Tor Hammerø

Knut Reiersrud er intet mindre enn et ikon. Hver gang jeg støter på han, så overrasker han. Alltid på et skyhøyt nivå.

Knut Reiersrud sammen med sitt strålende band.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Knut Reiersrud (57) har helt siden slutten av 70-tallet fortalt alle med åpne og lyttende ører at vi har med ei helt spesiell stemme å gjøre – både som gitarist, munnspiller og vokalist. Her møter vi han med nytt materiale og med sitt framifrå band. Det er snakk om ei ny høytidsstund.

Om det er sammen med gode venner som Bendik Hofseth eller Iver Kleive eller i egen regi, så tar det alltid rundt et hundredels sekund å slå fast at det er Knut Reiersrud vi har med å gjøre. Han har en så umiskjennelig tone i alt han spiller – i alt han er – at han ikke likner på noen andre enn seg sjøl.

Sjølsagt har Reiersrud som alle andre – og han har en kunnskap om musikken og kulturen som har skapt han som få om noen kan matche – en rekke inspirasjonskilder som har vært med han siden tidenes morgen. Den har han brukt og bruker fortsatt til å utvikle seg og sitt uttrykk.

Sammen med superlaget Andreas Bye på trommer, Bjørn Holm på gitar, Nikolai Hængsle på bass og David Wallumrød på allehånde tangenter – de tre sistnevnte korer også – tar Reiersrud oss her med på ei reise med i stor grad originalmateriale – Wallumrød og en Johann Sebastian Bach har velvilligst bidratt litt også på låtsida – mens Martin Hagfors og Jeff Wasserman har hjulpet til på tekstsida.

Sjølsagt er blues en bærebjelke i det Reiersrud gir oss, men han inkorporerer veldig mye annet også – folkemusikk, klassisk, jazz, soul, pop, rock og gudene vet hva, til et brygg som ingen andre kunne ha unnfanga. Hans fire medsammensvorne er av den særdeles empatiske sorten som veit hvor sjefen vil og som hjelper han dit uten stans.

"Heat" er akkurat så hipt og så hot som vi forventer oss av Knut Reiersrud hver gang han kommer for å hilse på.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Knut Reiersrud Band

Heat

Jazzland Recordings/Musikkoperatørene

Lenge var det overraskende stille rundt det som skjedde på jazzfronten på holmen i vest – i Storbritannia. Nå er det avgjort verdt å sperre opp ørene

Elliot Galvin i sentrum for sin utmerkede trio.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det finnes nå mange eksempler på det spennende som skjer der borte i Brexit-land. Pianisten, komponisten og bandlederen Elliot Galvin er så avgjort helt i tetsjiktet.

Mitt første møte med den nå 27 år unge Galvin, som bandleder, kom for to år siden gjennom triovisittkortet "Punch". Jeg har også møtt han i bandet Dinosaur, leda av hans frue, trompeteren Laura Jurd. Der fortalte han oss ummidelbart at han hadde mye originalt å melde i forlengelsen av musikkfilosofien til Django Bates som jeg er ganske sikker på har vært en stor inspirasjonskilde.

Ny trommeslager fra sist er Corrie Dick mens bassist Tom McCredie fortsatt er hjertelig tilstede – her også som gitarist. Det betyr to jevnaldrende og meget lovende og lyttende musikanter som har skjønt hvor Galvin vil med musikken sin og som empatisk stiller opp hele veien.

Galvin har gjennom sine komposisjoner skapt et musikalsk univers som henter fra jazzhistoria og klassisk musikk samtidig som han avgjort hører hjemme i 2018. I tillegg til pianoet inkorporerer han en rekke andre tangentinstrumenter også pluss elektronikk, samt leker (!) og lydspor.

Musikken er melodisk, intens, reflekterende, dynamisk, med mye humor og svært personlig. Elliot Galvin forteller oss enkelt og greit at han er ei stemme vi skal gi mye oppmerksomhet både nå og i åra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Elliot Galvin

The Influencing Machine

Edition Records/Border Music

Den svenske trioen Fire! opererer fortsatt i en rekke grenseland. Og fortsatt er det like tøft.

Fire! er et band som ikke likner på noe annet enn seg sjøl.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Johan Berthling, Mats Gustafsson og Andreas Werliin har vært i gang med Fire! i ti år nå. Fra første dag av har de gitt oss stadig nye statusrapporter på Rune Kristoffersens kompromissløse kvalitetsselskap Rune Grammofon og med det sjette visittkortet forteller de oss at bandet og musikken er hippere enn noen gang.

Fire! har fra starten av vært et sjangersprengende ensemble som har henta både fra frijazzens vidunderlige verden og miksa det hemningsløst med impulser fra både rock og støy. Mange har funnet spor etter band som Cream og Jimi Hendrix Experience og Berthlings tuuunge basspill sender oss lett i retning Black Sabbath også.

Jeg finner uansett mest Fire! her. De tre herrene har i løpet av dette tiåret utvikla noe som er så tungt, tøft og originalt at de har skapt skole sjøl. Mange ville kanskje tro at de kanskje har begynt å gjenta seg sjøl etter så mange år, men i mine ører har herrene greid å skape noe nytt og spennende nok en gang.

Alle tre får godt med rom og sjølsagt har de mye å melde, men for meg så er det likevel kollektivet Fire! som er det mest givende og ustoppelig tøffe. Dette er jazz godt egna for rockefolket og rock som bør snakke til jazzfolket – tøff musikk egna for alle som liker heftig musikk med andre ord.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Fire!

The Hands

Rune Grammofon/Musikkoperatørene

Den danske altsaksofonisten Christina von Bülow har fått med seg et par hyggelige herrrer til å skape vakker musikk.

Christina von Bülow sammen med Palle Danielsson, Eliot Zigmund og sin sønn Pelle von Bülow.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Foto: Johan von Bülow

von Bülow var elev av Stan Getz og Lee Konitz og begge er tydelige og store inspirasjonskilder – spesielt Konitz. Da mer enn aner vi hvor vi skal musikalsk og med sjølvaste Palle Danielsson på bass og Bill Evans´ tidligere trommeslager Eliot Zigmund som reisefølge så kan det faktisk ikke gå galt. Det gjør det da heller ikke.

Christina von Bülow (56) er av en eller flere merksnodige årsaker ikke spesielt kjent her hjemme. Det er både synd og dumt – vi har nemlig med en coolsaksofonist av meget høy klasse å gjøre. Hun har skjønt de lange linjers logikk og estetikk til fulle og hun er en formidler av den musikalske ideologien til Lennie Tristano, Warne Marsh og ikke minst Kontiz som vi bør gi mye mer oppmerksomhet enn hun har fått til nå.

Her gir hun oss musikk og et repertoar i tradisjonen etter Konitz som det er lett å like og bli begeistra for. Med utgangspunkt som "I Should Care", "I Love Paris", "I Loves You Porgy" og "The Peacocks", samt en rekke egne komposisjoner, blant annet den utilslørte hyllesten av Konitz i "Out Lee", tar hun oss med på ei inderlig lyttereise med perfekt reisefølge i Danielsson og Zigmund.

Jeg tar meg bokstavelig talt i å kjenne på at jeg har savna Palle Danielssons usedvanlige tankefulle og personlige basspill – det er så altfor sjelden man hører giganten mange husker fra klassikeren "Belonging" med Christensen, Garbarek og Jarrett. Zigmund, fra en av Evans seinere trioer, er også en for sjeldent hørt musikant, men uansett kler de von Bülows inderlige saksofonspill akkurat slik det ber om.

På fire av de ti spora gjester også von Bülows sønn Pelle med et gitarspill som forteller oss at arven blir forvalta på best mulig vis.

Christina von Bülow er en musikant som fortjener en stor lytterskare både her hjemme og i resten av verden.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Christina von Bülow – Palle Danielsson – Eliot Zigmund

On the Brink of a Lovely Song

Storyville Records/MusikkLosen

To unge danske, en svensk og en norsk musiker har funnet sammen og skapt melodisk og vakker jazzmusikk sammen

Aloft Quartet har mye lovende å by på.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Danskene Simon Balvig på saksofoner og Rasmus Sørensen på piano, svenske Jon Henriksson på bass og Amund Kleppan fra Lillehammer på trommer, traff hverandre på Skurups Folkhögskola i Sverige gjennom sin felles drøm om å bli dyktige jazzmusikere. Med Aloft Quartets debutskive «First Year» er det flere ting som tyder på at de er på god vei dit.

I Norge har folkehøyskolen på Sund i Trøndelag fått ord på seg for å være en viktig stasjon på veien til ei fin jazzkarriere. Hos broderfolket i øst har Skurup i Skåne fått samme omdømme og tiltrekker seg studenter fra hele Norden og vel så det.

Der møttes altså disse fire unge herrene og med "First Year", som består av musikk skrevet av alle fire, men hver for seg, så har de gitt seg ut på noe som har det i seg til å bli spennende karrierer.

De fire har allerede tilegna seg solide kunnskaper med røtter i den amerikanske melodiøse 60-talls jazzen og ikke minst det som har kommet ut av den nordiske jazzen de seineste tiåra. Ut av det har de fire skapt åtte vakre, melodiøse og reflekterende landskap som det uten unntak er behagelig å oppholde seg i.

De fire har allerede ting med substans å melde på egen hånd, men det er likevel det kollektive som tiltaler meg aller mest med "First Year". Både bandet og de fire gutta skal bli veldig spennende å følge i tiåra som kommer.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Aloft Quartet

First Year

AMP Music & Records/Musikkoperatørene

Legenden Ray Davies fra The Kinks er heldigvis fortsatt i gang og her hyller han sitt «andre» hjemland USA.

Ray Davies er vel så nært opp til en levende legende man kan komme.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Noen popmusikanter satte spor som har vist seg umulige å viske ut. Ray Davies, med den helt umiskjennelige stemma, har så avgjort vist seg å være en slik personlighet.

Ray Davies (74) er mannen bak låter som "You Really Got Me", "Sunny Afternoon", "Dedicated Follower of Fashion" og "Waterloo Sunset" og sjøl om The Kinks skilte lag for over over 20 år siden, så har statusen til sjefen på ingen måte avtatt.

Etter at The Kinks blei bannlyst en periode i USA, så har Davies på flere vis tatt turen tilbake og i et par perioder har han også vært bosatt i the land of hopes and dreams, i henholdsvis New York og New Orleans.

Landet, folket og kulturen har åpenbart vært viktig for Davies. Her får vi møte del to av hans "Americana"-hyllest – den første kom i fjor og gikk meg dessverre hus forbi.

Her, med The Jayhawks fra Minneapolis som reisefølge, tar Davies – stemma er nesten den samme som i gamle dager, men med litt ekstra patina – oss med på ei rundreise gjennom store deler av dette fantastiske landet. Med ingredienser som pop, rock, blues, soul, skiffle, jazz og sikkert mye, mye mer også, viser Davies oss hvilken fantastisk historieforteller, låtskriver og sanger han er.

Tøft – tildels veldig tøft er det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Ray Davies

Our Country – Americana Act II

Legacy/Sony Music

De som har fulgt med på nykommerne i norsk jazz de siste åra, kan ikke ha unngått å legge merke til trommeslageren Andreas Wildhagen. Her møter vi han aleine.

Andreas Wildhagen har mye unikt å melde.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Andreas Wildhagen (30) har markert seg i en rekke konstellasjoner, blant annet i Paal Nilssen-Loves Large Unit, Jonas Cambien Trio og i Nakama. Her tar han skrittet helt ut og forteller oss hva han har på hjertet uten andre «forstyrrende» elementer.

Av en eller årsak har denne skiva passert under min radar ei god stund. Den blei utgitt allerede høsten 2016, men for mine ører forblei den altså en hemmelighet til helt nylig. Uansett gjør det ikke så veldig mye: dette er nemlig så tidløs musikk som vel mulig.

Flere av Wildhagens kolleger, blant andre Paal Nilssen-Love, Erland Dahlen og Gard Nilssen, har gjort det samme som dagens mann: de har gitt ut soloskiver. For bare for noen få år siden ville det vært nesten utenkelig, men alle disse fire har så mye originalt og spennende på hjertet at de uten blygsel kan gjøre det.

I løpet av tre julidager for to år siden gikk Wildhagen til verket og skapte sju «låter» som forteller oss om en moden og allsidig perkusjonist som viser oss at han kan benytte hele trommesettet og nesten alle de dynamiske og rytmiske virkemidlene han har til sin disposisjon.

Det er hele tida spennende å følge han på hans ekskursjoner som tar oss med til steder vil aldri har vært før. Andreas Wildhagen bekrefter nok en gang at han er en trommeslager og perkusjonist med et voldsomt potensial og ei spennende nåtid og ikke minst framtid.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Andreas Wildhagen

No Right No Left

Nakama Records/digerdistro.no

Du skal ha fulgt ekstremt godt med for å kjenne til det italienske CMC Ensemble. Det har heldigvis Odd Gjelsnes gjort.

CMC Ensemble, med Michel Godard som nummer to fra venstre, gir oss original og tøff musikk fra mange ståsteder.

Gjelsnes er en idealist som blant annet driver det meget oppegående plateselskapet Losen Records. Derfra serverer han kvalitetsmusikk i hovedsak fra Norge, men også fra andre land. I dette tilfellet er det et ungt italiensk band med den store franske tubaisten og serpentisten Michel Godard som dukker opp – og takk for det.

Gjelsnes holder heldigvis ørene oppe for oss andre. Det førte blant annet til at han serverte oss ei flott skive med italienske Dino Massa Quartet i fjor. Der spilte blant andre sopransaksofonisten Nicola Pisani. Det er en herre som i tillegg til å være en utmerka instrumentalist også er pedagog og han har vært sjef for jazzutdanninga i byen Cosenza i en årrekke.

Der har han satt sammen CMC Ensemble, et band med strålende studenter med flott komp, fine blåsere og en vokalist, Erica Gagliardi, som vi gjerne og ganske sikkert vil få høre mye fra i åra som kommer. Bandet vant en stor konkurranse, som virker som en italiensk variant av norske JazzIntro, der grupper fra en rekke konservatorier var involvert.

En del av premien var, også som i Norge, ei plateinnspilling og med seg fikk de den franske tubagiganten Michel Godard, som også spiller serpent – et "gammelt" blåseinstrument.

Med fasit i hånd er det lett å forstå den italienske juryen. Dette er nemlig et band med solister og musikk på et svært høyt nivå. Musikken er skrevet av Pisani, Godard og flere av bandets medlemmer og henter uhemma fra en melodisk, moderne jazztradisjon, toneganger fra Middelhavsstrøkene og klassisk musikk – med masse rom for utmerkede solister og ditto ensemblepartier.

Odd Gjelsnes skal ha all ære for sin musikalske nese og sin vilje og evne til å gi oss viktig musikk vi ikke ante fantes. CME Ensemble er et utmerka eksempel på det.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

CMC Ensemble featuring Michel Godard

Contra Puncta

Losen Records/MusikkLosen

Steve Gadd er for svært mange verdens hippeste og mest grooovete trommeslager. Her kommer det to nye eksempler på at det nok stemmer.

Steve Gadd i sentrum for sitt eget band – Steve Gadd Band.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Steve Gadd har rukket å bli 73 år. Han har rukket ganske mye annet også – blant annet å danne skole for flere generasjoner trommeslagere innen en rekke sjangere. Her dukker han opp i to ganske så forskjellige konstellasjoner – uansett like hip.

Jazz har hele tida ligget i bånn for Steve Gadds trommespill og musikkforståelse. Likevel, eller kanskje akkurat derfor, har han vært den mest ettertrakta trommisen på Tellus innen alle musikksjangre. Ingen har har sittet i så mange platestudioer som Gadd og ingen andre har stått øverst på ønskelista til Paul McCartney, Paul Simon , James Taylor og Eric Clapton. Mannen kan alt og det groover uansett så vederstyggelig av spillet hans at han står øverst på alle lister – alltid. De som har sett videoen med Gadd sammen med to andre trommestorheter, Vinnie Colaiuta og Dave Weckl, skjønner hva jeg snakker om: de to sistnevnte gjør begge en fabelaktig innsats, men det er likevel liksom aldri tvil om hvem som er sjefen.

I tillegg til alle sidemannjobbene og studioengasjementene, så har Gadd mer eller mindre hele tida hatt et eget band gående. Enten har han kalt det Gadd Gang eller, som her, Steve Gadd Band.

Med fire sjelsfrender i trompeteren og flygelhornisten Walt Fowler, tangentisten og vokalisten – på ett spor – Kevin Hays, elbassisten Jimmy Johnson og gitaristen Michael Landau, pluss gjesteopptredener fra sønnen Duke Gadd på gitar og perkusjon på noen spor, blir vi invitert med på ei ufarlig, melodiøs og sjølsagt særdeles groovy reise med låter alle de involverte har skrevet pluss et par av Larry Goldings og Allan Holdsworth.

Hva groove er for noe? Vanskelig å beskrive, men lytt på Steve Gadd – enten skjønner du det eller så skjønner du det ikke. Slik er det med den saken.

«Alle» har vært ute etter å få med seg Gadd på veien. De fleste som har spurt har nok fått nei av enten praktiske eller musikalske årsaker, men danskene Michael Blicher på saksofon og Dan Hemmer på orgel fikk ja. Årasaken var helt sikkert at de begge er svært dyktige musikanter samt at de byr på groooovy musikk.

I februar 2016 la de ut på tur og vi får være med på liveopptak gjort blant annet i London, Odense og Kiel. Det aller meste av musikken er skrevet av Blicher og her er det aldri tvil om hvor eneren er for å si det sånn.

Orgelsoundet til Hemmer passer utmerket til trommespillet til Gadd – hva gjør forresten ikke det? – og både publikum og de på scena storkoste seg tydeligvis. Tøft, hipt og…..groooovy.

Steve Gadd er uansett hva man måler det med en av trommehistoriens aller største – sånn er det bare med den saken.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Gadd sammen med to hardtswingende dansker, Dan Hemmer og Michael Blicher.

Steve Gadd Band

Steve Gadd Band

BFM Jazz/Border Music

Blicher Hemmer Gadd

Omara

C-Nut Records/Border Music

Jon Harald, som heter Gjesdal til etternavn, har gått en lengre vei enn de fleste for å komme frem til musikken inne i seg.

Jon Harald har funnet noe i musikken som er viktig.

Etter å ha blitt hjernevaska av ei religiøs sekt i Tyskland, holdt Jon Harald på å miste både forstanden og livet. Heldigvis fant han en vei ut og han fant også veien inn i musikken. Her gir han oss sitt andre solopiano-visittkort. Også det er egna til ettertanke og ro.

Mange har nok fått med seg den smått utrolige livshistoria til Jon Harald, som har valgt å droppe etternavnet i forbindelse med denne innspillinga. Den er på mange vis ei historie til skrekk og advarsel for alle som er i gang med en flørt med en eller annen form for karismatisk bevegelse.

Hvordan man enn snur og vender på det så er det i alle fall mulig å se på Jon Haralds historie slik at det alltid er en sjanse til å komme seg ut og komme seg videre. Han er åpenbart en søker på alle mulige slags vis og han har garantert funnet noe som er mer verdifullt gjennom musikken enn der han søkte tidligere.

Jon Harald er en melodiker og en estetiker som gjerne vil formidle noe enkelt og noe vakkert. Han er ikke noen teknisk verdensmester ved pianoet – det er det forsåvidt mange nok som er – men han er en uttrykksfull pianist som har funnet fram til kjernen i seg sjøl og til det melodisk vakre han ønsker og makter å formidle.

Han har skrevet ti låter som kan bli noe like i formen og når det gjelder tempi og temperament, men som hele tida har dette ekte og personlige i seg.

«Sky Is the Limit» er musikk som egner seg til ettertanke, ro, meditasjon og til det som er ekte. Jon Harald har og er ei viktig stemme for mange.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Jon Harald

Sky Is the Limit

Jon Harald Gjesdal Records/jonharald.com