Løgn og forbannet dikt?

Jeg bryter sammen og tilstår: jeg er ingen diktleser. Likevel har jeg nikost meg med dikstsamlingene til Ambjørnsen, Stalsberg og Saabye Christensen.

Lars Saabye Christensen hører hjemme helt der oppe uansett hva han driver med.

Innrømmelse nummer to følger: jeg har blitt frista til å lese disse samlingene mye mer på grunn av hvem som har skrevet dem enn fordi det er diktsamlinger. Uansett motivasjon så har dette tildels vært en stor opplevelse.

Lars Saabye Christensen har vært blant av mine absolutte favorittforfattere i mange tiår – helt siden "Beatles" så dagens lys i 1984. Jeg har lest det meste han har gitt oss siden den gang – inkludert diktsamlingen "Mann for sin katt" og alt kommer inn i sjiktet veldig bra og oppover.

Her har han tatt for seg en av de han ofte løfter frem: de glemte heltene. Egentlig var vel ikke Jimmy Nicol noen helt – han var "bare" vikartrommeslager i Beatles i 13 dager fordi Ringo Starr måtte operere bort mandlene. Ingen hadde hørt om han før disse 13 dagene og ingen har hørt om han siden. Pete Best, den første Beatles-trommeslageren, er jo rene verdensberømtheten i forhold.

Den bortimot ikoniske Dagbladet-fotografen Johan Brun, han som blitza Hjallis i 1952, tok bilder av det som skjedde på og rundt en av konsertene – den i København den 4. juni 1964. De har seinere blitt liggende i en skuff, men av en eller annen merksnodig årsak dukka de opp igjen. Møtet mellom disse bildene og Saabye Christensens små, inderlige, ektefølte og stramme dikt, der Jimmy Nicol får et liv, er intet mindre enn ei fantastisk reise.

Lars Saabye Christensen har en unik evne til å se mennesker og til å løfte dem opp og frem og "En blues for Jimmy Nicol" har blitt nok et smykke av en hilsen fra en av de aller største til en av de glemte – som egentlig aldri blei huska.

Saabye Christensen og Tom Stalsberg, også han med en helt spesiell og morsom penn som mange har blitt kjent med gjennom Dagbladet, har samarbeida mye med Buicken-prosjektet. Det er absolutt ingen grunn til å bli overraska over at Stalsberg er å finne sammen med de store – i tillegg til å være en usedvanlig trivelig fyr, så er han en historieforteller av rang.

Stalsberg og Ambjørnsen, som jeg kjenner gjennom Elling-universet og i liten grad fra poesiens verden – jeg er som sagt ingen diktleser, har reist landet rundt med sin poesi. Her gir de oss ei flott samling der diktene blir "framført" av Elling og Alfons Jørgensen.

De skuer tilbake på liv som har vært, på liv som ikke blei – drømmer om ei eventuell framtid driter de stort sett i. Det gjør de med helt personlige stemmer og med masse humor. Min intellektuelle kapasitet strekker ikke til hele veien, det er altså ikke alt jeg skjønner, men det er vel kanskje like greit? Jeg koser meg uansett masse med denne samlinga også og anbefaler begge som utmerket sommerlektyre på et svaberg eller innendørs hvis det er alternativet.

Ingvar Asbjørnsen og Tom Stalsberg har begge helt spesielle stemmer.

Johan Brun er enkelt og greit en legendarisk fotograf.

Lars Saabye Christensen – Johan Brun

En blues for Jimmy Nicol

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg

Leilighetsdikt for hjemløse

Cappelen Damm

Paolos storverk

Paolo Vinaccia har gjort mangt og mye for å løfte musikken til andre artister. Endelig var det klart for hans egen musikk og beskjed også.

Paolo Vinaccia på hjemmebane.

Paolo – han er en av de vi har lov å være på fornavn med – er som de fleste av oss noe helt for seg sjøl. Paolo er det i større grad enn de fleste.

Det er ingen hemmelighet at Paolo Vinaccia (64) har slitt med helseproblemer i mange år nå. På Ullevål sjukehus kalles han bare for mirakelmannen og han har åpenbart en egen evne til å lure kreftsjukdommen. Akkurat som han har en egen evne til å skape noe unikt for andre musikanter, for oss og for seg sjøl.

Den 12. august 2015 fikk Paolo muligheten av Oslo Jazzfestival til å framføre sitt eget storverk, "Dommedag ifølge Paulus", et verk han hadde jobba med lenge sammen med Audun Aschim Steffensen. Ideen, scriptet og konseptet var Paolos, men fantastisk gode krefter som Eivind Aarset på gitar, Det Norske Solistkor under ledelse av Grete Pedersen, som også spiller orgel, Erlend Mikael Sæverud på multimedia og video, Tord Knudsen på lys og David Solheim på live lyd, førte til at opplevelsen for oss som hadde gleden av å være tilstede i Oslo Domkirke, var intet mindre enn voldsom.

Paolo hadde tatt utgangspunkt i sitt eget liv og møter han hadde blitt en del av gjennom sin sjukdomshistorie. På video får vi møte sterke vitnesbyrd fra en rekke mennesker som er/var ramma av kreft og hvilke tanker de hadde gjort seg. Dette hadde Paolo ramma inn med musikk, lys og videoeffekter på et vis man aldri vil glemme. Et lite minus var at et videoklipp med kvinners situasjon under IS også var en del av det hele. For meg blei det malplassert – Paolo skulle ha reindyrka ideen sin 100%.

Det å sette opp dette enorme verket er sjølsagt et enormt løft på mange vis. Derfor er det fantastisk flott at ustoppelige Christer Falck nå har gitt ut konserten både på cd og dvd. Opplevelsen nå nesten tre år seinere er minst like sterk – og det er sterkt å tenke på at vi fortsatt har Paolo med oss. Sterkere enn noen gang! Forza Paolo!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paolo Vinaccia

Dommedag ifølge Paulus

C+C Records/Musikkoperatørene

Fullstendig full frihet

Når Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love er involvert, så kommer det ikke som noen bombe at rammene er vide, brede og høye. Her får vi to nye bevis på det.

Steve Swell, Paal Nilssen-Love, Jon Rune Strøm og Frode Gjerstad – saker!

Trommeslager Paal Nilssen-Love er på sett og vis eleven til altsaksofonisten Frode Gjerstad. Den norske frijazzguruen fra Stavanger tok raskt unge Nilssen-Love under sine vinger – etterhvert har de fulgt og utfylt hverandre i en rekke konstellasjoner.

Gjerstad runda 70 tidligere i med brask og barm. På Victoria i Oslo blei et lite tverrsnitt av hva og hvem Gjerstad er vist fram. Det fortalte oss om en totalt kompromissløs musikant konstant på leiting etter seg sjøl og det unike. Slik har det alltid vært, slik er det og slik kommer det alltid til å være.

Her møter vi Gjerstad sammen med Nilssen-Love og bassist Jon Rune Strøm og den amerikanske trombonisten Steve Swell som gjest. At den godeste Swell har deler av sin bakgrunn i storbandene til Buddy Rich og Lionel Hampton er ikke lett å oppdage, men at han har hatt salige Roswell Rudd som ledestjerne er en del lettere å dra kjensel på.

Vi får hilse på de fire på klubben The Bop Stop i Cleveland, Ohio der borte i Sambandsstatene den 17. september i fjor. De fire "låtene", aller med titler henta fra navnet på klubben i ymse varianter, er sjølsagt spontant unnfanga og forteller oss om et heftig, tøft og inspirerende møte på mange vis.

Av og til oppleves det ustrukturert, av og til setter love, som salige Bjørnar Andresen kalte han, en groove som tar det hele i nye retninger. Spennende og unikt fra start til mål.

Året før, eller 19. mai 2016, for å være eksakt, møttes ustoppelige – på alle vis – Nilssen-Love og den japanske gitaristen Otomo Yoshihide til mannjevning live i Moskva. Vår mann elsker utfordringer og elsker å bli utfordret og Yoshihide, med bakgrunn fra både rock og støy, er så avgjort en musikant å "bryne" seg på for Stavanger-mannen som forsatt sier i når det blir alvor.

Jeg stopper aldri å bli overraska og imponert over Paal Nilssen-Love, Norges kanskje travleste musikant. Her foreligger to ypperlige prov på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Paal Nilssen-Love og Otomo Yoshihide – uten sikkerhetsnett.

Frode Gjerstad Trio + Steve Swell

Bop Stop

Clean Feed Records/MusikkLosen

Otomo Yoshihide – Paal Nilssen-Love

19th of May 2016

PNL Records/Musikkoperatørene

Endelig i mål!

Den mest omtalte, den mest solgte og kanskje den beste norske jazzplata noensinne, «Fairytales», har endelig kommet ut i «korrekt» cd-tapning.

Steve Dobrogosz og Radka Toneff – et eventyr av en musikalsk duo.

Foto: Hans Beskow

Det var klart for svært mange allerede da «Fairytales» kom ut høsten 1982 – vi hadde med en helt spesiell plateutgivelse å gjøre. Det at Radka Toneff (1952-82) forlot tida bare noen uker etterpå, har vært med på å forsterke inntrykket. Uansett har dette unike visittkortet vist seg å være tidløs musikk fra en av de aller største.

Eksemplaret jeg sitter med i hendene nå er den tredje cd-utgava jeg har med «Fairytales». Den første kom da cd-teknologien var ny i 1986. Så blei mastertapen gjenfunnet, alt blei «restaurert» etter beste evne og relansert i 2015. Man mente at den definitive versjonen endelig var på plass.

Slik var det ikke. Raskt fant noen med særdeles påskrudde ører, blant andre plateselskapet 2Ls lydmaestro Morten Lindberg, ut at det var noe gæernt med «pitchen». Årsakene var diverse tekniske viderverdigheter som Terje Mosnes på en forbilledlig måte gjør rede for i teksten i omslagsheftet.

Dette kunne ikke de som stod bak utgivelsen leve med. En omfattende prosess blei satt i gang for om mulig å rette opp det som de ikke hadde lykkes med til 2015-utgaven. Gode krefter fra inn- og utland gikk sammen og har nå makta å gjenskape det som skjedde i Grieghallen tre februarkvelder i 1982 samt en versjon av «My Funny Valentine» gjort i NRK i 1979.

Radka, hun er av dem vi har lov å være på fornavn med, låter i mine ører noe lysere her enn det jeg mener å huske fra de mange gangene jeg fikk gleden av å høre henne live. Det er mulig mitt minne spiller meg et puss når det gjelder dybden eller mørket i Radkas stemme og uttrykk, men det gjør forsåvidt ingen verdens ting.

Det som betyr noe er er den voldsomme inderligheten og kraften i det Radka hadde/har å melde. Personligheten hennes og samspillet med amerikansk/svenske Dobrogosz. «Fairytales» var, er og kommer til å forbli kunst av en dimensjon det er vanskelig å plassere. Du verden som jeg savner Radka, sjøl om hun er her på sitt vis. For å skrive om en av titlene på skiva aldri så lite: Radka will never go out of style. Aldri.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Radka Toneff – Steve Dobrogosz

Fairytales

Odin Records/Musikkoperatørene

Lys i mørket

Ut av det store intet dukker trompeteren, flygelhornisten, komponisten og bandlederen Benje Daneman opp med bandet sitt og musikken sin. En fin overraskelse.

Benje Daneman, nummer tre fra venstre, i spissen for SearchParty.

Foto: Overneath Creative Collective

Jeg har verken hørt eller hørt om den 33 år unge amerikaneren Benje Daneman tidligere. Heller ikke hans band SearchParty må vite. Da finnes det heldigvis kulturformidlere rundt om i verden, blant andre amerikanske Matt Merewitz, som forer slike som meg med musikk vi ikke ante fantes og som på det viset sørger for at man får muligheten til å utvide horisonten.

Bandet og musikken blei unnfanga i 2015 da Daneman, som er bosatt, jobber og underviser i Kalamazoo i Michigan, blei forespurt om å være såkalt artist in residence hos Spark & Echo Arts, en New York-basert kunstorganisasjon.

Sammen med pianisten Rob Clearfield, kona Ashley Daneman på vokal, trommeslageren Jon Deitemyer, elbassisten Andrew Vogt og altsaksofonisten Greg Ward, den eneste jeg har hørt og hørt om tidligere, har Daneman skapt et lite, spennende, melodisk, vakkert og personlig univers.

Fire av spora er fritt improvisert, resten er skrevet av Daneman som også er en veldig bra og uttrykksfull trompeter med en varm og rund tone i horna sine. Det samme kan så avgjort også sies om elbassist Vogt og Ward vet vi fra før er en av særdeles kapabel saksofonist.

«Light in the Darkness» er et flott, lite verk som løfter frem nye stemmer. Det har vært svært hyggelig å få hilse på Benje Daneman´s SearchParty.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Benje Daneman´s SearchParty

Light in the Darkness

JCI Records/benjedaneman.com

For en klang!

Jeg bryter sammen og tilstår at korsang ikke er dagligdags i heimen. Du verden for et kick det likevel har vært når det først har skjedd.

Det Norske Jentekor under innspillinga i Ris Kirke i Oslo.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor har eksistert siden 1994 da NRK la ned sitt jentekor. Koret består av fire «avdelinger»: Rekruttgruppa, Aspirantkoret, Hovedkoret og Studiokoret – jenter fra 6 til 24 år. Alle blir leda av dirigenten Anne Karin Sundal-Ask og her får vi møte Studiokoret, de mest erfarne, i innspillinger gjort i Ris Kirke i Oslo fra 2015 til 2017. De gir oss korsang egna til at den store ro kan senke seg.

Med lydmaestro Morten Lindberg i førersetet, har Sundal-Ask og hennes langt framskredne jenter tatt for seg 15 folketoner vi alle kjenner i større eller mindre grad. Det har de gjort med en innlevelse og en klangrikdom som reint gjør en stolt av å komme fra Kongeriket.

Vi blir servert blant annet "Jeg lagde meg så sildig", "Fola, fola Blakken", "Ved Rondane", "Våren" og "Gjendines bådnlåt". Dette er sanger de fleste av oss er vokst opp med på et eller annet vis og som det er fantastisk å stifte nytt bekjentskap med.

Det gjør Det Norske Jentekor på et fantastisk herlig, klangrikt og tidløst vis som forteller oss at både denne musikken, disse visene/sangene og denne kortradisjonen er viktig for oss – nå og for all fremtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Anne Karin Sundal-Ask får fram det vakre og sterke i koret.

Foto: Morten Lindberg

Det Norske Jentekor

Folketoner

2L/Musikkoperatørene

Himmelsk tøft

Emilie Nicolas slo ned som ei positiv bombe med «Like I´m a Warrior» for fire år siden. Så blei det stille. Nå er heldigvis vellyden tilbake igjen.

Emilie Nicolas har noe helt spesielt å by på.

Emilie Nicolas fra Bærum er en av mange unge vokalister som har tatt turen innom jazzstudier før de har havna på et helt eget sted. Der Nicolas befinner seg nå er det i alle fall usedvanlig spennende å få avlegge besøk.

Veldig mange satt vel og venta på verdensherredømme for Emilie Nicolas, som også heter Kongshavn, men så enkelt er det som kjent ikke. Om hun gikk inn i indre eksil av personlige og profesjonelle årsaker, aner jeg ikke. Det jeg derimot vet med fasit i hånd, er at hun har brukt tida svært godt og tatt et nytt kjempesteg med oppfølgeren.

Her har hun skrevet alle tekster, med litt pidgeon-engelsk som jeg har henne mistenkt for å gjøre med fullt overlegg og for å ha litt moro sjøl og med alle som gjerne vil framstå som besserwissere, og all musikk. Med seg har hun det samme kjernebandet som sist med Eivind Helgerød, Anders Opdahl og Nicolay Tangen Svennæs og der alle har vært med å produsere herligheten – og hvilken produksjon! Når vi kan legge til at betydeligheter som Jarle Bernhoft, Hanne Hukkelberg, Kåre Christoffer Vestrheim, Sondre Justad og Anja Lauvdal har bidratt i større eller mindre grad, så sier det mer eller mindre alt om hvor lista er lagt.

Dette er så flott, så smakfull, så sofistikert popmusikk som vel tenkelig. Emilie Nicolas er utstyrt med noe så unikt som en personlighet i både uttrykket og stemma som gjør at ører bør åpne seg hvor som helst på kloden – det er nemlig ingen som holder på med noe i nærheten av det hun gjør.

Island har sin Björk med noe helt spesielt. Vi har Emilie Nicolas med noe helt forskjellig, men like spesielt. Fantastisk tøft og usannsynlig hipt.

PS Covertegningene er laget av unge Jon Stoesen Chocron. Så kan alle kaste seg rundt for å finne ut hvor han stammer fra i både en og to generasjoner oppover. Den kunstneriske åra mangler det i alle fall ikke på.

PS 2 Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Emilie Nicolas

Tranquille Emile

Warner Music Norway/Warner Music

Vakkert i fjellheimen

Det unge norske bandet Audun Trio tar oss med inn i en vakker og empatisk musikalsk oase.

Audun Barsten Johnsen, Magnus Sefaniassen Eide og Håkon Norby Bjørgo er tre garantister for at norsk jazz går ei lys framtid i møte.

Det virker ikke som om det er noen ende på strømmen av nye norske jazztalenter – og bra er jo det. Den 25 år unge pianisten og komponisten Audun Barsten Johnsen fra Lillehammer er foreløpig siste skudd på stammen og sammen med bassisten Håkon Norby Bjørgo fra Lier og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide fra Åndalsnes, begge i slutten av 20-åra, har han gitt oss et debutalbum som vitner om stor modenhet og mye godt i vente.

Har jeg skjønt det rett, har disse tre unge og langt framskredne herrene møtt hverandre på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der har de samla seg rundt et repertoar skapt av i all hovedsak Barsten Johnsen, og sammen unnfanga et tonespråk både vakkert, melodisk, søkende og personlig.

Det musikalske landskapet Audun Trio byr på, er egentlig ganske unorsk. I mi bok er det udelt positivt. Barsten Johnsen og hans medsammensvorne er nemlig skjønnhetssøkere på alle mulige slags vis, men de er det på et u-ECM-sk vis hvis du skjønner.

Der ECM-idealet ofte er luftig og dvelende, blir vi her møtt med et ganske så straight og lettflytende ideal der beatet er tydelig markert hele veien i alle slags tempi.

Repertoaret er både variert og uten unntak personlig. Det at jazzmusikk får stempelet vakker på seg, er ensbetydende med at den er motstandsløs i følge enkelte. Jeg er ikke blant dem og her finnes det mer enn nok motstand og utfordringer underveis også.

Det er vakkert både i og med «Rondane».

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Audun Trio

Rondane

Losen Records/MusikkLosen

På egen hånd

Sveitsiske Lucas Niggli er en trommeslager og perkusjonist som skaper musikk på et høyst personlig vis.

Lucas Niggli i sin helt personlige verden.

Foto: Michelle Ettlin

Lucas Niggli (50) har gjort noe de fleste perkusjonister drømmer om, men som de færreste tør å gjøre. Han har laga ei soloplate og han har alt som trengs for å kunne gjøre akkurat det. Dette er spennende og annerledes musikk fra start til mål.

Det finnes en liten, men eksklusiv gruppe perkusjonister som har laga soloskiver opp gjennom jazzhistoria: Baby Dodds var vel den første og seinere kom blant andre bopikoner som Kenny Clarke og Max Roach og seinere blei de fulgt av modernister/avantgardister som Famodou Don Moye og Andrew Cyrille.

Her hjemme har både Erland Dahlen, Gard Nilssen og Paal Nilssen-Love skapt strålende bidrag i liknende univers, men kanskje den første i Europa som bega seg ut på galeien var sveitseren Pierre Favre.

Hjemme på gutterommet til Niggli hang det bilde av The Beatles – og nevnte Favre! Etterhvert blei Niggli både elev av og medspiller med den store Favre og Niggli har på mange vis blitt videreføreren av kulturen Favre var mannen bak.

Niggli har vist i en rekke konstellasjoner, både med seg sjøl som leder og som sidemann på rundt 25 utgivelser på Intakt Records, at han er en særs spennende og original perkusjonist.

Gjennom disse 15 spontant unnfanga «låtene», cirka halvparten live mens resten er skapt i studioets ensomhet, forteller Niggli oss med sitt arsenal av trommer, instrumenter og objekter, at han har svært mye unikt å fortelle oss på sin første soloekskursjon noensinne.

Han er født i Kamerun og bodde der sine første sju år, han har jobba med musikanter fra de fleste verdenshjørner og han har studert og jobba med en rekke retningsgivere. Alt dette inkorporerer han på et mesterlig vis i denne kombinerte 50-års presangen til seg sjøl og til oss. Lucas Niggli gir oss groover, stemninger og melodier som kun han kan ha skapt.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lucas Niggli

Alchemia Garden

Intakt Records/Naxos Norway

Mer om stillheten

Begge platene til vokalisten Lena Nymark har ordet silence i tittelen. Tilfeldig? Neppe!

Lena Nymark har all mulig grunn til å ha blikket opp og frem.

Lena Nymark (37) kommer fra øya Sula utenfor Ålesund. Da er det ikke tilfeldig at man blir musikant på svært høy hylle.

Alt henger sammen med alt sa Gro Harlem Brundtland for noen tår sida. Det hadde hun så avgjort rett i og det henger sammen med hverandre at Ytre Suløens Jass-ensemble, Brazz Brothers, Nils Petter Molvær, Kåre Nymark jr. og mange flere kommer fra akkurat den samme lille øya. Derfra og fra mange av de samme kildene har helt sikkert Lena Nymark også henta mye inspirasjon og kunnskap.

Hennes første plate under eget navn kom i 2014 og het "Beautiful Silence". Den bød på et svært hyggelig musikalsk møte. Nå, som den gang, har hun skrevet alt av både tekst og musikk sjøl. Det aller meste, med unntak av sluttsporet "Sukkerspinn av glass", er skrevet på engelsk.

Nymark beveger seg i et lett, underfundig og vakkert jazzpop-landskap som det er lett å bli fanga inn i og bli glad i. Hun synger med ei varm og inderlig stemme som antyder at hun er mye yngre enn hun virkelig er. Den er ikke stor og omfangsrik, men hun gjør likevel mye ut av uttrykket sitt.

Låtene blir noe for enstonig i lengden for meg. Noen er virkelig gode og foregår i ballade, maks medium tempo, men mange går inn i den samme tralten – de mangler enkelt og greit den store personligheten.

Sammen med utmerka tonefølge i trommeslageren Stig Harald Rennestraum, pianisten Dag-Filip Roaldsnes og bassisten Jo Fougner Skaansar, skaper Nymark, som også spiller fløyte, klarinett og bassklarinett som flott krydder, et vakkert lite univers med si andre plate. På den vanskelige tredjerunden ønsker jeg litt større variasjon i låttilfanget. Da kan dette bli riktig så storveis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Lena Nymark

Trapped in the Silence

New Field Music/Musikkoperatørene