Tor Hammerø

Saksofonisten, vokalisten, elektronikeren – og veldig mye mer – Lisen Rylander Löve fra Göteborg har satt seg til ved kjøkkenbenken og lagt ut på en soloekskursjon som har veldig mye spennende ved seg.

Lisen Rylander Löve (45) kjenner noen sikkert fra band som The Splendor, Midaircondo og Here´s  To Us. Hun har også jobba mye sammen med Richard Barbieri fra Japan, men nå fant hun ut at hun ville se hvor hun kunne lande på egen hånd.

Utstyrt med stemmebånd, tenorsaksofon, omnichord, kalimba, Hawaiian Art Violin, ymse tangentinstrumenter, bassklarinett, perkusjon, live elektronikk og ni egne komposisjoner, har Rylander Löve skapt et univers som kan minne om Mari Kvien Brunvoll sitt – likevel helt forskjellig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det hevdes at her møtes eksperimentell pop, elektronika, impro, jazz og noise og det er ikke vanskelig å være enig i det. Hun har skapt et lydunivers som er originalt, dynamisk, spennende og hele tida søkende. Det er av typen sitte helt ytterst på stolen for å forsikre seg om at man ikke går glipp av noe som helst. Her er det så mange interessante detaljer spredd utover landskapene at det er lett å gå glipp av både den ene og den andre.

Det engelske bandet Talk Talk er også brukt som en referanse og det er også begripelig. Likevel er det slik at dette er noe kun Lisen Rylander Löve kunne ha unnfanga og hun inviterer oss inn sitt univers der alt kan skje – og det meste skjer.

»Oceans» har i stor grad blitt til i forlengelsen av et opphold i Vancouver der Rylander Löve jobba med musikken til ei forestilling som heter «Skirtpower» med dansekompaniet Spinn. Det er mulig å se for seg mye bevegelse også til denne musikken, men aller mest er det mulig å skape seg egne bilder til denne spennende og originale ekskursjonen. Tøft og annerldes.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Tora Dahle Aagård – sjefen for bandet TORA – er intet mindre enn en vokalist, gitarist og låtskriver det bare er å bite seg merke i med en eneste gang.

De som kjenner Dahle Aagård-navnet fra før, har nok i stor grad forbundet det med den framifrå sangeren Julie. Det må folk mer enn gjerne fortsette med, men samtidig må de også få med seg at det finnes ei lillesøster med navn Tora som også har mye å melde. Veldig mye faktisk.

25 år unge Tora fra musikkmetropolen Flatanger i Trøndelag satte i gang bandet TORA i hjembygda allerede i 2011. Hun visste hvor hun ville og dit er hun på veldig god vei.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På dette debutalbumet, som inneholder åtte sjølskrevne låter om som varer i cirka 25 minutter, møter vi en hip og energisk gitarist og vokalist i et blueslandskap med solide røtter også både i pop og rock. Hun sier sjøl at artister som John Mayer og Michael Jackson har vært og er tunge inspirasjonskilder og det er heller ikke vanskelig å høre.

Til tross for de nevnte inspiratorene, så er det hyggelig å slå fast at TORA allerede  har noe unikt på hjertet. Hun er en historieforteller og med et gitarbasert sound der bror Andreas Dahle Aagård, som også har produsert, er en viktig medspiller, framstår bandet TORA som et tøft og kompromissløst band som garantert er morsomt å møte live.

TORA er i begynnelsen av ei karriere som kan ta henne langt – svært langt. Ikke kom å si at du ikke blei advart.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Brad Mehldau er i manges ører den viktigste nålevende pianisten i moderne jazz. Nylig fikk vi to strålende prov på det i Oslo og her møter vi han som solopianist fra en konsert i Tokyo i 2003.

Helt siden Brad Mehldau (49) viste seg frem for et større publikum for første gang i 1995 med «Introducing Brad Mehldau» så har jazzfolket, samt publikum langt utenfor menigheta også, trykket den høyst originale pianisten og hans uttrykk til sitt bryst.

I stor grad har han møtt oss i triosammenheng, men også sammen med andre giganter som Lee Konitz, Pat Metheny og Joshua Redman og klassiske sangere som Renée Fleming og Anne Sofie von Otter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mehldau, med sitt personlige anslag der venstrehånda ofte jobber totalt uavhengig av høyrehånda og med sitt unike rytmiske og melodiske univers, trives også svært godt helt aleine.

I 2003 spilte han en strålende konsert i Sumida Triphony Hall i Tokyo. Året etter kom en redigert versjon ut som «Live in Tokyo» og samtidig kom heile pakka ut i en japansk versjon.

Nå er det tid for alle andre å få oppleve de to timene sammen med Mehldau og de 88 tangentene. Nå er nemlig konserten gitt ut på vinyl for første gang, men «alle» er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner – mange modifikasjoner kanskje.

Trippel-LP-en er nemlig gitt ut i kun 3000 eksemplarer på verdensbasis og skal heller ikke trykkes opp i nye opplag. Det er med andre ord et solid samleobjekt og nummer 2902 vet jeg hvor kommer til å bli værende i uoverskuelig fremtid.

Det Mehldau gir oss her er nesten som vanlig egne improviserte introduksjoner og låter, standardlåter som «My Heart Stood Still», «Someone to Watch over Me», «From This Moment On», «Monk´s Dream» og «How Long Has this Been Going On?» og mer eller mindre kjente pop/rockelåter som «50 Ways to Leave Your Lover», Joni Mitchells «Roses Blue», Nick Drakes «Things Behind the Sun» og «River Man», Bacharach og Davids «Alfie» og Radioheads «Paranoid Android».

Vi får tolkninger som varer fra 4-5 til 20 minutter og Mehldau var like original og spennende i 2003 som han var for noen uker siden i trioversjon på Victoria. I mine ører er han forlengeren til giganter som Bill Evans og Keith Jarrett og det å få tilbringe to timer sammen med han – mange ganger – er enkelt og greit ei gave.

Det er altså 16 år siden denne konserten gikk av stabelen. Musikken låter fortsatt duggfrisk og er med andre ord totalt tidløs. Brad Mehldau hører noe så voldsomt hjemme i elitedivisjonen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Bergensbandet Chain Wallet er et nytt bekjentskap for meg. Til sitt drømmeaktige poplandskap inviterer de oss med på en vakker, forunderlig og spennende utflukt.

Det har seg slik at jeg gjerne vil utfordres og avlegge steder, mennesker, kunst og kultur jeg aldri har møtt før besøk. Chain Wallet og bandets andre visittkort, «No Ritual», passer utmerket inn i den kategorien.

Jazzikonet Duke Ellington skal ha uttalt at det kun finnes to typer musikk: god og dårlig. Jeg er enig med hertugen og Chain Wallet hører så avgjort hjemme i kategori én.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bandets første skive, som kom i 2016, gikk meg altså hus forbi. Hadde det ikke vært for et ivrig plateselskap så er nok sannsynligheten for at våre veier skulle krysse hverandre liten også denne gangen.

Gitarist, bassist og vokalist Stian Iversen, synthesist Frode Bakken og gitarist Christian Line Aanesen er herrene i bandet og de skriver også alt stoffet sammen. I tillegg gjør trommeslager Marius Erster Bergesen en særdeles viktig jobb for å skape soundet som bandet har dyrka frem.

Musikken og uttrykket Chain Wallet bekjenner seg til er ikke der jeg befinner meg til daglig i det musikalske landskapet. Likevel er det lett å falle ned i den vakre, drømmeaktige gryta der synthene ikke ber om forlatelse for noe som helst. Med sin beskjedne besetning skaper Chain Wallet uansett et stort og unikt lydbilde som kler Iversens vokal på et ypperlig vis. Gjestevokalist Chiara Victoria Cavallari fra bandet FOAMMM passer også utmerka inn i dette universet – stemmene til Iversen og Cavallari kler hverandre strålende.

Drømmepop er åpenbart en betegnelse som ofte går igjen når Chain Wallets musikk skal beskrives. Sjøl om jeg ikke er lommekjent i den begrepsverdenen så har jeg likevel få problemer med å skjønne at denne kan passe på bandets musikk og uttrykk.

Jeg finner uansett masse varme, glød og livsbejaenhet i Chain Wallets musikk – en musikk som egner seg perfekt når høsten nå har meldt seg. Jeg tipper den egner seg til andre årstider også og ikke minst live hører jeg for meg at gutta fra Bergen kan stoppe regnet både her og der. Et herlig og forfriskende møte. Velkommen tilbake!

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Dette er mitt andre møte med den franske pianisten og komponisten Romain Collin. Det overrasker ikke at han er i ferd med å skape seg ei stor karriere i jazzens hovedstad New York.

Collin (39) kommer opprinnelig fra Antibes like ved Nice. I begge de to byene finnes det fine jazzfestivaler og det er sjølsagt ikke usannsynlig at frøet blei sådd der. Uansett gikk turen til Berklee og Boston, samarbeid med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Marcus Miller og mange andre storheter og med fast base i The Big Apple gir han oss nå sitt fjerde fonogram under eget navn.

Mitt forrige møte var med skiva «Press Enter» med bass og trommer som hovedsakelig reisefølge. Da, som nå, var det med med noen av de heteste navna fra hans adopterte hjemland.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med «Tiny Lights» har Collin skrevet noe som minner veldig om et verk som forteller mye om hans liv frem til nå. «Genesis», «Blood» og «Gold» har han kalt de tre «satsene» og musikalsk har den langt framskredne tangentisten, som spiller piano og moog taurus samt bidrar med vokaleffekter, henta hemningsløst fra både sine jazzrøtter, klassisk musikk, pop og rock – og sikkert en hel del annet også.

Med seg har Collin Obed Calvaire på akustiske og elektroniske trommer, Matthew Stevens på gitar og Praha Filharmonien på to spor. Collin har skrevet heftige arrangement hele veien – dette låter stort og det er et ambisiøst verk som leverer det det lover hele veien.

Romain Collin tar altså sjansen på å tenke stort og med den bagasjen han er utstyrt med så har han all grunn til det. Det er nesten utrolig at tre musikanter – stort sett i alle fall – er i stand til å skape et slikt verk. Det fordrer at det er en sjef med visjoner, ambisjoner og ei ganske så unik verktøykiste som skrider til verket. Romain Collin er og har åpenbart alt dette.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

I åresvis har en av Tomrefjordens aller største sønner – Bjørn Tomren – fortalt oss at uansett hva han bedriver, så gjør han det på et helt eget vis og med en personlighet som både er lett å like og lett å bli forundra over.

Musikalsk sett er det gjennom den uforliknelige duoen Polka Bjørn & Kleine Heine, sammen med Moldegutten Heine Bugge, de fleste kjenner Harald og Sonjas desidert beste jodler og strupesanger. Han har også jobba mye sammen med Ragnar Hovland og Ole Paus. Det stopper på ingen måte der: tomrefjordingen med en solid dose filosofi i bagasjen fra studier i Bergen har også en unik verdensrekord som neppe kommer til å bli utfordra på ei stund. Han har nemlig forsert Norge på langs både på ski, til fots, med kajakk og i robåt. Du er ikke av typen A4 da for å si det mildt.  

Ny side

For veldig mange vil denne debuten under eget navn sikkert komme som en overraskelse. Tomren beskriver musikken han har laga som dystopisk, saktegående, sci-fi køntri for folk som er krank. Det er vanskelig å være uenig med han i det. 

Han har skrevet ti låter – både tekst og musikk. Alt er på engelsk og det som ikke overrasker er at Tomren er en historieforteller fra aller øverste hylle. Han er en observatør som tar med seg livserfaringene sine inn i et univers som inspirerer til å åpne sansene på fullt gap. I hans ofte mørke, men samtidig humoristiske betraktninger ligger det livsvisdom som strekker seg et godt stykke forbi den gjennomsnittlige låtskriver både her til lands og langt bortenfor Tuva og sikkert Uruguay også. 

Over tid

Musikken har vokst frem gjennom mange år og Tomren har gjort grundig research. For eksempel på låta «Drinking in Helsinki» tok han turen til Finland noen uker for å sjekke ut om våre/hans oppfatninger om hvordan kulturen der borte er, stemmer. Det gjorde den gitt!

Hele veien gjennom er det små noveller som når frem til oss gjennom hans mørke og høyst personlige stemme og uttrykk. Heldigvis har hovedprodusenten Damon Whittemore lagt Tomrens vokal langt fremme i lydbildet – der det vitterlig hører hjemme. Han har nemlig noe å melde! På ett av spora, «Hiroshima Mon Amour», er det hans kjære Åse Britt Reme Jakobsen som synger og hun har så avgjort mye å melde hun også.

Reisefølget

Med et musikalsk reisefølge med unikumet og multiinstrumentalisten Stian Carstensen i spissen, har tekstene og låtene til Tomren fått akkurat den empatiske  innpakninga de ber om og fortjener. Er det køntri? Er det pop? Er det singer/songwriter-musikk? Er det americana? Svaret er egentlig ja til alt, men egentlig så er det ikke så viktig. Det som betyr noe er at det er god og personlig musikk skapt av en personlighet som har noe å melde. Det har Bjørn Tomren på alle slags vis.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Den engelsk/canadiske tenorsaksofonisten Seamus Blake er i mine ører en av de de heftigste nålevende utøverne i den moderne hardbopgata. Her kommer det to nye bekreftelser på det.

Etter å ha gjort unna verneplikta si på Berklee i Boston, gikk turen til New York for Seamus Blake (48). Som så mange andre ville han prøve lykka i jazzens hovedstad og det viste seg raskt at «alle» ville spille med den særs ekspressive Blake. Vår egen Lage Lund og Mingus Big Band er bare to av stoppestedene til Blake, men heldigvis har han støtt og stadig lagt turen innom Europa også og allerede for tre år siden fikk vi servert debutalbumet til bandet Bridges med Blake som gjest.

Bandet bestod av Espen Berg på piano, Hayden Powell på trompet, Anders Thorén på trommer og Ole Morten Vågan på bass. Det skulle ikke all verdens fantasi til for å slå fast at det er noen av våre fremste menn – svenske Thorén har bodd her så lenge nå at vi nesten regner han som norsk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med oppfølgeren i høytalerne, og med danske Jesper Bodilsen som høyst kompetent erstatter for Vågan, er det lett å slå fast at bandet og musikken har tatt nye steg. Bortsett fra Thorén har alle bidratt som komponister og vi møter et usedvanlig homogent kollektiv med topp solister som stortrives i et groovy og hardtswingende landskap med utgangspunkt i den amerikanske 60-talls tradisjonen.

Seamus Blake er en særs allsidig musikant som kan gå inn i svært mange sjangre og konstellasjoner og løfte dem kraftig. Her møter vi han i den unge slovakiske altsaksofonisten Nikola Bankov (20) sitt univers og det er et godt stykke fra Bridges sin verden.

Bankov har, som Blake, studert på Berklee, men bor og studerer nå i Århus. På sitt debutalbum har han komponert all musikken og han henter hemningsløst fra en rekke sjangre og ved hjelp av elektronikk og effekter blir «Bright Future» ei spennende fortelling med moderne og hippe landskap som resultat.

Med seg har de to noen av Danmarks aller mest lovende unge musikanter – uansett sjanger: Jonas Gravlund (gitar), August Korsgaard (synth), Jens Mikkel Madsen (elbass) og John Riddell (trommer).

Til sammen har det blitt et flott visittkort der vi blir invitert inn i en ung, spennende og moderne verden der jazz sjølsagt er en viktig ingrediens. Tøft og morsomt med nye stemmer og sjølsagt leverer Seamus Blake så det holder også i denne ferske sammenhengen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Mange trodde trioen The Bad Plus var historie da pianisten Etna Iverson takka for seg for to år siden. Neida, med Orrin Evans på pianokrakken har bandet faktisk fått ei vitamininnsprøytning.

Vennegjengen fra Minneapolis etablerte The Bad Plus i 2000, men etter hundrevis av jobber kloden rundt og tolv album sammen mente altså Iverson at det var nok. Om det vare et brudd i full forståelse med de to andre vet jeg ikke, men Iversons navn er i alle fall ikke nevnt i presseskrivet. Jeg tipper uansett at bassist Anderson og trommeslager King gikk en runde eller to med seg sjøl og hverandre før de bestemte seg for at reisa skulle fortsette med en ny pianist. I et intervju med den nye trioen jeg leste for ei stund gikk det tydelig frem at det måtte være Orrin Evans – hvis han takka nei så ville The Bad Plus være historie. Han takka heldigvis ja.

«Activate Infinity» er det andre albumet den «nye» trioen har spilt inn og det første på det meget oppegående engelske selskapet Edition Records der også en rekke norske artister gir ut sin musikk. Om The Bad Plus anno 2019 er bedre enn den forrige utgava, skal jeg ikke ha noen skråsikker oppfatning om – den opprinnelige var til tider glitrende, men det er også denne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Alle tre bidrar som komponister og dette er på alle vis et Band med stor B. Det er åpenbart at de tre stortrives sammen og her går ingen i veien for de to andre. Her blir alle spilt gode som sikkert Molde-trener Erling Moe ville ha sagt det.

De åtte låtene er alle både melodisk, rytmisk og harmonisk spennende. Det er stort sett aldri vanskelig å vite hvor eneren er i dette groovy universet, men fra tid til annen løser musikken seg umerkelig opp for å si å finne hjem igjen til utgangspunktet på et organisk og inderlig vis – slik det skal være mellom gode venner som vil hverandre vel.

The Bad Plus har vært, er og kommer til å bli værende en av jazzverdenens hippeste trioer.

PS Dessuten håper jeg at Trump blir avsatt så snart som mulig.

Skotske Sarah-Jane Summers og finske Juhani Silvola har funnet hverandre på alle slags vis. Bosatt på Nesodden skaper de vakker og flott musikk på kryss og tvers av de fleste grenser.

Til tross for at felespiller Summers har slått seg ned i kjempers fødeland, så har hun på ingen måte glemt sine skotske eller gæliske røtter. Ut fra et bestillingsverk fra organisasjonen Celtic Connections vokste verket «Owerset» – skotsk for oversette må vite – frem og her får vi være med på plateversjonen.

Sammen med et sjangersprengende og virtuost band bestående av norske Morten Kvam på bass, engelsk/svenske Bridget Marsden på fele, svenske Leif Ottosson på trekkspill, norske Hayden Powell på trompet, Silvola på akustiske og elektriske gitarer og seg sjøl på fele, har Summers skapt musikk basert på skotske og gæliske ord som stammer fra norrønt. Til og med ordet kilt kommer fra norrønt!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Folkemusikk ligger sjølsagt i bånn her, men jazz og andre herligheter er også kasta opp i gryta og sørger for ei herlig stuing som det er veldig lett å få smak på. Det er enorm variasjon i uttrykket på «Owerset» – alt fra de inderligste ballader til tøft elgitarspill, glitrende trompetspill av Hayden og åpne, søkende flater som Manfred Eicher ville ha nikket anerkjennende til. Denne musikken trenger ingen oversettelse – den kan forstås og settes pris på hvor som helst på kloden.

Sarah-Jane Summers er så mye mer enn det vi får oppleve på «Owerset». På «Kalopsia», gresk for for vakker utsikt eller noe i den dur, får vi møte henne helt aleine enten på bratsj, hardingfele eller vanlig fele.

Her utforsker hun mange av de klangmulighetene som finnes med å bruke de tre instrumentene. Hun har komponert 14 melodier/stemninger og ved hjelp av Silvola, som har tatt opp, miksa og produsert, skapt landskap og univers som er spennende, annerledes og høyst personlige. Utrykket er like mye prega av samtidsmusikk og impro som folkemusikk, men hele tida er Summers´ unike bumerke til stede.

Folkemusikk og verdensmusikk ligger også Juhani Silvolas hjerte nær. Her er det derimot elektro-akustisk samtidsmusikk han presenterer oss for – også det på et høyst personlig vis.

Musikken har manifestert seg som et resultat av en mastergrad ved Norges Musikkhøgskole. Her har han henta hemningsløst fra kilder som fransk elektro-akustisk musikk, japansk harsh-noise, finsk minimal tekno og kammermusikk fra vårt eget århundre. Om noen skulle være i tvil om dette har blitt noe helt for seg sjøl, så er det ingen grunn til å lure lenger.

Silvola har fått hjelp av Summers på ett av de seks spora – resten har han stått for sjøl. Det ligger mye filosofi bak denne musikken: post-humanisme, natur og virtuell virkelighet og hvilken rolle menneskeheten skal ha i framtida. Det kan man gjerne tenke over underveis, men det går sjølsagt helt fint å dykke ned i Silvolas univers dert gitarer og ymse maskiner tar oss med til hittil helt ukjente steder. Høyst personlig og fullstendig kompromissløst.

Juhani Silvola og Sarah-Jane Summers har noe helt eget å by på både hver for seg og sammen.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.

Med base i Stavanger og i Finland har Johan Fredrik Lavik starta et jazzarkeologisk plateselskap som nerder i alle land, spesielt Norge, bør sette pris på.

Lavik har slått fast for seg sjøl at at det finnes alt for lite norsk jazz på plate fra perioden 1962 til 1975. Hva er mulig å gjøre med det? Jo ta saken i egne hender, grave seg ned i det som finnes av arkivmateriale rundt omkring og gi det ut på eget selskap.

Som sagt så gjort og her kommer to flotte eksempler på hva som var å finne djupt nede i arkivene. Altsaksofonisten, som også var en glitrende klassisk klarinettist, Erik Andresen (1941-1991), var blant svært mange sett på som den store bebopstemma her til lands og han la vel aldri skjul på at han var sterkt inspirert av blant andre Charlie Parker og kanskje spesielt Phil Woods.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Blant nye generasjoner er dessverre Andresen, som døde bare 50 år gammel av kreft, bortimot et totalt ukjent navn. Derfor er det veldig hyggelig at Lavik har gravd frem «GIP» fra 1971 der Andresen spiller sammen med trommeslager Svein Christiansen, bassist Tore Nordlie og pianist Roy Hellvin erstatta av Egil Kapstad på ett spor.

Med et repertoar bestående av både Andresen-komposisjoner og låter av Ornette Coleman, Phil Woods, en nydelig versjon av Wayne Shorters «Footprints» og Charles Lloyd, forteller Andresen oss hvor bra og stilsikker han var.

Som om ikke dette var nok så har Lavik også funnet frem til et radioopptak med den samme kvartetten – her er det Kapstad som spiller – der de spiller ei Andresen-låt og Joe Hendersons «Inner Urge» og gitt det ut på en EP. Den er nok en bekreftelse på både Andresen og Kapstads mesterskap.

Det er enkelt og greit norsk jazzhistorie Johan Fredrik Lavik har funnet frem og gjort tilgjengelig.

Lavik gir seg på ingen måte med dette. Han har også dukka ned i engelsk jazz fra mer eller mindre den samme perioden og lanserer for første gang plata «Needs B» med Bird Curtis Quintet innspilt i 1969. Her møter vi bandlederne Ian Bird på alt- og tenorsaksofon og John Curtis på trompet sammen med Daryl Runswick på bass, Ray Shea på piano og Tim Wolley på trommer. Alle er totalt ukjente størrelser for meg, men de forteller oss at både bebop og souljazz a la Horace Silver levde i aller beste velgående på fotballøya også etter at rocken hadde overtatt hegemoniet. Runswick har skrevet nye liner notes og forteller oss hvordan det var å være jazzmusiker på skjæret i den første rockeperioden. Interessant indeed.

Det er langt i fra stopp der heller for Laviks del. Finland er altså hans andre hjemland og han gir oss to eksempler på hva som skjer av moderne finsk jazz også. Duoen Åkerblom & Zenger består av Teemu Åkerblom på bass og Max Zenger på altsaksofon og fløyte. Jeg har møtt begge tidligere i kvartetten Maxxxtet, men her det altså duoen som står frem i ei liveinnspilling fra Romu Jazz i Helsingfors sommeren 2015. De fem låtene er i all hovedsak fritt improviserte utflukter som forteller oss om et tospann med masse empati og innsikt i hverandres intensjoner. Nok et spennende og annerledes møte.

Denne visitten inn i Laviks univers for denne gang avsluttes med «ny» musikk fra trommeslageren Aleksi Heinola Quintet. Lavik og Heinola møttes for ca ti år siden på ei platemesse i Stavanger. Heinola var 15-16 år gammel og kom og spurte Lavik om skiver fra Blue Note eller med Weather Report. Lavik skjønte at dette ikke var noen A4-gutt og seinere møttes de i Finland. Der hadde Heinola tatt steget opp til å bli en strålende trommeslager i hardboptradisjonen og Lavik lurte på om han kunne tenke seg å spille inn musikk for selskapet hans.

Heinola var ikke vanskelig å be og med fem egne låter – åtte på cd-versjonen og digitalt – pluss Burt Bacharachs nydelige «Wives & Lovers» gikk de i studio i Helsingfors i fjor høst. Med en flott kvintett med Manuel Dunkel på tenorsaksofon, svenske Daniel Franck på bass, Mikael Jakobsson på piano og Mikko Gunu Karjalainen på trompet og flygelhorn, blir vi invitert inn i et hardtswingende og groovy landskap der hardbop og souljazz a la Horace Silver – sist nevnte blir også hylla med låta «Silver Maze» – sørger for varme i heimen. Tøft og tidløst og et debutalbum som forteller oss at 25 år unge Aleksi Heinola bør følges tett i åra som kommer.

Johan Fredrik Lavik er åpenbart en idealist som synes om å gå i dybden. Det skal han ha all mulig slags ære for og det er bare å håpe at han forsetter sin arkeologvirksomhet og kommer opp med nye skatter som musikken til Erik Andresen.

Alle utgivelsene er å finne på vinyl og de fleste med innlagt cd.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.