og tenor- og sopransaksofonist André Roligheten, tok trommeslager extraordinaire innen alle slags uttrykk, Skiens store sønn Gard Nilssen, oss med på ei heftig reise basert på låter skrevet av alle tre.

Det er altså en intensitet, en personlighet og vilje og evne til å skape noe sammen, av tre strålende individualister, som fører denne trioen opp på høy internasjonal hylle. Svært høy faktisk.

Dett var dett for i år, men vi lover å være tilbake neste år for mer hygge, mer strålende musikk og flere lune leverposteismørbrød.

De fleste kvinner er vel akkurat det. Når mora heter Dee Dee Bridgewater så betyr det likevel noe spesielt i jazzsammenheng.

China Moses har arva mye etter si mor Dee Dee Bridgewater.

China Moses (40) hadde kanskje ikke så stort valg med et slikt opphav. Med mor som en av vår tids aller største jazzvokalister og entertainere, så var i alle fall sannsynligheten for at det skulle ende der det har endt relativt stor. I alle fall når man er utstyrt med et meget anstendig talent sjøl også.

Moses har så definitivt spilt andrefiolin i forhold til sin mor. Årsaken er forsåvidt åpenbar: sjøl om hun er dyktig både som vokalist og som entertainer, så når hun ikke mora til anklene en gang.

Det opplevde jeg på den første skiva jeg hørte med henne, «Crazy Blues», for seks år siden og bekreftelsen kommer med «Nightintales».

På elleve låter skrevet av Moses sammen med Anthony Marshall, alle i et blues-, standard- og Tin Pan Alley-landskap, framstår hun som en dyktig og helt ok artist med solide røtter i den amerikanske jazztradisjonen – til tross for at hun har bodd store deler av livet i Frankrike – men som likevel ikke har det som skal til for å ta steget opp på øverste hylle.

Med seg har hun en sympatisk trio med ukjente herrer for meg samt diverse gjester og «Nightintales» egner seg sikkert utmerka i en svett klubbsetting, men China Moses evner fortsatt ikke å ta det store steget altså.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

China Moses

Nightintales

MPS/Edel/Naxos Norway

Bak bandnavnet Morild skjuler det seg en helt spesiell duo – fra Horten. De gir oss helt spesiell musikk også.

Dag Einar Eilertsen og Marius Noss Gundersen i litt andre landskap.

Dag Einar Eilertsen spiller alttrombone og Marius Noss Gundersen trakterer klassisk gitar. De som innbiller seg at det fører til ganske så unike musikalske landskap har helt rett.

Det er ikke vanskelig å høre at Eilertsen og Noss Gundersen har spilt mye sammen – i mange år. De to, i utgangspunktet, umake instrumentene får de to til å klinge usedvanlig vakkert sammen, noe kun langt framskreden musikalitet og stor kunnskap om hverandre og de muligheter og begrensninger som er tilstede i en slik konstellasjon byr på.

Noss Gundersen har skrevet sju og Eilertsen fire låter der ymse aspekter ved den nordiske naturen har vært utgangspunktet. Alt er vakkert må vite med slike tanker i bakhodet og de skaper flotte linjer, klanger og stemninger i sitt særdeles melodiske univers som det er herlig å dykke ned i og bli værende i.

Er det klassisk musikk? Er det jazz? Svaret er ja takk begge deler og spesielt Eilertsen er en framifrå improvisator, mens Noss Gundersen er en ditto premissleverandør.

Musikken er unik og duoen likeså. Det er svært så hyggelig å tilbringe tid sammen med både musikken og Morild.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Morild

Nordic Landscapes

Gvito Records/Musikkoperatørene